Hva feiler meg?

[Gjest Guest_Problembarn_*]

Hei alle sammen, jeg poster anonymt fordi jeg er veldig aktiv på forumet ellers! Jeg skal si det rett ut, jeg sliter i hodet hver dag, pga fortiden min, den helvetes ungdomstiden min og livet generelt. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg skal fortsette å leve det idiotiske livet jeg lever lenger. Det er bare slitsomt å sårt. Alt jeg gjør er bare dritt.. Ikke klarer jeg å holde på jobb, aktiviteter å jeg skuffer alle vennenene mine. jeg driter meg ut bare jeg åpner munnen føler jeg. Jeg pleide aldri å være en gutt som var nedfør før for 2 år siden. Da begynte det. Jeg klikker snart, nå har jeg virkelig nådd bunnen.

[Dark Fire]

Jeg fant trøst i musikk som passet/passer meg, men dette har kanskje noe med at jeg er musikalsk.

Jeg hørte en del på

for et par år siden, men jeg antar at du kanskje har overgått alderen til musikk som dette.

Jeg liker en del sanger fra Linkin Park og, som "

".

Hva som feiler deg? Ifølge meg; ingenting.

Du er deprimert, beggynt å miste motet/interessen for gode ting, eller enda værre: ikke lengre ser så mange positive sider ved livet.

Dette viser jo ikke at det er noe galt med den personen du er, men med kroppen din.

Du reagerer normalt på noe som kanskje ikke er like normalt å oppleve..~

 

Dette med at du driter deg ut hele tiden, kan være noe du bare selv synes, eller det kan være at du er psykisk ustabil/syk. --Disse henger vel egentlig litt sammen..

Det beste du kan gjøre for å finne ut hvilken av de som passer deg, er ved å oppsøke en lege eller psykolog/psykiater.

Om du er heldig, finner dere da kanskje ut om du har noen spesiel diagnose, og du kan få hjelp til å forstå hvordan du skal kontrollere dette, og hva kroppen din trenger-- i tillegg til at du kanskje får medisiner, om det høres ok for deg ut.

Så vidt jeg vet, kan du ikke bli tvangsmedisinert om du er over 18-- noe jeg ikke er, så jeg har ikke den erfaringen (vel, jeg går ikke på meds uansett).

 

Du kan alltids kontakte noen, evt meg om du trenger noen å prate med.

Jeg sitter på PCen ca 14/7.

[Timeo]

Hei alle sammen, jeg poster anonymt fordi jeg er veldig aktiv på forumet ellers! Jeg skal si det rett ut, jeg sliter i hodet hver dag, pga fortiden min, den helvetes ungdomstiden min og livet generelt. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg skal fortsette å leve det idiotiske livet jeg lever lenger. Det er bare slitsomt å sårt. Alt jeg gjør er bare dritt.. Ikke klarer jeg å holde på jobb, aktiviteter å jeg skuffer alle vennenene mine. jeg driter meg ut bare jeg åpner munnen føler jeg. Jeg pleide aldri å være en gutt som var nedfør før for 2 år siden. Da begynte det. Jeg klikker snart, nå har jeg virkelig nådd bunnen.

 

Jeg vet nøyaktig hvordan det føles. Du skriver nesten om meg selv, bare at det er mye mer en 2 år siden jeg var oppegående sist. Det blir en ond sirkel det der med dårlig selvtilitt, man tenker på ting man har gjort feil i livet og blir psyket ned og dette fører til at man blir redd for å gjøre enda mer dumme ting, noe som gjør at man lettere gjør dette, eller hvertfall føler at man gjør det, at man "driter seg ut bare man åpner munnen". Psyken sier liksom hvor udugelig man er bare man tenker på å snakke eller gjøre ting sammen med andre mennesker. Og så er man fanget i denne psykiske kvernen.

 

Vil på det sterkeste anbefalle deg å komme deg utfor dørene om dagene, hvis du ikke klarer å holde på en jobb eller skole e.l. så ta deg hvertfall noen spasserturer eller gjør noe fysisk som du blir trøtt av. Etter trøttheten kommer en opptur der man tenker klarere og fungerer stort sett bedre, med god apetitt og blir lettere trøtt om kvelden og sover godt osv. Så hvis du klarer dette kan du fort våkne opp og innse at livet ikke er så mørkt som søppelkvernen i hodet ditt sier at det er.

 

Hvis du har lyst å snakke om fortiden din så er sikkert ikke dette så dumt heller.

[Gjest Guest_Problembarn_*]

Tusen takk for svar begge to. Skal prøve å ta tak i meg selv, søke hjelp, whatever som kan hjelpe. Det er litt lettere igjen nå, har fått prata ut litt med en kompis men kan ikke akkurat si jeg har det kult..

 

Igjen klarer jeg ikke sove, sitte oppe til det er lyst ute. Sovner fordi kroppen gir opp og vokner langt utpå dagen.

[Dark Fire]

Vil gjerne få lagt til at jeg selv var suicidal for ikke så lenge siden, så fikk jeg motet ved å chatte med en som har opplevd værre ting enn meg, og han virket fy så sterk.

Dette gjorde at jeg fikk masse mot/motivasjon, og har begynt å oppføre meg slik jeg og: spiser passe med mat (trøstespiser ikke): en brødskive, et eple osv, går eller jogger ute i mange timer hver dag, sitter ute å ser på naturen/himmelen, prøver "desperat" å nyte livet, og å være sterk rett og slett

Er minst oppe i 24t før jeg legger meg og, dette for å bli vant til annet enn bare fysisk smerte (dette med søvn er jo en mellomting; krever mere mentalt enn andre måter å oppleve fysisk smerte på).

 

Så mitt beste tips, på tross av at jeg ikke kjenner deg, vil være: gjør alt du kan for å oppleve noe som kan gi deg motivasjon, og bruk motivasjonen til noe!

 

Good luck anyways

[LiamH]

Du er helt klart deprimert! Din selvtillit og syn på livet er en klar konsekvens/symptom på hva du sliter med. Heldigivis finnes det hjelp. Oppsøk lege eller kontakt psykologer på egenhånd. Det går som regel kjappere å komme inn hvis man selv tar kontakt med private psykologer. Du vil få dine utgifter dekket over frikort-grensen, selv om du går utenom lege.

 

Det kan godt hende at anti-depressiva kan være en start, men medisin alene er sjelden nok og ikke en endelig løsning på problemet ditt.

[Bear^]

Har slitt selv med psyken og det er forferdelig tungt. Ble mobbet fra jeg begynte i 1 klasse til jeg gikk ut av B&U skolen, 9 år senere. Har slitt med depresjoner og tvangstanker og har møtt veggen 2 ganger før etter jeg begynte på videregående. Slet spesielt når jeg plagdes med å fullføre videregående fordi jeg ikke klarte Fransken, men vil ikke starte på nytt med tysk for det betydde 2 ekstra år på videregående.

 

Etter jeg gikk ut av Videregående i 2004 (1 år ekstra) slet jeg med å finne jobb. Begynte jobbsøket allerede da jeg var ordinær ferdig med VGA i 2003 og fikk meg ikke jobb før i 2006. 3 år's arbeidsledig, søkte masse, fikk ingen ting. Grunnet ingen arbeid før fikk jeg heller ikke penger fra noen andre enn mine foreldre. Var under denne perioden jeg fikk mitt andre smell i låveveggen og så løsningen i et barberblad eller en renneløkke. Ikke spesielt morsomt.

 

Nå skriver vi 2008, jeg har ingen depresjoner, ingen tvangstanker, jobber fast, har fått bedre selvtilit og trives godt med livet.

 

Det jeg gjorde var å legge hele fortiden bak meg, stenge kisten, og såg heller fremover. Begynte å trene fast 3 ganger i uken, gikk tur og fremfor alt, hørte på avslappende musikk (for min del var det instrumental som Bach, Grieg etc).

 

Skal og nevnes at jeg har vært i kontakt med psykolog da jeg var barn, gjennom BUP. Hjalp meg gjennom B&U årene.

 

Jeg ser mye i deg som var i meg, dårlig selvtilit, tvangstanker, angst og depresjon. For all del ikke ta i på lykkepiller men søk heller en psykolog. Forsøk å legge fortiden brakk og bak deg inntil du klarer å se tilbake på den tiden uten at det gjør vondt. Det er lettere da å takle problemene enn om du skal ha den kisten og med deg. En psykolog kan sikkert hjelpe deg.

[LiamH]

For all del ikke ta i på lykkepiller men søk heller en psykolog. Forsøk å legge fortiden brakk og bak deg inntil du klarer å se tilbake på den tiden uten at det gjør vondt. Det er lettere da å takle problemene enn om du skal ha den kisten og med deg. En psykolog kan sikkert hjelpe deg.

 

Ikke for å hverken promotere eller starte en diskusjon om "lykkepiller", men vær forsiktig med å fraråde folk å ta medisiner mot depresjoner, i likhet med at man skal være forsiktig med å blindt anbefale dem. Man skal være åpen for at det finnes ulike typer behandlinger og det som funket for deg trenger ikke å funke for andre!

 

Mange har god hjelp med anti-depressiva, mens andre ikke trenger dem. For enkelte er det avgjørende å få en dytt i riktig retning før de klarer å ta tak i sine problemer og der kan medisin hjelpe, i likhet med at mange ikke klarer å overvinne angsten sin uten hjelp fra beroligende medisiner. Det er her leger og fagfolk kommer inn i bildet og skal veilede den prosessen...

 

Dine intensjoner er gode og jeg er glad for å høre at du har kommet deg videre, men for mange er det ikke bare å "stenge kisten" og mange prøver det om og om igjen uten å lykkes med nettopp å komme seg videre. Mine erfaringer, både personlig og profesjonelt, er at å bearbeide og forsone seg med sin fortid er det beste, istedet for å løpe fra den eller ignorere den. M.a.o så er det lurt å ikke lukke kisten før man er klar for det og det høres ut som, i mine ører, at OP har en prosess han må igjennom før den tid kommer og der kan bl.a. medisin være et alternativ som muligens vil være til hjelp...

[Bear^]

Ikke for å hverken promotere eller starte en diskusjon om "lykkepiller", men vær forsiktig med å fraråde folk å ta medisiner mot depresjoner, i likhet med at man skal være forsiktig med å blindt anbefale dem. Man skal være åpen for at det finnes ulike typer behandlinger og det som funket for deg trenger ikke å funke for andre!

 

Det er sant men jeg kjenner en del som har tatt lykkepillen og de fikk flere problemer enn de hadde i starten, spesielt når de skulle slutte med dem. At det finnes ulike behandlinger ja, men jeg vi først og fremst råde til psyokologisk hjelp først.

[Vaio]

Jeg klikker snart, nå har jeg virkelig nådd bunnen.

Vi medisinstudenter er ofte i bunnen.

Og vi trøster oss med setningen: Once your in the bottom, there is only "one" way up!"

Livet er opp og ned..

 

vaio

[LiamH]

Ikke for å hverken promotere eller starte en diskusjon om "lykkepiller", men vær forsiktig med å fraråde folk å ta medisiner mot depresjoner, i likhet med at man skal være forsiktig med å blindt anbefale dem. Man skal være åpen for at det finnes ulike typer behandlinger og det som funket for deg trenger ikke å funke for andre!

 

Det er sant, men jeg kjenner en del som har tatt lykkepillen og de fikk flere problemer enn de hadde i starten, spesielt når de skulle slutte med dem. At det finnes ulike behandlinger ja, men jeg vi først og fremst råde til psyokologisk hjelp først.

 

Piller blir ofte en slags "hvilepute" og det er mange som får angst og ubehag når de slutter med dem både på grunn av bivirkninger og tanken på at de nå skal klare seg uten pillene og dermed står "alene" uten noe som holder dem oppe. Da kommer ofte uroen og angsten tilbake i større eller mindre grad. Noen slutter også alt for fort, noen ganger uten at de har fått ryddet opp i sine problemer. Enkelte blir også rett og slett dårlig av pillene alene, noe som kan endre seg ved å bytte til en annen type.

 

Likevel, jeg er enige i at kognitiv terapi er den beste behandlingen, men mange ganger er ikke pasienter mottakelige for behandling, nettopp på grunn av at de har en såpass stor kjemisk ubalanse i hjernen som gjør dem deprimert og denne må behandles medisinsk. Derfor kreves det i mange tilfeller oppstart av anti-depressiva samtidig som de følges opp av psykolog/psykiater.

 

Dette er uansett individuelt og noe som må vurderes av fagfolk...

[Dark Fire]

Ikke for å hverken promotere eller starte en diskusjon om "lykkepiller", men vær forsiktig med å fraråde folk å ta medisiner mot depresjoner, i likhet med at man skal være forsiktig med å blindt anbefale dem. Man skal være åpen for at det finnes ulike typer behandlinger og det som funket for deg trenger ikke å funke for andre!

 

Det er sant, men jeg kjenner en del som har tatt lykkepillen og de fikk flere problemer enn de hadde i starten, spesielt når de skulle slutte med dem. At det finnes ulike behandlinger ja, men jeg vi først og fremst råde til psyokologisk hjelp først.

 

Piller blir ofte en slags "hvilepute" og det er mange som får angst og ubehag når de slutter med dem både på grunn av bivirkninger og tanken på at de nå skal klare seg uten pillene og dermed står "alene" uten noe som holder dem oppe. Da kommer ofte uroen og angsten tilbake i større eller mindre grad. Noen slutter også alt for fort, noen ganger uten at de har fått ryddet opp i sine problemer. Enkelte blir også rett og slett dårlig av pillene alene, noe som kan endre seg ved å bytte til en annen type.

 

Likevel, jeg er enige i at kognitiv terapi er den beste behandlingen, men mange ganger er ikke pasienter mottakelige for behandling, nettopp på grunn av at de har en såpass stor kjemisk ubalanse i hjernen som gjør dem deprimert og denne må behandles medisinsk. Derfor kreves det i mange tilfeller oppstart av anti-depressiva samtidig som de følges opp av psykolog/psykiater.

 

Dette er uansett individuelt og noe som må vurderes av fagfolk...

Takk for at dere går vekk fra trådstarter som trenger hjelp, og starter en håpløs diskusjon basert på overfladiske utsagn om at man aldri bør starte med anti-depressiva..

Konklusjonen er, og derfor bør alt annet bare ligge: at det skal vurderes av fagfolk-- ikke oss (på tross av det kanskje er fagfolk her; vurder de i real life, ikke på grunnlag av hypoteser).

 

Hvordan står det til, Problembarn?

Noe mer du vil ut med, eller oppdatere oss på?

[Gjest Guest_Problembarn_*_*]

Det får holde med klaging for denne gang. Jeg tenker jeg skal begynne med noen lange turer og legehjelp. Kanskje legemidler ikke er så dumt nei, men prøver først uten. Har aldri vært noe "fan" av sånne piller etter at min mor brukte zoloft en stund. Hun ble så avhengig av de pillene, klarte nesten ikke slutte på dem. Det vil ikke jeg skal skje med meg. Enda en natt hvor jeg ikke får sove. Prøver å legge meg nedpå men svirrer bare en million tanker og bekymringer i hodet på meg.

[LiamH]

Takk for at dere går vekk fra trådstarter som trenger hjelp, og starter en håpløs diskusjon basert på overfladiske utsagn om at man aldri bør starte med anti-depressiva..

Konklusjonen er, og derfor bør alt annet bare ligge: at det skal vurderes av fagfolk-- ikke oss (på tross av det kanskje er fagfolk her; vurder de i real life, ikke på grunnlag av hypoteser).

 

Det som diskuteres er hvorvidt den hjelpen som er tilgjengelig, er godt nok egnet for å foreslås til OT og hvorvidt enkelte føler seg trygge på å begynne med denne type medisin. DERFOR diskuteres det her inne og det er overhodet ikke off-topic, tvert imot. Vil tro at en person som søker råd når han føler seg deprimert, muligens ønsker å høre om anti-depressiva, spesielt når dette er en veldig hyppig brukt behandlingsmetode? Hvorvidt man velger å kalle utsagn fra brukere som er basert på personlige erfaringer "overfladiske", får bli din sak, men når noen sliter med depresjon og enkelte velger å fraråde personen mot behandlinger som jeg vet kan være til stor hjelp, så velger jeg å komme med mine synspunkter for å kommentere det jeg mener er ukorrekt. Jeg ser virkelig ikke problemet med det...

 

Til deg OT, så kan jeg bare informere at Zoloft og andre SSRI-preparater ikke er fysisk avhengighetsskapende. Det kan derimot oppstå en slags psykisk avhengighet til den tryggheten disse medikamentene kan gi, nettopp fordi man føler at man kun fungerer når man tar disse medisinene. Beroligende medikamenter derimot, som mange også bruker i tillegg til anti-depressiva, er noe som mange blir fysisk og psykisk avhengige av og bør brukes med stor forsiktighet!

 

Jeg støtter deg uansett i at du prøver å finne ut av ting uten medisin og starter med kun å oppsøke psykolog/psykiater for kognitiv terapi i tillegg til fysisk aktivitet. Du får heller vurdere ytterligere behandling etterhvert hvis det skulle være behov for det.

 

Lykke til!

[Dark Fire]

Vil tro at en person som søker råd når han føler seg deprimert, muligens ønsker å høre om anti-depressiva, spesielt når dette er en veldig hyppig brukt behandlingsmetode?

De fleste vet hva Google er.

Hvorvidt man velger å kalle utsagn fra brukere som er basert på personlige erfaringer "overfladiske", får bli din sak

Det utsagnet der har jeg ikke en gang tenkt til å 'dignify' med et svar.

Å lage enda en diskusjon, basert på enda flere overfladiske utsagn er rett og slett unødvendig.

men når noen sliter med depresjon og enkelte velger å fraråde personen mot behandlinger som jeg vet kan være til stor hjelp, så velger jeg å komme med mine synspunkter for å kommentere det jeg mener er ukorrekt. Jeg ser virkelig ikke problemet med det...

Vedkommende har aldri påpekt at han er usikker på noen som helt slags måte at han er usikker på hva, hvor, hvorfor og hvordan man skal/ikke bruke anti-depressiva.

Som han selv nevnte i forrige post, hadde han sin eget klare synspunkt på dette.

Takk for meg, takk for deg.

 

@Func

Klaging er helt greit, syting derimot er værre.

Du klager, men syter ikke, dermed er det helt akseptabelt; du har jo faktisk et eller flere reelle problemer, dermed er det heller ikke syting.

Tror de fleste er enig med meg der: så det er bare å klage i vei!

 

Alle trenger å klage litt, løfte litt på hjertet om hvor lei man er~

 

Nå kan dette med søvnløshet være forårsaket av forskjellige grunner, dermed har jeg ingen A4-løsning, men jeg vet at jeg har hatt problemer med søvn i lange tider (år), og fant en løsning for meg selv nå nylig.. Forrige Søndag tror jeg det startet: hvor jeg da fikk motivasjon først og fremst, som fortalt før, og dermed var oppe alt over 24t (en gang ca 55t).

Ikke for å igjen sitte å tenke "Jeg skal være oppe, jeg skal ikke sovne", men gjøre litt det du har lyst til, hvis du faktisk har lyst til å gjøre noe~

Hvorfor dette sikkert ikke er mye av en løsning for deg og de fleste andre, er at jeg har beggynt å gå bort fra daglige problemer, men har slitet med minnene; erfaringene av alt jeg har opplevd før-- og dermed videre manglet stimulanse i hverdagen, og vært sliten av en mor som plaprer om alle sine problemer "ååå stakkars meg, samfunnet hater meg", osv osv~

 

Greia er ihvertfall at jeg jeg kom hjem små-fornøyd over at jeg har gått i mange timer, var slightly mere glad pga den fine naturen, og var til slutt trøtt når jeg kom hjem, hvor det faktisk var deilig å ligge i sengen, og til slutt sovne-- hvor jeg sov godt, og hadde gode drømmer

 

Håper ikke dette var OT.

 

Er i tillegg enig med Liamh ang at man ikke blir fysisk avhengig av anti-depressiva (så langt jeg vet), men nettopp dette med tryggheten.

Kanskje i likhet med at det faktisk er en del som sover med kosebamsen sin hver natt selv når de er 20, og er på russeleir.

 

 

Edit: Poenget med dette å være oppe lenge om man har søvnproblemer, er ikke at man objektivt er lengst mulig oppe, men at man endrer tankegangen sin til noe positivt.

At man ikke lengre er et offer av søvnløshet, men krigeren, som klarer å være oppe såå lenge

Endret 28. april 2008 av Mads15

[LiamH]

Vil tro at en person som søker råd når han føler seg deprimert, muligens ønsker å høre om anti-depressiva, spesielt når dette er en veldig hyppig brukt behandlingsmetode?

De fleste vet hva Google er.

Hvorvidt man velger å kalle utsagn fra brukere som er basert på personlige erfaringer "overfladiske", får bli din sak

Det utsagnet der har jeg ikke en gang tenkt til å 'dignify' med et svar.

Å lage enda en diskusjon, basert på enda flere overfladiske utsagn er rett og slett unødvendig.

men når noen sliter med depresjon og enkelte velger å fraråde personen mot behandlinger som jeg vet kan være til stor hjelp, så velger jeg å komme med mine synspunkter for å kommentere det jeg mener er ukorrekt. Jeg ser virkelig ikke problemet med det...

Vedkommende har aldri påpekt at han er usikker på noen som helt slags måte at han er usikker på hva, hvor, hvorfor og hvordan man skal/ikke bruke anti-depressiva.

Som han selv nevnte i forrige post, hadde han sin eget klare synspunkt på dette.

Takk for meg, takk for deg.

 

Hva er problemet ditt? Fy faen, for en bedriten holdning du utviser. Kunne lett respondert med en lengre post på dine bedritne fakter, men ser ikke helt poenget. Det ligger mer bak mine og andre brukeres meninger enn det som står på Google! De fleste som har kommet med sine tanker har pratet ut fra erfaring, noe faktaopplysninger som man finner på Google ikke gjør! Hvis utsagn som du har kommet med til nå, er alt du har å bidra med i forhold til mine og andres meninger, så trenger du ikke å kommentere mine poster igjen noensinne. Du har ikke gjort annet enn å avspise de som kommer med andre vinklinger og tanker enn deg som overfladiske og unødvendige, for deretter å legge frem dine egne tanker og meninger som det mest omtenksomme og korrekte i verden. Jeg skjønner heller ikke hvorfor du velger å gå frem slik du gjør. Mulig du tror at det er din oppgave å veilede og bestemme hva andre skal skrive, for det er nettopp slik du oppfører deg. Kom deg ned på landjorda og begynn å forstå at det finnes flere måter å angripe et problem på enn kun det du ser i din arrogante, lille verden! Du er rett og slett frekk og du legger opp til sinne og aggresjon i diskusjoner ved å gå frem slik du gjør. Hva er poenget? Kunne du ikke bare holde deg unna og latt OT velge om han ønsker å bruke de erfaringene/tankene vi har kommet med når/hvis medisiner blir aktuelt for ham?

 

Jeg beklager til OT for min utblåsning i tråden hans, men jeg fordrar ikke slike blærete og arrogante måter å snakke til folk på... Vær gjerne uenig, men ikke avspis meningene/tankene til brukere, være frekk og samtidig diktere hva folk skal skrive, for deretter å gå frem som at du bryr deg om andre! Har du noen meninger tilbake på denne posten, kan du ta det på PM! Hvis ikke, tar jeg din "takk for meg" for god fisk og så takker jeg for meg, på mitt eget initiativ, ikke på ditt!

Endret 28. april 2008 av LiamH

[Bear^]

Nå tror jeg vi roer oss litt ned her, Mads15 er flink å beskylde andre for å gå off topic og starte diskusjoner rundt annet tema men selv har han gått 100% off topic. Så lar vi det ligge der for det hjelper ikke trådstarter. Anbefaler heller å rapportere i fremtiden.

 

Når det gjelder trådstarters problematikk.

 

Det å ha psykiske problemer er en av de mest slitsomme sykdommene man kan ha, det tar så innmari inn på alle deler. Derfor anbefaler jeg mye heller en tur til psykolog og får pratet litt om de problemene du har. Husk at psykolog har taushetsplikt og du kan åpne deg helt opp og få ut alt sammen. Er du under 18 trenger du heller ikke være redd for at psykologen skal fortelle det til foreldrene dine for de har kun lov til å ta det opp med foreldrene dine om du samtykker til det.

[LiamH]

Nå tror jeg vi roer oss litt ned her, Mads15 er flink å beskylde andre for å gå off topic og starte diskusjoner rundt annet tema men selv har han gått 100% off topic. Så lar vi det ligge der for det hjelper ikke trådstarter. Anbefaler heller å rapportere i fremtiden.

 

Jeg vet og jeg beklager mitt utbrudd, men jeg fikk mer enn nok av denne brukeren. Det virker helt umulig å komme med tanker og råd rundt OT's situasjon i denne tråden uten at det blir avspist på en uhøflig og arrogant måte. Skal likevel bli flinkere med "rapporter"-knappen.

 

Tilbake til topic:

 

Søvnproblemene og tankekaoset som du nevner, OT, er veldig vanlig ved depresjon eller/og angst. Uroen er ofte noe av det mest uutholdelige når man sliter slik du gjør. Tror du bør komme deg til lege så fort som mulig, slik at du kan begynne å få den behandlingen du trenger. Det tærer veldig på både kropp og sjel å gå slik over lang tid og situasjonen vil nok føles mer og mer grusom jo lengre du lar det stå på. Når man går på "felgene" og i tillegg ikke får søvn og ro, så går det ikke lang tid før man ramler helt sammen. Den gode nyheten er at det finnes hjelp å få! Du trenger ikke ha det slik, men du må begynne med å spørre etter hjelpen før du kan få den...

[Skalle]

Hvis det er som jeg oppfatter at du sitter mye foran en eller annen skjerm, alene og fokuserer på det, mens du tenker så kan du være helt sikker på at det er en veldig god grunn til at hjernen din aldri står stille og at du ikke får sove.

 

Det høres helt teit ut så klart, men start med å komme deg bort fra skjermen, ut å gjør noe. Samme faen hva. Vær mer ute bland folk og venner. Og til slutt men ikke minst, oppsøk for all del en psykolog eller en annen form for terapeut slik at du får jobbet deg gjennom det du sliter med fra fortiden. Ta en ADHD sjekk osv hvis du sliter med impulskontroll osv.

 

Håper du finner styrken til å virkelig ta i et tak og gjøre det. Det er ved å nå bunnen man som oftest finner den villigheten, selv om det finnes mange bunner som oftest.

[Dark Fire]

Nå tror jeg vi roer oss litt ned her, Mads15 er flink å beskylde andre for å gå off topic og starte diskusjoner rundt annet tema men selv har han gått 100% off topic. Så lar vi det ligge der for det hjelper ikke trådstarter. Anbefaler heller å rapportere i fremtiden.

 

Når det gjelder trådstarters problematikk.

 

Det å ha psykiske problemer er en av de mest slitsomme sykdommene man kan ha, det tar så innmari inn på alle deler. Derfor anbefaler jeg mye heller en tur til psykolog og får pratet litt om de problemene du har. Husk at psykolog har taushetsplikt og du kan åpne deg helt opp og få ut alt sammen. Er du under 18 trenger du heller ikke være redd for at psykologen skal fortelle det til foreldrene dine for de har kun lov til å ta det opp med foreldrene dine om du samtykker til det.

Og det gjorde du nettopp selv og.

Poenget er at både du og jeg, har noe å si til trådstarter samtidig, og derfor er ikke posten like mye OT.

Å si at jeg har gått 100% OT er vel litt å ta i?

Flink til å beskylde andre selv, skjønner jeg.

Ang beskyldningen min: OT oppstår, i følge meg, når noen går vekk fra det som virker logisk at trådstarter vil bli informert om eller informerer om (i tillegg til responsen av dette igjen, så lenge responsen ikke er OT).

 

Problemet her er jo da, at det ikke virker logisk ut at trådstarter lurer på hvor/hvorfor/hvordan anti-depressiva brukes, han har aldri antydi noe lignende, og derfor blir det bare gjetninger, mest sansynlig basert på hva du selv har lyst til å informere han om, fordi du har en så sterk mening at den bare MÅ ut.

Poenget var at jeg synes det er egoistisk å begynne diskutere dette, når tråden var dedikert til noe helt annet, selv om jeg nå altså har selv blitt bitt av basillen, men her gir jeg meg også, noe jeg tviler på at dere gjør *overlegen*

 

Lykke til trådstarter, som jeg sikkert har skrivd før, og som ikke gir deg mye glede(?).