mamma truet med selvmord

[rokelse]

JEg vet ikke helt om denne passet inn her..

men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger..

Mamma er konstant sur, skriker omtrent hele tiden.. men selvfølgelig er det jeg som er dum å ikke kjønner noen ting siden jeg er ung.

jeg Og samboern bestemte oss for å flytte ut derifra fordi hun faktisk skyldte på oss for alt og ingenting..

men etter at jeg flyttet ble kontakten så mye bedre..

å hun skrek ikke en gang.

Hun hentet meg på lørdag. vi dro hjem, spiste Litt mat.

(hun er i ferd med å miste huset pga noe bank greier som hun ikke har betalt)

å jeg prøvde jo (selv om det ikke er mitt ansvar) å gi hun noen råd..

siden hun sitter å forteller meg om minste liten detalj så kunne vell jeg gi noen råd?

å da viste det seg sånn at hun ikke likte det rådet..

skrek som aldri før..

fortalte meg at jeg skulle la henne leve sitt liv..

å da spurte jeg henne om hvorfor henne fortalte meg alt dette om hun ikke ville ha noen råd?

aldri hørt en person skrike så utrolig høyt før..

hun skriker ikke bare til meg men til alle..

spesielt dyra sine..

så bikkja hennes er livredd a.

 

hun fortalte meg at hun IKKE skulle flytte å da måtte politiet evt dra henne ut, fordi hun orket ikke å pakke alle tingene sine. å begynne alt på nytt ( forståelig, har selv flyttet ca 10 ganger på 4 år (barnevernet))

 

å kom hun til å miste huset hennes så tok hun livet sitt..

hun setter meg oppetter veggen..

gir meg nesten skylden for dette og et ansvar med å ordne opp..

klart vil jeg ikke at mamma skal dø

men jeg er 17 å kan ikke gi henne de pengene hun trenger, er jo henne selv som har satt seg i denne situasjonen..

men :S

 

 

hun betyr jo alt for meg.

var en stund jeg slet virkelig å nesten døde selv av overdose..

å da begynte mamma å grine å sa at hun aldri hadde taklet å miste meg..

men nå skal hun gjøre det samme tilbake?

den gang levde jeg for mamma, til jeg fant en ennen grunn for å leve, nemlig meg selv..

men uten henne da vet jeg at alt faller i grus, uansett hvor jævelig hun har vært mot meg så av en eller annen grunn så ser jeg det ikke..

det er jo morra mi, jeg kan jo ikke gjøre noe annet..

 

 

hva skal jeg gjøre?

[Nora90]

Det er jo du som er barnet her. Du skal ikke måtte passe på moren din. Hun er voksen, og om hun ikke klarer å ta vare på seg selv engang, så er det hun som har et problem. Jeg ville jo tro at hun burde gå til psykolog, men det vil hun sikkert ikke... Jeg vet ikke hva du kan gjøre, men for å være ærlig, så synes jeg ikke du burde gjøre så mye. Du er 17 år og har flyttet hjemmefra, du har nok å stri med.

Jeg tror kanskje det beste du kan gjøre er å få moren din til en psykolog, selvom hun ikke vil. Jeg vet ikke hvordan, men det er det sikkert noen andre her som vet.

 

Jeg virker kanskje veldig frekk og sånn, men det er DIN MOR, ikke omvendt. Hun er voksen, og det er faktisk ikke du. Da er det hun som skal passe på deg OG seg selv. Og siden du har valgt å gjøre det lettere for henne ved å flytte, har hun faktisk bare seg selv å passe på.

[Skalle]

Dette var en tragisk historie

 

Jeg kan bare si at jeg synes, slik du forteller det, at du har taklet det hele utrolig voksent og har et voksent perspektiv på det.

 

Moren din er jo dessverre meget psykisk ustabil og det virker på meg som hun ikke tenker på noen andre enn seg selv. Jeg har ingen anelse om hvorfor det er sånn eller hva det er fordi jeg er ikke noe psykolog eller noe terapaut av noe slag. Det som jeg ser av det du skriver er jo at hun sliter veldig på sikkert mange flere plan enn det økonomiske, men er ikke voksen nok til å ta ansvaret for sine handlinger og livet sitt, derfor legger hun skylden på alle andre og da selvfølgelig mest deg siden du er nærmest og er den som sansynligvis vil ta på deg mest skyld også, selv om du ikke overhodet har noe med det å gjøre.

 

Hvis det er til noen trøst så er det ofte sånn at de som truer med å ta selvmord, gjør det ikke. Det er en måte å få sympati og medlidelse på. Moren din synes nok forferdelig synd på seg selv og ser på seg selv som et offer for omgivelsene sine. Dette fører ofte til mye bitterhet og det får jo du merke gjennom raseriutbruddene hennes.

Hvis du derimot er virkelig redd for at hun skal ta livet av seg og at hun mener alvor så burde du gå til barnevernet (hvis du fortsatt er under de) der kan de helt sikkert hjelpe deg med å få tak i de rette instansene som må til for å hjelpe din mor.

 

Håper virkelig det ordner seg for deg og mammaen din. Ingen fortjener å ha det sånn, hverken på den ene eller andre siden.

[rokelse]

Tusen takk for svar begge to..

ja jeg har fått hørt det ofte at det er jeg som er den voksne i familien..

er vant til som du første skriver å faktisk ta ansvar når ingen andre gjør det..

har ja, nok med meg selv..

men å leve med de tankene " det kunne jeg gjort, å det kunne jeg gjort" om hun brått ikke er her med oss lengere.

er ikke særlig morsomt.

hele resten av familien min er også skrudde, sier at jeg ødelegger alle og slik..

virker som det er beroligende å ha noen å skylde på for å ikke bli sett ned på selv.

men Det er logisk, ikke noe av dette er verken mitt ansvar eller min feil..

men hun setter meg i en bås å nesten forteller meg at dette skal jeg ordne opp Hvis ikke så tar mamma selvmord.

 

jeg syns det er HELT sykt å komme med sånne ting om det er et skrik for hjelp, til sin egen datter..

en ting vet jeg for sikkert..

 

 

etter et liv med henne, så vet jeg nøyaktig åssen jeg IKKE skal være med ungen min

 

så det har gitt meg nok livserfaring..

[panzerwolf]

Ajda, dette var utrolig kjent. Har hatt et liknende tilfelle i nærmiljøet mitt. Det er tre utrolige viktige ting du MÅ huske uansett hva som skjer:

 

1) Dette er ikke din skyld.

2) Ta vare på deg selv. En person som henne vil trolig ikke oppsøke hjelp fordi hun ikke forstår at det er noe galt. Men man kan ikke tvinge noen til å få hjelp heller. Vil hun ikke ha hjelp, er det ingenting du kan gjøre. Du risikerer faktisk bare å bli med i dragsuget selv og det skal du ikke. Du har din egen framtid og sikkert etterhvert familie å passe på.

3) Dette er ikke din skyld.

 

Du kan prøve å ta henne med på et nøytalt sted i et rolig øyeblikk for å prøve og snakke litt fornuft med henne. Det kan godt være at hun prøver å legge skylda på deg, men det er smårlig feigt og feil. Selv om kanskje du har gjort noe som gjort som gjør at hun sliter (som overdosen), så er det fortsatt hennes valg ene og alene at hun oppfører seg sånn. Ikke akseptér at hun lar det gå utover deg. Da får du heller bryte kontakten en stund hvis du risikerer å slite ekstra mye selv pga det hun sier.

 

Ang. huset (husk at jeg kjenner ikke detaljene her så tråkker jeg på noen tær er det ikke meningen): Har hun hatt råd før, men ikke nå bruker hun kanskje for mye penger på andre ting? Er det renta? Det finnes mange løsninger for den som vil stå på litt, men som sagt før, en person må ville motta hjelp for å få den. Velger hun selv å ikke gjøre en egeninsats er det faktisk hennes egen skyld og eget valg. Ikke din. Husk det.

 

Skal prøve å sjekke innom denne tråden, men er dessverre sjelden på denne delen av forumet. Håper det ordner seg etterhvert.