Beethoven-symfonier: lett pirking i overflaten

[Euklid]

Introduksjon

Beethoven er i mine øyne de store symfoniers ubestridte mester, både med tanke på deres enorme musikalske kraft og den enorme utviklingen han sto for. Jeg vil her prøve å komme med noen kortfattede bemerkninger om Beethovens symfonier, kom gjerne med kritikk, forslag eller ideer.

 

Det skrives ikke stort om klassisk her inne, og vår alles Ludwig van hører kanskje ikke utpreget hjemme i noen «albumguide», men i håp om å vekke litt interesse eller få frem en interessant diskusjon forsøker jeg meg likevel på å pirke litt i overflaten.

 

Om mannen ...

Wikipedia gir en grei biografisk oversikt. Man trenger ikke vite stort (om noe) for å begynne å lytte til musikken hans, men litt historikk setter musikken i en sammenheng. Ludwig van Beethoven ble født i Bonn i 1770, for øvrig samme år som Marie Antonette ankom det franske hoff og James Cook gikk i land i Australia. Beethoven viste tidlig musikalsk talent, og fikk intens opplæring fra han var svært ung.

 

I 1792 flyttet Beethoven til Wien, etablerte seg som pianist og fikk opplæring fra blant andre Joseph Haydn. Han opparbeidet seg et rykte som virtous på piano, og begynte sin karierre med konserter og publisering. På denne tiden hadde de fleste komponister permanente stillinger i kirken eller hoff; Beethoven fikk penger blant annet gjennom gaver, konsertserier og salg av verk.

 

Beethoven led av tinnitus, fikk svært dårlig hørsel og ble etter hvert døv. Dette hindret ham ikke fra å komponere, men de innbringende konsertene ble langt vanskeligere å få gjennomført.

 

... og musikken

1. symfoni - op. 21

Denne symfonien i C-dur ble første gang spilt i Burgteateret i Wien 2. april 1800. Verket er nært hans forgjengeres produksjon; spesielt er koblingen til Haydn klar. For min del har symfonien primært en museal verdi; det er interessant å sette symfonien i sammenheng med hans senere verk og forgjengere og lytte til hvordan han gradvis utvikler seg og sprenger nye grenser.

Burgtheater, Wien

Komponisten og kritikeren Robert Schumann (1810-1856) oppsummerte dette:

«Love him, love him truly, but do not forget that he reached poetic freedom after thorough study, years on end, and praise his restless moral power. Do not seek to extract the unusual, go back to the roots of creation, demonstrate his genius not through his last symphony (…), you can do this just as well through his first symphony.

 

Even if this work marked the debut of a composer in a genre that appealed to him, it did not bring anything radically new, if we consider the creations that the world had admired up to that point. One of that time’s commentators observed: 'If we now see only the claw which harbingers the appearance of the lion, it is because the lion found it wiser not to attack just yet.'»

Kilde

 

2. symfoni - op. 36

I denne symfonien, skrevet i 1802, bytter Beethoven ut den tradisjonelle menuetten med en scherzo, som øker bredden og gjør symfonien mer energisk. Samtidens kritikere innrømmet symfoniens styrker, men hovedkonklusjonen var at det ble for eksentrisk. Beethoven viser at han ikke er fornøyd med Wienerklassisismens konvensjoner. Her utmerker tredje sats seg, Scherzo, Allegro, komponisten gir uttrykk for sine vidløftige visjoner.

 

3. symfoni - op. 55 «Eroica»

I sine to første symfonier og andre tidlige verk har Beethoven gradvis brutt enkelte konvensjoner. I sin tredje (utgitt 1804) springer hans ideer ut i full kraft – og hvilken symfoni det er! Her erklærer Beethoven sin beundring for Napoleon, sprenger alle konvensjoner, avslutter klassisismen og starter romantikken.

Tittelbladet

 

Beethovens beundring for Napoleon var fra tiden da han var førstekonsul. Da Beethoven fikk høre at Napoleon hadde eklært seg selv som keiser ble han opprørt;

«So he is no more than a common mortal! Now, too, he will tread under foot all the rights of man, indulge only his ambition; now he will think himself superior to all men, become a tyrant!»

(Fra Wikipedia)

 

Den kreative energien i ekstrem er hinsides beskrivelse; vi beveger oss fra ekstremt heltemod til akutt desperasjon, fra sorg til intens lykke.

 

4. symfoni - op. 60

Skrevet i 1806, og en av de mindre spilte Beethoven-symfoniene. Den tidligere nevnte Schumann beskrev symfonien som «a slender Greek maiden between two Norse gods».

 

5. symfoni - op. 67 Skjebnesymfonien

Et av de mest kjente og spilte verk i vestlig klassisk musikk.

 

Første gang symfonien ble spilt offentlig var en del av en fire timer lang konsert (med kun urfremføringer av Beethoven-verk!) i et kaldt rom med dårlig forberedt orkester; mottagelsen var ikke spesielt bemerkelsesverdig. Halvannet år senere, etter en annen fremføring, beskrev kritikeren og forfatteren E. T. A. Hoffmann symfonien som snart ble et standardverk:

«Radiant beams shoot through the deep night of this region, and we become aware of gigantic shadows which, rocking back and forth, close in on us and destroy all within us except the pain of endless longing—a longing in which every pleasure that rose up amid jubilant tones sinks and succumbs. Only through this pain, which, while consuming but not destroying love, hope, and joy, tries to burst our breasts with a full-voiced general cry from all the passions, do we live on and are captivated beholders of the spirits.»

 

Tilnavnet skjebnesymfonien kommer fra hans biograf, etter at komponisten forklarte den kjente åpningen; «So pocht das Schicksal an die Pforte!» (Slik banker skjebnen på din dør!).

 

Symfonien er en enorm ferd fra komplett mørke til blendende lys. Den går fra det generelle til det spesifikke, og tilbake igjen, på mesterlig vis.

«It had been a wonderful evening and what I needed now, to give it the perfect ending, was a little of the Ludwig van.», fra «A Clockwork Orange»

 

6. symfoni - op. 68

Urfremføring på samme konsert som den femte, med dertil dårlige forhold og ekstrem konkurranse – kritikkene var labre. Symfonien inneholder mange vakre partier, men ikke drama på den samme enorme skalaen som i den 5. Verket uttrykker Beethovens kjærlighet for naturen.

 

Til forskjell fra tidligere skildringer av naturen ser Beethoven for seg mennesket i naturens sentrum – noe som reflekteres i tittelen («Pastoral-Sinfonie oder Erinnerung an das Landleben. (Mehr Ausdruck der Emphindung als Mahlerey.)»)

 

Dette verket har senere blitt anerkjent som sentralt i musikkhistorien, og blir ofte fremført og innspilt.

 

7. symfoni - op. 92

Urfremføring av Beethovens 7. symfoni fant sted i 1813, og de samtidige kritikkene var svært gode. Dette er en symfoni fylt med spontan glede. Rytmen i stykket er bemerkelsesverdig, tonaliteten subtil.

 

8. symfoni - op. 93

Den åttende symfonien er en av Beethoven-komposisjonene som har fått mindre oppmerksomhet; tilsynelatende kun ment som musikalsk behagelig. Beethoven gikk gjennom en tung periode da han skrev verket sommeren 1812, og det åpenbare skillet mellom det musikalske og de historiske hendelser har vært pekt på som eksempel på at en ikke ukritisk bør trekke paralleller mellom en komponists liv og hans verker.

 

Symfonien har fått kritikk for å ikke være «noe annerledes», i motsetning til mange andre Beethoven-symfonier. Dette er ren og skjær musikalsk nytelse, et ikke ubetydelig mål i seg selv (Mozart og Haydn drev stort sett med dette, uten at det later til å plage deres ettermæle ...).

 

9. symfoni - op. 93

Beethovens siste og niende symfoni er vurdert som et sentralt eksempel på romantikkens verk, og en av Beethovens virkelige mesterverk. Beethoven hevet den instrumentale musikkens status, store følelsesmessige fortellinger ble fortalt uten sang. I sin niende symfoni sluttes sirkelen – fra åpningen med enkle lyder til den massive avslutningen.

 

 

Symfonien ble skrevet på bestilling fra Philharmonic Society of London, og fullført i 1824. Tidlige skisser til deler av verket ble laget allerede i 1811. Beethoven var helt døv da verket ble fremført, og hørte hverken orkester eller jublende publikum.

 

 

En del av den fjerde satsen, i arrangement av den kjente dirigenten Herbert von Karajan er EUs offisielle hymne, og Leonard Bernstein dirigerte verket 1. juledag 1989 for å feire Berlinmurens fall; en konsert sett av ca. 100 millioner mennesker.

 

Den niende symfoniens finale er totalt fri for hemninger – vi hører deler av de tidligere satser, men disse blir raskt feiet av banen gjennom celloer og basser som introduserer det kjente temaet i den fjerde satsen. Dette er en eksplosjon av liv og glede, en vanvittig konklusjon på en enorm spirituell ferd – og en passende beskrivelse når en skal hylle Beethovens verk.

Endret 30. mars 2008 av Euklid

[jeg_lyver_mye]

Fin tråd!

Jeg er ikke en så stor fan av symfoniene til Beethoven, jeg mer glad i pianoverkene hans, da spessielt Pathétique sonaten!

Siste symfonien til Mozart var også svært bra, pussig hvordan den siste er svært god.

[Cuneax]

Veldig bra initiativ, det må jeg få si!

[svinepelz]

Strålende "albumguide"!

 

Hvilke innspillinger anbefales?

[ersa]

Flott guide.

 

Svinepelz: Jeg har Berlinersymfonien med Karajan fra 1963. Er meget fornøyd med de.

[svinepelz]

Har lest at Karajan sine skal være litt klisjépregede og svulstige, men ikke vet jeg

[Euklid]

Takk for hyggelige tilbakemeldinger. Skal se om jeg får pusset og utvidet litt en dag jeg får ånden over meg.

 

Karajans lydbilde er ikke en helt uten kontrovers. Å kalle det klisjépreget eller svulstig ville jeg ikke gjort, heller polert til det ekstreme. Han var en perfeksjonist uten sidestykke, og hadde det med å trekke frem enkelte instrumentgrupper. Om man liker det eller ikke er opp til enhver, men mannen var dyktig så det holder – og at en dyktig mann møter motstand er ingen stor nyhet.

 

Om jeg var på vei til å sette meg inn i klassisk musikk nå, og var interessert i en Beethoven-syklus, ville jeg nok likevel gått for ham gjennom å kjøpe EMI-boksen som nylig er utgitt i forbindelse med at Karajan ville fylt 100 i år. 88 CD-er (!) til ~750, alle EMIs utgivelser med Karajan. Vanvittig mye gode innspillinger til veldig lite penger. Deutsche Grammophon kommer også med mye jubileumsutgivelser av ham i løpet av året. (Karajan har tre komplette Beethoven-sykluser, verdt å tenke litt på hvilken man ønsker – les litt rundt, så finner man ut av forskjellene. Men her finnes det ikke dårlig valg, alt er toppklasse.)

 

Skal prøve å få skrevet litt om andre utgivelser senere, men det må bli en annen dag.

[Speik]

Hva betyr disse tallene op. 21 ogsåvidere?

[svinepelz]

Hva betyr disse tallene op. 21 ogsåvidere?

op. 21 er opus 21.

 

Opus er entall av opera, altså ett opus, flere opera. Det brukes vanligvis som nummerering av en komponists utgitte verk, selv om selve opusnummereringen av og til er en smule unøyaktig.

 

F.eks. om en komponist gir ut først en sonett, deretter en symfoni, kan symfonien kalles "første symfoni, opus to".

 

Edit: Et godt eksempel på moderne bruk av et tilsvarende system er halo-systemet til Nine Nich Nails, der f.eks. The Downward Spiral er bandets andre album (fjerde om du teller med EPene Broken og Fixed), men er halo nr. 8. Altså andre album, opus åtte.

Endret 4. april 2008 av svinepelz

[Speik]

Så det betyr at Beethoven gav ut 20 verk før hans første symfoni?

[Euklid]

Opus betyr simpelthen «verk», og det er ganske riktig slik at op. 21 indikerer at det skal dreie seg om det 21. verket komponisten gav ut. Det finnes en del komplikasjoner og småpirk en kan legge seg opp i om en vil, uten at behovet er spesielt stort.

 

Opus-nummeret er stort sett basert på historiske publiseringsrekkefølger hos forlag, og det er naturlig nok ikke alltid likhet mellom rekkefølgen verk blir komponert og utgitt i. Samtidig er det ikke alt som er gitt ut – i alle fall ikke i sin samtid. Disse får gjerne betegnelsen WoO - Werk ohne Opuszahl. Beethovens pianosonater har eksempler på dette.

[Programvare]

Flott guide! Jeg elsker Beethovens selv, men har til nå kun sjekket ut hans pianospill og ikke noe av det orkestrale. Det skal sannelig gjøres.

[spareku]

Symfoni er jo mye, mye mer spennende å høre på enn et simpelt piano.