Samboer og usikkerhet

[Gjest Guest_usikker_*]

Skal prøve å holde det kort, om dere ikke skjønner hva jeg mener så får man heller spørre

 

Jeg har da en samboer, vært sammen i litt over et halvt år, samboere et par mnd fordi han mistet sin leilighet. Han har vært mye borte hjemmefra, og jeg kjenner grunnen til det, og vet at det ikke har noe med utroskap el. noe sånt å gjøre. Men, nå når han da kommer hjem, en kveld og sier han er sliten, og jeg bare får et kyss på kinnet, etter å ha vært borte fra hverandre et par uker, begynner jeg å tvile.

Jeg syns at forholdet er litt utfordrende, han drar kort tid etter han er kommet hjem på hyttetur, alene, og jeg hinter om å bli med, men det er liten respons på det.

Sexlivet kan være bra, men samtidig føler jeg et stadig savn etter noe som jeg ikke får fra han, og jeg har problemer med å være til stede med han. Noen ganger er det veldig bra, han er utrolig god å være med, men jeg får sjelden orgasme. I noen forhold har det vært lett, i andre vanskelig for meg, uavhengig av følelser for min partner.. Så jeg slites vel litt mellom behov og følelser, og å skille de fra hverandre. Og selv om jeg får orgasme, er det et intenst savn der. Det virker som jeg har mer lyst enn han.

 

Jeg vil egentlig ikke være samboer, og vi begge er enige om det, men han bruker lite energi på å finne noe. Har nevnt plasser og hintet om å sette inn annonser, men vil ikke være for masete om det.

Jeg klarer ikke finne ut av om dette er noe jeg vil sate på så lenge situasjonen er sånn. Men vet ikke hva jeg skal gjøre. Er redd for at det blir brått slutt pga en bagatell fordi jeg er frustrert over at han ikke finner seg noe eget. Han tåler ikke visse typer alkohol, og når han drikker vet han ikke hva han holder på med, og dersom jeg ringer eller sms'er med han når han har vært ute, er han frekk og gir ikke ordentlige svar på om og når han kommer "hjem", og mener at det ikke bør være så viktig i og med at vi "egentlig" ikke bor sammen. Sånn snur han liksom opp ned på ting.

 

Jeg vil gjerne prate om ting, men blir helst til at jeg gjør det minst mulig, han virker nærtagende på meg, og han syns visst jeg er overfølsom og dramatisk.

 

Og så merker jeg at jeg har blitt litt betatt... Men vet ikke om det hele er veldig uskyldig, men samtidig føler jeg meg så usikker på om jeg kommer til å gjøre noe dumt, så jeg tør liksom ikke å gå videre med det, og vil ikke egentlig det så lenge jeg er i et forhold, men hvordan ellers finne ut om det er noe der..

[Demantios]

Ta det opp med han, enkelt og greit. Synes ikke det er akseptabel oppførsel av han i det hele tatt. Si det til han og la han heller være dramatisk.

 

Første jeg tenker er at han kanskje utnytter deg, er noen symptomer på det dessverre. At han er mye borte, nærmest overser deg når han kommer hjem, hisser seg opp når du prater til han, later som han skal finne et sted å bo uten å gjøre noe. Virker ikke som han gjør noe spessielt for deg egentlig =| Dramatisering og klaging er det beste våpnet mot "mas". Ikke la han styre deg ihvertfall, er man glad i noen er det lett å bli kontrollert

 

Mulig jeg er på villspor, men vi har hatt folk her før som har vært blindt forelska og ikke merka dem har blitt utnytta. Tenk deg ihvertfall godt om, og der du merker det mangler noe, ta det opp med han. Om han ikke tåler at du tar opp noe så vekker det bare mer mistanke

Endret 22. april 2008 av PepsiCo

[Gjest Guest_usikker_*]

Ta det opp med han, enkelt og greit. Synes ikke det er akseptabel oppførsel av han i det hele tatt. Si det til han og la han heller være dramatisk.

 

Første jeg tenker er at han kanskje utnytter deg, er noen symptomer på det dessverre. At han er mye borte, nærmest overser deg når han kommer hjem, hisser seg opp når du prater til han, later som han skal finne et sted å bo uten å gjøre noe. Virker ikke som han gjør noe spessielt for deg egentlig =| Dramatisering og klaging er det beste våpnet mot "mas". Ikke la han styre deg ihvertfall, er man glad i noen er det lett å bli kontrollert

 

Mulig jeg er på villspor, men vi har hatt folk her før som har vært blindt forelska og ikke merka dem har blitt utnytta. Tenk deg ihvertfall godt om, og der du merker det mangler noe, ta det opp med han. Om han ikke tåler at du tar opp noe så vekker det bare mer mistanke

 

Ja, jeg ser jo disse tegnene godt selv, men så er man så blind når en står oppi det selv og ønsker å finne andre grunner for at det er sånn og sånn. Og jeg vet jo at det er åpenbare grunner for en del ting, slik som depresjon og andre problemer som selvsagt går ut over relasjoner til andre og hvordan han takler hverdagen. dette er det ikke bare meg som får merke, Så derfor er jeg i tvil om jeg blir utnyttet eller om det i størst grad er disse problemene som gjør det. Grunnen til at han har vært borte er at han har vært innlagt pga disse problemene. Jeg føler at det kverner mange spørsmål i hodet mitt, og det er grenser for hvor mye og hvor åpent jeg kan snakke med venner og bekjente om dette. Sånn sett hjelper det å få litt perspektiver å skrive å få tilbakemeldinger.

 

Jeg er jo ekstremt glad i denne personen, men føler at jeg nærmest må bli sint for å få han til å skjønne at han må gjøre noe for å få seg en plass, og vil helst forbli venner, og tenker at ting kan snu seg når vi får litt avstand, og ikke er samboere, noe som føles som en urettferdig fordeling for min del.

 

Jeg blir også mistenksom mot den der "du maser og er dramatisk" argumentasjonen. Jeg er følsom , og er gjerne engstelig for å ta opp noe alvorlig, og det er ikke så lett å skjule, men jeg kommer ikke med beskyldninger, hever sjeldent stemmen, men føler jeg må kjempe litt og være hobby psykolog for i det hele tatt å gjennomføre en sånn samtale, og det burde ikke være nødvendig i et likeverdig, ærlig og seriøst forhold.