Om sansenes upålitelighet

[Timeo]

Schopenhauer sa at verden er vår forestilling. Altså at det er ikke verden rundt oss, eller "tingen i seg selv" vi observerer, men vår egen forestilling av denne virkeligheten. De forskjellig objektene i verden rundt oss observeres på en forskjellig måte fra person til person, der ulike tankerekker og følelser knyttes til forskjellige ting, noe som kan føre til at en person kan synes at det er en mørk og ond verden, mens andre kan tenke at dette er en vakker og lykkelig verden. Det kan heller ikke slås fast at alle sine sanser oppfatter det samme, og det kan heller ikke slås fast at sansene observerer det hele og fulle bildet av hva som er virkeligheten. F.eks. finnes det dyr med andre sanser enn oss, noe som kan tyde på at vi fysisk har en ukomplett og ufullkommen måte å sanse virkeligheten. Også tankene våre kan utvilsomt påpekes å være et ufullkomment redskap til å gripe den hele og fulle sannhet om tingen i seg selv. Så det blir som hinduene som snakker om mayas slør, dette sløret som henger over øynene våre og hindrer oss i å se sannheten, eller buddhistene som snakker om djevelen mara som holder menneskene fanget i verdenshjulet der de holdes for narr av det fysiske livet, eller kristne som snakker om at vi bare ser stykkevis og delt når vi lever i denne verden som er kontrollert av denne verdens herre, altså djevelen. Også Descartes snakker om en ond demon som holder oss fanget, hvis hensikt er å gi oss illusjoner om verden og få oss til å tro at verden slik den blir oppfattet av hver enkelt av oss er det som er sannheten og at kroppen vi lever i er noe virkelig. Men kan nå verden anses å være noe virkelig, når den altså etter det fornuften kan begripe er noe foranderlig? Kan den fysiske eksistensen som vitenskapen skildrer i detalj og tar utgangspunkt i gjennom sine oppdagelser, være sannheten og noe som virkelig eksisterer i seg selv?

[-kga-]

Det at vi ikke har enkelte sanser hindrer oss ikke i og forstå hvordan de sansenne vi har forsket frem eller funnet på dyr i naturen, vidre kan vi også forestille os hvordan dette må fungere. Så vi kan fint bryte ut av denne "ilusjonen" (vår oppfatning av verdenen).

[Timeo]

Det at vi ikke har enkelte sanser hindrer oss ikke i og forstå hvordan de sansenne vi har forsket frem eller funnet på dyr i naturen, vidre kan vi også forestille os hvordan dette må fungere. Så vi kan fint bryte ut av denne "ilusjonen" (vår oppfatning av verdenen).

 

Selv om vi kan forestille oss hvordan ting fungerer, så betyr det jo ikke nødvendigvis at våre forestillinger om dette er rett? Og hvis det hadde vært mulig å bryte ut av den illusjonen vår oppfattelse av verden er, så hadde det jo eksistert uttalelser om hva denne illusjonen består av, og gjort det mulig for folk å forstå hva som hindrer oss i å se det som ikke er illusjon.

[Jalla]

Hjernen fungerer som et stort filter, den tar vekk den informasjonen som en ikke trenger.

Grunnen er meget enkel, om vi f.eks skulle bli belemret med å høre i detalj alt annet enn det vi fokusere på ville vi ikke ha overlevd særlig lenge på primatstadiet.

Et eksempel på hvordan dette fungerer får du om du fokuserer vrir hodet helt til venstre og fokuserer på noe, for deretter å snu hodet kjapt og folkusere på noe annet.

Hva skjer?

Tenk deg så at det samme gjøres med et videokamera, hva vil vises her? Jo, ett klart blide, en del grums og ufokuserte striper idet kameraet panoreres, og deretter nok et skarpt objekt.

Hjernen vår gjør derimot at vi får kun to klare bilder, "grumset i midten" er redigert bort, det har ingen nytteverdi.

Sanseintrykkene blir filtrert av hjernen basert på det som har vist seg å være fordelaktig rent evolusjonært sett, og vi har endt opp med noe av verdens mest avanserte og komplekse utstyr for virtuell fortolkning. Det er på grunn av dette at vi av og til også opplever forstyrrelser, idet en får en "hikke" (kjemisk ubalanse f.eks) i overføring eller tolkning fra inntrykkspådrag til faktisk fortolkning, gjenkjenning og reaksjon.

 

Det er ikke noe mystisk med dette, men det er ganske facinerende saker, anbefaler Stephen Pinkers "How The Mind Works" for mer om dette

Endret 20. mars 2008 av Jalla

[Timeo]

Det er ikke noe mystisk med dette, men det er ganske facinerende saker, anbefaler Stephen Pinkers "How The Mind Works" for mer om dette

 

Men uansett hvor imponert du er over hjernen vår og sansene, så må du jo innrømme - etter å tenkt litt over det - at begge deler er upålitelige og ikke brukbar til å fatte ting fullt ut, og når man ikke fatter ting fullt ut så kan det til og med tenkes at både vi selv og alle rundt oss har et helt feilaktig syn på hva som er virkelig.

[kjetil02]

Hvorfor henvise til Schopenhauer når han, som Augustin, Kant, Descartes og mange andre åpenbart gjentar Platons idéverdensprinsipp?

 

Ellers har vi faktisk svært god oversikt over hva sansene våre kan og ikke kan gjøre, og det er derfor ting som Hubbleteleskopet, mikroskop, industrielle roboter, mikrofoner, hydrofoner osv har blitt laget. Dette er Jallas fagfelt, han kan sikkert komme med mye mer...

[Jalla]

Det er ikke noe mystisk med dette, men det er ganske facinerende saker, anbefaler Stephen Pinkers "How The Mind Works" for mer om dette

 

Men uansett hvor imponert du er over hjernen vår og sansene, så må du jo innrømme - etter å tenkt litt over det - at begge deler er upålitelige og ikke brukbar til å fatte ting fullt ut, og når man ikke fatter ting fullt ut så kan det til og med tenkes at både vi selv og alle rundt oss har et helt feilaktig syn på hva som er virkelig.

 

Det er jo alltid en sjanse for dette, men her kommer en straks inn på sannsynligheten for hvordan ting forholder seg.

Videre er det enkelt å utarbeide metoder for å teste persepsjon opp mot faktiske forhold, optiske illusjoner er et eksenmpel på dette. Harry Houdini og David Copperfield kan sies å ha utnyttet en god del av sanseapparatets evne til å feiltolke og se mønstre der det ikke er mønstre for å nevne noe.

Hjernen er upålitelig, men denne egenskapen er sterkt differensiert over spekteret av inntrykk den mottar.

Menneskets evne til å kun huske og fokusere på positive minner er en ting, en husker gjerne alle gangene en traff blink, vant på en eller annen automat eller på et skrapelodd, ofte i skremmende tydelig detalj. Men hva med de gangene en ikke vant og ikke traff? Dette er noe en ikke fokuserer på og siden vi alle har det slik vil en, når en ikke er klar over dette, meget lett bli offer for å bli imponert over historier om folk som har gått til "healere" eller homøopater og deretter blitt friske, for å ta ett eksempel. Hva med de som ikke ble friske, hvor mange ganger gikk de, hvor lang tid tok det og hva er den statistiske sjansen for at vedkommende ble frisk av seg selv?

 

Om en ikke vet å stille denne type spørsmål kan en lett avskrive mye av det som hender rundt seg på kontoen for "ting vi ikke har forutsetninger for å forstå", ergo kan en si at joda, det kan være mangt et feilaktig syn på ting, men vi har metoder for å filtrere bort grumset for å få klare resultater. Det som ligger til hinder, om en ikke er klar over det, er menneskets evne til å ville tro på ting ut fra den før nevnte evnen til å se mønstre der disse ikke eksisterer.

[Timeo]

men vi har metoder for å filtrere bort grumset for å få klare resultater.

 

Hva slags metoder er det nå "vi" har ovenfor dette? Og hva tar metodene utgangspunkt i?

[TimmyTheRapboy]

Var det ikke Kant som sa at vi gjør det lurt i å anta at verden er sånn som vi erfarer den?

[Timeo]

Var det ikke Kant som sa at vi gjør det lurt i å anta at verden er sånn som vi erfarer den?

 

Hvis Kant sa noe sånt så kan det ikke vært en særlig lur tanke bak det, siden verden åpenlyst blir erfart annerledes av hver enkelt av oss. Vi kan ikke si at verden er noe godt sted, bare fordi en person (eller du selv) mener dette, fordi det finnes alltid noen andre som mener at verden f.eks. er et ondt sted. Det vi kan si er at synet på verden er noe subjektivt og dermed kan heller ikke noe sikkert sies om verden slik den oppfattes av mennesker.

[Jalla]

men vi har metoder for å filtrere bort grumset for å få klare resultater.

 

Hva slags metoder er det nå "vi" har ovenfor dette? Og hva tar metodene utgangspunkt i?

 

Med "vi" mener jeg at mennesket som art i dag har kommet frem til metoder som en kan bruke til å påvise plausibiliteten til ulike påståtte fenomener, grunnlaget for disse kalles den vitenskapelige metode.

Bruk av vitenskapelig metode er alltid et godt utgangspunkt om en skal påvise noe. Eller, nei, det er den eneste metoden som er riktig å bruke for å få resultaer som kan ansees å være mest mulig riktige.

 

Det finnes også enkle tester, som dobbel blindtest, ellers finner en mye annet på JREF.

[kjetil02]

Hvis Kant sa noe sånt så kan det ikke vært en særlig lur tanke bak det, siden verden åpenlyst blir erfart annerledes av hver enkelt av oss.

 

Verden er ikke bare ideer, den er også ting: Kant sa "das Ding an sich / das Ding für mich", og gjentok, som tidligere nevnt, Platons tese om idéverdenen.

 

Slik sett er det ikke åpenlyst at verden blir erfart annerledes av hver enkelt.