Spørsmål om laging av dokumentarfilm.

[Petoah]

Hei.

 

Jeg og en medelev på Medier og Kommuniasjon skal begynne med storprosjekt og vi skal lage en dokumentarfilm.

Kort fortalt historie:

 

En dokumentarfilm om en gutt som lever i en blomsterpotte.

 

Poenget med filmen er å parodiere tradisjonelle dokumentarfilmer, men å fortsatt ha et solid, godt og profesjonellt nivå over produksjonen og filmingen. Det vi ønsker å vite mer om, grunnet NULL erfaring innen dokumentarsjangeren, er hva vi må vite om planlegging og manusskriving (i forhold til dokumentarsjangeren). Ting som f. eks. er det vanlig at dokumentarer har en lykkelig slutt?

 

* Vi ønsker ikke kritikk på selve filmplottet.

 

Mvh. Petter

[Cuneax]

For det første må dere velge hvilken modus dere vil lage filmen i:

 

-Poetisk?

-Ekspositorisk?

-Observasjonell?

-Deltakende?

-Refleksiv?

-Performativ?

 

...eller en blanding.

 

Kort fortalt er den poetiske modus en dokumentarfilm à la Regen av Joris Ivens eller Koyaanisqatsi av Godfrey Reggio, man velger altså å organisere virkeligheten slik som poesi, man finner abstrakte mønstre i virkelighetsbilder etc. Ekspositorisk modus er den vi er mest kjent med gjennom f.eks. Dagsrevyen eller TV2-nyhetene. En sterk, didaktisk stemme forteller sannheten, mens bildene beviser at det er sant. Den observasjonelle modus preges av usynliggjøringen av kameraet og filmskaperne, handlingen bare skjer (selv om det i virkeligheten er godt planlagt på mange måter, hvorfor reagerer f.eks. ikke menneskene som for første gang åpner døra for bibelselgerne i Salesman på kamerateamet som står og filmer dette?). I den observasjonelle modus er det ingen som forteller deg hva du ser, du skal liksom bedømme selv (selv om filmskaperne til syvende og sist har valgt ut materiale med omhu). Den deltakende, eller interaktive, modus går ut på å bli mer aktivt med i dokumentaren som filmskaper, som f.eks. gjennom å gjennomføre intervjuer etc. I den refleksive modus gjør filmskaperne opprør mot objektivitetsprinsippet og viser klare og tydelige filmatiske grep i sin fremstilling av virkeligheten, nettopp for å gjøre seeren bevisst på at det han eller hun ser, er produktet av andres synsvinkel på virkeligheten. Den performative modus preges av at filmskaperen hiver seg selv inn i handlingen i aller høyeste grad, det beste eksempelet på dette er Michael Moore.

 

Disse modiene er ikke noe fastsatt "slik er det!"-faktum. Det er beskrivelser av tendenser innen dokumentarfilmtradisjonen og de er ofte reaksjoner på "forgjengeren". Modiene er dynamiske og ofte overlappende, en film kan være både ekspositorisk og deltakende.

 

Dette gir dere vel kanskje litt å tygge på nå i startfasen...

[Petoah]

Takk for godt og fyldig svar, cun. Vi har gått igjennom disse modusene på skolen og uti fra idèen vår blir dette en kombinasjon av obervasjonell og deltakende. Siden dette er en historie vi har funnet på, aner vi ikke hvordan vi skal ende dette. Er det vanlig med en lykkelig slutt eller skal vi la seerne tenke på hva som kanskje har skjedd i etterkant?

[Cuneax]

Jeg foreslår en slutt/fortelling som får seerne til å tenke i etterkant. Det er ikke lett, men det er mer originalt og ikke minst interessant enn alle de "morsomme" amatørfilmene der ute. Folk sier alltid "ha det gøy når du lager film!" Det sier jeg også, men det mange ikke tenker på er at det som er gøy internt ikke er gøy for andre, og når dette manifesteres gjennom et filmatisk uttrykk, kan det ikke bli mer sørgelig. Derfor: Prøv å gjøre en god jobb, samtidig som dere har det rasende festlig underveis!

[Petoah]

Takker igjen for svar, cun! Du er og blir en gud innen filmkunnskap!

[Speik]

Litt mer fyldig om plottet:

 

Denne gutten (som er 16 år når filmen blir laget) ble adoptert av sine foreldre i en alder av 2 år, og plassert i en blomsterpotte. Gutten ble mobbet i barnehagen, og kunne ikke delta i alle hverdagslige aktiviteter nettopp fordi han bor i en blomsterpotte. Han føler han er handicappet, og vil vekk fra potten, men på den andre siden er blomsterpotten alt han kjenner til, og han er redd for å forlate den.

 

I tillegg til hovedpersonen, vil både foreldre og lege/psykiater intervjuet. Gjerne kom med ideer!

 

Er det blitt laget slike fiksjonsdokumentarer før? Og finnes det noen gode vi kan se?

Endret 26. februar 2008 av Speik