Dårlig selvtillit, selvbilde og sosial angst? Hva skal jeg gjøre?

[Barely dead]

Jeg(19år) føler meg aldri komfortabel i sosiale sammenhenger og føler meg alltid stygg for å være ærlig, sliter med å få i gang samtaler, har liksom ingenting å prate om føler jeg.

 

Barndommshistorien kan oppsummeres med; Alkoholisme, dødsfall(bror).

 

Livet er ikke lett tydeligvis.

Hva kan jeg gjøre?

[Mirann]

Kanskje psykolog hadde vært noe?

 

 

 

Edit: Det er også folk her inne som tilbyr seg og prate med andre på msn. Jeg husker bare ikke hvor den tråden ligger..

Endret 25. mars 2008 av Mirann

[Leeroymonster]

Det å se det positive i ting, humor og selvironi er nøkkelen til "lykke". Det er ikke snakk om at man skal tvinges til å føle det sånn, da blir det jo påtatt, men hvis det er virkeligfølt vil det funke. Problemet er jo nemlig det, at positiviteten, humoren og selvironien skal være virkeligfølt og oppriktig.

[marlboro!]

Få deg noe å fortelle om. En hobby f.eks.?

[thrice]

Jeg må si meg enig med Mirann på den her. Med tanke på dødsfall og alkoholisme kan probleme stikke dypere enn at du 'ikke har noe å prate om'.

 

 

Listen med msn kontakter ligger som sticky på toppen av denne delen av forumet hvis jeg husker riktig.

[Barely dead]

Purple000

En kompis har jo sagt at jeg kan begynne å trene, kanskje det kunne vært noe, men er litt lat og det har jeg forsåvidt alltid vært.

Mirann

En psykolog er jo såklart en god tanke, men føler liksom at jeg klarer å lure meg ut av dette på egen hånd.

L.M.

Prøver å se det positive i ting, men det blir plutselig negativt igjen, selvironi det har jeg.

 

Dem få vennene jeg har, har jo et relativt stort vennskapsnett, så mulighetene er der.

 

Er det noe gratis psykologhjelp å få tak i for ungdom elns.?

Endret 26. mars 2008 av Barely dead

[SpecialForce]

Da råder jeg deg til å utnytte disse mulighetene. Hvis du trenger noen å prate med er det bare å sende en PM.

[Barely dead]

Prating med forumbrukere har jeg dårlig erfaring med, han forrige jeg pratet med var litt sånn

"deran" mentalt ustabil.

Neida, sikkert mange greie brukere her.

Endret 26. mars 2008 av Barely dead

[Leeroymonster]

Tror nok det er mange som utnytter den muligheten ja, istedet for å hjelpe.

[Nie]

Angående gratis psykologhjelp for ungdommer;

Går du på vgs så kan du alltids sjekke om skolen har en psykolog i staben, en skolepsykolog. Disse er gratis. Så har man BUP, men jeg er usikker på om det gjelder opp til 18 eller 20. Jeg tipper 18, men kan aldri vite. PPT (?) har vel også noen alternativer, men det er vel i sammenheng med skole (eventuelt mangel på skole).

[Imsvale]

Hvis du sliter og ikke greier å ordne opp i det selv anbefales det å oppsøke en psykolog som kan hjelpe deg med å ordne opp i ting.. Begynn med å ta en prat med fastlegen din, og eventuelt få videre henvisning til en psykolog.

[Honey Badger]

Edit: Det er også folk her inne som tilbyr seg og prate med andre på msn. Jeg husker bare ikke hvor den tråden ligger..

Her.

[TLZ]

Skjerp deg.

 

Ikke ment frekt. Men bare ta tak i probleme og jobb mot løsninger. Det finnes ingen "hokus pokus", mye av det krever hardt arbeid men det er absolutt verdt det.

 

Små konkrete ting som kan hjelpe. (Enten redusere symptomer eller hjelper på langsikt.)

- Få nok søvn!

- Spis sunt. (Ikke overspis, ikke underspis.) Men ikke være besatt av mat heller.

- Ikke ta ting så tungt. Ting er ikke alltid så farlig det virker. Ikke blås opp bagateller

- Si positive ting til deg selv. (Lavt eller inni hodet.) Særlig hvis du har uvane for å si negative ting til deg selv.

- Ta sjangser og tål at du faktisk feiler. (Men ikke forvent det, og prøv helhjertet.)

- Tren

- Jobb med probleme i hodet. En psykolog kan hjelpe deg med dette, men ikke mer enn det. Det er noe du må gjøre selv. Nå kan ofte psykologer være til å hjelp å komme i gang. Mange blir ofte "selvgående" på slike prossesser etter å ha vært en del timer oss psykologer.

- Prat med folk som vil/tåler å snakke om problemene. (Venner, familie...)

 

Men mest av alt: bestem deg helhjertet for å bli bedre. Men det. Så det hjelper lite at jeg skriver dette hvis du egentlig har bestemt deg for noe annet. Det er ditt valg, og du må ta det rette.

 

Det er fort gjort å bare lene seg tilbake og "slappe av" i depresjonen sin, det er veldig lett. Og jeg vil sågar kalle det feigt. Uansettt, det at du faktisk gidder å opprette tråd her betyr jo at du i hvertfall er på vei til å bry deg litt.

 

Sett deg mål om at du skal bli bedre, gjerne tidsfrister og. (Realistiske! Når jeg hadde depresjon/sosial angst så satte jeg frist på 2 år på at jeg skulle bli nesten helt frisk. Det greide jeg.) Du kan også sette korte frister må mindre ting.

 

Noen artikler som kan være til hjelp:

http://www.selfgrowth.com/articles/MargaretPaul12.html

http://www.selfgrowth.com/articles/Scanlon5.html

http://www.selfgrowth.com/articles/Michel3.html

http://www.selfgrowth.com/articles/Goodswen1.html

 

Lykke til.

[Barely dead]

Ok, takk for svar

Noen av tipsene skal høyst vurderes.

[Skagen]

Minner om retningslinjenes punkt 10, som blandt annet sier dette om korte meningsløse innlegg:

 

Korte, unødvendige innlegg kun egnet til å øke brukerens antall poster regnes som spam, og kan straffes deretter. Det samme gjelder unødvendig/overdrevet bruk av smiles, eller innlegg som ikke inneholder annet enn smiley's.

Innlegg som strider med dette er fjernet fra tråden.

 

(Reaksjoner på moderering tas på PM og ikke i tråden som blir moderert.)

[relaps3]

Hei.

Finnes utrolig mange sider om selvtilitt hvertfall, jeg sliter med dårlig selvtilitt, og har problemer med å bli kjent med nye folk.

Søk deg frem på google, på forskjellige måter å øke selvtilitten på, mange gode tips der ute.

Denne er et eksempel

[Sol1Lia2]

Kjære deg! Jeg kunne ønske jeg hadde selvinstikten din da jeg var på din alder. Jeg ville råde deg til å søke opp informasjon om angst/vegring i sosiale situasjoner. Å bli kjent med sine egne plager er første skritt i å kunne gjøre noe med dem. Om du har en tillitsperson du kan betro plagene dine er det også hjelpsomt. I ettertid har jeg sett at mange små samtaler og vennlige gester fra mine medmennesker, venner og familie er det som har gitt meg motet til å ta et skritt videre. Men mest av alt er det jeg selv som måtte ha tatt de store skrittene. Husk at det ikke er deg det feiler noe. Angst er ikke noe du er født med, men noe erfaringer/omgivelser har lært deg. Det definerer ikke deg som person. Alt som læres, kan avlæres. Det tar bare tid.