Hva feiler det meg? har jeg PTSD, hjelp..

[Gjest fortvilet]

Hei,

Jeg er nå 21 år gammel, jeg har slitt lenge med problemer, men i perioder har det gått meget fint, med bare små tilbakeanfall. I fjor var det vel minst 4 kraftige tilbakeanfall, og jeg tror at totalt sett satte det preg på nesten 6 måneder, sommer, høst, dels jul og vår.

I dag var jeg inne til samtale med akutt psyikatrisk team i kommunen på bakgrunn av at jeg er bekymret, og vi diskuterte rundt lidelsen post traumatisk stress syndrom.

 

bakgrunnen er mange episoder, men det henger mye sammen med at jeg:

- ikke husker store deler av barndommen; 2 år - 14-15 års alderen

- har store minnehull fra årene etterpå, spesielt de gangene ting går galt

-

 

Og blant annet følgende episoder som jeg ikke kan plassere i tid, men som jeg vet har skjedd:

 

- Antastelse av andre gutter, en gang slik at andre så det, noe jeg reagerte kraftig på innvendig

- Bli lukket inne bak en dør i et rom som kan beskrives som en trekant med to sider på 0,5 meter hver vei og døren som holdes igjen av størsteparten av klassen

- Bli slått og kastet ting på av kamerater

- Bli hakket på, kastet ting på osv i kalsserommet mens læreren gikk ut

- Bli trakkasert, forfulgt og truet med voldtekt,utpressing og uthengig på skolen.

 

med mer, men som jeg ikke husker. Jeg bare føler at noe er der som jeg ikke husker eller vil huske, men som er der. Av og til undres jeg om jeg fornekter alt fordi det vil forklare hvorfor jeg er så redd for at jeg skal bli alene, og hele tiden holder meg for meg selv, ikke deler meg selv med andre, bare deler av meg. Heller ikke det at jeg ikke stoler på folk uten videre, men likevel blir fort glad i folk, kanskje fordi jeg må føle at jeg betyr noe for andre?

Jeg reagrerer kraftig når jeg avvises eller såres, og jeg kan føle det mye verre enn det egentlig er, ofte så ille at det går utover allmentilstanden. livsgleden, energien og jeg er ofte utslitt uten å vite hvorfor.

 

Det som står under er eksempler på hva som ligger i symptomene for post traumatisk stress. jeg har sett på dem, men har skrevet tegn jeg ser i meg selv for å se om jeg finner sammenhenger.

 

 

 

 

 

• Angst.

Sterk angst (dødsangst). Stadig gjenopplevelse av hendelsen, "flashback". Bevissthet om at en kan bli såret. Reaksjoner som f.eks. "Nå skjer det igjen". Fortvilelse, grubling.

• Fysiske reaksjoner.

Angsten kan føre til fysiske plager som skjelving, svetting, hodepine, hjerteklapp, press i brystet, kraftløshet, svimmelhet, kvalme, spenninger i kroppen. Skvettenhet ved uventede lyder eller plutselige bevegelser.

• Frykt.

for å være på spesielle steder, redd for mørket. Følelse av uvirkelighet. Sterk følelse av indre tomhet. Vanskelig å fatte fullt ut hva som har hendt, følelse av forlatthet.

• Søvnproblemer.

Innsovingen kan være vanskelig og en kan våkne ofte og tidlig. Oppvåkning i sterk angst på grunn av mareritt og ulykkesdrømmer.

• Tap av livsglede.

Problemer med å oppleve glede og ha kjærlige følelser.

• Identitetskrise.

Reaksjonsmønster som ikke stemmer med tidligere selvbilde. Tap av selvrespekt.

• Isolasjon.

Tryggheten er borte. I forskjellig grad føler en behov for å være alene. En ønsker å beskytte seg mot alt som kan forsterke de nevnte følesene. En forsøker å glemme og trekke seg unna andre.

• Aggresjon.

Sinne, hevntanker, irritabilitet. Raseri som gjør at en kan miste besinnelsen.

• Apati.

Handlingslammelse, depresjon. Konsentrasjonsvansker. Problemer med å tenke klart, forstå og tolke informasjon.

• Hukommelsessvikt og fortrenging.

• Selvbebreidelse og skyldfølelse.

"Hadde jeg bare ikke gått ut" osv.

• Forandret væremåte.

Varig personlighetsforandring som kan være vanskelig for familie og venner å forholde seg til fordi en må lære å leve videre med å være krenket. Sårbarhet som grenser til overfølsomhet.

• Selvdestruktiv.

 

 

 

 

Angst::

- Hver gang noe går galt så forventet jeg det. Det bekrefter inntrykket av min verdi

- Minner ved stressers. Når noe går alt kommer minnene om at dette har skjedd før, eller tilsvarende episoder som bekrefter dte som skjer nå som rett og riktig ovenfor meg

- Krevende ting eller vanskelige situasjoner trigger tristhet, nedstemthet og angst angrep som er så harde at synet flimrer,jeg blir kvalm, dårlig mage uten at noe kommer ut, mister balansen, nærmest som når du er full uten å egentlig være det.

 

Fysiske reaksjoner

- Triggers gir tristhet, nedstemthet og angst angrep som er så harde at synet flimrer,jeg blir kvalm, dårlig mage uten at noe kommer ut, mister balansen, nærmest som når du er full uten å egentlig være det. Reaksjoner kan også være puste kjapt, svette/varme og generelt nedsatt kroppsfølelse, rett og slett som at du er tom innvendig.

- Stress trigger at kroppen gjør seg klar til forsvar.

- Vanskelige situasjoner trigger et forsvarsverk som forventer det værste og dårlig følelse i kroppen, mister matlyst, nedstemt, og jeg tenker irrasjonelt; feks skade meg selv, jeg er alene, ingen bryr seg, ta mitt eget liv eller apati og isolasjon.

 

Frykt

- Ungår ting som minner om gamle minner.

- Avslutter vennskap selv, når tegnene er der for at ting skal bli som det har skjedd før

- Reaksjoner når jeg kommer nær steder der ting har skjedd.

- Kroppen reagerer sterkt når jeg beveger meg inn i områder eller situasjoner som minner. Det kan minnes som å være i krig, du forventer at alt kan gå galt, stoler ikke på noen, eller noe, alt vil gå galt og du er på tå hev hele tiden

 

 

Søvnproblemer

 

- Kan ikke sove uten noe å holde i, kosedyr eller pute. Noe må være der hvis ikke sover jeg veldig dårlig og innsoving tar lang tid, eller jeg våkner av meg selv.

- Vanskelige situasjoner kan trigge at jeg blir så trist når jeg legger meg at jeg gråter meg til søvn

 

 

Tap av livsglede

- Frykter for fremtiden.

- Forventer at jeg skal bli gammel alene.

- Snakker høyt om at ”dersom jeg ikke blir gift eller får samboer, så skal jeg hvert fall ha hund så jeg ikke blir helt alene

- Konstant frykt eller bekymring for hvem som er neste til å forlate meg.

- Har et enormt behov for bekreftelse på at noen er glad i meg, reagerer med å bli trist og anta at jeg er alene når det ikke skjer

- Søker hele tiden bekreftelse hos venner at ingenting er galt, det ikke er noe usagt eller at de skal forlate meg

- Motgang ødelegger selvbildet og avhengig av motgang tar det lang tid før den bygger seg opp.

 

 

Identitetskrise

- Usikker på følelser.

- Usikker på hvem,hva eller hvordan jeg liker ting.

- Selvrespekten vokser ikke, den detter sammen som et korthus ved den minste motgang.

 

Isolasjon:

- Isolerer meg når ting går dårlig

- Lager meg et skall om jeg i nærheten av andre når det skjer. Jeg viser en maske, men har en helt annen inne i meg. Det kan føles som at jeg inne i meg selv kjemper en kamp mellom å fornekte og akseptere situasjonen, og ikke vise ovenfor andre at jeg reagerer.

- Jeg søker som hovedregel vekk fra andre når jeg er trist, mye fordi jeg er redd for at ved å snakke med andre om det så vil de stikke av, for få tallet av vennene mine har hittil vært med meg lenge. Jeg har ingen bestevenn eller barndomsvenn, jeg bytter stort sett ut venner hvert år, til og med de nærmeste forandrer seg fra år til år.

 

Agrresjon

- Unaturlig sint på foreldrene for den minste ting

- Aggressiv/kampklar ved kritikk, det føles som jeg er under angrep igjen og må forsvare meg

- Selv positiv/konstruktiv kritikk bagatilsierers, og hvis noen sier at ”det er ting å jobbe med her”, så fornekter jeg det eller blir sur og angriper fordi jeg havner i forsvarsposisjon.

 

Apati

- Triggers gir depresjoner

- Depresjoner trigger igjen irrasjonell tankegang, en tankegang som fornekter at noen bryr seg, min egen stemme sier at jeg ikke er verdt noe, at jeg burde ta kniven og skade meg selv eller andre ting. Jeg kan knuse ting, ønske at jeg turte å gjøre meg selv noe.

- Store problemer med å tolke andres ord og meninger, jeg avviser alt som er rasjonelt når jeg er i fasen.

- Mister følelser, kan ikke vise det, og greier knapt å gråte selv om jeg vil det, så greier jeg ikke.

 

 

 

 

Hukommelsessvikt og fortrengning:

- Minner om ting som skjedde eller har skjedd holdes på avstand

- Svarte områder de gangene jeg er deprimert, ting har skjedd. Frem til 8-9. klasse er ting helt svart. Jeg vet at foreldrene har sagt lærerne tok tak i mobbing i den perioden, men hele barndommen inntil den perioden er svart, ingen gode eller dårlige minner, ingenting.

- År etter det er noe svarte, kan ikke huske trigers, kan ikke huske hvordan jeg løste det, kan ikke huske hvorfor jeg ikke tok mitt eget liv. Stort sett antar jeg det meste når jeg svarer på de spørsmålene, men ingenting er forklart med tidligere minner om det.

- Jeg ønsker meg fortest mulig ut av konflikter eller vanskelige situasjoner, og gjør hva jeg kan for å fortrenge, avvise, fornekte eller få de vekk. Venner som sårer meg rasjonaliserer jeg bort med at har dårlig dag, venner som behandler meg som dritt rasjonaliserer jeg bort til å ikke vite bedre, arbeidsgivere som hakker på meg rasjonaliserer jeg bort som stresset.

 

Selvbebreidelse og skyldfølelse:

- tenker på hva jeg ikke gjorde

- tenker på hvorfor jeg ikke byttet skole

- tenker på hvorfor jeg hørte på andre om å ikke skade meg selv

- tenker på hvorfor jeg hørte på meg selv som ba meg om å skade meg

- tenker på hva jeg burde ha gjort anereledes

- tenker på hva slags væremåte jeg burde ha hatt

- tenker mye på hvorfor jeg ikke var som de andre

-

 

 

 

Selvdestruktiv

- skader meg selv

- vurderer å skade meg selv ved motgang, i utslipp for presset

- vurderer å grave meg ned i et hull

 

 

 

Andre ting:

Anspenthet som har vært i flere år, muskelsmerter når ting går galt, stressnivå som gjør meg på tå hev, , konstant frykt for å bli alene, konstant frykt for fremtiden og hele tiden pessimisme over at jeg er skyld i alt.

Frykt for at manglende hår, utseende eller personlighet er skyld i alt dette. Ingen forståelse for hva som kan gjøres bedre.

Endret 20. mars 2008 av Jarmo

[audifreek]

Ehh

 

Oppsøk proff hjelp du.

[fgr]

leste ikke halvparten, men man kan vel si det kort. finn degselv og hva du vil. spør degselv, hva er det du har mest lyst til i hele verden akkurat nå. oppnå det. første skritt.

[Gjest fortvilet]

Ehh

 

Oppsøk proff hjelp du.

 

Jeg forstår ikke helt hva det svaret skal være godt for? Tror du ikke jeg har det vondt nok når jeg skriver en slik analyse av meg, og så legger den ut for å spørre etterpå?

 

leste ikke halvparten, men man kan vel si det kort. finn degselv og hva du vil. spør degselv, hva er det du har mest lyst til i hele verden akkurat nå. oppnå det. første skritt.

 

Sukk, har tenkt på det, men tror det beste er å finne ut hva som er galt og så ta det derfra så jeg vet hva jeg jobber med.

[Stian89]

Ehh

 

Oppsøk proff hjelp du.

 

Hvis du ikke har noe intelligent eller hjelpsomt å si, hold det for deg selv.

[Skandinav]

Det var litt av en post. Det virker på meg som du på en helt fortrefflig måte har klart å analysere deg selv, du klarer å sette ord på ting på en måte jeg ikke har sett/hørt noen annen gjøre som er i din situasjon. Det kunne vært hentet fra lærebøkerne.

Faktisk så beskriver du det hele på en måte som gjør meg noe spørrende.

 

Som en kommentar til han audifreek sitt innlegg, det var nok litt klønete sagt, men han har et poeng. Du vil sannsynlig ikke klare å ordne opp i denne greia uten en støtteperson. Det er bra at du har tatt kontakt med Akutt psykiatrien.

 

Men ditt spørsmål er om du har PTSD eller ikke...

Av og til kommer PTSD alene som diagnose, men andre ganger henger den sammen med andre diagnoser også. Det kan være rusproblem, dissosiativ identitetsforstyrrelse, autismspekterforstyrrelser som f.eks Asberger eller AD/HD, osv.

PTSD har du sannsynlig, men med ditt bagasje, vil jeg tro at du kommer til å oppdage flere ting enn bare det.

 

Lykke til

[Gjest fortvilet]

Det var litt av en post. Det virker på meg som du på en helt fortrefflig måte har klart å analysere deg selv, du klarer å sette ord på ting på en måte jeg ikke har sett/hørt noen annen gjøre som er i din situasjon. Det kunne vært hentet fra lærebøkerne.

Faktisk så beskriver du det hele på en måte som gjør meg noe spørrende.

 

Som en kommentar til han audifreek sitt innlegg, det var nok litt klønete sagt, men han har et poeng. Du vil sannsynlig ikke klare å ordne opp i denne greia uten en støtteperson. Det er bra at du har tatt kontakt med Akutt psykiatrien.

 

Men ditt spørsmål er om du har PTSD eller ikke...

Av og til kommer PTSD alene som diagnose, men andre ganger henger den sammen med andre diagnoser også. Det kan være rusproblem, dissosiativ identitetsforstyrrelse, autismspekterforstyrrelser som f.eks Asberger eller AD/HD, osv.

PTSD har du sannsynlig, men med ditt bagasje, vil jeg tro at du kommer til å oppdage flere ting enn bare det.

 

Lykke til

 

Hvordan spørrende?

 

Jeg er litt redd for det, men det som bekymrer meg så mye er at ingen har ville sagt dette til meg før, folk har sagt "du er bare trist", og så har jeg prøvd å jobbe med selvbildet osv i 2 år, men hver gang det kommer motgang så går alt i grus, så må det bygges opp.

Det som er værst er jo å hele tiden være på vakt, jeg er dødsnervøs for å miste jobben, jeg var så nervøs når jeg hadde sommerjobb at sjefen måtte forklare det med oppdraget og oppsigelse flere ganger.

Jeg ble så dårlig at jeg fikk et nervøst sammenbrudd i fjor da den ene sjefen tok meg inn til medarbeidersamtale at jeg forsvant i 20-30 minutter for å gråte.

 

I går gikk det dessverre litt for galt, 3 timer etter at jeg skrev denne posten så fikk jeg så sterke flashbacks at jeg kunne se klasserommet og gangen i fugleperspektiv, hvor de forskjellige stod, ikke hvem, men se at folk gikk forbi, folk som lo, jeg som satt innkrøpet bak døren, folk som løp frem og tilbake.

 

Fra dagboken jeg begynte med:

 

Jeg trodde alltid avlukket jeg ble låst inne på var større, men når jeg stod der kom bildene av det som skjedde der.

Minnet om hva jeg trodde skulle bli en dag som kanskje gikk bra uten at noen slang med leppa til meg. Hvor jeg gikk ut av klasserommet for å ta friminutt, men hvor guttene i klassen hadde en egen agenda.

Jeg ble dyttet inn i avlukket bak døren, et avlukk som i beste fall er 0,5 meter på hver side, og døren som ble holdt igjen.

De sterkeste holdt igjen mens jeg fortvilet prøvd å dytte meg ut, jeg gav opp og sank sammen. Jeg tror jeg egentlig havet i oppvendt fosterstilling, hodet i fanget og blokkerte alt ute.

Jeg merket meg de som kom til og lo, de som stod i vinduet og besiktiget avviket de hadde fanget der inne.

Enkelte løp ut for å hente gress, med jord som de kastet over døren og skrek ”spis gress da sauen”.

Jeg vet ikke lenger om det var lillefri eller storefri, tidsmessig spilte det liten rolle for minnene er der, jeg husker ikke eksagt hvem som gjorde hva. Jeg tror det er blokkert, men jeg husker episoden ca, og kunne egentlig ha tegnet den steg for steg nærmest.

Jeg innså aldri hva det gjorde med meg, det faktumet at jeg etter 3-4 år husket det, og nå etter 7 år husker det like godt.

 

Jeg satt og snakket med en på msn, men måtte gå fra tastaturet, det hele endte med at jeg måtte sette meg ned på kjøkkenet hvor jeg begynte å gråte, jeg husket plutselig så mye, det hele var som en film i hodet, men så mye er hvisket ut, jeg kan huske kommentarene ordrett,hvem som startet, hvordan de lo og koste seg, jeg kan til og med huske hva jeg ville gjøre og hvorfor jeg ikke gikk ut, men så stopper det plutselig, minnet bare forsvinner som om harddisken i hodet plutselig fikk en bad sector/hakk i plata som den ikke kan lese.

[OddZen]

Har en venn som jobber litt på Åsgård, der gir de folk med lignende problemer elektroterapi.

Det hjelper veldig godt i mange tilfeller. Men jeg vil anbefale deg å søke proff hjelp.

Du har selv innsett at du har problemer og da trenger du noen som kan dette godt, og bearbeide ting med, og gi deg gode råd, som du ikke vil få av folk her som ikke har aning om hvordan du har det.

Endret 21. mars 2008 av LeanFear

[Skandinav]

Spørrende på den måten at en må ta i betraktning at hovedproblemet kan være forholdsvis "enkelt", men at det foreligger omkringliggende faktorer som virker forsterkende på dine problemer.

Spørrende også i den forstand at hovedproblemet er noe du må lære deg å leve med resten av livet. Isteden kan det beste kanskje være å jobbe med å mestre de daglige problemene.

Bunndiagnosen vil være med på å sette ord på selve hovedlidelsen samt vise i hvilken retting man skal drive samtaleterapi, men selv med ukentlige sessjoner med en psykolog vil det ta mange år å komme til bunns, hvis en kommer til bunns i det hele tatt.

Men hvordan skal du leve under alle disse årene? Du må jo fungere i hverdagen også, hvorfor det beste kanskje er å starte med å mestre symptomene. Det å grave i det forflutne er oftest et hardkjør som i begynnelsen vil gjøre mange ting verre.

 

Dersom du føler at tradisjonell samtaleterapi virker umotiverende så kan noen "snarveier" hjelpe deg videre på veien. Det jeg sier nå er for noen helt utradisjonelt, men resultatene er slående...

Det finnes noe som heter psykmotorisk trening. Teorien er bl.a. at fysisk utmattelse, koordinasjonstrening gir en følelse av psyksik mestring. Kropp og sjel hører sammen.

Noen har hatt hjelp av akupunktur, men da må en finne den rette akupunktøren.

Spør du naprapat, ville denne ha sagt at kostholdet kan ha betydelse.

Summen av alle ting sammen ville nok kunne hjelpe deg videre. En gang fremover kunne du ha vært med på en skikkelig "survivalcamp", det gir en følelse av mestring som også ville vært nyttig i hverdagen. Ånde-kropp-sjel hører sammen.

 

Til LeanFear: Du snakker ECT, det får men ikke som behandling uten videre, da prater vi svært sjuke mennesker som overhode ikke fungerer i samfunnet. I tillegg medfører det en del bivirkinger og livsfarer.

[Sangesland]

for meg virker det som at mange av dine problemer er knyttet til stedet du bor og de som bor der.

 

har du vurdert å flyttet til en annen by? for å f.eks studere.

ny plass, nye folk, nye muligheter.

[Gjest fortvilet]

Spørrende på den måten at en må ta i betraktning at hovedproblemet kan være forholdsvis "enkelt", men at det foreligger omkringliggende faktorer som virker forsterkende på dine problemer.

Spørrende også i den forstand at hovedproblemet er noe du må lære deg å leve med resten av livet. Isteden kan det beste kanskje være å jobbe med å mestre de daglige problemene.

Bunndiagnosen vil være med på å sette ord på selve hovedlidelsen samt vise i hvilken retting man skal drive samtaleterapi, men selv med ukentlige sessjoner med en psykolog vil det ta mange år å komme til bunns, hvis en kommer til bunns i det hele tatt.

Men hvordan skal du leve under alle disse årene? Du må jo fungere i hverdagen også, hvorfor det beste kanskje er å starte med å mestre symptomene. Det å grave i det forflutne er oftest et hardkjør som i begynnelsen vil gjøre mange ting verre.

 

Dersom du føler at tradisjonell samtaleterapi virker umotiverende så kan noen "snarveier" hjelpe deg videre på veien. Det jeg sier nå er for noen helt utradisjonelt, men resultatene er slående...

Det finnes noe som heter psykmotorisk trening. Teorien er bl.a. at fysisk utmattelse, koordinasjonstrening gir en følelse av psyksik mestring. Kropp og sjel hører sammen.

Noen har hatt hjelp av akupunktur, men da må en finne den rette akupunktøren.

Spør du naprapat, ville denne ha sagt at kostholdet kan ha betydelse.

Summen av alle ting sammen ville nok kunne hjelpe deg videre. En gang fremover kunne du ha vært med på en skikkelig "survivalcamp", det gir en følelse av mestring som også ville vært nyttig i hverdagen. Ånde-kropp-sjel hører sammen.

 

Til LeanFear: Du snakker ECT, det får men ikke som behandling uten videre, da prater vi svært sjuke mennesker som overhode ikke fungerer i samfunnet. I tillegg medfører det en del bivirkinger og livsfarer.

 

Jeg er forsåvidt litt bekymret for å finne ut at jeg sliter med mer enn jeg trodde. Mye av det jeg beskriver er ikke sunt, men det som bekymrer meg nå er at de siste dagene hvor jeg har vært relativt langt nede, så er det meste tåkelagt. Det jeg husker henger sammen med at jeg begynte å skrive dagbok. Jeg husker bruddstykker, men ikke hele sammenhenger.

Jeg tror jeg skal sende med kopi av dagboken til poliklinikken så får de titte på det, greit om jeg har PTSD, da har jeg noe å forholde meg til, men når jeg nå ser at jeg blir så lei meg at jeg isolerer meg, ungår å ta kontakt med andre og betrakter alt som vondt og vanskelig, noe som jeg etterpå innser ikke stemmer, men akkurat da så er den virkeligheten så mye enklere å forholde seg til for den forklarer alt med at alt er min skyld osv, mens jeg i en normal tilstand måtte ha forklart det med så mye ting..

 

for meg virker det som at mange av dine problemer er knyttet til stedet du bor og de som bor der.

 

har du vurdert å flyttet til en annen by? for å f.eks studere.

ny plass, nye folk, nye muligheter.

 

Jeg undres til tider på det, om mange av de tidligere vennene mine behandlet meg som ble jeg ble behandlet på ungdomsskolen, jeg måtte alltid vise interesse før noen ville gjøre noe, og jeg undres om det fortsatte nå, slik at jeg egentlig haver i et vakum mellom hvor jeg var og hvor jeg egentlig vil, men ikke kommer.

[ZooTV]

Dette var ikke småting å komme med. Syntes du er veldig systematisk og organisert i tankene dine. Det trur jeg kommer til å hjelpe deg langt på vei med problemene dine.

 

Jeg er også en liten systemfrik. Hadde jeg vært deg ville jeg tenkt på alternativene du har og skrevet dem ned. Her er noen jeg kan tenkte meg kan være noen av dem.

 

1. Vil jeg ha hjelp av en -log / terapeut?

2. Vil jeg finne ut av tingene selv?

3. PTSD? Hva vil jeg finne, og vil jeg egentlig finne det?

4. Finner jeg ut av det, hva skal jeg gjøre?

5.

osv.

Så ville jeg godt gjennom den listen nøye. Tenkt meg nøye etter på svar. For min del, hvis jeg skulle ha begynt å grave opp i en mulig PTSD på meg selv ville jeg søkt hjelp uansett. Det er ikke noe nederlag. Kun en annen som jobber systematisk mot samme målet, og som vil hjelpe deg på rett vei og over tunge kneiker.

 

Skal også fylle inn for en annen som krev litt lenger oppe her. Du har det som heter psykomotorisk fysioterapi. Jeg har jobbet ved siden av en slik en, og kan si at det ikke er noe tull. Dette er muligens noe som vil gi effekt for deg. Men jeg ville uansett gått gjennom en -log/ater først.

Endret 30. mars 2008 av ZooTV