På tide å bli kvitt mobbere!

[Christian86]

Hmmm, da er vel jeg en smule radikal? Har selv mobbet og blitt mobbet.

 

Av en eller annen merkelig grunn finner jeg ingenting galt ved det.

 

Jeg finner det litt bekymringsfult.

 

Jeg ser på mobbing som en naturlig måte å hevde seg på, og det er hvert enkelts ansvar å ikke bli et offer for dette fenomenet. Har selv opplevd å bli mobbet og latt det ødelegge for svært mye – mer enn for de aller, aller fleste, tror jeg. Det hjelper ingen å skylde på mobbere, minst av alt hjelper det deg selv. Naturen er nådeløs, det tror jeg vi alle kan være enige om. Det mange ikke er villig til å innrømme er at mennesker er minst like nådeløse, om enn på forskjellige vis. Forskjellen på oss mennesker og øvrige dyr er at vi er mer intelligente og dermed heldige nok til å ha et valg i mye større grad. Ingen er et offer med mindre de velger å være et. Om man av ulike årsaker ikke har fått med seg at man har et valg, har man en mulighet til å rette opp i det og med tiden lære enda mer enn man kanskje ellers ville ha gjort. Motgang gjør deg sterk, men du må velge å titte ut av tunnelen på den andre siden. Sånn sett vil jeg takke dem som mobbet meg som fikk meg til å innse at man må jobbe for tilværelsen; ellers hadde jeg sikkert subbet meg gjennom livet uten å ha peiling på hva jeg driver med.

 

Ingen er et offer. Du har valget.

 

La meg se om jeg forstår deg riktig nå; de som blir mobbet har selv valgt å bli det, ergo har de seg selv å takk for at de får resten av livet ødelagt? (Studier har bevist en god korrelasjon mellom mobbing og senere skader, pyskisk og gjerne fatalt).

Det er meget mulig at en i en enklere situasjon hvor det ikke er gjennomgående fra dag til dag kan se lysningen og se alternativer, men det du gjør nå er forenkle situasjonen ned til at en hver dag møter valget mellom å la de andre mobbe deg, ta ditt eget liv eller gjøre noe. Situasjonen er ikke så enkel når sitter der i alder som allerede regnes som meget turbulent, og det burde du strengt tatt vite selv?

Du sier selv at du ble mobbet lenge og at det tok tid før det ble bedre, hvordan kan du da påtvinge andre et syn som nærmest sier at det er en ens egen skyld at en ble mobbet?

 

Karakterstyrk er greit, men mobbing kan medføre så mye at det kan ta livet av et menneske. Det er fint at en ser noe positivt i det, men karakterstyrken kan du få like greit av å gjøre noe frivillighetsarbeid.

 

Personlig har jeg møtt barn og unge som har fått splittet personlighet, varig deprsesjoner, tatt sitt eget liv tilslutt, skadet seg selv, spiseforstyrrelser. Dette er pyskiske lidelser som er direkte forbundet med mobbingen, måten det ble gjort eller hva som ble sagt.

Du kan vel ikke mene at dette er karakterstyrkende å gå i flere år under behandling for en slik lidelse? (Det ordner seg ikke over natten å bli kvitt marerittene fra dagen alle banket deg opp).

 

Sånn sett så forenkler du en grov sannhet til å bli absurd enkel, når realiteten er mer den at situasjonen ikke nødvendigvis er så enkel for alle. Det er greit at du i etterpåklokskap, for det er det du skriver nå er, mener at alt er et valg, og at en har seg selv å takke. Du har ytringsfrihet, så jeg får tåle den fornkeling av sanheten, men jeg kan fortelle deg fra min erfaring og kunnskap, at du er på viddene om du mener det er så enkelt

 

Du tror ikke jeg har vært gjennom det fordi jeg snakker så lettvint om det nå? Not so. 10 år har det tatt meg å komme til et punkt hvor jeg kan akseptere det som har skjedd, og kanskje begynne å dra meg selv opp av grøfta.

 

Det er dritvanskelig. Mange gir opp og tar sitt eget liv. Det er deres valg. Det er utrolig vanskelige følelser å hanskes med. Men når det kommer til stykket, så er det likefullt bare et valg. Enten velger du å reise deg opp gjøre det du kan for å komme deg tilbake på sporet, eller så velger du å la det ligge en stund til. Poenget mitt er dette: Det har ingen hensikt å fokusere på hvor vanskelig det er, det legger opp til at du setter deg selv i en offerrolle, og da er det ikke lenger de som mobbet deg som holder deg nede, men du selv. Det som har skjedd, har skjedd. På tide å se opp og fram og finne ut hva du skal gjøre.

 

Det er veldig enkelt å si det i etterkant, men ha i mente at det forsvarer ikke at noen skal bruke 10 år av hva som skulle være en fin ungdomstid til heller å finne måter å holde seg i livet.

Jeg har vært der du var, jeg er sykemeldt med PTSD på den grove mobbingen jeg fikk og jeg kunne godt ha vært død nå, om jeg gav opp. Så du har rett, mye handler om valg, men ikke gjør det så enkelt at når mobbingen skjer, når følelsene er der, så er det en ens egen skyld at en havnet der. For det er det ikke.

 

Jeg lever fordi jeg har en vanvittig trang til å se neste dag, for jeg vet solen kommer en eller annen gang, jeg må bare greie en dag til. Det og at jeg nekter å bli en del av statestikken for de 500 som tar sitt eget liv hvert år.

 

Men det er valg jeg har begynt å ta når jeg så at ting kunne endres, når ting var vanskelig som du selv har opplevd, så var ikke motivasjonen så enkel å opprettholde som den er nå.

 

 

Så å si at "skjerp deg, du har et valg" er å spytte i øynene på den som ikke har et valg. Uten noen å lene seg på kommer ikke folk i en shitty situasjon seg videre, og da har de faktisk lite de kan gjøre enn å vente.

 

Hva med de som heller vil ty til mord enn å la seg hjelpe?

 

Selv kan jeg ikke tenke meg en større skam enn å la noen "hjelpe" meg med slike problemer.

 

Jeg må spørre; mener du at det er tabubelagt å be om hjelp for skader mobbingen har påført en, og at en helst skal klare det alene?

 

Definer «stokk dum».

 

Jeg er så fristet å si deg etter det jeg har lest, men jeg våger å håpe jeg har misforstått essensen i det du mente.

[Gjest obama]

Til alle de som mener mobbing er uskyldig: En kompis av meg fikk livet sitt ødelagt av mobbing og valgte til slutt å ta selvmord. Så ikke kom med det pisset om at mobbing skal godtas!

[Christian86]

Til alle de som mener mobbing er uskyldig: En kompis av meg fikk livet sitt ødelagt av mobbing og valgte til slutt å ta selvmord. Så ikke kom med det pisset om at mobbing skal godtas!

 

Ingen her sier vel at mobbing er uskyldig, det er vel klokskap uttrykket på en uheldig måte. Kondolerer hva angår vennen din.

[Imsvale]

Til alle de som mener mobbing er uskyldig: En kompis av meg fikk livet sitt ødelagt av mobbing og valgte til slutt å ta selvmord. Så ikke kom med det pisset om at mobbing skal godtas!

Ja, jøss, døden er fæle greier. Er det så uforståelig at noen enkelt og greit velger å avslutte sitt liv, uten at det skal være så grusomt og utenkelig? Det er alltids litt trist, fordi man antar at alle vil da leve — vel?

 

Nu vel, det er vel svært få som er mottakelig for slik tankegang, så det er en ensom oppfatning å sitte med.

 

Sinne er en helt naturlig del av sørgeprosessen. Jeg spør likevel: Var det andre som ødela livet hans, eller var det han som ikke var tilstrekkelig utstyrt for livets mange utfordringer?

 

Det er vanskelig å tenke seg at det går an det også, for det kunne like gjerne ha skjedd deg. Det er skikkelig skummelt, det! Da har man liksom ikke noe å rette sinnet sitt mot heller, og det gjør det ikke akkurat noe enklere.

Endret 23. juni 2008 av TrondH86

[Christian86]

Til alle de som mener mobbing er uskyldig: En kompis av meg fikk livet sitt ødelagt av mobbing og valgte til slutt å ta selvmord. Så ikke kom med det pisset om at mobbing skal godtas!

Ja, jøss, døden er fæle greier. Er det så uforståelig at noen enkelt og greit velger å avslutte sitt liv, uten at det skal være så grusomt og utenkelig? Det er alltids litt trist, fordi man antar at alle vil da leve — vel?

 

Nu vel, det er vel svært få som er mottakelig for slik tankegang, så det er en ensom oppfatning å sitte med.

 

Sinne er en helt naturlig del av sørgeprosessen. Jeg spør likevel: Var det andre som ødela livet hans, eller var det han som ikke var tilstrekkelig utstyrt for livets mange utfordringer?

 

Det er vanskelig å tenke seg at det går an det også, for det kunne like gjerne ha skjedd deg. Det er skikkelig skummelt, det! Da har man liksom ikke noe å rette sinnet sitt mot heller, og det gjør det ikke akkurat noe enklere.

 

Jeg må bare spørre, men mener du at korrelasjonen mellom mobbing og ting som dette er ubetydelig, og at det heller er sterkestes rett som avgjør hvem som får leve og ikke leve?

 

Det værste er at jeg forstår kysnismen din, men jeg på en annen side greier jeg ikke å forstå at en som har gått den veien du påstår du har gjort, ikke evner å være mer reflektert og empatisk?

 

På en annen side, vet ikke om jeg skal le eller gråte over det faktum at du til så grad håner noen som følte livet umulig å leve etter mobbingen.

Endret 23. juni 2008 av Christian86

[Imsvale]

Jeg håner slett ikke. Tvert imot har vil jeg påstå å ha mer medfølelse med vedkommende enn de fleste makter å skvise ut, fordi jeg vet hvordan det er (uten at jeg vet nøyaktig hvordan han hadde det). Som sagt, det er trist at det blir slik for enkelte, men c'est la vie. Jeg kommer ikke til å gjøre det til en større sak enn som så. Jeg forstår derimot utmerket godt at de fleste tar livet som en selvfølge, og vil strekke meg så langt som at det er nødvendig for å kunne leve livet fullt ut. For meg er død og liv nøytrale og sidestilt med hverandre. Den vesentlige forskjellen er at dersom du velger døden, er det definitivt, og det er ingen vei tilbake.

 

Hva jeg mener om dette har ingen betydning i forhold til hvordan virkeligheten er. Jeg vil ikke unne noen å måtte gjennomgå mobbing og påfølgende emosjonelle helvete, men når det først har skjedd, så har det skjedd. Spørsmålet er om det egentlig er andre som påfører deg dette, eller om det er en naturlig konsekvens av at du uheldigvis ikke er tilstrekkelig godt utstyrt til å takle livets mange utfordringer. Også her vil jeg anta at det er svært mange som tar det for gitt at det alltid er noen som er skyld i noe, noe som er nærmer seg lynsjmobbmentalitet — man trenger noen å skylde på, og driter i om det er riktig. Hoder må rulle osv.

 

Hva så om noen rett og slett er genetisk utstyrt til å handle på visse måter? Det setter dette med fengselsstraff i nytt lys i enkelte tilfeller og er derfor et ekstremt vanskelig filosofisk og etisk spørsmål.

[Christian86]

*snipp*

 

Likevel så greier du å si:

 

Sinne er en helt naturlig del av sørgeprosessen. Jeg spør likevel: Var det andre som ødela livet hans, eller var det han som ikke var tilstrekkelig utstyrt for livets mange utfordringer?

 

Og så si at du har medfølelse for hans situasjon? Slik jeg ser det er det en mismatch mellom hva du forfekter og hva du sier, fordi det du skrev her impliserer slik jeg forstår deg at du stiller spørsmål ved hvor vidt han var et sterkt eller svakt menneske, noe jeg finner mildt sagt uheldig å skrive.

 

Altså, jeg setter virkelig spørsmål ved din fremstilling og forenkling av situasjonen. Når noen mobber deg, så settes det i gang følelser i en periode i livet som allerede er meget turbulent.

Disse situasjonen, akkurat som i kulturer i større selskaper, preger måten du vil håndtere nye situasjoner på senere.

Det vil altså si at det er nærmest som starten av programmeringen av AI, den lærer, opplever, bruker opplevd erfaring, og forstår nye situasjoner.

Problemet er at når opplæringen vris mot at alt er galt med personen, det blir som regel en enkle løsningen, for hvorfor skulle ellers alle hate en, så forandrer og forstyrres denne utviklingen.

 

Ergo får en et skille, noen tar veldig skade, andre ikke, dette har en sammenheng med nettverk. De som mobbes av bare en person, men ellers har et godt nettverk vil kunne overleve bedre enn de som mobbes av hele skolen eller klassen, da en ikke har noe nettverk å henvende seg til.

Dette er det samme for de som opplever tortur, traumer m.m.

 

Altså impliserer jeg at pyskologi spiller en del for hvordan mobbing som traume kan ordnes. Fordi en vil etter hvert som en vokser opp formes, og ved langvarig mobbing, så er det en forstyrrelse av en ellers vanlig oppvekst som vil virke hemmende eller fatal.

Så vidt jeg vet vil alle som mobbes over lengre tid utvikle en form for rekasjon.

 

Tar jeg din analogi til grunn, betyr det at vi alle er dårlig utstyrt for å takle samfunnet. Ser du den logiske bristen i hva du sier, ettersom du selv sier at ikke alle er utstyrt likt?

 

Du forenkler en virkelighet som er kompleks, og etter 10 år er jeg fristet å si at du burde vite bedre.

Slik jeg ser det stiller to babyer likt enn så lenge forholdene er like. Dog ville alle utsettes for situasjoner, traumer eller lignende, men her vil nettverk, erfaring og mestring lært fra OPPVEKSTEN spille en rolle. Ettersom oppveksten forstyrres hos mange unge, og denne perioden er meget affektstyrt, så er det ikke unaturlig at livet kan føles så håpløst siden alt tyder på at alle som er borti deg hater deg, så får meg er det fult forståelig at noen tar det valget.

Men for at noen skal lire av seg at dette mer sannsynligvis skyldes naturen, enn mobberne, det finner jeg smakløst.

 

Kort sagt; dine poster og tankegang følger en analogi som impliserer at pyskologi, oppvekst,nettverk m.m. ikke spiller sentrale roller. Du nærmest impliserer at naturen og svake individer er de som skal ha seg selv og takke, og fordi noen mobber deg, så skal ikke de få kjeft, for de gjør deg en tjeneste. Men da forstår ikke jeg hvorfor du gikk så langt ned i 10 år, for hvis noen gjør meg en tjeneste, noe som er positivt, så skal det vel strengt tatt ikke medføre at jeg blir deppa eller ødelagt i 10 år?

 

Men siden hovedvekten av postene dine er i religions delen, er du tilhenger av darwinsmen (sterkestes rett, naturen velger den sterkeste, den svake dør ut osv) ?

 

Det kan forklare tankegangen din for så vidt, hvis ikke så kan jeg ikke se noe unskyldning for det du skriver

[Imsvale]

Det er en smule rart å trekke inn unnskyldninger i denne sammenhengen. Dersom naturen foretrekker den best tilpassede (ikke sterkeste, en vanlig misforståelse), skal den da unnskylde seg fordi dette er politisk ukorrekt? Skal jeg unnskylde meg hvis jeg står for det sannheten forteller oss, uansett hvor ubehagelig denne er?

 

Nei, vi er ikke alle likt utstyrt. Det skal ikke rare eksempelet til for å illustrere dette. Mennesker med Downs syndrom er et forholdsvis snilt eksempel. Igjen er det skummelt og derfor vanskelig å akseptere, for det kunne kanskje like gjerne ha skjedd deg.

 

Evolusjonsteorien forklarer hvorfor og hvordan, men driter langt i om du liker det eller ikke (skarpe ord). Det samme gjør naturen. Jeg er ikke tilhenger av darwinisme så mye som jeg er tilhenger av sannhet. Dette setter jeg høyere enn mitt eget liv, og synes det er meget trist dersom mennesket og livet ikke er kompatible med viten om sannheten. Jo snarere vi blir oppmerksom på hva som egentlig foregår, jo snarere kan vi tilpasse vårt syn på livet deretter. Hvis man ennå er nødt til å ty til løgn for å kunne leve et emosjonelt godt liv, synes jeg mennesket er en ynkelig art og er slett ikke imponert over eksistensen. Det er kanskje en grunnleggende tåpelig overbevisning å ha i praksis, men det får så være.

 

Jeg ser du sliter med å forstå det, og det skjønner jeg godt. Jeg håper for min egen del mer enn for din del at du kanskje er villig til å prøve på en politisk ukorrekt hatt bare for en annen vinklings skyld, men skjønner også godt dersom du avviser hele opplegget og konkluderer med at jeg har en skrue løs. Jeg har innsett at de fleste ikke er og vil trolig aldri være klare for å se på livet slik jeg gjør, derfor er det nok noe jeg ender opp med stort sett å holde for meg selv.

 

Er det greit å akseptere at noen er mindre motstandsdyktige overfor visse sykdommer, men ikke å akseptere at det samme kan være sant om psykologiske tilbøyeligheter og motstandsdyktighet overfor mobbing? Det fremtvinger såvisst et svært vanskelig filosofisk og etisk dilemma, som sagt, men det er dessverre ikke noe som betyr at det ikke er sant.

 

Avslutningsvis: «Sinne er en del av sørgeprosessen» var rettet til estragon. Når man er sint, liker man å ha noe(n) å ta det ut på. Det blir fort vanskelig dersom det ikke er noe(n) å skylde på. Som oftest finner man noe(n) å skylde på likevel, mest fordi sinnet må ut og dette er langt på vei den enkleste måten. Lynsjmobbmentalitet i et nøtteskall.

[Christian86]

*snipp*

 

Nå går vi samme rundans her. En av tingene ved at du kan ytre dine meninger, er at andre kan ytre sine. Jeg syns dine meninger er uheldige, og enn så lenge pyskologien hentyder det motsatte av det du sier, så tillater jeg meg å tro på den. Det betyr altså at din mening om hvor vidt jeg lever en løgn eller ikke er helst subjektiv og ikke noe søkk.

Jeg tillater meg likevel å mene at din holdning som tilsier at mobbeofferet har seg selv og takke, og kan når som helst bryte ut av sirkelen er mildt sagt ute på tur, eller etterpåklokskap, som jeg ikke tror du ville ha sett når du selv var der du var.

 

I ditt tilfelle baserer teorien seg på tanker rundt hvordan det kan være, min teori er altså like god som din.

Jeg finner det derfor merkelig at du så bastant kan antyde at personen som tok sitt liv også ellers ville ha gjort det under press. Jeg kan ikke se at du har belegg for det, og måten du hentyder det på er etter min oppfatning smakløs.

 

Så ja, hvis et mobbeoffer kommer til deg, og får høre at han/hun har seg selv å takke, at dette var han/hennes skjebne, så syns jeg synd på personen.

Men jeg antar du skriver dette her, og normalt ikke ville sagt det slik til en person som slet?

[Gjest Gjest]

Livet er kynisk, en kan ikke annet enn å akseptere det.

Jeg er selv en av de Trond snakker om - de som i mindre grad er utrustet til å takle motgang, men jeg aksepterer det. I samme åndedrag aksepterer jeg det Raijin skrev om at mobbing styrker samhold, det har en sosial funksjon, mao er det fåfengt å sette ut for å "bekjempe" det, da det har en perpetuell eksistens. Det er en gang så at hvis man skiller seg ut, på godt og vondt, noe de fleste "merker", løper en risikoen å bli mobbet. Det er ingen dans på roser å leve. Og kutt ut personangrepene Christian - please.

[Christian86]

Livet er kynisk, en kan ikke annet enn å akseptere det.

Jeg er selv en av de Trond snakker om - de som i mindre grad er utrustet til å takle motgang, men jeg aksepterer det. I samme åndedrag aksepterer jeg det Raijin skrev om at mobbing styrker samhold, det har en sosial funksjon, mao er det fåfengt å sette ut for å "bekjempe" det, da det har en perpetuell eksistens. Det er en gang så at hvis man skiller seg ut, på godt og vondt, noe de fleste "merker", løper en risikoen å bli mobbet. Det er ingen dans på roser å leve. Og kutt ut personangrepene Christian - please.

 

Ehm, hva henviser du til nå?