En vår full av anger-første sommer uten henne

[Gjest gjesterbest]

Det er mye rot oppi hodet mitt nå. Veldig mye jeg føler jeg vil få sagt,men rekkefølgen blir ikke lett å få til. Dere får unnskylde om det blir litt rotete og uprofft. Nå,hvor skal jeg begynne..

 

Kanskje på begynnelsen. Det er litt over 3 år siden jeg møtte henne for første gang. Hadde snakket med henne en god del over msn og etterhvert tlf før det. Og jeg hadde allerede rukket å bli noe helt utrolig forelsket i henne. Og hun i meg. Det eneste problemet var avstanden;det var så langt mellom oss. Og vi var unge. Jeg holdt ikke ut tanken på å kanskje aldri få møte henne, eller ihvertfall ikke få møte henne før om altfor,altfor lenge. Dagdrømte dag ut og inn om vårt forhåpentligvis kommende første møte. Så det for meg sekund for sekund,og lengtet.

 

Etter mye tenking på hvordan vi skulle få møtes,kom vi endelig frem til det eneste fornuftige. Fortelle foreldrene våre hvordan dette var, og fortelle det skikkelig slik at de kunne forstå hvor viktig det var. Planen var at jeg skulle få reise bort til henne. Skuffelsen ble derfor ubeskrivelig når mine foreldre ikke var så forståelsesfulle som jeg hadde håpa på. Jeg fikk nei til å reise bort,mest pga foreldra mine var så overbeskyttende. Det var grusomt.

 

Men takk og lov, hennes foreldre var ikke like vrange. Selv om hun var ett år yngre enn meg og jente,fikk hun dra til meg og være der cirka en uke. Det passa jeg på å minne foreldra mine på mange ganger;at hun som jente og yngre fikk reise bort,men ikke jeg.

 

Ja,så kom hun da. Det var påskeferie,og aldri har jeg vært så lykkelig noen gang. Vi var utrolig forelska i hverandre,ja vi ELSKA hverandre virkelig. Det er alltid like teit å høre fjortisser bable om sånt,men for oss var det sant. Og når jeg tenker tilbake på det nå,vet jeg at det virkelig var slik.

 

Vi bodde på hver vår side av landet,derfor fikk vi jo ikke møtes så ofte som vi ville. Det kunne gå en måned mellom hver gang vi så hverandre. Og hver gang var gleden over å endelig møtes igjen ufattelig stor. Og hvert farvel var like hjerteskjærende og grusomt som det forrige. Vi gråt flere dager i forveien når det nærma seg at en av oss skulle hjem igjen.

 

Og slik gikk et år,med store mengder av både glede og sorg. Vi kunne ikke klare ett til,det kjente vi. Så da fikk jeg meg jobb borte hos henne,og skulle bo der i ett år,kanskje to. På en måte var det en blanda følelse,for jeg reiste fra alle vennene mine og bort til det ukjente. Jeg kjente ingen der borte bortsett fra hun. Og hun var ikke så altfor sosial og hadde mange guttevenner heller,så ble ikke lett å bli kjent med noen.

 

Så bodde jeg der da. Reiste hjem hver 3. helg sånn gjennomsnittlig, og det gikk greit. Savna jo selvfølgelig alt hjemme,siden jeg alltid har vært glad i hjemstedet mitt og vennene mine. Men jeg kunne jo ikke reise tilbake,for da ble jeg uten henne... På mange måter ble det som å velge mellom to onder.

 

Jeg og henne bodde i samme hus, med foreldra hennes. Da ble det jo til at vi gikk mye "oppå hverandre" som dem sier. Hun var ikke så mye ute av huset,og jeg omtrent aldri da jeg ikke ble kjent med noen nye folk. Men vi hadde det bra sammen og slutta ikke å elske hverandre, selv om vi nok kanskje glemte litt hvor heldige vi var som var sammen.

 

Når jeg har bodd der borte et halvt år,eller litt mer, går alt til helvete. Vi hadde jo krangla om en spesiell ting så godt som hele tiden vi var sammen, men nå ble det verre. Mange vil si det var en teit bagatell, og at det ikke var noe å bry seg om. Og mange vil kanskje si det motsatte. Orker ikke gå inn på hva det var. Men uansett, så hadde jeg lova henne å ikke gjøre den tingen. Jeg hadde lova det og brutt det mange ganger. Det var en ting til jeg også lova å ikke gjøre,men brøt mange ganger. Dog var ikke den like "alvorlig"

 

Det som er "feilen" med meg, er at jeg ikke ganske enkelt kan godta en ting som jeg syntes er helt teit. Greit nok det,er vel forsåvidt bare en bra egenskap? Men min store feil var,(og er sikkert fortsatt til en liten grad) at istedenfor å være mann nok til å si at "nei,dette må jeg få gjøre" så var jeg feig. Jeg turte ikke si det og få litt kjeft, så jeg holdt det hemmelig og ble oppdaga. Mange ganger. .

 

Hadde jeg bare sagt ting som det var, hadde alt vært fint nå. Men dette førte til at vi "slo opp" for kanskje omtrent et år siden. Når det nærma seg sommeren ifjord,skranta det ihvertfall med "forholdet" vårt, om vi enda hadde det da. Er ikke så godt å si. Og hun lå med en annen gutt. Dette hjalp ikke akkurat på hjemlengselen min heller, så jeg fikk nok. Nå orka jeg ikke mer, jeg måtte hjem.

 

Så en dag satt jeg meg i bilen og kjørte hjem igjen. Det var forferdelig. Hun ville virkelig ikke at jeg skulle dra,tror kanskje hun sa noe om at vi kunne bli sammen igjen og prøve mer. Men jeg trodde at jeg trengte tid for å finne ut om JEG ville det også, og det sa jeg til henne. Nå har du gjort noe jeg ikke kan glemme så lett,jeg trenger tid.

Det var nok den tristeste avskjeden av dem alle. Ihvertfall for henne. Sinnet mitt og frustrasjonen gjorde at det gikk lenge før jeg fikk merke det.

 

Men vi fortsatte å møtes med like jevne mellomrom som før. At vi hadde slått opp kunne nesten ikke merkes, ihvertfall ikke på annet enn at vi snakka om det iblandt. Hva som skulle skje med oss. Hun kunne ikke stole på meg, noe jeg skjønner veldig godt. Og ville ikke bli sammen igjen før hun visste at hun kunne det. Og jeg var enda misfornøyd med det hun hadde gjort. Men for å si det sånn, vi kyssa og gjorde ellers alt et vanlig kjærestepar gjør. Og jeg trodde vel på en måte at vi enda var sammen.

 

Greia er den,at om jeg hadde villet og prøvd, hadde vi nok vært sammen nå. Men jeg trodde ikke jeg ville bli sammen med henne igjen, pga det var så mye dritt som hadde skjedd. Og slik gikk tiden. Jeg forstod nok ikke at vi virkelig hadde slått opp før nå rett før jul. Og knapt nok da,egentlig.

 

Men så har det nå skjedd da. Hun har møtt en ny gutt. Det er ikke lenge siden. Og han er utrolig forelska i henne,selv om hun kanskje ikke er fullt så forelska i han enda. Er ikke helt sikker på det der. Ihvertfall snakka jeg og hun om det,og hun sa at hun kunne nesten ikke si at de ikke var sammen slik som ting er nå. Jaja,shit happens tenkte jeg og ble egentlig ikke så mye tristere.

 

Nå er jeg på besøk hos henne,av en grunn jeg ikke trenger si. Men jeg skal være her 3 uker. Kom i forgårs. Dette er første gangen vi har møttes uten kyss. Og vi ligger på hvert vårt rom nå. Fryktelig uvant. Så jeg satt på badet igår natt og filosoferte(noe man ofte gjør der,ja?) litt over dette. Og nå kommer noe flaut.

 

Endelig forstod jeg det? Alle de tinga hun har gjort som gjør at jeg ikke helt vet om jeg vil bli sammen med henne igjen.. Det er jo faen meg min skyld at det skjedde i det store hele! Ja det er helt utrolig at jeg brukte nesten et år på å forstå det. Men kanskje har jeg ikke klart å tenke skikkelig over det før,siden vi egentlig alltid har oppført oss som kjærester? Til nå,ihvertfall.

 

Alt er min skyld. Hadde jeg ikke vært så utrolig dum så hadde jo ingenting av det skjedd. Og jeg kunne fått henne tilbake når som helst om jeg bare hadde prøvd. Vel for å være ærlig tror jeg at jeg kan få henne tilbake fremdeles. Det er ikke lenge siden vi snakke om det på tlf, og hun har sagt at hun ikke vil jeg skal gi opp.. Så jeg kan få henne tilbake? Nå som det ENDELIG har gått opp for meg hvordan ting henger sammen og for en idiot jeg har vært, så kan jeg få henne tilbake?!

 

Nei,jeg kan jo ikke det. Nå er det kommet en ny gutt som er utrolig forelsket i henne.(det er ingen tvil om at han er utrolig forelsket i henne og til og med elsker henne) En ny "meg" fra 3 år tilbake. Og jeg kan ikke gjøre noe slikt mot han. Jeg tror virkelig at om jeg snakker med henne nå,forteller hva jeg føler og alt det(noe jeg skylder henne å ha gjort for lenge siden) så tar hun meg tilbake.

 

Jeg vil fortelle henne hvor utrolig lei meg jeg er for at jeg reiste fra henne ifjord vår.. For hele den greia gikk virkelig ikke opp for meg før igår natt :s Det er det værste jeg noensinne har gjort. Gjør jeg dette,og går inn for det sånn ellers, så blir vi nok sammen igjen om ikke lenge.

 

Og nettopp derfor KAN jeg ikke gjøre det. For hva med han nye fyren,da? La oss kalle han Svein. Selvølgelig er det ingen under 40 som heter Svein, men vi gjør det likevel. Jeg vil ikke ødelegge for han. Og hva om hun ikke ville blitt sammen med meg igjen selv om jeg forteller alt?(det høres nok utrolig teit ut,men for å være ærlig tror jeg hun hadde valgt meg da. heh) Om hun enda velger Svein gjør jeg det bare mye verre for henne. Det gjør jeg kanskje uansett. Jeg vet hun har det vanskelig med meg og han allerede,og hvordan blir det ikke da om jeg plutselig åpner meg..

 

Det er vel for sent nå. I tiden jeg og hun var sammen tenkte jeg ofte: "hva har jeg gjort for å fortjene noe så utrolig bra?". Igår gikk det et lys opp for meg, på en måte. Jeg har aldri gjort noe for å fortjene noe så bra. Jeg har gjort meg fortjent til å få kjenne på det beste livet har å tilby,for så å miste det på værst mulig vis. For hva kan vel være verre enn det? Jeg har absolutt ingen andre å klandre enn meg selv. Ikke nok med det, jeg fikk massevis av sjangser og ufattelig lang tid på meg til å gjøre noe med det. Og akkurat når jeg forstår, ja da er det for sent.

 

Jeg elsker henne fremdeles. Det har jeg gjort hele tiden. Men nå føles det som jeg er i helvete,selv om jeg er hos henne. Det er som å sette et sultent gatebarn foran Kongens middagsbord og si "dette skal ikke du få noe av".

For min egen del hadde det vært best å ikke møte henne mer. Det kjenner jeg veldig godt. Men det er nok uaktuelt,siden jeg vet at hun også hadde blitt utrolig trist for det. Meg er det ikke så nøye med. Jeg er en av hennes beste venner(om ikke den beste) og vet hun ikke orker tanken på å miste meg.

 

Men samtidig tenker jeg at det sikkert er best for henne også, om vi ikke møtes. For jeg tror at så lenge jeg er i nærheten, blir alt så vanskelig for henne. Og hun tviler. Jeg føler jeg bare må forsvinne bort,slutte å være et forstyrrende element. Jeg vet ikke...

 

Dette er fryktelig slemt av meg å si,men en del av meg ønsker at "Svein" skal være en lurendreier og en sleiping. Slik at han sårer henne og hun skjønner at de ikke kan være sammen. Føler meg fryktelig slem for å skrive det.. Men en annen del av meg, kanskje den største,vil at hun bare skal få det fint, samme hvem det er med. Men såklart, det jeg vil aller mest er at jeg og hun skal bli sammen igjen,og at ALLE skal bli glade. Noe som selvfølgelig er helt umulig. Faen at jeg skulle være et par uker for sen.. Jeg elsker henne :/

 

Dette skrev jeg jo mest for min egen del,for å få det ut liksom. Men jeg er også veldig i tvil om hva jeg bør gjøre.. Skal jeg si det til henne? Kanskje vise henne det jeg har skrevet her, da jeg ikke tror jeg kan få sagt det noe bedre uansett? Noe sier meg at jeg skriver dette nettopp med tanke på å vise henne det samme hva. Noe jeg IKKE håper jeg gjør,for da føler jeg djevelen i meg vant.

 

Men si gjerne noe. Det være seg at jeg er en dust som fikk hva jeg fortjente,eller det stikk motsatte. Alt hjelper :/

Og om noen faktisk gadd lese hele det jeg føler er tidenes lengste og ikke spesielt bra skrevet innlegg, så tusen takk!

 

Forresten kom katten hennes og la en pote oppå tastaturet nå,slik at alt jeg skrev forsvant. Nesten så jeg tok det som et tegn.. Hadde heldigvis kopiert alt,ulikt meg.

[krize]

Bra skrevet dette.. Du må ikke ta all skylden... skal to for å danse tango..

 

Elsker du henne som du sier så si det til henne, du skal ikke tenke på denne nye "flammen".. Dere har jo ett forhold årevis før denne, bør stikke litt dypere..

[Gjest gjesterbest]

Takk for at du leste og svarte. Hvor teit det enn høres ut så hjalp du meg litt med valget allerede. Fikk liksom en rar kriblende følelse av tanken på at det kan være håp. Og at jeg bør si det.. Er jo sant som du sier at det jeg og hun har kanskje stikker litt dypere. Men jeg trenger nok enda litt overbevisning før jeg skrider til verks. Og når bør jeg gjøre dette da? Så snart som mulig? Jeg har mest lyst til å vente til jeg har dratt uansett, selv om det kanskje er dumt og gjør ting verre.. Men saken er den at jeg er litt dårlig til å si sånne ting, så om jeg skal gjøre det blir det vel til å vise henne hva jeg skrev her først :/

 

Men er redd for å ødelegge hele russetida hennes med dette nå og.. Men gjør jeg det ikke så er det ihvertfall for sent..

[krize]

Tror ikke du ødelegger noe.. vet med forhold som har vart en stund er det mye følelser..

 

Du bør gjøre noe nå, venter du for lenge blir alt bare enda mere vanskelig...

 

men ta det rolig og vis at du bryr deg, er ofte alt som skal til (og fortelle dine følelser såklart...)