Ulykkelig avstandsforelska i over ett år

[thatnextguy]

Vil starte med å beklage en del av skrivinga min. Har en slags dysleksi.

 

Du er vålerenga fan og lillestrøm dunka akkurat inn 3-0 i cupfinalen. Det er dne følelsen jeg har hatt bakgrunnen av livet mitt det siste året.

 

Som topic sier så er jeg ulykkelig forelska. Høres kanskje ganske normal ut, men det er ganske komplisert synes eg.

 

For 4 år siden begynte jeg på VGS på Østlandet. Etter ett par uker med å vende seg til nye forhold ble jeg totalt forelska i ei jente. Som typisk er greide jeg aldri å sammle mot nok til å spørre henne / vise interesse. Jeg hadde en del å gjøre med henne på skolen, men sammtidig kan jeg ikke si at han var en "venn", men en bekjent.

 

Gjennom de 3 neste årene var jeg avstandsforelska i henne. Å se hun på skolen, kanskje møte blikket hennes eller prate litt var lyset i livet mitt. Jeg ble aldri helt sikker på henne - noen ganger følte jeg vi hadde en spesiell kontakt, andre ganger følte jeg hun ignorerte meg. Selv om jeg kunne ha lite å gjøre med henne over lang tid å fokusere på fotball etc lå hun alltid i bakhodet. (" Gjør det for X" - var en vanlig motvasjon for å lese litt til, trene litt til)

 

Jeg hadde aldri hatt noen kjæreste, og var/er svært uerfaren i forhold til det området. Akkurat samme situajsonen er jeg i nå. Sosialt ellers synses jeg ofte det er vanskelig, men jeg føler jeg har greid meg ok- jeg har ikke mye respekt, men har ofte kommet godt overens med mange. jeg var fyren folk dro med på løkka, men ikke han de inviterte med på svensketur. Jeg vil si at jeg fint kan prate med jenter, med mindre jeg faktisk er interessert, da trekker jeg meg tilbake. Er såvidt jeg klarer å si noe som helst.

 

Men tilbake til VGS, 3. året nermet seg slutten, og jeg forspillte alle sjangser til å ta ett initiativ. Jeg valgte å fortelle en venn om det hele, og han oppfordra meg selvfølgelig til å prøve meg, uten at jeg noen gang klarte det. Året slutta, og jeg flytta nordover for å gå på høyskole. Ærlig talt er jeg enda ikke 100% sikker på hvor jenta dro, men jeg visste det mer eller mindre, nå vet jeg ikke. Livet skulle gå videre. Men det gjorde det ikke. Selv om jeg fikk en del nye kontakter på den nye skolen og traff nok av folk følte jeg meg avstumpa. Denne følelsen hadde jeg hatt en gang før: Da jenta var borte 3 mnd på VGS. Skoleresultatene droppa da, og det gjorde de nå også. jeg klarte ikke komme igang med skolen før på slutten av første semester, og endte opp med dårlige karakterer i forhold til det jeg egentlig kan. Jeg klarte ikke knytte sosiale bånd

og la mye av oppmerksomheten på TV serier etc i lange perioder. Jeg slutta/har sluttet å trene, lever usundt, sover lite og dårlig og dropper noen forelesninger

 

Nå er jeg i ett nytt semester, mer deotivert enn noen gang. Jeg er forsatt dypt forelska i noen jeg ikke har sett på nesten ett år. Jeg drømmer ofte om henne, og når jeg ikke klarer å distrahere meg med TV osv har jeg en vond følesle. Misforså meg rett: jeg klarer meg greit, jeg treffer venner, jeg gjør det jeg pleier å gjøre, men det føles så tomt og deprimerende. Det er litt som at jeg ikke har vært virkelig glad på flere ett år. Det er spesielt når jeg ikke er med andre sosialt, når jeg sitter alene at jeg føler meg virkelig nede. Jeg tror ikke noen kan som kjenner meg har noen anelse om hva som skjer med meg, fasaden er der.

 

Jeg tenker veldig mye over dette. Jeg er en rasjonell person, og det er ikke typisk meg å være så nedfor. Samtidig ser jeg en trend. Gjennom hele barneskolen(!), ungdomskolen og VGS var det alltid en jente jeg likte, som jeg tenkte mye på.

Mandagen ble mye lettere bare jeg så en av dem. Selv om de tidligere var sterke forelskelser, er de lite i forhold til den siste. Men noen ganger tror jeg at jeg er forelska i ideen av en søt jente som er slik jeg vil ha henne. Jeg ser "feilene" hos jenta jeg liker nå, men likevel er det en følelse av nirvana bare jeg ser ett bilde av henne. Jeg tror virkelig at det det er nettopp henne jeg liker og ikke ideen. Jeg ser henne i alt- bare jeg ser noen med samme hårfasong som henne bakfra er det en del av meg som ønsker at hun skal snu seg mot meg. Skuffelsen er der. Hver gang.

 

Det er så typisk meg å forelske meg i den uoppnåelige jenta som 2-3 andre har i sikte.

 

Så hva er det da jeg kan gjøre? Prøve å møte noen andre å få ett seksuelt forhold til dem? Jeg skal innrømme at en stor del av forelskelsen er seksuell, selv om jeg kunne vært sammen med henne uten det. Håpet hadde i alle fall vøre å følelser ovenfor noen andre. Ikke at det hadde vært lett, jeg sliter nok som det er med å møte jenter.

 

Ett annet alternativ er å finne ut hvor hun er (jeg kan få vite det ganske greit) eventuelt ringe henne å prøve meg. Men dette er noe jeg ganske enkelt ikke tror jeg kan klare. Jeg har prøvd å få meg selv til å gjøre det igjen og igjen gjennom flere år, men klarer aldri å legge det fram. Jeg er ikke i nærheten engang. Frykten for å bli avslått er så enorm, først og fremst fordi jeg anser det som en veldig lita sjanse at hun skulle være interessert. Og hav skjer om hun sier nei? alle får vite det

og det presse klarer jeg ikke, i tillegg til at hun faktisk avslår meg, som jeg for øyeblikket ikke hadde tålt. vi snakker 4 år med total affeksjon.

 

Den neste alternativ måtte være å revolusjonere livet mitt. Flytte langt langt vekk eller noe sånt. Men, jeg tror ikke det kommer til å gå heller.

 

Eg mangler motivasjon i livet mitt. Akkurat nå er jeg en litt umoden pjokk som kaster vort livet sitt.

 

Mitt spørsmål blir om noen har noen gode råd, har opplevd det samme eller noe liknende. Jeg har hørt om mange avstandforelska osv, men aldri 1 år uten å se eller ha kontakt med personen.

 

HJELP!

 

/T.F.

Endret 22. mars 2008 av thatnextguy

[Gjest Gjest_oleo]

Jeg kjenner meg igjen i denne tråden, ble forelsket i en jente på ungdomsskolen, og har nå gått tre år på videregående og er på slutten av første år på universitet i utlandet, men tenker fortsatt ofte på henne. Det er en følelse som ikke går vekk, og føler med deg, men du får bare prøve å fokusere på andre personer. Jeg har ikke hatt noen form for kommunikasjon med henne siden da, så lange avstandsforelskelser er nok mulig ja. Det er uansett utrolig dumt å kaste bort livet ditt på dette, hvis du ikke skal gjøre noe med det. Det beste hadde nok vært å legge henne i bakhodet å prøve å få et forhold med noen andre, så kanskje du blir forelsket på nytt og glemmer henne helt.

 

Lykke til

[Jennifer]

Uff du virker jo helt fortapt i denne jenta...

Kan ta punkt for punkt her og si det jeg mener og sånt.. (husk dette er bare min vinkling av saken.. ikke en fasit)

 

1) Har ikke denne jenta en facebook.. mail? msn etc? Hvis du vil ha kontakt med henne kan det være lettere å kontakte henne via det, siden du virker som at du er så redd for å konfrontere via tlf eller face to face...

 

2) Ang ditt forhold til henne.. Jeg tror ikke du er forelsket. men jeg tror du er besatt av henne og forelsket i tanken om at du er avstandsforelsket. Og siden du mener hun er uoppnålig i dine øyne. Så blir du seff deprimert, hvis du ikke kommer deg videre.

Btw.. Jeg bare lurer.. Hvis du finner ut at hun har en fått seg type... Blir du sint da på han eller hun eller begge? eller blir du rett og slett lei deg? Den reaksjonen er i hvertfall ofte besvarende nok om du er forelsket.

 

3) Tror du bare må få en avslutning eller en ny start på livet ditt. Selvfølgelig kanskje med hun. Men da må hun bringes inn i livet ditt eller hun må ryddes bort for godt. Fordi du klarer tydeligvis nesten ikke å fungere før du har fått svar på de spm.

 

Ja veit ikke mer hva jeg skal si.. Lykke til..

[thatnextguy]

Takk for to gode svar...

 

1) Har ikke denne jenta en facebook.. mail? msn etc? Hvis du vil ha kontakt med henne kan det være lettere å kontakte henne via det, siden du virker som at du er så redd for å konfrontere via tlf eller face to face...

 

2) Ang ditt forhold til henne.. Jeg tror ikke du er forelsket. men jeg tror du er besatt av henne og forelsket i tanken om at du er avstandsforelsket. Og siden du mener hun er uoppnålig i dine øyne. Så blir du seff deprimert, hvis du ikke kommer deg videre.

Btw.. Jeg bare lurer.. Hvis du finner ut at hun har en fått seg type... Blir du sint da på han eller hun eller begge? eller blir du rett og slett lei deg? Den reaksjonen er i hvertfall ofte besvarende nok om du er forelsket.

 

3) Tror du bare må få en avslutning eller en ny start på livet ditt. Selvfølgelig kanskje med hun. Men da må hun bringes inn i livet ditt eller hun må ryddes bort for godt. Fordi du klarer tydeligvis nesten ikke å fungere før du har fått svar på de spm.

 

1) Facebook/MSN osv kunne vært ett alternativ, men de gjør meg enda mer redd for at jeg kan bli latterliggjort hvis andre ser det jeg skriver osv. Jeg tror ikke hun er så vedlig aktiv på sånne ting heller. Kan ikke helt se for meg at jeg skulle klare på denne måten, men jeg tar det som ett godt råd. Føler jeg at å bruke en sånn "feig" måte ikke vil slå gjennom hos henne

 

2) Jeg har vært inne på tanken selv om at jeg ikke er forelska i henne men tanken, men jeg føler likevel ikke at det stemmer. Vanskelig å forklare, og det er kanskje en kombinasjon, men jeg mener jeg er forelska i henne akkurat som på skolen. Er hun uoppnåelig? ikke helt kanskje, men nå ser det veldig vanskelig ut med tanke på at muligheten for å treffe henne på en "normal" måte er så liten. Jeg synes også hun har gått for gutter som har hatt en "høyere sosial status", og typisk noe eldre enn henne. Det er jo jævla typisk at alle jenter på min alder skal være sammen med en på 25.

 

Om jeg blir sint eller lei meg: Jeg blir vel først og fremst lei meg og ønsker at jeg hadde tatt ett initiativ i stedet for den andre gutten. Jeg vil kanskje beskrive følelsen sm frustrert. Men ja blir mest lei meg. Følelsen av å være sint er kanskje der litt, men klarer ikke helt få meg til å være det...hun vet jo ikke hvordan jeg føler det, og jeg vil jo at hun skal ha det bra. Det har seg slik at jeg vet at en av de siste hun var borti var "slem" mot henne, og da ble jeg jo sint på han. komplisert dette her.

 

3) Enig der, men det er faen ikke ikke lett. Livssituasjonen min hindrer meg i å få den helt nye starten uten henne og med henne...ja det er problemet. Egentlig forandra livet mitt seg mye, jeg fikk en ny start da jeg flytta nord, men det virka ikke helt som det skulle.

Endret 22. mars 2008 av thatnextguy

[Gjest Anita]

Jeg kjenner meg såååå utrolig godt igjen i det du skriver! Tusen takk for at du delte det, for det fikk meg til å føle meg som litt mer "normal." At det er andre som føler det samme som meg... Jeg er avstandsforelska i en nå, og jeg klarer ikke å tenke på andre enn henne. Uansett hvor jeg er eller hva jeg gjør så tenker jeg på henne. "Hva gjør hun nå? Hva tenker hun på nå?" Jeg blir ofte lei meg pga av alle følelsene jeg har inni meg, men som jeg har så lyst til å fortelle henne. Det er en jævlig situasjon!

 

Men ser det er lenge siden du postet dette innlegget. Hvordan går det med deg nå? Er det håp for oss avstandsforelska? hehe:)

[Madebyme]

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Dette hørtes bare veldig trist ut, og ikke minst vondt! Har vært avstandsforelsket før, men ikke i nærheten på samme måte som deg..

 

Uansett hva jeg skriver, så tror jeg ikke det hjelper deg på noen spesiell måte heller, men jeg kan jo prøve å oppmuntre deg til å ta kontakt med henne, for siden det har gått så lang tid, og hun ikke har gjort det - så burde du gjøre det, hvis du vil at dette skal gå noen vei.

 

Ja, det kan nok være at du bli avslått. Men er det kanskje bedre enn å gå rundt og håpe og håpe, uten å komme noen vei? Jeg mener, få en slags - avslutning, eller bekreftelse?

 

Det kan gå to veier.

1. Du får en sjangse.

2. Du får et nei, men en bekreftelse som kanskje er nok til å komme seg videre..?

 

Uansett, ønsker deg virkelig lykke til!

[Helpsomer]

Du må rett og slett bare GJØRE noe.

 

Ta opp kontakten med henne. Få det avklart, var det noe der? Eller, så kan du alltids la være å gjøre noe. Mens du sitter der i flere år framover å tenker på denne jenta. Smerte, ingen glede, drømmer men ingen virkelighet.

 

Hva så om hun ikke så noe særlig i deg. Det er utrolig mange jenter å se seg rundt etter, når man først klarer å se/tenke på andre

 

 

Jeg var sykelig betatt og forelska i ei starten på videregående. Klarte ikke å tilmerme meg henne på den måten, slik som deg. Det ødela livet mitt, rett og slett. Karakterene mine droppa, livsgleden, matlyst, ALT gikk til helvette. Var ikke før slutten av videregående jeg bare sendte henne en sms og sa det rett ut. Et enkelt svar var nok. Nå tenker jeg ikke på henne lengre. Og jeg er på vei opp fra helvette.

 

Jeg gidder ikke tanken lengre på at en forelskelse skal styre meg så langt ned igjen. Kan fortsette å si ting som kan "hjelpe" men, det beste for deg er å gjøre noe. Gjøre noe med det.

 

Gro et par.

Endret 18. april 2010 av Helpsomer