samboerforholdet sliter - familierådgiving

[jfs]

slik det ser ut så ryker 12 års samboerforhold, har to barn på 6 og 8 år. jeg har lyst til at vi skal gå til familierådgiving slik at vi kanskje får løst problemene våres og kan redde forholdet. tenker selvsagt på ungene også, og syntes de skal få vokse opp i en trygg famile.

 

men samboerhar ikke lyst til å prøve å ordne opp, ikke vil hun gå til familierådgiving heller.

 

har dere gode tips til hvordan jeg kan få reddet forholdet??

[Erasus]

Hvis samboeren din er helt fast bestemt på at det er ingen vei tilbake, så er det nok ikke så mye man får gjort med det, kanskje partneren din føler at han/hun vil ut av forholdet for godt av diverse grunner?

[Gjest samme bås]

slik det ser ut så ryker 12 års samboerforhold, har to barn på 6 og 8 år. jeg har lyst til at vi skal gå til familierådgiving slik at vi kanskje får løst problemene våres og kan redde forholdet. tenker selvsagt på ungene også, og syntes de skal få vokse opp i en trygg famile.

 

men samboerhar ikke lyst til å prøve å ordne opp, ikke vil hun gå til familierådgiving heller.

 

har dere gode tips til hvordan jeg kan få reddet forholdet??

 

Vi er i samme bås! Vi - min mann og jeg har vært sammen i 13 år - med barn på 11 og 8 år. Har vært turbulente forhold i heimen flere år, og det har gått så der. Men i fjor etter ferien var det nok for mitt vedkommende. Etter flere år med krangler og nesten samlivsbrudd (som ingen av oss ønsker) ble vi enige om at dette klarer vi ikke alene. Det må en nøytral tredje part til for å tvinge begge i tale og la begge komme til ordet. I vårt forhold er det en aktiv og en passiv part i samtaler/kommunikasjon. Familievernkontoret var redningen så langt. Men om det ser ut til å bli bedre etter en gang el to hos en samlivsterapeut, så kan det godt hende at det vil bli to skritt frem og et tilbake en gang, mens en annen gang et skritt frem og to tilbake. Man tar og gir i en slik setting. Det er utrolig viktig å gi dette en sjanse men samtidig være forberedt på at det kan smerte å stå midt i det. Men tro meg - det får en til å se klarere hva man vil, og hva som er vært å kjempe for. Kanskje er forholdet verd nettopp dette? Det er dette du må forsøke å overbevise din partner om. Dere har relativt små barn - kanskje dere har behov for mer tid sammen bare dere to -uten barn? Prøv å skaffe barnevakt regelmessig. Sett av tid til hverandre og gjør noe hyggelig sammen. Det har vi fått råd om, og også greid å gjennomføre. Vi har gått turer sammen - alene. Gått på kafe/ kino/ restaurant, gått i svømmehallen, begynt å trene sammen, og snart skal vi på week-end tur uten barn. Dette gir overskudd til god kvalitetstid MED barn etterpå! Det er viktig å ikke bare være "far" og "mor" - men også "kjærester". Vi har rett og slett "datet" en gang i uken. Vi har byttet på å skulle finne på hva "daten" skal inneholde. De fleste damer/jenter faller for litt romantikk. Mitt hete forslag er: om du har skog og mark tilgjengelig, finn en fin plass - gjerne med utsikt. Pakk en sekk med tykke pledd og sitteunderlag. Ha med varm solbærtoddy på termos (gjerne med littannet oppi også) el en flaske vin... hvis du synes det passer med mat, så tenk på om det krever forberedelser - og om det lett lar seg frakte. Kaldt/varmt? Kanskje en engangsgrill skaper både litt hygge og varme. Kanskje noen ferdiglagde grillspyd i en isboks er overkommelig å lage før turen?

Jeg synes absolutt at slike ting krydrer en grå og kjedelig hverdag. Men jeg vil ved siden av slike ting si at det er lurt å gå til en familierådgiver. Min mann var utrolig skeptisk på forhånd, men det gikk ikke mer enn en til to ganger før han innrømmet at dette skulle vi gjort for lenge siden. Han sier - og det er jeg enig i - at dette burde alle gå på etter et visst antall år i parforhold. Med dette vil jeg avslutte og ønske deg/dere lykke til i prosessen - hvordan det enn måtte gå. Hilsen G

[ilpostino]

jeg synes folk gir opp så alt fo lett i mange av dagens forhold så jeg synes du bør høre på rådene Guest_samme bås gir,

[Snublefot]

Selv om det alltid er viktig å gi det et ekstra forsøk så tror jeg også at det er noen situasjoner hvor man kan si nok er nok. Har samboeren din ikke noe ønske om å forsette å leve i et partnerskap med deg så må du respektere det. Som mor til dine barn vil hun alltid være en del av livet ditt. Men det er hennes fulle rett til å si at hun har fått nok, og at dette ikke funker lengre.