Hjelp til selvhjelp.

[Gjest Ondsirkel]

Vi har et stort problem i hjemmet, som preger oss begge i sterk grad. Vi begynner med en liten gjennomgang av situasjonen:

Samboeren min og jeg har to barn, der ett er felles. Min samboers eldste sønn, på 4 år, har en far som nå drar oss til retten for andre gang for å ta opp omsorgsretten. Vi er sikre på å vinne dette, men det tærer på.

Økonomien knirker og går, vi sliter litt til tider, men jobber mot et mål om å kjøpe hus i løpet av de nærmeste årene.

 

Problemet vårt, er at samboeren min sliter litt. Hun mangler evnen til å klare sortere tanker, og lar negativitet oppsluke henne fra tid til annen. Jeg har gått til psykolog selv, og klarer se mange paraleller fra hennes "tilstand" og min egen, den gang jeg slet selv. Forståelig nok håper jeg, hverken vil, eller kan jeg opptre som terapeut, da dette lett kunne gjort vondt verre. Terapien min fungerer neppe på henne. Derfor psykologer er psykologer vel?

 

Hun har en ustabil fortid, i familiesammenheng. Skilte foreldre, der mor alltid har slitt psykisk, og farssituasjonen har virket (For meg,) ustabil i det store og hele. Hennes far ble gift på ny, og daværende stemor overtok kontrollen i det huset, dette er noe som påvirker henne i stor grad, når hun ser meg oppdra hennes eldste sønn. (I negativ forstand.)

 

Jeg har foreslått å oppsøke hjelp, men hun klarer ikke se at NOE skal kunne endre på situasjonen. Hun er og redd at hun ikke skal klare åpne seg for psykologer, leger osv. og at dette skal låse situasjonen. Det tok lang tid før hun kunne snakke åpent om dette med meg, og fremdeles er det vanskelig.

 

Derfor, kjære meddebattanter, ble vi enige om å legge inn et anonymt innlegg her på forumet, for å få noen flere synspunkter. Kanskje noen har vært i en lignende situasjon, eller at noen har tips og råd å komme med

. Har noen hatt det slik, at de ikke klarer å åpne seg, men likevel klart å få hjelp, er det fint om dere deler deres erfaringer.

For vår, og barnas skyld.

[Mephistopheles]

Det fyrste som slår meg, er at ingen har svart på dette innlegget.

 

Eg kan prøve meg eg, sjølv om det er eit vanskeleg emne å setje søkelyset på.

Det å åpne seg for psykologar synest ikkje vanskeleg då eg hadde mine rundar i psykiatrien.

For meg fortona behandlingane seg mest som samtalar, framfor analysar. Eg vart litt skræmd av slutningane som blei dregne av terapeuten, men såg på same tid at det meste stemde. Det vanskelege var å erkjenna at det faktisk var litt å ta tak i, og at den einaste som kunne forandre meg, var meg sjølv. Men det hjalp, og livet fortonar seg no som ein dans på roser, med ei torn her og der.

 

Det fyrste steget er å erkjenna at ein treng hjelp, og det synes meg som de har gjort, ved å skriva dette innlegget. Lukke til på ferda.

[Timeo]

Det er ingen psykologer som forventer at man skal utlevere hele sjelen sin med en gang man kommer inn på kontoret. Det eneste som kanskje er en fordel er at man beskriver problemet man har og så blir det jo opp til en selv å bestemme hvilket tempo ting skal gå i og hva man skal snakke om.