Litteratur: Har skrevet en fortelling

[saluttknall]

Hei! Har skrevet en fortelling som jeg ønsker kritikk på. Jeg går i 8. klasse viss noen lurer. Over kanten

Spørsmålet over alle spørsmål er hvorfor. Dette er et spørsmål som du alltid kan stille, et spørsmål som krever et nøye gjennomtenkt svar. Jeg liker dette spørreordet. Som i denne sammenhengen, hvorfor prøvde jeg og ta mitt eget liv? Det er vel i bund og grunn det den følgende tekst skal svare på. Hvorfor jeg tok livet mitt og hva som skjedde.

 

Det var ikke mye jeg levde for på den tiden, faktisk kun 2 ting. Min venn Gordon-Andreas og min forlovede Nathalie, men følgende tekst beviser kanskje det jeg alltid har sagt "Ta ikke noe for gitt". Du lurer kanskje på hvorfor jeg skriver dette? For å være helt ærlig vet jeg ikke. Mor sa alltid at jeg var en egoistisk person, kan det være selvmedlidenhet? Eller kanskje heller at jeg vil at dere skal lære av de feil som har gjort meg til den jeg er i dag? Jeg sier som Ole Brumm "Ja takk, begge deler".

De fleste, eller egentlig alle husende var ordinære og kjedelige. Det var middelklassehus, og ingen av dem var spesielt vakre, men ingen var dirkete stygge heller. De var som jeg sa, helt ordinære. De fleste av dem hadde små, firkantede hageflekker med et par visne busker som lente seg mot husveggene. Mange av bladene blåste av og la seg som et teppe over veien. De nakne greinene flagret i vinden.

 

Jeg svingte inn på en gårdsplass. Det var ikke mye som skilte denne hageflekken fra de andre, det eneste jeg kunne se var at dette var litt større og at vertskapet her (i motsetning til sine naboer) hadde hatt ork til å klippe buskene. Trappen var glatt og jeg holdt på å skli mange ganger, men jeg kom meg da opp de 4 trinnene. Jeg trykket inn den rustne ringeklokken, men ingen svarte. Det var egentlig nokså rart, for vi hadde jo tross alt avtalt og møtes i dag. Jeg nølte litt, men bestemte meg for å gå videre rundt huset. Kanskje hun sov?

 

Kun soverommet gjensto. Jeg hadde sett inn gjennom alle vinduene, men det var ikke tegn til henne. Forsiktig som en sjenert baby listet jeg meg mot soveromsvinduet.

Synet som møtte meg var grufullt. Hun lå i sengen. Dette var i og for seg ikke så rart. Hun hadde sikkert hatt prøve. Nei, det var ikke merkelig. Det som var merkelig var at hun ikke var alene. Ved siden av henne (eller rettere sagt på henne) lå Gordon-Andreas. Jeg kunne ikke fatte det. Hjernen sa at jeg burde komme meg bort herfra, men bena lystret ikke. Jeg ble

 

vitne til å se at min forlovede tok rundt min beste venn og kysset lidenskapelig hans lepper. Jeg ville ikke se mer, jeg orket ikke mer!

 

Jeg løp. Jeg løp og løp helt til jeg var i gangen hjemme. Tårene frøs til is. Jeg rev av meg alle klærne og la meg.

Hva skulle jeg gjøre? Jeg kunne ikke dra til gymnaset i morgen. Der ville jeg møte dem begge. Hvordan kunne jeg klare å prate med dem som normalt? Holde masken, når jeg visste hva som foregikk. Holde masken og likegyldig se på hva som foregikk. Nei. Jeg prøvde å tenke på noe annet. Det gikk ikke. Da gjensto bare en mulighet. Jeg ville ikke, men akkurat da så jeg ingen annen løsning.

Raskt kledde jeg på meg og vandret ut i natten. Det var mørkt nå, mørkt og isnende kaldt. Foran meg så jeg skolebygningen. Den kjempemessige, ruvende bygningen hvor jeg nesten hadde bodd de siste årene. Gymnaset.

Neste skritt var å finne ut hvordan jeg skulle komme meg opp på taket. Tilfeldig vis fant jeg en ulåst utebod, hvor en stige lente seg opp mot veggen. Det var ingen sikker stige. Den var av råttent treverk og det knakte i den i det jeg trakk den etter meg bortover den øde skoleplassen. Skrittene mine ga gjenlyd mellom alle bygningene. Besluttsomt lente jeg stigen inn mot murveggen. Jeg begynte å klatre. Flaks for meg at stigen nesten nådde helt op til taket. Når jeg stod på øverste trinn var det bare å slippe tak i stigen å svinge meg inn på taket. Jeg nølte, men til slutt tok jeg steget inn i tryggheten. Jeg stirret utover byen. Det var en pen by. Minnene strømmet på. Der var gressplenen hvor jeg hadde lært å sykle, der var akebakken hvor jeg hadde brukket armen, og der var huset til min Nathalie. Lenge stod jeg slik og skuet utover byen. Det var ikke en spesielt pen by, men det var en by som hadde gitt meg min livserfaring. Rolig, men bestemt vandret jeg mot kanten. Kanten som skilte mellom liv og død, kanten som ville få meg fra en dimensjon til en annen. Hjernen ville at jeg skulle hoppe, bena lystret ikke. Mange ganger tok jeg sats, men jeg kom ikke over kanten. Først den 11. gangen jeg prøvde vaklet jeg og falt med et skrik over. Over kanten bar det. Som et styrtende fly faller, falt min fortapte sjel. Jeg traff bakken.

 

Smerten var overveldende. Jeg ville skrike, men klarte det ikke. Ikke en gang å sette meg opp klarte jeg. Jeg klarte å åpne øynene og så meg rundt. Det var et nakent rom, men over en vask til høyre for døren hang et speil. Jeg stirret inn i speilet med vidåpen munn. Jeg var bandasjert fra topp til tå. Jeg kunne sammenlignes med en kremert farao.

 

Senere fikk jeg vite at i fallet hadde deler av brystkassen min blitt knust, jeg hadde knukket mange ribben. Bena mine var knust. Jeg måtte sitte i rullestol resten av mitt liv. Var det virkelig alt jeg fikk? 60 år med sorg, mot 4 sekunders glede. Tenk på det. 60 år mot 4 sekunder.

 

Så nå sitter jeg her, tenker på det liv jeg har levd. Jeg føler trettheten kommer sigende. Den overvelder meg, sluker meg. Jeg lener meg sagte tilbake. Hodet faller ned på venstre skulder. Fra radioen strømmer tonene fra Cash-låta Hurt. Jeg ler bittert for meg selv og tenker på all smerten jeg selv har opplevd, så blir det mørkt. Jeg trekker et lettelsens sukk. Endelig er alt over. Jeg kan synke tilbake å slippe taket i et meningsløst kaos av falske inntrykk, falske venner og...

 

 

På forhånd takk for svar.

[REALERBRASELLOUTERDÅRLIG]

wat