Hvorfor fortsetter vi å leve

[Totentanz]

Har i den senere tid satt meg mer fast i større spørsmål som spinner rundt liv og død. Ja, hvorfor fortsetter man å leve livene våre når man vet at døden venter, at jorden vil opphøre å eksistere en viss dag. Hvem ville ikke ønsket at en selv og de nærmeste kunne møtes til en god prat. Slik er det dermed ikke, vi har ett liv, våre legemer tilintetgjøres ved døden. Er ikke livet bare en pause fra evig død? Milliarder av år gikk uten vår eksistens, milliarder av år vil muligens også forløpe etter vår tid på jorden.

 

Solen vil ikke være operativ i all evighet, det vi mennesker har bygget opp vil én dag være visket bort for all evighet. Så hvorfor fortsette å leve? Livet er kanskje en unik gave, en mulighet man bare får denne ene gangen. Liv er ingen selvfølgelighet.

 

Rasjonelt sett skal ikke døden innebære noen smerte eller ubehagelighet overhodet, man er simpelthen ikke i live til å hverken tenke eller erkjenne. Noen vil hevde at livet gir mer skuffelser og nederlag enn det gir glede og lykke. Er det ikke noe fundamentalt galt med hele vår tilværelse?

 

Mange tenker kanskje ikke så mye over tilværelsen; de er bare her. De fleste av oss får barn. Selv er jeg usikker på om jeg ønsker å sette liv til verden, samtidig må det være noe av det fineste her i verden. Hvem kan motstride at vi mennesker er preget av en enorm vilje til liv, livet er alt vi har og kjenner, utenfor er døden, den uønskede slutten på vår eksistens. Man vet at livet slutter den dagen man dør, at dette er den eneste sjansen man får, man kan dø i morgen om det så er. Er det ikke døden som gjør livet til en tragedie, eller er det døden som gjør det mulig å leve, det er den som holder oss unna en meningsløs evighet?

 

Slik er bare. Bruk ikke for mye tid på å tenke over konsekvensene av å leve, nyt heller hvert øyeblikk, som det sies. Dette er ikke uten videre en lett deal. Man bygger en verden som en gang vil slutte å eksistere. Det er mye å forholde seg til, lite man får gjort hvor enn mye man ønsker.

 

Mye tekst ... Fint med kommentarer.

 

Endret 18. februar 2008 av Totentanz

[Traadstarter]

Jeg liker din filosofi!

 

Overlevelsesinstinktet holder oss i live. Vi er genenes slaver i deres kamp for overlevelse.

 

Du kan godt se på livet som en pause fra evig død. En herlig og befriende tanke. Hvorfor IKKE fortsette å leve, når dette er din eneste sjanse? Du er griseheldig som lever. De aller fleste potensielle levende organismer får aldri den sjansen. Og du er til og med født menneske og har evnen til å tenke over hvor heldig du er!

 

Jeg mener bestemt at livet hadde vært mye mer meningsløst om det ikke hadde vært for døden.

[WarpX]

Solen vil ikke være operativ i all evighet, det vi mennesker har bygget opp vil én dag være visket bort for all evighet. Så hvorfor fortsette å leve?

Om vi bare kunne få ut fingern og kolonisere andre planeter (utenfor solsystemet), så hadde jo det vært fint. Men akk, den nærmeste stjerna (Proxima Centauri) ligger over fire lysår fra oss, og det tar 32000 år å reise dit med dagens teknologi

[Traadstarter]

Vi har gooood tid.

 

Uansett, energien i universet vil til slutt gjøre enhver plass ubeboelig før eller siden. Menneskeheten er dømt til å gå under. Men hvem bryr seg?

[Totentanz]

Vi har gooood tid.

 

Uansett, energien i universet vil til slutt gjøre enhver plass ubeboelig før eller siden. Menneskeheten er dømt til å gå under. Men hvem bryr seg?

 

Mennesket bryr seg nok, men moder natur lytter naturligvis ikke.

 

Har ved hjelp av tankmestring og rasjonalisering vunnet viktig terreng i forhold til å mestre døden, men jeg har en liten utfordring igjen: evigheten. Evigheten er jævlig lang. Jeg skal aldri reise meg igjen, jeg vil aldri kunne være meg igjen.

 

Så, til dere som er litt mindre følsomme enn meg (som har vært her), er det noen tanker som kanskje kan overvinne denne utfordringen?

 

Det er aldri sikkert at en faktisk skal bli forsonet med tanken om evig død, men jeg vil nok i et forsøk være villig til å gi litt av min dyrbare tid. Kanskje jeg bare skal konsentere meg om livet, selv om det frister med flere kamper (nå som jeg har vunnet liknende kamper tidligere).

[Idioteque]

Har ved hjelp av tankmestring og rasjonalisering vunnet viktig terreng i forhold til å mestre døden, men jeg har en liten utfordring igjen: evigheten. Evigheten er jævlig lang. Jeg skal aldri reise meg igjen, jeg vil aldri kunne være meg igjen.

 

Så, til dere som er litt mindre følsomme enn meg (som har vært her), er det noen tanker som kanskje kan overvinne denne utfordringen?

Det er mulig at det fødes en person som er fullstendig lik deg; selv om sjansen er mikroskopisk. Derfor må det skje i løpet av en evighet.

[ZealD]

Vi har gooood tid.

 

Uansett, energien i universet vil til slutt gjøre enhver plass ubeboelig før eller siden. Menneskeheten er dømt til å gå under. Men hvem bryr seg?

 

Det spørs vel helt hvilke av teorier om hva som vil skje med universet i fremtiden?

[Galexon]

Har i den senere tid satt meg mer fast i større spørsmål som spinner rundt liv og død. Ja, hvorfor fortsetter man å leve livene våre når man vet at døden venter, at jorden vil opphøre å eksistere en viss dag. Hvem ville ikke ønsket at en selv og de nærmeste kunne møtes til en god prat. Slik er det dermed ikke, vi har ett liv, våre legemer tilintetgjøres ved døden. Er ikke livet bare en pause fra evig død? Milliarder av år gikk uten vår eksistens, milliarder av år vil muligens også forløpe etter vår tid på jorden.

 

Solen vil ikke være operativ i all evighet, det vi mennesker har bygget opp vil én dag være visket bort for all evighet. Så hvorfor fortsette å leve? Livet er kanskje en unik gave, en mulighet man bare får denne ene gangen. Liv er ingen selvfølgelighet.

 

Rasjonelt sett skal ikke døden innebære noen smerte eller ubehagelighet overhodet, man er simpelthen ikke i live til å hverken tenke eller erkjenne. Noen vil hevde at livet gir mer skuffelser og nederlag enn det gir glede og lykke. Er det ikke noe fundamentalt galt med hele vår tilværelse?

 

Mange tenker kanskje ikke så mye over tilværelsen; de er bare her. De fleste av oss får barn. Selv er jeg usikker på om jeg ønsker å sette liv til verden, samtidig må det være noe av det fineste her i verden. Hvem kan motstride at vi mennesker er preget av en enorm vilje til liv, livet er alt vi har og kjenner, utenfor er døden, den uønskede slutten på vår eksistens. Man vet at livet slutter den dagen man dør, at dette er den eneste sjansen man får, man kan dø i morgen om det så er. Er det ikke døden som gjør livet til en tragedie, eller er det døden som gjør det mulig å leve, det er den som holder oss unna en meningsløs evighet?

 

Slik er bare. Bruk ikke for mye tid på å tenke over konsekvensene av å leve, nyt heller hvert øyeblikk, som det sies. Dette er ikke uten videre en lett deal. Man bygger en verden som en gang vil slutte å eksistere. Det er mye å forholde seg til, lite man får gjort hvor enn mye man ønsker.

 

Mye tekst ... Fint med kommentarer.

 

 

Kall meg gjerne overtroisk, men hvem sier at sjelen slutter å eksistere etter døden? Bare de døde vet!

Jeg blir rett og slett deperimert av din filosofi (Ikke ta det personlig).

[aadnk]

Kall meg gjerne overtroisk, men hvem sier at sjelen slutter å eksistere etter døden? Bare de døde vet!

Jeg blir rett og slett deperimert av din filosofi (Ikke ta det personlig).

Det er intet belegg for liv etter døden, tvert imot, og da blir det å sette sin lit til en slik ubetydelig mulighet i beste fall ønsketenkning og i verste fall en vrangforestilling. Forstod jeg deg rett (og ikke ta det personlig), hører det nesten ut som om du har gitt opp på livet og håper på en ny sjanse. Det er jo DETTE som er deprimerende!

 

Men over til emnetittelen: spørsmålet er vel heller hvorfor vi ville forkorte våre liv. Jeg kan riktignok forstå dem som lider like før deres tid er omme, men generelt sett later det ikke til å tjene noen å begå selvmord. Er det ikke en utrolig sjanse å være i livet? Tenk bare på den astronomisk lave sjansen for at akkurat DU, med ditt genetisk materiale, som én blant milliarder andre sædceller befruktet en eggcelle! Hvorfor kaste bort en slik gyllen sjanse? Hvorfor være grådig og håpe på det beste når livet tar slutt? Å erkjenne livets tilfeldighet og meningsløshet er tvert imot realistisk og oppløftende. Jo fortere en innser hvor dyrebart dette livet er, desto mer vil en ønske å gjøre noe utav det.

 

Hva er meningen med livet? For min del heller jeg meg til eksistensialismen: Det er opptil en selv å avgjøre.

Endret 24. februar 2008 av aadnk

[jeg_lyver_mye]

Herlig! Jeg nyter vær eneste dag. Jeg gjør det jeg føler er best for meg. Jeg er snille mot foreldrene mine fordi jeg vet at hvis jeg snill med dem så er dem snill mot meg. Ego hele veien! Jeg skulker skolen når jeg har lyst, fordi jeg føler det er best for meg, og jeg føler jeg har det bedre når jeg gjør det jeg liker å gjøre! Det du skrev om å nyte livet! 232342342 % enig!

[Galexon]

Kall meg gjerne overtroisk, men hvem sier at sjelen slutter å eksistere etter døden? Bare de døde vet!

Jeg blir rett og slett deperimert av din filosofi (Ikke ta det personlig).

Det er intet belegg for liv etter døden, tvert imot, og da blir det å sette sin lit til en slik ubetydelig mulighet i beste fall ønsketenkning og i verste fall en vrangforestilling. Forstod jeg deg rett (og ikke ta det personlig), hører det nesten ut som om du har gitt opp på livet og håper på en ny sjanse. Det er jo DETTE som er deprimerende!

 

Men over til emnetittelen: spørsmålet er vel heller hvorfor vi ville forkorte våre liv. Jeg kan riktignok forstå dem som lider like før deres tid er omme, men generelt sett later det ikke til å tjene noen å begå selvmord. Er det ikke en utrolig sjanse å være i livet? Tenk bare på den astronomisk lave sjansen for at akkurat DU, med ditt genetisk materiale, som én blant milliarder andre sædceller befruktet en eggcelle! Hvorfor kaste bort en slik gyllen sjanse? Hvorfor være grådig og håpe på det beste når livet tar slutt? Å erkjenne livets tilfeldighet og meningsløshet er tvert imot realistisk og oppløftende. Jo fortere en innser hvor dyrebart dette livet er, desto mer vil en ønske å gjøre noe utav det.

 

Hva er meningen med livet? For min del heller jeg meg til eksistensialismen: Det er opptil en selv å avgjøre.

 

Nei jeg er ikke lei av dette livet. Jeg prøver å nyte det så godt jeg kan! Jeg har ikke "gitt opp" dette livet, og tenker ikke at jeg får en ny sjanse. Livet mitt er så vidt begynt! Jeg er 17 år, og er ikke engang kommet ut i arbeidslivet!

Jeg mener også at vi bør gripe sjansen vi har, mens vi har den! Men er det ikke en bonus, at man kan slippe å tenke på døden og det evige mørket? Selv er jeg ikke særlig troende, men skal helt ærlig si at jeg ønsker at jeg hadde vært troende. Jeg tror de troende har ekstra god livskvalitet!

[aadnk]

Men er det ikke en bonus, at man kan slippe å tenke på døden og det evige mørket?

Ignorance is bliss, eh? Men, er du sikker på at det er et bonus? Hva om du må tilbringe en evighet i helvete?

 

Å være død tilsvarer nok å ikke-eksistere, likså før du ble født. Jeg husker i hvert fall ikke et evig mørke før jeg kom til verden, og derfor frykter jeg heller ikke min ikke-eksistens etter døden. Dessuten, skulle nå evig liv være forlokkende, er det nok langt mer konstruktivt å dedikere sitt liv til vitenskapen enn religiøst ønsketenkning.

 

Selv er jeg ikke særlig troende, men skal helt ærlig si at jeg ønsker at jeg hadde vært troende. Jeg tror de troende har ekstra god livskvalitet!

Nå kommer det an på hvorledes du definerer livskvalitet, men i hvert fall er fattigdom og ignoranse korrelert med religiøsitet, om en skal tro denne grafen:

http://www.theatlantic.com/images/issues/2...cular-graph.gif

 

Slik jeg tolker statistikken, oppmuntrer en negativ livskvalitet til trøst ved/i religiøs søken, det være seg etter institusjonens solidaritet, tjenester eller teologisk gulerot/pisk, og ikke at religiøsitet fører til negativ livskvalitet. Hva jeg derimot IKKE kan se, er en økt livskvalitet for dem som er religiøse. Men, velferd er ikke korrelert med lykke, så det er godt mulig forklaringen på statistikken lyder annerledes.

 

Det virker som du tror på tro, noe som er vidt forskjellig fra å ha en religiøs overbevisning (les litt fra Dan Dennett).

Endret 24. februar 2008 av aadnk

[Mads-b]

Denne tenker jeg på annahver dag

 

Her er konklusjonene jeg har kommet med så langt.

 

Jeg kan dele opp livskvalitet i en lineær skala, fra positiv til negativ.

Mennesker med negativ livskvalitet oppfatter livet som mer motgang enn positive opplevelser.

Mennesker med positiv livskvalitet har i gjennomsnitt flere positive opplevelser enn negative.

Hva hver opplevelse er verdt er individuellt.

Mennesker med negativ livskvalitet vurderer svært ofte negative opplevelser som mer påtrengende enn positive (de overser i stor grad det positive og fokuserer på negative ting)

Mennesker med negativ livskvalitet er de samme menneskene som tenker på disse tingene.

Mennesker med negativ livskvalitet har ingen "raison d'être", og er derfor i faresonen for selvmord, om ikke positive øyeblikk prioriteres i større grad.

Alternativt kan alle mennesker velge å overse sin egen livskvalitet, og heller prøve å fokusere på å leve.

 

Mennesker med positiv livskvalitet verdsetter livet langt høyere enn resten.

 

Så langt har jeg kommet. Jeg ser livet som en fornøyelsespark. Hvis parken ikke er en fin opplevelse, er det heller ingen grunn til å være der. Innse det. Da har du tre valg:

1: Gå ut av parken

2: Lete resten av dagen etter positive opplevelser

3: Slumre på en benk.

 

Hvis du har det gøy, er det bare en ting å gjøre: Nyt det. Husk bare at du har ikke cash til ny inngangsbillett..

 

Jeg for min del slumrer på benken i håp om at de skal bygge ferdig den forbanna berg-og-dalbanen jeg har lyst til å kjøre. Iblant bærer jeg noen stokker selv også.. ^^

 

Håper folk skjønner metaforene mine

Endret 24. februar 2008 av Mads-b

[strayder]

For mitt vedkommende, som har kommet til 40 årene i livet, er det å fortsette å leve en nødvendighet for mine barn og min kone, som stoler på at jeg er der for dem. Jeg er sikker på at jeg kun har dette ene livet og forsøker å gjøre så godt jeg kan i den tiden jeg er her både for meg selv og mine og, i så stor utstrekning det er mulig, for andre jeg møter på min vei. Moral er å se seg selv i speilet og vite med seg selv at en er ærlig og oppriktig i det en foretar seg. Hva andre måtte tro og mene har ikke så stor betydning lenger..... Meningen med livet må hver enkelt gi selv. Tror ikke det er så komplisert med dette livet, tross alt er vi her på jorden som en ren tilfeldighet...

 

[Lafs]

Har ved hjelp av tankmestring og rasjonalisering vunnet viktig terreng i forhold til å mestre døden, men jeg har en liten utfordring igjen: evigheten. Evigheten er jævlig lang. Jeg skal aldri reise meg igjen, jeg vil aldri kunne være meg igjen.

 

Så, til dere som er litt mindre følsomme enn meg (som har vært her), er det noen tanker som kanskje kan overvinne denne utfordringen?

Det er mulig at det fødes en person som er fullstendig lik deg; selv om sjansen er mikroskopisk. Derfor må det skje i løpet av en evighet.

 

Er universet evig, har det skjedd evig ganger, og vil skje evig ganger til . Uansett hvor liten sjanse det er

[Galexon]

Det vanskeligste med livet for meg, er å forsone meg med tanken om døden, og dette med å skilles fra de man er glad i. Tanken om dette preger livet mitt veldig mye, fordi jeg tenker på det nesten hver dag. Jeg vil ikke tenke på denne tanken, for det er så lenge til. Jeg vil heller leve livet nå, mens jeg har det.

[Mads-b]

Da har du besvart spørsmålet du ga selv. Du har begrenset tid i dette livet, og den skal du bruke på måten du selv føler passer deg. De fleste streber mot å samle opplevelser og erfaringer mens de lever, for å nyte tiden så godt de kan. Det er vel den eneste, sanne mening med livet? En stor strekning vi går der vi prøver å ha det så godt som mulig?

Endret 24. februar 2008 av Mads-b

[MVR]

Horfor fortsetter vi å leve?

Jeg tror alle lever i håpet. Alle har et håp om at en dag skal det skje noe stort, og jeg vil bli lykkelig. Vi fortsetter å leve fordi vi ikke vil gå glipp av den dagen, som kanskje aldri kommer, men om den gjør det så er det trist om vi ikke lever!

[noob11]

litt rot med sannsynligheter her. Hvis universet er uendelig så medfører ikke det at alt som kan skje må skje. Det vil høyst sannsynlig skje, men det er ikke en 100% sjanse for det. Faktisk er det like sannsynlig at alle myntkast gjort på jorden de neste 1000 år lander på mynt som en hvilken som helst annen rekke med myntkast

 

Nå tilsier jo forsåvidt også nåværende teorier at hverken tiden eller universet er uendelig. Enten det blir big crunch, totalfryst, eller max entropi så har den en endelig grense. Så, det med evig er kanskje litt feil. Jeg er av den oppfatning at menneskelig logikk/språk enda ikke er i stand til å behandle ting som universets/tidens grenser på en fornuftig måte. Særlig evighetsbegrepet.

 

Så til spørsmålet "Hvorfor fortsetter vi å leve?". Vi gjør jo strengt tatt ikke det. Vi lever til vi dør. Det eneste vi vet/kan er å leve. Som det meste annet i universet prøver vi jo å opprettholde den tilstanden vi er i/har vært i. (bare se hvor mye energi vi bruker på å holde oss unge).

 

Når det gjelder menneskehetens forhold til evig liv så kan man se på hvor mange religioner som tilby evig liv etter døden. Jeg tror de aller fleste mennesker som lever/har levd ønsker evig liv. Selv ser jeg ikke noen grunn til at evig liv skulle være noe mer meningsløst enn ikke evig liv. Et livs mening ligger vel i hva man fyller det med? Så lengden bestemmer hvor mye som kan fylles i, ikke meningen med det.

[V?rbris]

Har i den senere tid satt meg mer fast i større spørsmål som spinner rundt liv og død. Ja, hvorfor fortsetter man å leve livene våre når man vet at døden venter, at jorden vil opphøre å eksistere en viss dag. Hvem ville ikke ønsket at en selv og de nærmeste kunne møtes til en god prat. Slik er det dermed ikke, vi har ett liv, våre legemer tilintetgjøres ved døden. Er ikke livet bare en pause fra evig død? Milliarder av år gikk uten vår eksistens, milliarder av år vil muligens også forløpe etter vår tid på jorden.

 

Solen vil ikke være operativ i all evighet, det vi mennesker har bygget opp vil én dag være visket bort for all evighet. Så hvorfor fortsette å leve? Livet er kanskje en unik gave, en mulighet man bare får denne ene gangen. Liv er ingen selvfølgelighet.

 

Rasjonelt sett skal ikke døden innebære noen smerte eller ubehagelighet overhodet, man er simpelthen ikke i live til å hverken tenke eller erkjenne. Noen vil hevde at livet gir mer skuffelser og nederlag enn det gir glede og lykke. Er det ikke noe fundamentalt galt med hele vår tilværelse?

 

Mange tenker kanskje ikke så mye over tilværelsen; de er bare her. De fleste av oss får barn. Selv er jeg usikker på om jeg ønsker å sette liv til verden, samtidig må det være noe av det fineste her i verden. Hvem kan motstride at vi mennesker er preget av en enorm vilje til liv, livet er alt vi har og kjenner, utenfor er døden, den uønskede slutten på vår eksistens. Man vet at livet slutter den dagen man dør, at dette er den eneste sjansen man får, man kan dø i morgen om det så er. Er det ikke døden som gjør livet til en tragedie, eller er det døden som gjør det mulig å leve, det er den som holder oss unna en meningsløs evighet?

 

Slik er bare. Bruk ikke for mye tid på å tenke over konsekvensene av å leve, nyt heller hvert øyeblikk, som det sies. Dette er ikke uten videre en lett deal. Man bygger en verden som en gang vil slutte å eksistere. Det er mye å forholde seg til, lite man får gjort hvor enn mye man ønsker.

 

Mye tekst ... Fint med kommentarer.

 

 

Alt har en slutt, også ditt innlegg....!

Endret 29. februar 2008 av ulfjoh01