Er jeg pedofil? Hebbefil? Eller bare syk?

[Gjest Guest_syk_*]

Jeg lager dette inlegget for å se hva folk mener om mitt problem. Jeg skriver anonymt fordi det er ganske nedverdigende for meg selv og ødelegger veldig for meg. Jeg bare starter fra begynnelsen da alt dette begynte og tar det derfra..

 

Jeg fikk en interesse for erotiske tegneserier og tegnefilm da jeg begynte å rote rundt på internett. Jeg var ikke særlig erfaren og manglet nok en del sundt vett når jeg surfet rundt etter ting eller bladde rundt i fildelingsprogrammer. Jeg hadde et ganske naivt syn på tegneserier også erotiske sådan og ante rett og slett ikke hva som befant seg der ute på nettet, spesielt ikke hva slags ting som spyttes ut av Japan. Men en dag da jeg kikket etter erotiske mangaer jeg kunne laste ned så lastet jeg ned en tegneserie. Det var ikke noe cover, bare en .rar/.zip fil, og jeg selv kjente ikke tittelen noe mer enn at det var en hentai manga. Det var når jeg åpnet filen, lastet ut innholdet og kikket på imagefilene som lå der.. Joda det var en erotisk manga men det var med tegneseriefigurer som lignet jenter i tidlig pubertet. Noe skjedde inni meg som jeg ikke liker. Jeg ble opphisset av det og fordi jeg på den tiden ikke ante at dette var ulovlig så ga jeg etter for opphisselsen. Men "etterpå" kom en skyldfølelse og en skam frem som jeg aldri har kjent maken til. Skammen var nok der hele tiden når jeg bladde i tegneserien men opphisselsen og spenningen var stor nok til at jeg ignorerte den til det var "over".

 

 

Jeg gikk mye frem og tilbake. Jeg kastet bladene i skam, men så senere fant jeg nye og ga etter igjen for så og få skammen igjen etterpå til jeg kastet de også. Slik pågikk det en stund inntill jeg bestemte meg for at dette har jeg ikke godt av. Når jeg fant nok bevis til at dette var ulovlig så var nok det det lille ekstra jeg trengte, ved siden av min egen samvittighet, til å slutte med dette. Jeg hadde noen få tilbakefall i en liten tid etter at jeg sluttet med det men nå har jeg holdt meg bevisst unna i lang tid. Jeg må innrømme jeg fortsatt en gang i blandt leser erotiske tegneserier men jeg holder meg unna "loli" tegneseriene så godt det lar seg gjøre. Grensene i japanske tegnserier kan som sikkert andre vet være noe obskure. Det er ikke mulig å gi en bestemt alder på mange slike tegnefigurer men når jeg ser et blad med en eller flere karakterer som ser for unge ut så holder jeg meg unna dem.

 

Jeg er sikkert ikke den eneste her i landet som har sett på disse tegneseriene men det har ødelagt mye av mitt eget selvbilde. Jeg har vansker med å se folk i øynene noen ganger for jeg føler at de vet. Jeg har en følelse av at alle i byen jeg bor i vet om det eller at det er et rykte i hvertfall. En av mine større angster er at folk tror jeg har sett på ekte barneporno. Noe som er helt absurd for det ville jeg aldri ha samvittighet til. Jeg kommer aldri til å synke så lavt. Jeg er sterkt i mot all form for misbruk av barn eller dyr. Men alikevel kan jeg forstå at foreldre og andre i nærheten kan være redde eller sinte hvis et slikt rykte går om meg. Jeg skulle ønske det var en måte jeg kunne gjøre opp for meg, med unntak av fengsel altså, en måte jeg kunne få folk til å forstå at jeg gjør mitt beste for å få has på denne "interessen" jeg har hatt. Og at jeg personlig har kommet meget langt i min lille krig inni meg.

 

Jeg må legge til at jeg går ikke rundt og opphisser meg over småjenter eller unger av noe slag. Jeg pleide vel å se på

fjortisjenter en stund for noen år siden men jeg har mistet interessen for dem med tiden. Jeg er kun interessert i damer fra 20-30 års alderen. Men det er ikke det jeg tror andre tror om meg..

 

Noen ganger så får jeg lyst til å bare rope ut til alle som skuler på meg at jeg ikke er sånn. Jeg er ikke som alle disse jævlene man hører om på nyhetene som voldtar og gjør værre ting. Men bare en ung mann med noen problemer som først og fremst kun har skadet seg selv. Jeg vet jeg sikkert ikke kan forvente noe sympati eller forståelse men alt jeg vil er bare å få en ny start. En plass i samfunnet med jobb og verdighet. Akkurat nå holder jeg meg stort sett bare innendørs hvis jeg ikke må et eller annet sted. Det føles liksom som det ikke er plass til meg der ute. De vil ikke at jeg skal være her, de ville vel helst sett at jeg hang meg selv..

 

Men jeg vil ikke gjøre det etter alt jeg har vært igjennom i livet mitt av mobbing, psykologiske og seksuelle overgrep og en oppvekst i fyll og søppel. Jeg vil leve og bli et bedre menneske. Få meg en jobb og komme videre i livet. Jeg går til en lege som har gitt meg noen anti-depressiva og så håper jeg å få en psykolog og en eller annen praksisplass/tiltak. Men dette hatet jeg føler fra de fleste rundt meg er så ødeleggende. Til tross for det skal jeg prøve så godt jeg kan på å bli bedre.

 

 

Hva synes dere? Finnes det tilgivelse for mine feil? Finnes det håp? Eller hater alle dere meg også?

[Christian86]

Jeg tror foreløpig jeg holder meg til dette jeg:

 

Alle mennesker faller en eller annen gang i livet, og det hele kommer ann på hvordan du reiser deg.

 

Som sagt; alle kan gjøre feil, og etter flere avisinnlegg,innlegg her og på tv så kan folk mene mye rart, så selv om det er vanskelig skal ikke hva vi mener definere hva du føler om deg selv, det blir feil. Du har falt, og prøver å komme opp, verre er det ikke

[Gjest Gjest]

@Christian86: Jeg ser fornuften i det du skriver og jeg vil følge rådet ditt. Men det er vanskelig å ignorere hva andre sier om en..

[Programvare]

En ting er sikkert: Du er ingen pedofil.

 

Vet du at noen vet at du har gjort dette, eller er det bare noe du føler?

[Christian86]

@Christian86: Jeg ser fornuften i det du skriver og jeg vil følge rådet ditt. Men det er vanskelig å ignorere hva andre sier om en..

 

Den er jeg veldig klar over, for min ungdom er rent praktisk ødelagt pga mobbing, men uansett så starter mye av det en gjør med hva en gjør selv.

Jeg våger å tro at så lenge du vektlegger andres mening mer enn din egen så holdes du tilbake. Jeg har falt mange ganger, men jeg kommer meg tilbake og livet mitt for min del stabler seg som regel på bena nokså greit, og jeg tror du vil greie det samme, selv om det virker vanskelig.

En annen ting kan være å ta studier et annet sted eller noe? Jeg flytter vekk herfar pga oppveksten snart, noe jeg gleder meg mye til, og ut i fra min egen erfaring med meg selv, så tror jeg fint du skal klare det, men ting tar tid, noen ganger litt for lang tid

 

En ting er sikkert: Du er ingen pedofil.

 

Vet du at noen vet at du har gjort dette, eller er det bare noe du føler?

 

Å være det krever strengt tatt at det er vedvarende, og man føler interessen hele tiden nærmest også i samfunnet (ute altså), eller husker jeg feil?

[Gjest Guest_syk_*]

En ting er sikkert: Du er ingen pedofil.

 

Vet du at noen vet at du har gjort dette, eller er det bare noe du føler?

 

 

Jeg er ganske sikker på det men uansett så er det ganske sannsynlig. Et par av gangen jeg kikket på dette var på en kamerat sin pc. Tro det eller ei, jeg har vært skikkelig dum. Som sagt så var jeg ikke like erfaren med pc og internett når dette begynte. Meg og kameraten min er fremdeles venner, med unntak av en periode hvor han ikke ga lyd fra seg, og når jeg ser han så sitter jeg alltid med en skyldfølelse overfor han og hva jeg gjorde.

 

 

Christian86: Jeg ser poenget ditt. Jeg skal prøve.

[Niskivara]

Hvis du selv er blitt utsatt for overgrep, er det ikke uvanlig at deler av din seksualitet vil være låst på det stadiet som overgrepene skjedde mot deg.

Det er heller ikke uvanlig for menn eller damer til å ha en viss attraksjon mot tenåringer, siden det var i den alder en oppdaget egen seksualitet.

Men du skriver at du er tiltrukket til damer i 20-30 års alderen, så det viser at du har flere sider av din seksualitet.

Ikke bli så redd for de andre sidene av din seksualitet at du dytter dine mørkere sider inn i ett hjørne og så på den måte forhelliger dem og gjør dem større og større.

Vi lever i et svært vanskelig samfunn, hvor seksualitet brukes til å selge alt mulig, og hvor barn tidligere å tidligere blir kjønnsmodne samtidig som de senere og senere blir "voksne", og det kan gjøre de fleste forvirret. Men husk at sinnet ditt, og alle andres, er forvirret og ikke alle impulser kan tolkes så lett som sitt førsteinntrykk.

 

Viktigst av alt, få deg psykolog. Det virker helt klart at du har rett på behandling, og alt som kan hjelpe deg å leve behagelig med deg selv, også de sidene som er ubehagelige, vil hjelpe.

Lykke til.

[Gjest Guest_syk_*]

Jeg bør vel være litt klarere på dette med overgrepene. Jeg kan ikke huske noe spesielt av om jeg ble utsatt for det som barn, bare en vag følelse. Det er noe jeg tror kan ha skjedd. Men når jeg skrev om overgrep så var det ikke det jeg tenkte på men derimot i sammenheng med mobbingen jeg ble utsatt for så ble jeg også seksuelt "mobbet" til den grad at det kan kalles overgrep. Og det ble gjort av folk som egentlig skulle vært mine venner. Jeg ble truet til å gjøre nedverdigende ting og beklådd av folk av eget kjønn uten tillatelse. Jeg var en ganske spinkel og lite sterk person så jeg greide aldri å gjøre skikkelig motstand. Men alt dette ødela mye for min voksende seksualitet.

 

Jeg har derimot grunn til og tro at jeg ble utsatt for "ting" når jeg var liten.

[ponderstibbons]

Nei, du er ikke pedofil. Så enkelt er egentlig det.

 

Det er helt naturlig å tiltrekkes seksuellt av unge jenter, vi er biologisk programmert til å gjøre det. Så snart jentene har kommet i puberteten og begynner å få bryster og kvinnelige former så tiltrekkes menn av dem. I tidligere tider var man gifteklar når man var kjønnsmoden, enkelt og greit.

 

I vår tid mener vi at unge jenter (og gutter for den saks skyld), ikke nødvendigvis er psykisk modne til å ha sex selv om de er fysisk modne, og har derfor sagt at det går en grense ved 16 år. (I tillegg vil vel de fleste mene at det er litt tvilsomt om en førtiåring har sex med en 17 åring, fordi den store aldersforskjellen gjør at det ofte vil være snakk om "voksne" som utnytter sin erfaring/stilling/autoritet e.a. til å ha sex med "barn/ungdom" som ikke er helt klar over hva de begir seg inn på).

 

Så basically, hvis du får "dirty" tanker av å se lettkledde sexy 15-16 åringer på stranda, gratulerer, du er en helt normalt fungerende mann. Hvis du derimot går hen og HAR sex med 15 åringer er du for det første kriminell, og for det andre utnytter du kanskje et "barn" som sannsynligvis ikke er moden nok til å vurdere alle sidene rundt seksualitet godt nok.

 

Når det gjelder manga, så blir svært unge jenter, (dog gjerne med enorme pupper) fremstilt i utfordrende og seksuelle situasjoner og stillinger. Det er helt normalt å bli opphisset av slikt.

 

Hvis du IKKE blir tent av jenter/kvinner i din egen alder, men KUN pur unge jenter ville det vært grunn til bekymring, og hvis du blir seksuelt opphisset av jenter som IKKE har kommet i puberteten enda (i det virkelige liv, ikke i en tegneserie hvor alt er lagt opp for å vekke seksuelle assosiasjoner) da ville jeg sagt at det var fare på ferde.

 

Så ut i fra hva du skriver: NEI, du er IKKE pedofil, du er IKKE unormal, og du er IKKE pervers. Du er en helt normal, ung går jeg ut i fra, og usikker mann som forsøker å finne deg selv og din egen seksualitet.

[Niskivara]

Jeg bør vel være litt klarere på dette med overgrepene. Jeg kan ikke huske noe spesielt av om jeg ble utsatt for det som barn, bare en vag følelse. Det er noe jeg tror kan ha skjedd. Men når jeg skrev om overgrep så var det ikke det jeg tenkte på men derimot i sammenheng med mobbingen jeg ble utsatt for så ble jeg også seksuelt "mobbet" til den grad at det kan kalles overgrep. Og det ble gjort av folk som egentlig skulle vært mine venner. Jeg ble truet til å gjøre nedverdigende ting og beklådd av folk av eget kjønn uten tillatelse. Jeg var en ganske spinkel og lite sterk person så jeg greide aldri å gjøre skikkelig motstand. Men alt dette ødela mye for min voksende seksualitet.

 

Jeg har derimot grunn til og tro at jeg ble utsatt for "ting" når jeg var liten.

Begge ting kan sette stoppere for deler av seksualiteten din. Men husk at du er tiltrukket til damer i 20-30 års alderen også, og det viser jo klart at du har andre sider av deg også.

 

Men du bør finne ut om du faktisk ble utsatt for ordentlige overgrep da du var mindre, for hvis du går i uvisshet så kan det bygge seg opp til å bli verre og verre, enn om noe skjedde eller ikke.

 

Og snakk med psykolog. Finn deg en psykolog som du liker og greier å kommunisere godt med. Etter alt du skriver så skal du ha HELT KLAR RETT til hjelp, og selvom du kanskje må sloss litt for å få den, så er det verdt det hvis du finner deg hjelp som fungerer.

[Gjest Guest_syk_*]

Jeg har et vagt minne om at noen strøyk meg i skrittet når jeg var liten og at jeg så begynte og gjøre dette rundt om kring inntill jeg fikk beskjed om å stoppe av noen. Men for alt jeg vet kan det ha vært bare et eller flere mareritt. Men det virker i hvertfall veldig som et virkelig minne. Men med tanke på hvor langt tilbake dette går kan jeg ikke se hvordan man skulle finne ut sannheten nå. Jeg har tidligere snakket litt med en psykolog, hun sa at det er mulig jeg ble seksuelt "stimulert", som hun sa det, av foreldre eller andre. Men jeg har rett og slett ikke peiling. Jeg har også mange andre mistanker rundt dette men jeg tror ikke det blir noe annet enn en jakt på skygger.. Andre har sagt at det kanskje er best å ikke huske alt.

[Niskivara]

Jeg har et vagt minne om at noen strøyk meg i skrittet når jeg var liten og at jeg så begynte og gjøre dette rundt om kring inntill jeg fikk beskjed om å stoppe av noen. Men for alt jeg vet kan det ha vært bare et eller flere mareritt. Men det virker i hvertfall veldig som et virkelig minne. Men med tanke på hvor langt tilbake dette går kan jeg ikke se hvordan man skulle finne ut sannheten nå. Jeg har tidligere snakket litt med en psykolog, hun sa at det er mulig jeg ble seksuelt "stimulert", som hun sa det, av foreldre eller andre. Men jeg har rett og slett ikke peiling. Jeg har også mange andre mistanker rundt dette men jeg tror ikke det blir noe annet enn en jakt på skygger.. Andre har sagt at det kanskje er best å ikke huske alt.

Det er vanlig for barn å stryke seg selv i skrittet, og leke med sine egne kjønnsorganer, siden det vekker behagelige følelser. Det er kanskje ikke behagelig for voksne å se på, men barn driter generelt i det og lærer seg først av med det når de forstår den voksne skammen som er tilknyttet dette.

Det at du gjorde dette som barn betyr på ingen måte at andre må ha gjort det med deg. Det betyr bare at du var et normalt barn.

 

Men som sagt, få deg psykolog. Det virker som du har nok grunner til å få hjelp, enn om du ikke direkte har blitt seksuelt misbrukt som barn.

Endret 2. mai 2008 av Niskivara

[Timeo]

Hva synes dere? Finnes det tilgivelse for mine feil? Finnes det håp? Eller hater alle dere meg også?

 

Det finnes alltid tilgivelse og håp, og selv om du føler du har gjort noe galt, så finnes det alltid mulighet til å snu livet og gjøre ting du føler er bedre, og å få et liv du er lykkelig med.

 

Hvorfor tror du at folk hater deg? Er dette noe de rundt deg har gitt uttrykk for, eller er det sånn bare du føler det? Sier meg enig i de andre som svarer her at det å snakke litt mer med en psykolog når det gjelder disse tingene hadde nok gjort bra.

 

Er forøvrig en beundringsverdig ærlighet fra Niskivara og Ponderstibbons i disse inleggene, og mye klokt de har skrevet, så tror det er lurt å lese nærmere på hva de har skrevet og sammenligne med din egen tankegang.

[Vrinsk]

Du spør om en måte å gjøre opp for deg: Du har akuratt gjort det.

 

Så lenge DU får dårlig samvittighet og er klar over det, er saken løst. Gå ut og jeg vil tippe at fleste parten er verre enn deg. Du har forøvrig ikke gjort noe sykt.

 

Nyt livet mens du kan! De fleste gjør ikke det

[WD40]

Virker som du har større problemer enn skyldsfølelsen ovenfor loli tegneseriene, litt paranoid muligens.