På tide å bli kvitt mobbere!

[Imsvale]

Du tror ikke jeg har vært gjennom det fordi jeg snakker så lettvint om det nå? Not so. 10 år har det tatt meg å komme til et punkt hvor jeg kan akseptere det som har skjedd, og kanskje begynne å dra meg selv opp av grøfta.

 

Det er dritvanskelig. Mange gir opp og tar sitt eget liv. Det er deres valg. Det er utrolig vanskelige følelser å hanskes med. Men når det kommer til stykket, så er det likefullt bare et valg. Enten velger du å reise deg opp gjøre det du kan for å komme deg tilbake på sporet, eller så velger du å la det ligge en stund til. Poenget mitt er dette: Det har ingen hensikt å fokusere på hvor vanskelig det er, det legger opp til at du setter deg selv i en offerrolle, og da er det ikke lenger de som mobbet deg som holder deg nede, men du selv. Det som har skjedd, har skjedd. På tide å se opp og fram og finne ut hva du skal gjøre.

[Crazy_Man]

Det er ikke du selv som velger å bli mobbet først alikevel

[-pace-]

-

Endret 18. juli 2008 av ralt

[Imsvale]

Utfordringen er å være den som kontrollerer sin egen skjebne, fremfor å være en kule i en pinball-maskin, underlagt alle som dytter på deg fra ulike retninger.

 

Livet er ikke et rullebånd fra A til B, fra fødsel til død. Iallfall vil ikke jeg at det skal være det, for det blir knapt mer meningsløst enn det. Da vil jeg heller bli mobbet, bruke 10-20 år på å lære av det, og ende opp med et uendelig mye større perspektiv på livet enn jeg ellers ville ha hatt. Hvem er du som skal bestemme om jeg skal få lov til å gå igjennom dette eller ikke? Nei takk. La naturen gå sin gang.

 

Edit: Leif.

Endret 4. mai 2008 av TrondH86

[-pace-]

-

Endret 18. juli 2008 av ralt

[Imsvale]

En aldri så liten sak som faktisk er lånt fra Star Wars-universet: Hjelper du en fattig med penger eller mat fratar du vedkommende muligheten til å finne ut av det selv, og bli sterkere på egen hånd. Hjelper du et mobbeoffer ved å pakke det inn i bomull, skjerme vedkommende fra den nådeløse virkeligheten, fratar du vedkommende muligheten til å finne ut av det selv, og bli sterkere på egen hånd. Alle handlinger har sine konsekvenser, og det finnes ikke noe utelukkende godt eller ondt. Enhver handling har positive og negative konsekvenser. Hele militæret er bygd opp på samme prinsipp: Du brytes ned, for så å bygges opp igjen sakte men sikkert, og når du kommer ut på den andre siden er du mye sterkere enn du var. Det er ikke pent, det er ikke behagelig, men hvis du ønsker å utvikle deg som menneske er det etter min mening nødvendig. Er det riktig? Spør en barnepedagog om hun synes du skal la barnet ditt få løse en konflikt med et annet barn på egen hånd, eller om du skal gripe inn. Ingen av delene er mer riktig enn den andre; begge er riktig på sin måte, men samtidig også feil på sin måte. Så er det noe med balansegang da. Skal man sette en grense et sted, og i så fall hvor? Hvem bestemmer det? Hvem bestemmer når det er riktig å frata noen muligheten til å lære; når det er riktig å skjerme noen fra vonde følelser? That is the question.

 

Motgang gjør deg sterk. Det er ikke bare noe man sier, men jeg klarte heller ikke å se sannheten i det ordtaket før jeg merket det selv. Man skjønner det ikke før man skjønner det. Under andre omstendigheter kunne jeg ha tatt selvmord da jeg var 14-15 eller noe, men jeg gjorde ikke det. Og hadde jeg gjort det, så hadde det bare vært et av mange mulige valg det også. Det er ikke verre enn som så.

 

To be or not to be.

[J@cob]

En aldri så liten sak som faktisk er lånt fra Star Wars-universet: Hjelper du en fattig med penger eller mat fratar du vedkommende muligheten til å finne ut av det selv, og bli sterkere på egen hånd.

 

Forskjel på å spille gjennom Kotor som dark side newb, og kjøre gjennom det virkelige livet som det..

[-pace-]

-

Endret 18. juli 2008 av ralt

[Imsvale]

Jacob:

Forskjell på å utvide sammenligningen til å bli til livet = Star Wars, og å ta for seg leksjonen for det den er. Etter min mening er den like gjeldende i virkeligheten.

 

Pace:

Problem og utfordring er to sider av samme mynt, avhengig av ens fokus. Mobbing og annen motgang er ikke alltid dumt, noen ganger fører det til store ting, og hvem er vi da som skal bestemme andres skjebne? Sosialisme er fint politisk sett, men faktum er at vi er ikke født like. Å legge opp til full likestilling mellom alle individer er en fin drøm, en man kanskje bør strekke seg etter, kanskje ikke, hva vet jeg. Eller man kan forholde seg til virkeligheten, og se hvilke sosiale dynamikker som ligger til grunns for menneskelige interaksjoner.

 

Mobbing har en funksjon, og den funksjonen er der av en grunn. Jeg mener vi gjør oss selv en bjørnetjeneste hvis vi prøver å fjerne denne funksjonen. Moderere, tja. Fjerne, nei.

[Crazy_Man]

Nå føler jeg du forveksler erting som foregår over en liten periode (uke-måned) med mobbing

[Imsvale]

Jeg vet du tror det.

[Sertito]

Nå føler jeg du forveksler erting som foregår over en liten periode (uke-måned) med mobbing

Crazy_man.. jeg tror du mobber folk og derfor beskytter dem... ofre har ikke noe valg de blir bare mobbet og kommer seg ikke ut fordi ingen hjelper de....

[Crazy_Man]

da tror du nok feil, kan hende jeg ikke leste godt nok på innlegget.

[Gjest Jente1987]

Jeg ble mobbet gjennom 8/10 år på grunnskolen. Det var et helvete. Ikke bare fikk jeg psykisk mobb fra jentene, men ble møtt med vold omtrent hver dag i i hvert fall tre av de 8 årene, på skoleveien hjem.

 

I dag er jeg ufattelig glad for at de gjorde det. Det høres sykt ut I know. Men hvis ikke hadde jeg ikke vært den jeg er. I løpet av videregående ble jeg kjent med en av de som var jævligst mot meg. Han er en kjernekar! Han har gitt meg fysiske problemer for livet (ikke veldig alvorlige, men det merkes av og til), men det forandrer ingenting for min del egentlig. Det er noen som sier at mobbing bygger karakter, og i MITT tilfelle gjorde det det. Det betyr ikke at jeg støtter mobbing. Jeg hater mobbing, men jeg er på en skrudd måte takknemlig for at de oppførte seg sånn. Det har gjort meg til en person som aldri aldri aldri kunne klare å gjøre noe lignende, not even close, mot noen. Og det er jeg glad for at jeg er.

 

Mobbing er en uting. Men som regel er det medlidenhet å finne for den som mobber også. Han som var værst mot meg hadde vold hjemme, noe jeg ikke fant ut før jeg var voksen. Det gjør at bitene på ett vis faller på plass, og jeg har ingen problemer med å forstå det. Mobbingens natur er likevel at man blir plukket på, uten en egentlig forklaring utover "du er stygg"-begrunnelsen (tok den vanligste). For mange ender det opp i en dyp mindreverdighetsfølelse og mye usikkerhet, og det er ikke alle som er like heldige som jeg (Jeg har en utrolig god, støttende familie). Jeg sliter i dag ikke overhodet med at jeg ble mobbet, selv om jeg ble mobbet ganske grovt. For andre er det kanskje vanskeligere, og det kan ende påå med destruktiv tankegang.

 

Den beste, og i min erfaring eneste måten å kontre mobbing er; ta deg av dem. Min mobbing sluttet i 8nde klasse, fordi ei annen ble venn med meg, helt tilfeldig, og hun var en av de få som ikke brød seg om å bli sett med meg. I tillegg var hun populær. Da var det plutselig ingen som turte å være borti meg lenger. Hvis jeg så noen som ble mobbet, gjorde jeg en sak ut av å alltid dra dem med på ting, i skoletiden og etter skoletiden. Sakte men sikkert ble de mer selvsikre, og mobberne prellet av på dem. Etter hva jeg har sett er det det eneste som funker. Du hjelper, eller støtter den mobbede frem til å bli kjent med det faktum at han/hun ikke er verdiløs

 

Ikke møt mobberen med vold eller samme mynt, men vis ham/henne at du er bedre enn ham/henne ved å ta deg av den som blir mobbet. Innlem dem. Og hvis du blir mobbet; si det til (hvis du har noen) vennene dine, snakk med søsken, snakk med foreldrene dine. Snakk med helsesøster, snakk med hvem som helst som gjør at du kan føle deg litt bedre, og vent til det er over. Var i hvert fall det jeg gjorde :-/ helt til min nå beste venninne kom og innlemmet meg (hun ante ikke i hvilken grad hun forandret hverdagen min engang, det er morsomt, hun bare syns jeg var merkelig og tøff )

 

Jeg prøvde kjerringråd som "samme mynt tilbake" eller å slå igjen, men det resulterte alltid å slå hardt tilbake på meg selv. Jeg hadde tre klasser (nesten) à 30 elever mot meg. Det var andre mobbeofre, men vi slang oss aldri sammen, for da definerte vi oss som taperne og ble lettere bytte.

 

Det som overasker meg mest er at voksne folk mobber... Det er, for min del, et tegn på lav sosial intelligens å mobbe i voksen alder.

[okjatakk]

Jeg ser på mobbing som en naturlig måte å hevde seg på, og det er hvert enkelts ansvar å ikke bli et offer for dette fenomenet. Har selv opplevd å bli mobbet og latt det ødelegge for svært mye – mer enn for de aller, aller fleste, tror jeg. Det hjelper ingen å skylde på mobbere, minst av alt hjelper det deg selv. Naturen er nådeløs, det tror jeg vi alle kan være enige om. Det mange ikke er villig til å innrømme er at mennesker er minst like nådeløse, om enn på forskjellige vis. Forskjellen på oss mennesker og øvrige dyr er at vi er mer intelligente og dermed heldige nok til å ha et valg i mye større grad. Ingen er et offer med mindre de velger å være et. Om man av ulike årsaker ikke har fått med seg at man har et valg, har man en mulighet til å rette opp i det og med tiden lære enda mer enn man kanskje ellers ville ha gjort. Motgang gjør deg sterk, men du må velge å titte ut av tunnelen på den andre siden. Sånn sett vil jeg takke dem som mobbet meg som fikk meg til å innse at man må jobbe for tilværelsen; ellers hadde jeg sikkert subbet meg gjennom livet uten å ha peiling på hva jeg driver med.

 

Ingen er et offer. Du har valget.

 

Så ikke nok med at folk blir mobbet, de skal i tillegg få skylden for at de blir det også?

Det blir helt feil i mine ører. Man kan til en viss grad velge hvordan man vil takle mobbingen, men ikke 100%.

Motgang gjør en kanskje til en viss grad sterkere, men i mange tilfeller bryter den ned folk, enten de vil eller ikke. Husk også at livet varer ikke så lenge, så det er begrenset hvor mye lærdom man vil ha av motgang over lengre tid. Man kan jo ikke bruke denne motgangen til noe positivt om man er død.

På meg virker det som om mobbingen kanskje har gjort deg litt kynisk?

[Sertito]

Jeg ble mobbet gjennom 8/10 år på grunnskolen. Det var et helvete. Ikke bare fikk jeg psykisk mobb fra jentene, men ble møtt med vold omtrent hver dag i i hvert fall tre av de 8 årene, på skoleveien hjem.

 

I dag er jeg ufattelig glad for at de gjorde det. Det høres sykt ut I know. Men hvis ikke hadde jeg ikke vært den jeg er. I løpet av videregående ble jeg kjent med en av de som var jævligst mot meg. Han er en kjernekar! Han har gitt meg fysiske problemer for livet (ikke veldig alvorlige, men det merkes av og til), men det forandrer ingenting for min del egentlig. Det er noen som sier at mobbing bygger karakter, og i MITT tilfelle gjorde det det. Det betyr ikke at jeg støtter mobbing. Jeg hater mobbing, men jeg er på en skrudd måte takknemlig for at de oppførte seg sånn. Det har gjort meg til en person som aldri aldri aldri kunne klare å gjøre noe lignende, not even close, mot noen. Og det er jeg glad for at jeg er.

 

Mobbing er en uting. Men som regel er det medlidenhet å finne for den som mobber også. Han som var værst mot meg hadde vold hjemme, noe jeg ikke fant ut før jeg var voksen. Det gjør at bitene på ett vis faller på plass, og jeg har ingen problemer med å forstå det. Mobbingens natur er likevel at man blir plukket på, uten en egentlig forklaring utover "du er stygg"-begrunnelsen (tok den vanligste). For mange ender det opp i en dyp mindreverdighetsfølelse og mye usikkerhet, og det er ikke alle som er like heldige som jeg (Jeg har en utrolig god, støttende familie). Jeg sliter i dag ikke overhodet med at jeg ble mobbet, selv om jeg ble mobbet ganske grovt. For andre er det kanskje vanskeligere, og det kan ende påå med destruktiv tankegang.

 

Den beste, og i min erfaring eneste måten å kontre mobbing er; ta deg av dem. Min mobbing sluttet i 8nde klasse, fordi ei annen ble venn med meg, helt tilfeldig, og hun var en av de få som ikke brød seg om å bli sett med meg. I tillegg var hun populær. Da var det plutselig ingen som turte å være borti meg lenger. Hvis jeg så noen som ble mobbet, gjorde jeg en sak ut av å alltid dra dem med på ting, i skoletiden og etter skoletiden. Sakte men sikkert ble de mer selvsikre, og mobberne prellet av på dem. Etter hva jeg har sett er det det eneste som funker. Du hjelper, eller støtter den mobbede frem til å bli kjent med det faktum at han/hun ikke er verdiløs

 

Ikke møt mobberen med vold eller samme mynt, men vis ham/henne at du er bedre enn ham/henne ved å ta deg av den som blir mobbet. Innlem dem. Og hvis du blir mobbet; si det til (hvis du har noen) vennene dine, snakk med søsken, snakk med foreldrene dine. Snakk med helsesøster, snakk med hvem som helst som gjør at du kan føle deg litt bedre, og vent til det er over. Var i hvert fall det jeg gjorde :-/ helt til min nå beste venninne kom og innlemmet meg (hun ante ikke i hvilken grad hun forandret hverdagen min engang, det er morsomt, hun bare syns jeg var merkelig og tøff )

 

Jeg prøvde kjerringråd som "samme mynt tilbake" eller å slå igjen, men det resulterte alltid å slå hardt tilbake på meg selv. Jeg hadde tre klasser (nesten) à 30 elever mot meg. Det var andre mobbeofre, men vi slang oss aldri sammen, for da definerte vi oss som taperne og ble lettere bytte.

 

Det som overasker meg mest er at voksne folk mobber... Det er, for min del, et tegn på lav sosial intelligens å mobbe i voksen alder.

 

Noe godt kan komme ut av det;) men enkelte takler det dårligere og får et utrolig dårlig utbytte:/ dessverre vært i et miljø der knivstikking på mobbeofre har skjedd. Og ingen gjorde noe med det. Og mange havner i et helvette resten av livet. Jeg har ikke blitt mobbet på skole eller sånn. Men vært offer for tragedier som mobbing av min mor av egen familie... Jeg syns at karakter kan bli bygget på andre måter.. Helst på selvsikkerhet og vennskap.

 

 

Var litt for rask i skrivinga mi sorry Glemte å tilføye en takk for historien Du sier at støtte kan hjelpe og det er det jeg vil fram til med denne diskusjonen Jeg vil at omgivelsene skal reise seg for de svake for å si det orginalt;)

[Pivotal]

Jeg har blitt mobbet fra barnehage til ungdomskole. Ble ikke bedre før videregående. Jeg har i denne tiden vært mye deprimert og hatt selvmordstanker fra veldig ung alder av. Lite venner, manglende sosial utvikling, osv.

 

Men jeg ville aldri vært foruten denne opplevelsen hvis jeg fikk et valg. Den har utviklet meg som person, gitt meg empati og en mye større forståelse for å møte motgang i livet. Så selv hvor jævlig oppveksten min til tider har vært så har jeg en del gode minner ettersom hodet mitt blokkerer ut det meste negative og det er helt klart verdt det med alt jeg har fått igjen for det.

 

Men på den andre siden så er det klart at jeg hater mobbing generelt og ville alltid stoppet mobbere om jeg fikk muligheten.

[Gjest Jente1987]

Trond: Jeg er enig i at man ikke skal kaste seg selv inn i en offerolle, og at vi har valget til å forandre hverdagen vår. Det er sant, det nytter ikke å legge seg ned i fosterstilling og grine og så blir alt bra. Men for veldig mange mobbede er faktisk trusselen ved å prøve å forandre hverdagen så stor at risken ikke er verdt å ta. Sånn som jeg opplevde det; hver gang jeg forsøkte å forandre på skoledagen min, sank standarden til hvordan folk oppførste seg ovenfor meg enda lavere. En gang presterte jeg å spytte tilbake på en som mobbet meg en del, resultatet var at jeg ble bundet til et tre og gått fra. Hvis man prøver og prøver, og aldri kommer noe sted, da er man fanget. Og mange mange mange mobbeofre er fanget. Det er ikke nødvendigvis snakk om å ta på seg en offerrolle. Man ER faktisk offer for at mennesker kan være grusomme når de følger sine naturlige instinkter. Jeg mener at mobberen selv også er et offer. Om du absolutt vil tenke sånn at ingen er ofre, og det bare er opp til dem selv og forandre sin hverdag, hva mener så fattige om sin skjebne? Når alt de gjør fører til å dra dem lengre ned i søla?

 

Vi skal prise oss lykkelige fordi vi har vist oss å klare å komme gjennom det, eller begynne å jobbe med oss selv for å komme over slike ting. Men ikke alle er like heldige. Ikke alle har forutsetningene, ikke alle har nok støtteapparat. For jeg vil påstå, at når det kommer til å bearbeide psykiske issues eller opplevelser, så ha støtteapparatet alt å si. JEG hadde et fantastisk støtteapparat, og jeg er omtrent ferdig med å bearbeide hva jeg gikk gjennom. Ikke alle er så heldige.

 

Så å si at "skjerp deg, du har et valg" er å spytte i øynene på den som ikke har et valg. Uten noen å lene seg på kommer ikke folk i en shitty situasjon seg videre, og da har de faktisk lite de kan gjøre enn å vente.

[Camper_killer]

Så å si at "skjerp deg, du har et valg" er å spytte i øynene på den som ikke har et valg. Uten noen å lene seg på kommer ikke folk i en shitty situasjon seg videre, og da har de faktisk lite de kan gjøre enn å vente.

 

Hva med de som heller vil ty til mord enn å la seg hjelpe?

 

Selv kan jeg ikke tenke meg en større skam enn å la noen "hjelpe" meg med slike problemer.

[Imsvale]

Gamle tankemønstre er vriene å endre på, men muligheten er alltid der; man har alltid valget. Men at dette valget insinuerer at nå er det grusomt, *valg*, og nå er alt bra, er en grotesk overforenkling.

 

Hvis man er offer for noe som helst i denne verden er det for sin egen uvitenhet, sin egen uerfarenhet osv. I så fall er vi alle dømt til å være offer for dette til den dagen vi dør. Hvis noen er et offer, så er alle et offer, på en eller annen måte. Det har ingen hensikt å tenke slik. Det er mye mer konstruktivt å ha som utgangspunkt at ingen er et offer, og det omfatter alle. Uansett. Offermentalitet = passivt og apatisk. Det i seg selv er grunn nok til ikke å tenke slik.

 

Man kan dog hjelpe med å låne bort sine egne ressurser for midlertidig å kompensere for andres uvitenhet, uerfarenhet osv. Men det er grenser for hvor mye man bør hjelpe andre også, på bekostning av seg selv, sin tid og sine begrensede ressurser. Til syvende og sist er vi alle underlagt vår egen evne til å gjøre det beste valget, enten det er når vi som barn blir forsøkt dyttet nedover den sosiale rangsstigen, eller når som helst ellers i livet.

 

Jeg tillater meg å være så kynisk som å si at hvis man ikke har forutsetninger for å komme seg noenlunde helskinnet gjennom livets mange utfordringer, så er det grenser for hvor mye andre skal tilrettelegge for en også. Man kan tviholde på utopiske fantasitanker om at vi er født like, likeverdige og med like forutsetninger, men det er å lyve overfor seg selv. Hvis ikke mennesker takler å forholde seg til virkeligheten slik den er, da er menneskene en ynkelig liten art, spør du meg. Kynisk, sier noen. Fakta, sier jeg.

 

Om du absolutt vil tenke sånn at ingen er ofre, og det bare er opp til dem selv og forandre sin hverdag, hva mener så fattige om sin skjebne? Når alt de gjør fører til å dra dem lengre ned i søla?

 

[...]

 

Så å si at "skjerp deg, du har et valg" er å spytte i øynene på den som ikke har et valg. Uten noen å lene seg på kommer ikke folk i en shitty situasjon seg videre, og da har de faktisk lite de kan gjøre enn å vente.

Det er der du tar feil. Fattige har også valget, og de som evner å se dette valget er de som klarer å dra seg selv ut av fattigdommen. Det er bare beklagelig overfor hvert enkelt individ at offermentalitet er det som dominerer. Man har alltid et valg, og de ytterst få som virkelig ikke har et valg er så uheldige at det ikke finnes ord for hvor uheldige de er. Intet er absolutt i denne verden. Med det i bakhodet, så har man alltid et valg.

 

There is no such thing as an absolute rule; not even this one.