Jeg hater megselv så sterkt.

[Gjest Alex93]

Jeg er en svært seriøst jente på snart 15. Jeg trenger noen å snakke med. Noen som enten er hvor jeg er, eller har vært. Eller som har kjennskap til det på en eller annen måte. Siden jeg kan huske har moren min slitt med å komme seg unna den psykopate x'en sin. I gjennom hele min barndom har jeg sett dem slå hverandre, noen ganger til de ikke kan stå. Politiet og barnevernet har jeg god kjennskap til, og psykologer har jeg hatt nok av. Jeg kjente knapt faren min på den tiden, og jeg kan også huske at jeg aldri fikk lov til å gå inn på kjøkkenet. Jeg flyttet til faren min for litt over 1 år siden. Og ting har blitt bedre mellom meg og moren min. Vi kunne nesten ikke være i samme rom sammen, det gikk 10 minutter så skrek vi etter hverandre og sverget på at vi aldri skulle snakke sammen igjen.

 

Når jeg sier ting har blitt bedre mener jeg, utenpå. Ingen kjenner meg, det er derfor jeg er så forbanna. Jeg lyver til vennene mine, foreldre, alle. Jeg sier jeg har det så innmari bra, når jeg føler meg helt tom innvendig. For et år siden var det værst. Jeg kutter meg selv for å vite at jeg kan kjenne smerte. Det er ikke lenge igjen før jeg tror på mine egne løgner. Jeg burde skjerpe meg, men jeg vil ikke. Jeg har random sex med folk jeg nesten ikke kjenner, jeg drikker hver helg og glemmer hvor jeg er, og våkner opp ukjente steder. Og nei, jeg vil ikke ha det sånn. Men jeg vil ikke forandre meg. Jeg vil dø.

 

7 mnd siden; Jeg prøvde å drepe meg selv. Noe jeg ikke er stolt av i det hele tatt, jeg føler meg helt dum. Hvorfor skal jeg kaste bort det fantastiske livet jeg har. Hmm. Jeg hater meg selv så sterkt, at det gjør vondt å si det. Grunnen til at jeg ikke fikk gå inn på kjøkkenet var fordi moren min ville være alene mens hun røyka hasj. Faen som jeg hater henne også. Alt jeg føler inni meg. Jeg vil bare dø. Jeg har ønsket det hele mitt liv. For 4 mnd sia begynte jeg også med hasj. Noe som jeg ikke får tak i ofte, men nyter sterkt når jeg gjør.

 

Faren min er den eneste jeg virkelig bryr meg om og elsker med hele mitt hjerte, jeg lever for han! Når han dør kommer jeg ikke til å klare meg. Jeg har så lyst, så lyst til å legge meg inn på mental sykehus og bli neddopa og borte. Og drepe meg selv. Glemme den forferdelige verden utenfor, med alle løgnene og svikene. Jeg håper så inderlig jeg en gang ligger i det hvite rommet med alle de forferdelige tankene mine. Livet mitt, min kjære gud, er bortkastet.

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg skriver dette. Et rop for hjelp. For å se om en tulling der ute later som han/hun bryr seg fordi de er redde for døden, eller mener livet er så verdifult fordi hva?! Fordi vi har alt vi tror vi trenger? Jeg har sett på meg selv i speilet så mange ganger og sagt; ingen trenger deg. That's reality.

 

Hvis du vil kontakte meg kan du sende mail; [email protected]

Vil så gjærne snakke med noen =/

Har ikke fortalt dere alt. Men det meste. Det er mye detaljer å gå inn på som så og si dreper meg hver gang jeg tenker på det. Det som en stikk i hjerte.

[Gjest Alex93]

Beklager skrivefeil. Skrev det halv tre om natten. veldig trøtt. har ikke sovet ordentlig på 11 dager.

[Hugbees]

Trist lesing, du høres mildt sagt ut som et kaos. Glad jeg aldri har vært i din situasjon.

 

Kommer faren din til å dø med det første eller bekymrer du deg bare altfor mye? Hadde det ikke vært greit å bare kutte ut kontakt med mora di hvis dere krangler så mye?

[Gjest Alex93]

Faren min kommer nok ikke til å dø med det første. Men han kjenner mange som ville gjort en del for å se han dø.

Og moren min har jeg flere ganger prøvd å kutte kontakten med, men det er vanskelig. Ikke fordi hun er moren min, mer fordi hun ikke vil gi slipp på meg, selvom vi aldri snakker sammen.

[Douglas Quaid]

Trur du burde prøve å opne deg meir for folk. Spesielt dersom du enno går til psykologen. Då vil det verte so mykje lettare for han/ho å ta tak i problema dine!

[rullenb]

Du bør gå litt i deg selv å. Har en venn med en del problemer i heimen. Mor hans er død ogl. Men han gjør ikke dumme ting som å bruke hasj å det.

[Gjest Guest_Moan_*]

Heisann.. Jeg ville bare si at det du skrev betydde noe for meg. Og jeg bryr meg om deg. Selv om jeg ikke kjenner deg eller har noen anelse hvem du er eller hvor du bor, men det har ingenting å si. Er ikke den mest frampå personen, og var usikker på om jeg skulle si noe, eller bare klikke vekk siden og ikke gjøre noe. Men kanskje dette hjelper deg på en eller annen måte. Kanskje det ikke gjør. Men jeg bryr meg. Og du sier du ikke er viktig, og ingen trenger deg, men du har forandret noe for meg.

[Bluesky]

Hei.

 

Dette var ikke hyggelig lesing. Dessverre er det mange som vokser opp i ustabile hjem, ofte med dop og alkohol. Og ofte kan tilværelsen virke håpløs om ensom, men jeg vil du skal vite at det faktisk finnes personer som bryr seg om deg allikevel. Ikke pga. ting du kan eller har prestert, men fordi du er DEG. Jeg har aldri møtt deg, men jeg kjenner allikevel en dyp medfølese for deg og den situasjonen du er i.

 

Jeg skal ikke gå så langt som å si at jeg vet hvordan du har det, men jeg har også opplevd en del ting i mitt liv jeg gjerne skulle ha endret på, jeg vet også at ting kan bli bedre etterhvert.

Jeg har veldig lyst til å ta en prat med deg. Bruker du MSN?

Legg meg til på din kontaktliste da vel: william (alfakrøll) cool (punktum) no