Er ALLTID i dårlig humør hjemme

[Gjest painintheass]

Hei! Jeg er egentlig en vanelig snill gutt som går på skole og har mange venner på skolen jeg synes det er hyggelig og morsomt å være med. Men forholdet til noen som helst i familien min har alltid vært veldig dårlig og kjørlig.

 

 

Både jeg, og sikkert min mor har trodd at grunnen til at jeg alltid har vært så sur og stille hjemme var på grunn av pubertenen, men nå er det mange år siden jeg var i denne tiden(føler jeg har vokst veldig mye siden den tid i allefall), men forholdet til mor, far, brødrene og meg selv er latterlig.

 

Det er som jeg har to personeligheter. En på skolen(den snille og helt vanlige - kanskje litt stille - gutten) og den som er hjemme(den som blir sur av alt, velger å være alene så mye som mulig og er så drittsekk mot andre mennesker som mulig). Det er akkurat som at det sekundet jeg kommer inn døren hjemme er jeg en sur, deppa, stille og irritert person.

Jeg er til tider alene hjemme en lengre periode når far er ute å reiser, og det nyter jeg veldig, selv om jeg fortsatt merker det utrolige sinnet hvis noe dritt skjer med f.eks. PC-en jeg aldri ville fått om det samme skjedde på skolen.

 

En annen ting jeg følte var utrolig ubehagelig var når jeg hadde med en kamerat hjem fra skolen som jeg ler og har et mye gøy med. Da jeg, han og min far hadde middag merket jeg at jeg ikke visste hvilken person jeg skulle velge å være. Det var som om jeg hadde to deler inni meg som ville ut. Den sure og deppa til å angripe pappa, samtidig som den blide og gode skulle være der å lage god stemning siden kameraten min var der.

 

Jeg har lenge følt meg ganske normal når det gjelder dette, men da jeg smugleste mailen til mamma da hun hadde blitt deprimert om at det var noen som hadde spurt "Er det *mittnavn* igjen..?" kjente jeg at dette absolutt ikke var bra. Problemet løste seg ganske bra når jeg flyttet til min far, men det er nå på samme måte som det var med mor med far også.

 

Utenom dette har jeg hatt litt problemet med andre psykiske lidelser, men som er basert på fysiske ting. Tror det ikke det skal ha noe med saken å gjøre egentlig.

 

Jeg tenkte jeg skulle skrive denne tråden nå da jeg ikke klarte å jobbe pga. at jeg holder på å koke over av sinne ovenfor iritasjon fra pappa og at jeg ikke får til jobben min(deltidsjobb hjemme). Jeg får rett å slett lyst til å skrike så høyt at alle rutene sprekker. Og det går rett å slett utrolig mye utover både skole og jobb.

 

 

 

 

Ble veldig mye tekst det her, men. Spørsmålet er egentlig om det er normalt? Kan jeg gjøre noe med det? Jeg blir rett å slett sjalu når jeg er hjemme hos andre familier, skulle ønske jeg var en del av den familien liksom. Er så nedtur å hver gang komme hjem å vite at "jepp, nå er det bare å sette seg ned å bli sur og deppa". Er så utrolig lei det.

 

Vil være den personen jeg er med vennene mine på skolen hele tiden.

[hypnose]

Er det noen spesiell(e) grunn(er) til at det er så kjølig mellom deg og foreldrene dine?

Jeg kjenner meg litt igjen i det du skriver, men i mitt tilfelle var det spesielle grunner til det.

[Gjest apainintheass]

Det er egentlig det det ikke er. Det føles nesten ut som det alltid har vært sånn nesten.

 

Uten å gå så mye inn på det er det jo noe jeg har arvet fysisk av min far som jeg hater nesten mer enn alt i verden, men det er jo ikke akkurat sånn at jeg legger skylden på han. Tror jeg...

[hypnose]

Jeg har vanskelig for å tro at det ikke ligger noe mer bak - enten du er deg det bevisst eller ikke. Det er jo ikke normalt å ha en slikt forhold til foreldrene sine, og for å kunne gjøre noe med det må du avdekke den underliggende årsaken. Kan det være at du faktisk er veldig bitter på faren din pga det du nevner? Men ikke helt vil innrømme det fordi det strengt tatt ikke er hans "feil"?

[Gjest apainintheass]

Jeg vet ikke... Kanskje... Men hvordan forklarer det forhold mitt til min mor? Det er jo egentlig hun som har lidd værst av det her.

 

Det kan jo hende det har gått ut over henne siden jeg veldig sjeldent var hos min far før jeg flyttet til han, og dermed ikke hadde noen andre å la det gå ut over enn min mor(og de andre i familien som bodde hjemme hos hun).

 

Om så skulle vært sånn, så veit jeg ikke om det er så mye jeg kan gjøre med det. Det greiene jeg så vidt har nevnt her er noe jeg sliter med hver eneste dag, og har gjort i veldig lang tid. Hadde jeg visst om noen utvei ville jeg løst problemet for en lang, lang stund siden. Men, ja. Jeg vet ikke.

[hypnose]

Det kan jo være at du har latt problemet med faren din gå utover moren din, det er ganske vanlig å angripe den som er tilgjengelig. Hvis det faktisk er dette som er problemet så vet jeg ikke hva annet du kan gjøre enn å prøve og lære deg å leve med det. Men det er lettere sagt enn gjort, jeg vet. Kunne det evt vært noe å snakke med noen? Problemet blir ikke borte fysisk, men kanskje du får et litt annet syn på ting slik at du ikke klandrer foreldrene dine (faren din)?

[Gjest apainintheass]

Jeg kjenner samvittigheten(ovenfor min mor og de) ikke er helt på topp når jeg er inne på den tanken i allefall.

 

Jeg kjenner ingen jeg kunne ha pratet noe om det egentlig. Så det måtte bli noen helt ukjent med taushetsplikt. Finner sikkert noe på skolen som kan fikse det, selv om jeg ikke riktig klarer å se noen utvei på dette tidspunket.

Men på en annen side er det bare idioti å holde på slik jeg gjør nå. Blir så forbanna sur på meg selv når jeg tenker på hva jeg har gjort/gjør og hvorfor jeg bare sitter å syter. Har nesten lyst til å starte alt på nytt. Blir bare verre og verre.

 

Takk for at du gadd å svare i det hele tatt hypnose, du fikk meg i allefall til å tenke litt dypere på saken.

[hypnose]

Skjønner hva du mener. Ja jeg tenkte på en ukjent som helsesøster, psykolog/terapeut etc. I tillegg føler du det kanskje som om DU innrømmer å ha tatt feil/gjort noe galt hvis du bryter den muren du har lagd rundt deg selv? Jeg hørte noen veldig kloke ord en gang, og det er at det kommer IKKE noe godt ut av å være bitter. Du tenker kanskje at hvis du forandrer deg eller "tilgir" foreldrene dine så gjør du DE en tjeneste? Sanneheten er at du gjør DEG SELV en tjeneste. Det er utrolig slitsomt å holde på som du gjør, og du har sikkert merket hvor mye energi det tar. Du vil oppleve at hverdagen blir mye lettere hvis du karer å legge dette bak det. Hva får du igjen for å være slik? Ingenting. Er det virkelig verdt det?

[Notatblokk]

Vet ikke hva dette arvelige du snakker om er, men tror også du trenger å gå en liten runde med deg selv. Hadde også en stund dårlig forhold til moren min av forskjellige grunner, som bare fortsatte å vare selvom problemene var over. Grunnen? Tja.. Tror det rett og slett ble en vane at jeg var sint og irritabel rundt henne (dvs. hjemme). Så selv om hun ikke sa noe i verste mening, trodde jeg det. Følte at alt hun sa var mas og kommandoer til meg, og derfor gikk jeg i forsvar med en eneste gang.

Ser jeg tilbake på det nå, så var det jo ikke akkurat sånn. Men det er vanskelig å se i øyeblikket.

[ⅵdar]

Om du ikke trives hjemme kan du kanskje prøve om det blir bedre om du flytter på hybel en periode. Man får jo familien litt på avstand slik at det ikke blir så mye mas og gnisninger hele tiden.

[Gjest gutt17]

Hei!

 

Vil bare si at jeg hadde det mer eller mindre 90 % HELT likt som du beskriver her. Jeg har ikke peiling på hva grunnen er.

Selv tror jeg problemet ligger i at jeg er så redd for å svelge stoltheten, å på en måte "tape" kampen med å være glad istedenfor. Jeg blir veldig raskt sint og jeg kan være EKSTREMT langsint og småting kunne gjøre meg fly forbanna i flere dager i strekk. Så i min egen verden forventet jeg at mine foreldre skulle lese meg og skjønne mine problem.. (Jeg er veldig god å lese kroppsspråk selv så så på det som en selvfølge at de hadde de samme egenskapene..) Så jeg var inni en stim av en dominoeffekt av problem hele veien egentlig og det var helt jævlig og jeg hatet foreldrene mine (her snakker vi _HAT!_ jeg tenkte på selvmord og mye rart og gråt meg i søvn mange netter) jeg følte at ingen brydde seg noe som helst om meg og det var helt jævlig å være hjemme.. Ble egentlig til mye dataspilling for å få tiden til å gå over mange år..

 

Det var egentlig sånn helt til den dagen jeg skulle på biltur med mamma (jeg var selvfølgelig fly forbanna uten grunn der jeg satt) så kjeftet hun på meg og sa jeg måtte snart ta meg sammen og sa at om jeg ikke sluttet snart ville jeg splitte familien totalt og at hun ikke klarte mer (hun var sykmeldt en del før, tipper det var min feil, uten at jeg vet det sikkert)

Det var det som på en måte opnet meg og fikk meg til å se litt anerledes på ting. Jeg vet at det ikke var _bare_ meg som var problemet men jeg var vel en stor del av det..

 

Du må vel egentlig bare prøve å ta tak i problemet og gjøre noe med det annet enn å bli sur og stikke, heller snakk om været, hva som blir til middag neste dag osv

Så prøve å bryte det kalde dere har mellom dere. Det blir ekstremt overfladisk i starten og personlig syns jeg det var helt jævlig men etterhvert går det over. Bare foreldrene dine bryr seg om deg vil de nok spille med etterhvert helt til det egentlig bare blir naturlig.

 

 

Jeg tror selv at grunnen til at det vart sånn hos meg var at jeg er en person som trenger veeeeldig mye oppmerksomhet (vertfall i den perioden, som gikk over flere år) og da jeg ikke fikk det ble jeg sur for å få oppmerksomhet på den måten og at de til slutt sluttet å bry seg da jeg var det hele tiden, da det liksom ble helt normalt. Så følte jeg at de aldri brydde seg, f.eks de spurte aldri om hvordan jeg har det og sånne ting, hvordan det går på skolen, hvilke karakterer jeg har osv.. At de aldri fulgte meg opp eller brydde seg og bare drev med sitt og at de heller ikke ville gi meg oppmerksomhet da jeg bare kjeftet hver gang de snakket osv..

 

kanskje jeg er ett ekstremt tilfelle, ikke vet jeg. Men det er bedre nå, uten at de gir meg så mye oppmerksomhet har jeg mange venner vertfall og får en del oppmerksomhet der. Merker selv at ubevisst maser jeg om penger og at vi må på butikken osv uten grunn også pga det.. Tror kanskje jeg er litt psykisk ustabil eller noe:P Har med tiden lært å riste av meg det som irriterer meg med en gang også og ikke låse det inn i meg..

 

 

Føler jeg har mye mer å si her og at det ble litt rotete men har dessverre ikke tid til det nå.

[Gjest Gjest_mhm]

da jeg leste dette kjente jeg meg veldig igjen. føler at jeg ikke passer inn i familien, og da snakker vi hele slekten.... jeg er kanskje paranoid men føler de ikke er fornøyd med meg, som om jeg var et monster eller noe... har alltid hatt det sånn så lenge jeg kan huske...