Hva skjer etter døden?

[LMH1]

Men kan noen bevise at "reinkasjon" er fysisk umulig?

 

Støtter de som mener det fysisk er meningsløst å bli født for å dø.

Men kan det være fysisk mulig at f.eks man kan bli født som innsekt igjen også kanskje blir til rotte - katt - rev - menneske? Altså når insekter spiser oss etter vår død blir gene forvandlet videre til barnet etc?

 

Problemet er man ikke er klar over man er det, men blir man brent forsvinner sjelen og da ender livet.

Kan dette være fysisk umulig?

 

Hvorfor har vi blitt mennsker? Er vi heldig/uheldig? Eller er det næringskjeden vi snakker om?

Endret 8. april 2012 av LMH1

[bazxlckjv aeoif34wedjifoxj]

LMH1, kan du bevise at jeg ikke har en usynlig, rosa heffalump på loftet? Ikke det? Da må vi se på det som en reell mulighet.

 

Om det er meningsløst eller meningsfullt å bli født for å dø, er fullstendig irrelevant. Det er ikke noe krav om at det må være meningsfullt, og en mangel på mening har null å si for om det finnes et liv etter døden eller ikke, enten i himmelen eller som reinkarnert. Ikke la deg lure til å tro at hvis noe ikke har mening, så kan det ikke skje.

 

Hvis du spiser en biff, blir genene til kua ført videre til barna dine? Er alle kuene og kyllingene du har spist, reinkarnert i barna dine (enten nåværende eller fremtidige)? Det er i så fall en veldig sær og abstrakt måte å se det på, og innebærer ikke en reell reinkarnasjon, bare en ide om at kua du spiste har gitt næring som fører til at du kan avle barn. For barna blir til gjennom videreføring av genene til en mann og en kvinne. Kuas gener blir fordøyd og gjort om til næring, resten blir støtt ut av kroppen og inngår ikke i forplantningen.

 

Du må forklare nøyaktig hvordan et menneske "blir til" et insekt som "blir til" en rotte osv., og støtte det med håndfaste bevis. "Forvandling" hører til i eventyrenes og barnefortellingenes verden.

[Simen1]

Kan noen bevise at reinkarnasjon er fysisk umulig? Nei.

 

Kan noen bevise at reinkarnasjon er fysisk mulig? Ja, hvis det er mulig så kan det hende at man får beviser for det. Hittil har man ikke funnet noen gode beviser, bare en masse muntlige og senere skrevne folkeeventyr, som enkelte hevder er gode beviser, selv om bevisførselen slett ikke når opp til anklene på det vi i dag kaller god bevisførsel. Hverken i rettsvesnet eller i forskningen.

[RWS]

Næææ. Jeg har aldri besøk graven til de jeg kjente som er døde, det gir meg overhodet ingenting å stå å se på en stein med et navn på... Og jeg kommer heller ikke til å besøke gravstedet til mine foreldre heller når de dør...

 

Så for mitt vedkommende kan de godt gravlegge meg opp-ned ute på en søppel fyllig... Men jeg skjønner og respekterer de jeg etterlater i deres ønske om å ha en gravstein å gå til... Men for mitt vedkommende vet jeg at jeg ikke kommer til å "besøke" konas gravstein OM hun dør før meg... For det gir meg overg

hodet ingenting, har aldri gjort det..

 

Før i tiden, den gangen jeg var mye på byen, gikk jeg ofte over en kirke gård på vei hjem utpå natta. Det eneste stedet man så og si er helt sikker på at det ikke er folk er jo der natterstid, for av en eller annen grunn liker ikke folk gravlunder om natten... De tror visst at folk kommer opp igjen fra gravene sine eller noe slikt vrøvl... Har jeg ofte flirt godt av på min vei mellom grav steinene....

[VikingF]

Problemet er man ikke er klar over man er det, men blir man brent forsvinner sjelen og da ender livet.

Kan dette være fysisk umulig?

 

Jeg tror ikke jeg forstod denne logikken. Hvis vi har en "sjel" så vil den vel uansett ikke være tilstede i kroppen når den kremeres. Og i verste fall, hvis sjelen befinner seg i en død mann/kvinnes kropp, så er det vel en fordel at den blir fjernet derfra. Jeg har iallefall ikke lyst til at min levende sjel fremdeles skal være fanget i min døde kropp.

 

Personlig så tror jeg mer på en form for "eternal recurrence". Jeg tror min "sjel" (eller rettere sagt bevissthet) er tidløst fanget i et tidsrom mellom min fødsel og død, uten eksistens før eller etter denne perioden. Det er vel også dette som er mest i tråd med vitenskapen, hvis man tar høyde for Relativitetsteoriens syn på romtiden.

[Olum]

Jeg tror mengden av DMT som utløses i hjernen i det øyeblikket døden inntreffer gjør at du blir kastet ut på en heftig trip. Den fysiske kroppen dør her i denne dimensjonen, mens det lille sekundet det tar for den kogntive hjernen å skru seg av, føles ut som en evighet. Tid er kun relativt, og her opphører det helt å eksistere. Du eksisterer kanskje bare som et kognitivt bluss, en tanke, en entitiet i en verden uten fysiske lover i jakten på meningen med det hele.

Endret 14. mai 2012 av Olum

[PgUp]

Jeg tror at de elektriske signalene i hjernen slutter å fungere, og vår "oppmerksomhet", "sjel" eller hva du vil kalle det, simpelthen slutter å eksistere.

 

Ingenting spennende skjer, bare et opphør av liv. Det er mitt mål ihvertfall

 

Innlegg nr. 2000! Wohoo! Signing off

Endret 15. mai 2012 av Cuz

[sofiemyr]

Nesten alle religioner, både fortidens og nåtidens religioner, lærer at vi på en eller annen måte fortsetter å leve i det uendelige med evne til å se, høre og tenke. Men hvordan kan det egentlig være tilfellet? Både sansene og tankene våre er knyttet til hjernens funksjoner. Når døden inntrer, slutter hjernen å fungere. Vår hukommelse og våre følelser og sanser fortsetter ikke å fungere uavhengig av hjernen på en eller annen mystisk måte etter at hjernen er død.

 

Bibelens klare lære er dette: Når en person dør, slutter han å eksistere. Døden er det motsatte av livet. De døde kan verken se, høre eller tenke. Ikke en eneste del av oss fortsetter å leve etter at kroppen er død. Vi har ikke en udødelig sjel eller ånd.

Etter at Salomo hadde skrevet at de levende vet at de skal dø, skrev han: «Men de døde vet slett ingen ting.» Han utdypet dette ved å si videre at de døde verken kan elske eller hate, og at det «verken er virksomhet eller planlegging eller kunnskap eller visdom i graven». (Forkynneren 9: 5, 6, 10) Og i Salme 146: 4 står det at når et menneske dør, «går dets tanker til grunne». Vi er dødelige og lever ikke videre når kroppen dør. Livet vårt er som flammen på et stearinlys. Når flammen slokkes, kommer den ikke til et annet sted. Den finnes bare ikke mer.

Endret 15. mai 2012 av sofiemyr

[Gjest bruker-45896]

Hva var ens bevissthet før en ble født? Ikke eksisterende, ikke sant? Jeg har hvertfall ikke noen minner fra før jeg ble født. Allikevel, på en måte fantes jeg som informasjon/energi i mine foreldres gener, og vi kan spore det enda lenger tilbake hvis vi vil. Hvis man ser på universet som ett system og tar i betraktning at jeg eksisterte som potensiale i dette systemet før jeg faktisk "startet å eksistere", vil man også forstå at det er en grov feil å si at man kun er kroppen sin. Jeg er kroppen min, men ikke kun den, jeg er også en form for bevissthet, en type bevissthet som mange andre på denne planeten også har. De har andre personligheter og gener, men vi har alle en opplevelse av verden som er basert på kroppen vår. Universet har grodd fram meg; kroppen min og bevisstheten min, samt alle andres og alt annet i universet. Det har tatt mange milliarder år, men her er vi.

 

Når man studerer menneskebevisstheter, menneskehjerner og relasjonen mellom dem virker det ganske klart at disse er sterkt tilknyttet hverandre, de er nesten samme ting. Grunnen til at disse tingene er nærmest uadskillelige er at hjernen er et fysisk objekt og derfor begrenset. Hjernen er en avansert maskin, som mange andre dyrearter også bruker, forskjellen mellom dyre- og menneskehjerner er at våre hjerner er så avanserte at de lager en slags feedback loop. Vi kan f.eks. tenke over at vi tenker, planlegge fremtiden, drømme og angre på fortiden. Prosesser som, på samme måte som nesten alle ting hjernen foretar seg, er basert på prosessering av informasjon fra "utsiden", men disse eksemplene kan ta mange "runder" internt i hjernen før de manifester seg som handlinger. En menneskebevissthet, eller et menneskets ego, er, nettopp fordi den er basert på hjernen, begrenset og ikke uendelig slik som mange religioner og religiøse hevder.

 

Hjernen er den "tingen", eller den "klumpen av materie" vi forstår minst av i universet, men det vi vet sikkert er at hjernen ikke på en magisk måte er opphavet til, eller selvstendig lager/behandler bevissthet/informasjon. Det er meget interessant og viktig å studere hjernen, både fysisk med fMRI og lignende teknologi, psykologisk/terapeutisk, og gjerne personlig som i meditasjon, refleksjon, diskusjon og samtale. Men, la oss ikke glemme at du ikke er hjernen din, du er mye eldre enn som så, begynnelsen din kan spores så langt tilbake i tid som vitenskapen er i stand til.

 

Bevissthet i seg selv, altså oppmerksomhet eller tilstedeværelse er ikke det samme som en/et menneskebevissthet/ego/menneskehjerne. Jeg tror ikke det er mulig, jeg greier det ihvertfall ikke, å bevise at det finnes en annen høyere/dypere/mer omfattende bevissthet enn den menneskelige. Samtidig tror jeg det vil bli ganske klart at dette er tilfelle for de som gidder å spørre seg selv virkelig ærlig og dypt hvem de er, da de med dette spørsmålet vil oppleve det mange, mange andre har opplevd før dem; nemlig en distansering fra all menneskelighet, men samtidig en dyp tilstedeværelse og ro.

 

Det som derimot er hinsides enhver tvil er at universet er fantastisk mye mer intelligent enn oss, da vi mennesker er skapt av universet, alt vi gjør er det egentlig universet som gjør, men med oss som verktøyene. Vi har brukt millioner av år på å nå denne formen, og vi har brukt tusenvis av år på å prøve og feile for å utvide forståelsen av vårt opphav og vår historie.

 

For å oppsummere tror jeg ikke på en personlig sjel, da jeg tror det vil være veldig vanskelig for denne å opprettholde sin eksistens når den ikke har en hjerne eller en kropp den er begrenset til. Du, som ett selvstendig vesen med klare begrensinger fysisk og psykisk vil ikke gi mening i en slik kontekst, som jeg ser for meg som et slags hav av energi. Idéer og tanker vil være mye mer utflytende og uten klare grenser, en slags kollektiv bevissthet, med alt fra en hunds klynkende smerte til et menneskets orgasme i én "pakke".

[Symmetrical]

Det skjer ingenting etter døden med tanke på det faktum at hele kroppen svikter. Da verken organene eller hjernen fungerer så eksisterer man ikke lenger - så enkelt er det.

 

Bevissthet er relatert til tanker som produseres i hjernen. Da dette organet ikke lenger fungerer så forsvinner bevisstheten og våres eksistens. Med andre ord så eksisterer man ikke etter døden.

[Gjest bruker-45896]

Det skjer ingenting etter døden med tanke på det faktum at hele kroppen svikter. Da verken organene eller hjernen fungerer så eksisterer man ikke lenger - så enkelt er det.

 

Bevissthet er relatert til tanker som produseres i hjernen. Da dette organet ikke lenger fungerer så forsvinner bevisstheten og våres eksistens. Med andre ord så eksisterer man ikke etter døden.

 

Dette er en ganske bastant påstand, som jeg ikke er enig i. Beskrivelsene du kommer med er jeg enig i, og jeg vet ikke om dette var ment til meg eller tråden generelt, men jeg vil påpeke at jeg, i mitt innlegg ikke taler for at en personlig sjel i tradisjonell forstand overlever kroppens død.

 

Det jeg prøver å få frem er at bevissthet er et fenomen i universet som vi kan observere deler av bevegelsene til ved å skanne hjernen, men dette betyr ikke at hjernen lager bevissthet. Universet lager/inneholder bevissthet, hjernen prosesserer en type bevissthet, dette er en viktig forskjell som jeg tror det er lett å overse fordi individer eksisterer i en ekstremt kort tidsperiode sammenlignet med menneskehetens historie, eller for en ytterligere overveldende sammenligning: universets alder, milliarder av år. Big bang er én prosess satt i gang for ekstremt lang tid siden, du, din bevissthet og resten av menneskebevisstheten er noen av de nyeste delene i denne prosessen.

[Symmetrical]

Det skjer ingenting etter døden med tanke på det faktum at hele kroppen svikter. Da verken organene eller hjernen fungerer så eksisterer man ikke lenger - så enkelt er det.

 

Bevissthet er relatert til tanker som produseres i hjernen. Da dette organet ikke lenger fungerer så forsvinner bevisstheten og våres eksistens. Med andre ord så eksisterer man ikke etter døden.

 

Dette er en ganske bastant påstand, som jeg ikke er enig i. Beskrivelsene du kommer med er jeg enig i, og jeg vet ikke om dette var ment til meg eller tråden generelt, men jeg vil påpeke at jeg, i mitt innlegg ikke taler for at en personlig sjel i tradisjonell forstand overlever kroppens død.

 

Det jeg prøver å få frem er at bevissthet er et fenomen i universet som vi kan observere deler av bevegelsene til ved å skanne hjernen, men dette betyr ikke at hjernen lager bevissthet. Universet lager/inneholder bevissthet, hjernen prosesserer en type bevissthet, dette er en viktig forskjell som jeg tror det er lett å overse fordi individer eksisterer i en ekstremt kort tidsperiode sammenlignet med menneskehetens historie, eller for en ytterligere overveldende sammenligning: universets alder, milliarder av år. Big bang er én prosess satt i gang for ekstremt lang tid siden, du, din bevissthet og resten av menneskebevisstheten er noen av de nyeste delene i denne prosessen.

 

Poenget mitt var hovedsakelig at min oppfattelse av bevissthet forsvinner hvorav jeg ikke lenger kan tolke noen som helst form for bevissthet da jeg ikke lenger eksisterer. Dersom det er 'spor' som blir liggende igjen av min bevissthet i universet så vil ikke jeg oppleve den da min funksjon er 0. Jeg er død og har dermed ikke muligheten for å tolke bevissthet. Død er dødt.

[sofiemyr]

Det skjer ingenting etter døden med tanke på det faktum at hele kroppen svikter. Da verken organene eller hjernen fungerer så eksisterer man ikke lenger - så enkelt er det.

 

Bevissthet er relatert til tanker som produseres i hjernen. Da dette organet ikke lenger fungerer så forsvinner bevisstheten og våres eksistens. Med andre ord så eksisterer man ikke etter døden.

 

Dette er en ganske bastant påstand, som jeg ikke er enig i. Beskrivelsene du kommer med er jeg enig i, og jeg vet ikke om dette var ment til meg eller tråden generelt, men jeg vil påpeke at jeg, i mitt innlegg ikke taler for at en personlig sjel i tradisjonell forstand overlever kroppens død.

 

Det jeg prøver å få frem er at bevissthet er et fenomen i universet som vi kan observere deler av bevegelsene til ved å skanne hjernen, men dette betyr ikke at hjernen lager bevissthet. Universet lager/inneholder bevissthet, hjernen prosesserer en type bevissthet, dette er en viktig forskjell som jeg tror det er lett å overse fordi individer eksisterer i en ekstremt kort tidsperiode sammenlignet med menneskehetens historie, eller for en ytterligere overveldende sammenligning: universets alder, milliarder av år. Big bang er én prosess satt i gang for ekstremt lang tid siden, du, din bevissthet og resten av menneskebevisstheten er noen av de nyeste delene i denne prosessen.

Så det plager deg ikke at din bevissthet ikke eksisterte før du ble født? Må være etterhvert et usannsynlig uoverkuelig antall bevisstheter som svirrer rundt et sted? Hva tenker du om at de som skrev Bibelen for over 3000 år siden ikke mente det var noe eksistens etter døden?

[Symmetrical]

Det skjer ingenting etter døden med tanke på det faktum at hele kroppen svikter. Da verken organene eller hjernen fungerer så eksisterer man ikke lenger - så enkelt er det.

 

Bevissthet er relatert til tanker som produseres i hjernen. Da dette organet ikke lenger fungerer så forsvinner bevisstheten og våres eksistens. Med andre ord så eksisterer man ikke etter døden.

 

Dette er en ganske bastant påstand, som jeg ikke er enig i. Beskrivelsene du kommer med er jeg enig i, og jeg vet ikke om dette var ment til meg eller tråden generelt, men jeg vil påpeke at jeg, i mitt innlegg ikke taler for at en personlig sjel i tradisjonell forstand overlever kroppens død.

 

Det jeg prøver å få frem er at bevissthet er et fenomen i universet som vi kan observere deler av bevegelsene til ved å skanne hjernen, men dette betyr ikke at hjernen lager bevissthet. Universet lager/inneholder bevissthet, hjernen prosesserer en type bevissthet, dette er en viktig forskjell som jeg tror det er lett å overse fordi individer eksisterer i en ekstremt kort tidsperiode sammenlignet med menneskehetens historie, eller for en ytterligere overveldende sammenligning: universets alder, milliarder av år. Big bang er én prosess satt i gang for ekstremt lang tid siden, du, din bevissthet og resten av menneskebevisstheten er noen av de nyeste delene i denne prosessen.

Så det plager deg ikke at din bevissthet ikke eksisterte før du ble født? Må være etterhvert et usannsynlig uoverkuelig antall bevisstheter som svirrer rundt et sted? Hva tenker du om at de som skrev Bibelen for over 3000 år siden ikke mente det var noe eksistens etter døden?

 

Hvorfor skal det plage meg? Min bevissthet ble skapt da jeg ble født og forsvinner når jeg dør. Det er helt naturlig. Bevisstheten er relatert til hjernen og den surrer ikke rundt et sted før den formers eller når den er død - alt du tenker, tolker og føler er relatert til det hjernen din visualiserer.

[Gjest bruker-45896]

Så det plager deg ikke at din bevissthet ikke eksisterte før du ble født? Må være etterhvert et usannsynlig uoverkuelig antall bevisstheter som svirrer rundt et sted? Hva tenker du om at de som skrev Bibelen for over 3000 år siden ikke mente det var noe eksistens etter døden?

 

Det plager meg overhodet ikke at min bevissthet ikke eksisterte før jeg ble født, fordi potensialet og grunnlaget for min bevissthet og bevissthet i seg selv alltid har eksistert. Hele vår subjektive opplevelse har ligget lagret i "død materie" som blir formet av "blind energi" over flere milliarder år og etter lang nok tid blir opplevelsen manifestert som våre liv.

 

Jeg tenker ikke så veldig mye om konklusjonene til akkurat disse menneskene, det fins milliarder av andre mennesker og verdenssyn å ta hensyn til. Jeg har ikke studert bibelen eller kristne filosofers lære i dybden, men den kunnskapen jeg har ervervet meg rundt dette får meg til å tenke at det er mye bullshit der.

[Thrinduil]

Hva som skjer etter døden finner man ut når man dør - tenker jeg. Alt annet blir egentlig bare spekulasjoner om hva som kan skje - uansett hvor logisk eller ulogisk det virker.

[PrettyBoy]

Jeg tror på paradis og helvete..

[IHS]

Utviklingen går fremover, alle vil en gang i fremtiden, bli vekket opp til live igjen. De som har gjort det gode vil få et fantastisk nytt liv, de som har gjort det onde vil få et jævlig liv i all evighet.

[frds]

Jeg tror på en evig god nattesøvn.

[VikingF]

Personlig så tror jeg mer på en form for "eternal recurrence". Jeg tror min "sjel" (eller rettere sagt bevissthet) er tidløst fanget i et tidsrom mellom min fødsel og død, uten eksistens før eller etter denne perioden. Det er vel også dette som er mest i tråd med vitenskapen, hvis man tar høyde for Relativitetsteoriens syn på romtiden.

 

Jeg bør kanskje utdype dette litt mer.

En av konsekvensene til Relativitetsteorien (som er en av de mest vellykkede fysiske teoriene pr dags dato, ved siden av Kvantemekanikken) er at verden er firedimensjonal, med romdimensjonene som tre dimensjoner og tiden som en fjerde dimensjon. Dette innebærer at tiden eksisterer i all sin utstrekning fra start (Big Bang?) til slutt. Dette innebærer også at et individ er firedimensjonalt, dvs at det ved siden av å være utstrukket i tre romdimensjoner, også har en utstrekning i tidsdimensjonen mellom sin tilblivelse og sin død. Siden hele tidsdimensjonen eksisterer i hele sin utstrekning, så vil altså et individ som eksisterer i dag alltid eksistere innenfor tidsrommet mellom sin tilblivelse og død. Sokrates og Napoleon eksisterer innenfor sine tidsrom og kaller det for "nå", og mine eventuelle fremtidige tippoldebarn eksisterer innenfor sine tidsrom og kaller det for "nå". Ble litt repetering her, men det er nødvendig for å forstå de filosofiske konsekvensene av Eternalismen, som veldig mange fysikere mener er en direkte konsekvens av Relativitetsteorien, og de empiriske resultatene som har forekommet i ettertid av den.

 

Spørsmålet om hva som skjer med meg etter døden vil derfor være som spørsmålet om hva som skjer med meg i Japan nå. Svaret på det første spørsmålet er at jeg ikke er etter min død, men at jeg er nå, og svaret på det andre spørsmålet er at jeg ikke er i Japan nå, men at jeg er i Norge.