Er psykiske problemer enda tabubelagt i Norge?

[Christian86]

Jeg kom tilfeldigvis innom dagbladet og aftenposten sin artikkel om at elever tier om psykiske problemer ovenfor lærere, og i mange tilfeller andre fordi man er redd for konsekvensene. Det jeg lurer på er hvorvidt slike problemer er så tabubelagt som mange tror, eller om samfunnet har utviklet seg?

 

En så mange reaksjoner på saken om den unge jenta som tok sitt eget liv etter en test, mange ønsket å stille noen ansvarlig for det som skjedde.

 

Hva mener dere, er dette tabu/stigma område, eller har det blitt mer åpent?

 

Kilde: Elever tier

Endret 17. april 2008 av Christian86

[NTD]

Norge har blitt mer åpent om psykiske problemer. Dessverre er det mange myter som fortsatt forseerer der ute, godt hjulpet på vei av en alt for lukket psykiatri, som vel heller har ganske mange interne problemer de ikke vil diskutere offentlig,

 

Mange forbinder dessverre fremdeles psykisk syke med noe som er farlig. Lengre unna sannheten kunne det ikke ha vært.

 

Snarere er det som regel motsatt at psykisk syke er ofre for psykopater og et hardt og kynisk samfunn, ikke at de er det selv.

 

Totalt er det bare ca. 50 plasser for kriminelt psykisk syke, mens det er 10.000'er av psykisk syke.

 

Problemet med psykiatriske sykehus er ganske likt med barnevern eller fengsler. Dette er i all henseende stort sett ganske inhumane institusjoner, der samfunnet stuer bort sin samvittighet.

 

For de av oss som har hørt historier fra visse psykiatriske institusjoner er det ikke overraskende at elever ikke vil snakke med lærere eller offentlig ansatte om slikt.

 

Vi får håpe de føler de kan eller bør snakke med venner, bekjente og familie da.

Endret 17. april 2008 av NTD

[Gjest Bruker-95147]

Hvis man titter litt på diverse offentlige og anonyme tråder her på forumet hvor brukerne poster sine lidelser, så kan man fort tro at det enda er tabubelagt å være mentalt syk.

 

[NTD]

Et Internettforum er ikke det beste valget når man trenger sympati.

[Gjest Bruker-95147]

Det er jeg jaggu ikke så sikker på. Har faktisk gode erfaringer selv på det området.

 

Så koster det ingenting heller, og er tilgjengelig 24/7.

[Hrodebert]

Et Internettforum er ikke det beste valget når man trenger sympati.

Dette kan du ikke utale deg så bastandt om, hvordan mennesker velger og kan mota hjelp, er meget innviduelt. Der andre ser en stengt dør, kan andre se en mulighet.

[L4r5]

Faktisk så handler det ofte ikke om sympati, men bare det at noen faktisk lytter (leser) det man har å si.

 

On-topic så tror jeg nok det dessverre fortsatt er veldig tabubelagt.

[Hrodebert]

Faktisk så handler det ofte ikke om sympati, men bare det at noen faktisk lytter (leser) det man har å si.

Meget godt poeng!

[Christian86]

Faktisk så handler det ofte ikke om sympati, men bare det at noen faktisk lytter (leser) det man har å si.

 

On-topic så tror jeg nok det dessverre fortsatt er veldig tabubelagt.

 

Det er det jeg også tror. Jeg merker dette ovenfor andre at hva jeg forteller kan virke normalt for meg, for jeg har kommet til terms med det, men andre prøver enda å distansere seg, bagatilisere eller få det til å fremstå som skremmende.

 

 

Det jeg undres da på er; hvorfor er dette tilfellet i 2008? Pyskiske lidelser burde ikke være tabubelagt, eller er Norge feks så fordomsfult at det stigmatiseres?

[Gjest Bruker-95147]

Tror det er meget uvitenhet om lidelsene og som igjen skaper frykt hos "de friske".

 

Eller kan det være at det er så ubehagelig at vi ganske enkelt nekter å la oss berøre, som et slags beskyttelsesinstinkt?

[NTD]

Det har uten tvil med komformitet i samfunnet å gjøre. Jo mer åpent og liberalt samfunnet har blitt jo mer har aksepten for psykisk "syke" blitt.

 

Men fremdeles kalles det psykisk sykdom og sees på som noe "unormalt" og det er fordi vi fortsatt har et veldig kristent komformt samfunn. Innvandringsdebatten er et annet utslag av dette jaget etter å være på en spesiell måte, som ikke nødvendigvis er naturlig i det hele tatt.

 

Snarere tvert imot. Man stapper menneskene inn i samfunnsformen og tilpasser ikke samfunnet menneskene. Det norske samfunnet benekter aktivt deler av menneskeheten og seg selv fordi det ikke passer inn i deres styresystem eller "kultur."

 

Vi tilhører tross alt naturen, enten vi liker det eller ikke. Men skal en tro slik som psykisk sykdom behandles og omtales er det omvendt. Det er bare den midterste majoritets følelses- og tankeliv som er akseptert.

Endret 17. april 2008 av NTD

[Gjest Slettet+9871234]

Er litt verre å si at man sliter med angst enn at man har vondt i hofta.

 

Problemet er at mange elsker å bruke "emo"-stemplet og plage de som er sjuk (enda mer) om de går fram og sier at de er sjuk.

[MetroN]

Hva med jobb-intervjuer og lignende? Får du spørsmålet "Har du psykiske lidelser/depresjoner"- eller noe slikt... og svarer ja, vil jeg tro de fleste arbeidsgivere vil verge seg mot å ansette denne personen.

 

(nå vet ikke jeg om det forekommer slike spms på jobbintervjuer, har aldri vært på ett)

 

Dette er dumt, når enkelte mennesker kan få "kurert sykdommen" sin bare ved å prate med noen som er villig til å lytte, og dermed være en like god arbeidstaker som hvem som helst.

[Gjest Bruker-95147]

Hva med jobb-intervjuer og lignende? Får du spørsmålet "Har du psykiske lidelser/depresjoner"- eller noe slikt... og svarer ja, vil jeg tro de fleste arbeidsgivere vil verge seg mot å ansette denne personen.

 

(nå vet ikke jeg om det forekommer slike spms på jobbintervjuer, har aldri vært på ett)

 

Dette er dumt, når enkelte mennesker kan få "kurert sykdommen" sin bare ved å prate med noen som er villig til å lytte, og dermed være en like god arbeidstaker som hvem som helst.

 

Hvis intervjuerne er proffe så spør de en logisk serie med spørsmål som avdekker "hullene". På samme måte som hvis du forsøker endel statiske kartleggingsprogrammer. Det fine med greia er at resultatet blir ikke mere sant enn det deltakeren tillater. Ser forøvrig ikke noe graverende med et slikt program som er i medias søkelys for øyeblikket. Er mere i tvil om hensikten til den aktuelle leverandøren, og ikke minst oppfølgingen av deltakeren.

[IntelAmdAti]

Vi får håpe de føler de kan eller bør snakke med venner, bekjente og familie da.

 

Slik jeg har forstått det så er blant annet mangel på lykke eller en følelse av meningsløshet og tiltaksløshet grunn til å dra til psykolog.

 

Dette er veldig hverdagslige problemer som mange strever med, men mange vil ikke innrømme at "det er noe galt med meg". At det er noe galt med kropp eller lemmer derimot det er mer akseptert.

 

Å være psykisk syk er ikke det samme som å være splitter pine gal, mitt inntrykk er i alle fall at man i en slik situasjon trenger litt veiledning, motivasjon og støtte slik at en klarer å stå på egne ben og motivere seg selv.

 

Veldig mange faller nedi grøften en gang og trenger litt drahjelp for å komme i gang med livet etterpå.

[Christian86]

Det har uten tvil med komformitet i samfunnet å gjøre. Jo mer åpent og liberalt samfunnet har blitt jo mer har aksepten for psykisk "syke" blitt.

 

Men fremdeles kalles det psykisk sykdom og sees på som noe "unormalt" og det er fordi vi fortsatt har et veldig kristent komformt samfunn. Innvandringsdebatten er et annet utslag av dette jaget etter å være på en spesiell måte, som ikke nødvendigvis er naturlig i det hele tatt.

 

Snarere tvert imot. Man stapper menneskene inn i samfunnsformen og tilpasser ikke samfunnet menneskene. Det norske samfunnet benekter aktivt deler av menneskeheten og seg selv fordi det ikke passer inn i deres styresystem eller "kultur."

 

Vi tilhører tross alt naturen, enten vi liker det eller ikke. Men skal en tro slik som psykisk sykdom behandles og omtales er det omvendt. Det er bare den midterste majoritets følelses- og tankeliv som er akseptert.

 

Den der merker jeg også. Foreldrene skal ha besøk i dag, og forventet at de besøkende ville spørre meg om hvordan jeg hadde det. Naturligvis finnes det sanheten som er mindre pen, og løgnen som er veldig pen. De ønsket helst at jeg løy og ikke sa hva som virkelig skjedde.

 

For the record; Jeg har PTSD, så jeg er litt opptatt av spørsmålsstillingen av flere årsaker.

 

Foreldrene er av de eldre garden, så jeg undres; for foreldre, er det veldig vanskelig å svelge at poden ikke er slik han/hun burde være, men sliter så kraftig, eller er det ubevisst forsøk på å dysse ned i håp om at dette problemet forsvinner fordi samfunnet enda betrakter det som veldig ille å ha det slik, og at gruppen stigamtiseres?

[Gjest Bruker-95147]

Kan det være litt slik at den "syke" stigmatiserer seg selv? Da tenker jeg i de baner at en person som vet det er noe feil ved en selv kan kanskje være overfølsom for "signaler" fra omverdenen som bekrefter den vissheten, men som bare har oppfattet at den "syke" agerer utenom det vanlige uten at man kan sette fingeren på det.

 

Altså gjensidig usikkerhet.

 

Kanskje mere åpenhet fra den syke kan være en løsning, eller del av løsningen.

[Christian86]

Kan det være litt slik at den "syke" stigmatiserer seg selv? Da tenker jeg i de baner at en person som vet det er noe feil ved en selv kan kanskje være overfølsom for "signaler" fra omverdenen som bekrefter den vissheten, men som bare har oppfattet at den "syke" agerer utenom det vanlige uten at man kan sette fingeren på det.

 

Altså gjensidig usikkerhet.

 

Kanskje mere åpenhet fra den syke kan være en løsning, eller del av løsningen.

 

Det du never er strengt tatt en del av problemet, men det er ikke så lett å gjøre noe med. Det hele avhenger av problemet, fordi hvis en har opplevd mye dritt - bearbeides ikke - hodet gr i konstant alarmberedskap og siden dritt skjer gjennom hele livet bekreftes frykten om at det er dem som er problemet...kort forklart, men jeg ser poenget. Jeg for min del er åpen med foreldre og venner, men jeg er også litt bekymret for hva som skjer med arbeidsgiver osv når mytene rundt dette ikke alltid er riktig.

[Thlom]

Noe av grunnen til at mange unge ikke sier noe til læreren er at de ikke vil bli spesialbehandlet eller ikke vil at læreren skal synes synd på de. Skolene har generelt alt for liten kompetanse når det kommer til det psykiske.

[Heilage]

Noe av grunnen til at mange unge ikke sier noe til læreren er at de ikke vil bli spesialbehandlet eller ikke vil at læreren skal synes synd på de. Skolene har generelt alt for liten kompetanse når det kommer til det psykiske.

 

Kan også være fordi lærere lett kan komme med uttalelser som "[navn] har det ikke så bra nå, så dere må være snille med ham/henne". De er jo ikke til å stole på akkurat.