Hva er gleden med å skade seg selv?

[Timeo]

Bellicus: Hæ?

 

Jeg mener at istedenfor å bruke kniver og barberblad o.l. for å kutte i huden (noe som kan lage stygge arr) så kan du istedenfor ha et gummistrikk rundt håndleddet og dra i det sånn at det smeller ned på huden. Dette gjør jo vondt også, men du får ikke arr av det og du trenger ikke riskere infeksjoner o.l.

[J@cob]

Leste en artikkel i The Guardian i forrige uke. Handlet om en unge med downs som hadde dyttet vekk en indisk pike, fordi han var redd henne. Denne piken hadde etterpå klort seg i ansiktet, for å så å legge skylden over på personen med downs. Det endte med at han måtte stille i politiavhør før hun til slutt slapp katten ut av sekken.

[Christian86]

Dei gjør det fordi dei tror dei e kul!

Et skrik om oppmerksomhet!

Enkelt å greit

 

Det er en allmenn oppfattelse, mest sannsynligvis fordi sanheten rundt hvorfor noen gjør dette er vanskelig for mange å forholde seg til. Det skal en god del til for å skade seg selv, og for min egen del vet jeg det godt fordi jeg har gjort det. Ingen får vite om det, så jeg skriker ikke etter oppmerksomhet, men i mitt tilfelle har fagergoth veldig rett i hvorfor jeg gjør det, det er rett og slett fordi jeg knapt kan føle noe, og når da noe går veldig galt så får jeg ikke noe annet enn en tomhet og tristhet inni meg, men jeg kan ikke føle frustrasjon eller sinne sånn sett, så jeg blir praktisk talt numb, det å kunne gi utslipp er dermed veldig rasjonelt tatt situasjonen jeg er i da. Selvfølgelig stiller det seg noe anerledes når jeg dagen etterpå må skjule det, men ja, der og da så er ting så håpløst og ille at en ikke kan ansees å være tilregnelig fordi ting er rett og slett ikke slik som de normalt er. Det er min egen erfaring.

 

Hvis noen har en psykisk lidelse som gjør at de får en trang til å skade seg selv, så er det jo sykdom som er grunnen til at de skader seg, ikke behov for oppmerksomhet.

Det høres for meg ut som et utsagt omtrent umulig å vitenskaplig bevise. Hvordan kan du skille mellom handlinger gjort av "den syke delen" og handlinger gjort av "den frisken delen" av psyken? Jeg tror ( merk: tror ) gjerne at et naturlig selvforsvar i tunge situasjoner kan være å gjøre ekstreme handlinger i håp om at noen ser tegnet for det det er, altså et cry for help og bli "reddet". Et sitat fra filmen Se7en slo meg akkurat:

 

"Wanting people to listen, you can't just tap them on the shoulder anymore. You have to hit them with a sledgehammer.

 

I beg to differ; tolkningen slik jeg forstår det vil mer bero på hva slags situasjon en er i. Personlig har dette aldri vært et rop om hjelp, siden jeg følte jeg ble stigmatisert av venner når de så det, så nå vet ingen det. Men samtidig så finnes det de som bruker det som en mulighet til å gi tegn utad. Ikke alle er så flinke å formidle sine følelser, og denne situasjonen er veldig vanskelig å kommunisere til andre fordi mange kan føle så mye frykt over det som skjer, eller ubevisst forsvinne, og dermed gjøre situasjonen verre, så å bruke den tolkningen på alle ville jeg nok fraråde.

 

 

Folk kutter ikke opp seg selv fordi de har det vondt. Eller noen gjør jo det i selvmordsforsøk men for det meste handler det bare om vanskelige ungdommer som har sett/hørt om at andre "kule" folk som har det vanskelig har kuttet seg selv for å kjenne smerten som et adrenalinkick eller en pause fra den psykiske smerten. Det er rett og slett et skrik etter oppmerksomhet...

 

Jeg skulle ønske du hadde rett, men sist jeg sjekket var ungdom de som ødela meg, så jeg har neppe lært det av dem. Uansett, så tviler jeg sterkt på at din forklaring er dekkende, men i noen tilfeller kan det ha en viss smitteeffekt, men ikke til den grad du mener her. Det har jeg vanskelig for å tro.

 

Leste en artikkel i The Guardian i forrige uke. Handlet om en unge med downs som hadde dyttet vekk en indisk pike, fordi han var redd henne. Denne piken hadde etterpå klort seg i ansiktet, for å så å legge skylden over på personen med downs. Det endte med at han måtte stille i politiavhør før hun til slutt slapp katten ut av sekken.

 

Relevansen i forhold til spørsmålet?

 

 

 

Og; for de av dere som måtte spørre hvorfor jeg signerer med mitt eget brukernavn på noe som dette, så er det vel egentlig fordi jeg følte at å snike meg under et pensodym ikke ville være passende. Min situasjon er uansett slik at jeg er meget åpen om dette, med de konsekvenser det har.

[JohndoeMAKT]

I beg to differ;

Hva var du egentlig uenig i?

[Nile]

Først til deg cutter, og muligens andre som bare leser tråden og ikke får en sunn utblåsning på forum ved hjelp av et par under vesten...

 

Et sted å starte for å deale med det kan kanskje være her: http://www.psykiskhelse.no/

 

Syns for øvrig du håndterte den avreageringen bra, cutter... Du unngikk å gi etter for trangen til selvskading samtidig som du faktisk satt ord på noe rundt det. At du på kjøpet fikk ut litt frustrasjon må vel anses som en bonus... Om enn noe skarp og konfrontativ i tonen, var du på ingen måte ufin eller sa noe som ikke var på sin plass. I tillegg er du moden nok til å beklage etterpå, selv om du jo i innleggene dine ga klare alkovarsel... Syns i det minste du skal gi deg selv et klapp på skulder'n for det...!

 

Selvskading i ulike former er handlinger, altså atferd. Det er i all hovedsak å regne som symptomer på underliggende problemer som ofte er sammensatte. Selvskading er sjelden det eneste symptomet, men kan være det eneste med et rent fysisk uttrykk. At det er et symptom gjør det ikke mindre viktig å adressere så fort som mulig. De underliggende problemene vil oftest være så komplekse og sammensatte at direkte selvdestruktive symptomer må håndteres parallelt.

 

All gjentakende atferd opprettholdes ved at den forsterkes, altså at den gir en "belønning"... Hvorvidt selvskadingen opprettholdes av positiv forsterkning; at man oppnår noe eks. oppmerksomhet, eller negativ forsterkning; at man unngår/fjerner et ubehag eks. destruktive/devaluerende tanker, forandrer ikke at det er et symptom på at noe er veldig galt... Selvskading i form av "kutting", blir av noen lettvint/uvitende forklart som en "ungdomskultur" bestående av "vanskelig ungdom". At man i tillegg holder atferdens forskjellige funksjoner verdimessig opp mot hverandre, blir i beste fall lite konstruktivt og vil vel i de fleste fall heller bidra til problemet. Det kan også virke som om noen mener dette er noe nytt ungdommen "nå har funnet på", mens det antakeligvis alltid har eksistert som en avreageringsteknikk under utilbørlig stress, traumer o.a. Som tidligere nevnt ses dette også hos "andre dyr" enn mennesket... Vet med sikkerhet at fenomenet eksisterte på slutten for vel 30 år siden...

 

I motsetning til fargoth som har brakt gode, relevante sitater og kilder, har jeg bare uttrykt personlige, subjektive tanker jeg gjorde meg da jeg leste gjennom tråden. Disse baserer seg på mitt eget bekjentskap med et par individer som "kutta" i min egen "vanskelige ungdom" på slutten av 70-tallet, samt at jeg som voksen, "overlever" har utdannet meg, og arbeidet i forhold til problemstillingen selvskading på andre arenaer i rundt 15 år.

 

Til dere som sliter med behovet eller impulsen til å skade dere, vil jeg avslutte med å råde dere til å finne informasjon og få best mulig kunnskap rundt emnet. En forutsetning for å kunne begynne å håndtere ens problemer, er å ha en viss idè om hva det dreier seg om.Bare vær skeptisk til hvilke kilder du henter info fra; er det noen som vet noe og kan dokumentere påstander eller er det noen som bare mener/syns noe om temaet...(som jeg gjør her)...!

 

Når dere føler at ingen kan forstå hva dere går gjennom, har dere både rett og feil. Det er riktig at bare du vet hvordan du føler det og har opplevd akkurat det samme som deg, men mange andre har sine opplevelser som har gitt de samme symptomene. Mange har ved hjelp, klart å få kontroll på problemet og til og med skapt seg gode liv...! Vi mennesker er ikke så ulike som vi liker/frykter å tro...

 

Uansett, lykke til og husk å gi dere selv en klapp på skulderen når det er fortjent!! Vi burde nok alle bli flinkere til det...!

 

Mvh. Elin

[Green_Monster]

Bra innlegg Elin !

 

Vil bare tilføye- Det å føle seg alene om ting er noe som man burde/forsøke å komme seg uten om. Som Elin skriver så er det riktig at bare DU vet hvordan DU føler det, men de fleste mennesker som er rundt en vil faktiskt hjelpe om man bare forsøker. Det som er tragisk er at mange føler at de står helt alene og møter en helt unødvendig skjebne ved at de ikke snakker med noen i en vanskelig situasjon.... det blir etterhvert som en tank som blir full og til slutt sprekker, selv om å skade seg selv gir en lindrene smerte så tror jeg ikke at ting blir bedre i det lange løp og livet er ikke ment til å leves alene. De aller fleste av oss møter veggen, har det vanskelig og vet hvordan det er... selv om det ikke nødvendigvis synes på dem til en hver tid så har alle vært igjennom vanskelige perioder. I forskjellig skala kanskje, men noe som er vanskelig for ett invidid er lett for ett annet og ett problem er ett problem om man føler at det er det. Det kan hjelpe å dele det med andre så man ikke behøver å bære hele tyngden selv.

 

Det som er litt spesiellt for den vestlig verden er at de fleste unge er alene med sine tanker og media forer aldeles feil intrykk.. man skal være tynn man skal ha penger, biler, smykker... veldig mye materialistisk- ikek minst >vær populær - ha mange venner. Alle de tingene er vanskelig om ikke umulig for en ung person å skaffe seg.. det er kunstig.. Jo fler venner man har jo færre virkelig gode venner har man og igjen færre å snakek og dele med seg av problemer man støter på. Voksene er ikke klar over det presset som mange unge lever med tror jeg, og de har ett press selv også som gjør at de er mindre tilgjengelige for barn og unge. Det at flere unge faller ut og sliter tror jeg er produkt av det samfunnet vi lever i og at vi ikke har noen å betro seg til.

[lolidude]

De fleste som sier de gjør det gjør det ikke