Er det riktig å torturere eller drepe et virtuelt levende vesen?

[Valkyria]

Det er ikke galt å torturere en virituell skapning.

dersom skapningen gir utrykk for smerte, er det fordi den er programert til å reagere på den måten, ingenting annet.

[aadnk]

(...) dersom skapningen gir utrykk for smerte, er det fordi den er programert til å reagere på den måten, ingenting annet.

Du kan tildels si det samme om levende organismer. Ofte er reaksjonen på smertestimuli automatisk og "innprogrammert", som eksempelvis refleksen som får oss til å trekke til oss hånden når vi brenner oss på en kokeplate.

 

Jeg skjønner likevel hva du mener er distinksjonen - at en virtuelt levende organisme ikke er bevisst og dermed ikke har en opplevelse for smerte - men jeg tror det er feil å anta at dette aldri vil la seg kunne implementere. Det er intet magisk med bevissthet, og resonnementet, som tidligere nevnt, går som følger: Vi antar at liv oppstod (abiogenese) flere milliarder av år siden ved at uorganisk materiale dannet organiske duplikatorer, og vi vet at disse utviklet seg via naturlig utvelgelse til livets utrolig mangfold i dag. Vitenskapelige undersøkelser viser at hjernen er oppbygd av celler, og derav organiske molekyler, og vi forstår deres virke enkeltvis (for øvrig: som grupper (middle world) kan vi enda ikke forutsi adferden, og på høyt nivå snakker vi om psykologi). Dermed kan det ikke være noe "magisk" med verken byggematerialet, celler eller hjerneceller. Biologi er derfor er ren fysikk, og kan av den grunn simuleres i en datamaskin. Hvis vi kan simulere en menneskehjerne i en datamaskin, må det bety at bevissthet kan eksistere i en datamaskin/virtuelt miljø. Ergo kan virtuelle levende organismer ha en bevissthet, og således må etikk også omfatte dem.

 

Mulig at alt dette kun viser at våre primitive konsepter møter veggen i et høyteknologisk samfunn. Kanskje blir moral foreldet for fremtidsmennesket.

[Valkyria]

Det nærmeste man kommer å skade andre idag er på spill. (innenfor datamaskinuniverset)

dersom jeg skyter noen, så tar han ikke smerte av det. han "dør" bare.

i et dataunivers er det det samme prinsipp botene følger, men bare mye mer realistisk.

i datauniverset er botene programert til å reagere som OM de tok skade av det, men de føler derimot ingen. man KAN presse seg til å holde hånden på en kokeplate, men en bot er programert til å ta vekk hånda etter en viss smerte.

[aadnk]

(...) i et dataunivers er det det samme prinsipp botene følger, men bare mye mer realistisk.

i datauniverset er botene programert til å reagere som OM de tok skade av det, men de føler derimot ingen. (...)

Inntil videre, ja. Men det er, som jeg har vist, ikke noe i veien for at disse "botene" kan gis bevissthet og kognitive evner lik virkelige mennesker.

 

OT: Et annet poeng er jo at jo mer realistisk (uavhengig av hvorvidt bevissthet lar seg gjenskapes) disse virtuelle miljøene blir, desto vanskelige blir det for spillere å skille mellom virkelighet og fiksjon. Merk at jeg ikke direkte svelger påstanden om at dagens videospill har en negativ innflytelse på normale individer - og skulle det kunne utøve en slik vesentlig påvirkning, er det ikke umulig at det gjør det mulig å avreagere innestengte impulser (å slippe ut damp) - men at det godt kan variere etter realisme. Særlig når spilleren ikke vet handlingene er fiktive, er de så si (foruten konsekvensene) ekvivalente med å utføre dem i det virkelige liv for personen. Det er ikke umulig det vil bli et problem i fremtiden. Jeg vil også tro spilleavhengighet (MMORPG, pengespill, Online FPS, ect.) vil utgjøre et langt større problem enn det er i dag.

[Valkyria]

er enig i det OT inlegget ditt ja.

men dersom man har valget mellom å leve i den virkelige verden, eller "flytte inn" i en mmorpg verden, og om man døde fikk man samme konsekvenser sompå WoW (respawn ved gravplassen), må det jeg være hakket gøyere å leve livet i mmorpg verdenen

dette er sett at man holdes aktiv ved å svinge sverdet å må løpe hele tiden da selvfølgelig... ellers hadde jo alle endt opp som Cartmen's og pirket på hveandre

 

eller kanskje ikke med tanke på alle japsene, kineserene og koreanerene man ville fått bank av ^^

[Imsvale]

Hvis man har behov for å torturere kommer det i fra en selv, da bør man heller spørre, «Er det riktig av meg å ville utføre tortur?» Har man ikke behovet, er det ikke et relevant spørsmål. Hvorfor skal man absolutt torturere noen, enten det er ekte mennesker, dyr eller virtuelt liv?

 

Verden er nok ikke så svart/hvit at man kan gi endelig svar på slike spørsmål. Til syvende og sist diskuterer man bare for å diskutere, som oftest blir man ikke enig. [/party pooper]

[alfern]

Jeg skrev nettopp et langt og utdypende svar i hurtigsvar-feltet, og trykte deretter på "go" knappen nederst på siden. Så hva jeg skrev får forbli i hodet mitt, i min egen lille virtuelle verden.

[Valkyria]

eller skrive det ned på nytt?

hvartfall poenget ditt

[aadnk]

Jeg skrev nettopp et langt og utdypende svar i hurtigsvar-feltet, og trykte deretter på "go" knappen nederst på siden. Så hva jeg skrev får forbli i hodet mitt, i min egen lille virtuelle verden.

Jeg er ikke helt sikker på hva du sikter til. Mener du å antyde at det er urimelig eller direkte absurd å behandle virtuell informasjon på lik linje med den fysiske virkelighet, kun ved å unnlate å inkludere en påstått innsiktsfull og lang besvarelse? I så fall må jeg si meg uenig.

 

Informasjonens lagringsmedium - det være seg hjerneceller, digitale biter i datamaskinens midlertidige lager (RAM), elektroniske signaler, piksler eller lyd - er for alle formål irrelevant når det tolkes til det samme underliggende budskap. Disse lagringsmetoder er kun forskjellige i å nytte ulik symbolsk representasjon i universets rammeverk. Ei heller har selve formidlingen av denne informasjonen noen markant effekt, da dette på ingen måte endrer dens grad av virkelighet. En oppnår kun å øke dens forekomst i virkeligheten.

 

Dette blir i grunn som når en blir pågrepet for mord. Tilstår man, kan informasjonsformidlingen endre din videre fremtid betydelig, men dette endrer ikke på mordets faktum. Dette har allerede blitt begått, likegyldig av hvorvidt det er blitt gjort kjent eller har blitt oppklart. Vet man ikke med sikkerhet om det faktisk er blitt begått et mord, eller i dette tilfellet, at du faktisk har skrevet en lang besvarelse, er virkeligheten av disse satt under tvil.

 

Alt dette er nokså ubetydelig for virtuell virkelighet. I det tilfellet har vi jo all verdens mulighet til å skaffe informasjon om hendelsene, uten å måtte stole på en usikker tredjepart.

[GeirGrusom]

Ok, får jeg gjøre en liten off-topic sammenligning?

Sett at man lager en teleporter, som flytter et menneske fra f.eks. norge til sverige.

 

Det som faktisk MÅ skje da, er at mennesket i Norge må drepes for å bygge en identisk kopi i sverige.

 

Ingen vil merke noe, kopien vil oppfatte det som at alt gikk bra.

Sett at du gjør det samme i en virtuell verden; du lagrer all informasjonen som den virtuelle organismen har generert, og kopierer det til en lik maskin, og sletter organismen fra den andre.

du vil få en identisk organisme som vil gjøre akkurat de samme beslutningene under samme forhold, er det drap?

[Imsvale]

Jeg skrev nettopp et langt og utdypende svar i hurtigsvar-feltet, og trykte deretter på "go" knappen nederst på siden. Så hva jeg skrev får forbli i hodet mitt, i min egen lille virtuelle verden.

Jeg er ikke helt sikker på hva du sikter til. Mener du å antyde at det er urimelig eller direkte absurd å behandle virtuell informasjon på lik linje med den fysiske virkelighet, kun ved å unnlate å inkludere en påstått innsiktsfull og lang besvarelse? I så fall må jeg si meg uenig.

Umm, jeg tror han bare trykte på feil knapp og mistet det lange innlegget sitt.

 

Jeg tror ikke spørsmålet er om vedkommende, det være seg et menneske eller et virtuelt vesen, er i stand til å registrere en handling som tortur. Spørsmålet er vel om vedkommende føler og/eller blir forårsaket smerte (det være seg fysisk eller psykisk, umiddelbart eller senere).

 

På den andre siden kan man argumentere med at hvis en person av en hvilken som helst årsak ikke føler fysisk smerte, er det da greit å påføre vedkommende fysisk smerte? Vedkommende føler ikke smerte, greit, men hva med andre konsekvenser som følger av metoden man benytter for å påføre den fysiske smerten?

 

Hva skal man så forholde seg til, hvis evnen til å føle smerte kan være fraværende? Fysisk vesen? Bevissthet? Bankende hjerte? Liv? Hva er liv? Når starter livet?

 

Så lenge man forsøker å definere det med få ord vil det være enkelt å omgå. Hvis man definerer det med for mange ord åpner det plutselig opp for individuelle meninger om hva som er hva. Det vil alltid være muligheter for det ene eller det andre, fordi det er såpass mange faktorer. Hadde det vært svart-hvitt, ville det vært enkelt. Men det er ikke svart-hvitt.

[aadnk]

Du vil få en identisk organisme som vil gjøre akkurat de samme beslutningene under samme forhold, er det drap?

I vår virkelighetsoppfatning er det aldri konflikter knyttet til sin egen legemlig identitet. Det finnes alltid kun én versjon/utgave av en selv til enhver tid, men en er likevel plaget av et irriterende faktum: våre kropper er langt ifra permanente. I våre celler er atomene under kontinuerlig utskifting (foruten DNA-et, som varer ut cellens levetid), og grunnet ulik aktivitet, har organene de konstruerer merkelig nok ulike aldre. I følge en Dr. Frisen (se WikiAnswers) tar det gjennomsnittlig 11 år før alle atomer er totalt utskiftet i tarmvev. Tilsvarende tider for epitelvev, ikke-epitelvev, skjelettmuskulatur er henholdsvis 11 år, 5 dager og 15,1 år. Det viste seg at hjernevev var noe eldre, der lillehjernen ble datert til 2,9 år yngre enn individet, mens bakhodelappen var gjennomsnittlig ti år yngre. Nerveceller var av samme alder som personen.

 

Vi er ikke en klump med atomer som holder sammen fra unnfangelsen og inntil vi dør, men mer lik en firedimensjonal sky av stjernestøv fra alle verdens kroker og tider. Oddsen er stor for at enkelte av atomene i din kropp befant seg i en dinosaurkropp for flere millioner år siden, da alt organisk materiale tar del i et verdensomspennende kretsløp av forbruk og gjenbruk. I lys av dette må det nok sies at vår identitet er langt mer flyktig enn vi innser.

 

Poenget er at det blir meningsløst å knytte et individs identitet direkte til hvilke atomer det er sammensatt av da dette er avhengig av tid. Dersom det firedimensjonale spor av et individ blir brått oppløst i Norge og et (informasjonsmessig) identisk tar form i Sverige (men med et annet sett av atomer), er dette ikke så voldsomt annerledes enn hva som faktisk finner sted over lengre tid. I følge undersøkelsen jeg siterte ovenfor, er kroppene våre i gjennomsnitt skiftet ut hvert 7-10 år. Om man ignorerer lengden på tidsforløpet, og ser på utgangspunkt og sluttresultat i seg selv, blir dette i grunn som å gjennomføre en slik teleportering fra Norge til Sverige - om aldring og erfaringsakkumulering ikke innbefatter. Atomene er simpelthen lagringsmediet for den informasjon vi konstituerer, ikke ulikt (men på et annet nivå) hva en harddisk eller RAM impliserer for virtuelle organismer.

 

En slik simpel legemlig definisjon som atomsammensetningen er nok enda mer problematisk for disse enn organismer i virkeligheten ettersom lagringsmediet kan være særdeles flyktig (RAM) slik at informasjonen må oppfriskes (og muligens benytte andre elektroner/atomer/ect.) for å ikke tapes. Det er heller ikke umulig at vår virkelighet bygger på en slik realitet, især da vi ikke kan være sikre på at vi ikke er i en simulering.

 

Umm, jeg tror han bare trykte på feil knapp og mistet det lange innlegget sitt.

Sant nok.

 

Jeg tror ikke spørsmålet er om vedkommende, det være seg et menneske eller et virtuelt vesen, er i stand til å registrere en handling som tortur. Spørsmålet er vel om vedkommende føler og/eller blir forårsaket smerte (det være seg fysisk eller psykisk, umiddelbart eller senere).

 

På den andre siden kan man argumentere med at hvis en person av en hvilken som helst årsak ikke føler fysisk smerte, er det da greit å påføre vedkommende fysisk smerte? Vedkommende føler ikke smerte, greit, men hva med andre konsekvenser som følger av metoden man benytter for å påføre den fysiske smerten?

Evolusjonen fører nokså konsekvent til at avanserte organismer vil utvikle strategier til å håndtere skade da detter gagner overlevelsen. I dyreriket utføres dette som regel med smerte, hvilket kan instinktivt tvinge organismen i forsvarsmodus, få det til å flykte fra smertens kilde, oppmuntre beskyttelse av skadet område og få det til å avvente bruk inntil det er helbredet - kort sagt, å sikre overlevelse i et konkurrerende miljø. På den måten kan man godt se på et forbud av tortur som et svar på respekt av levende organismers autonomi og rett til reproduksjon, da tortur med visshet forringer livskvalitet og dermed sannsynlighet for sistnevnte.

 

Dette blir muligens for abstrakt og fremmed for oss mennesker. Forsøk viser jo at vi faktisk deler en moralsk sans, noe som er forståelig sett at vi er sosiale dyr. Kanskje må vi utvide vårt medfødte (og trolig tildels opplært) moralsk kompass med et system av rettigheter for alle levende vesener, fysiske og virtuelle? For å ikke gjøre enhver søndagstur til et massemord, må en nok òg ta hensyn til organismers kompleksitet (som ofte er voksende over tid). Absolutisme passer nok neppe inn her.

 

Hva er liv? Når starter livet?

Av enkelthet foretrekker jeg Andy Ellingtons definisjon på liv:

Life: a self replicating system capable of Darwinian evolution.

Men dette har såklart sine begrensinger, da verken muldyr eller pre-pubertale barn av denne definisjonen (om en ikke inkluderer bakterier og muterende celler) er i livet. Livet er ingen enkel sak, nei.

Endret 29. februar 2008 av aadnk

[GeirGrusom]

Poenget er at det blir meningsløst å knytte et individs identitet direkte til hvilke atomer det er sammensatt av da dette er avhengig av tid.

 

Hva hvis vi ikke oppløser organisme A?

Da vil det på et singularitet i tiden være to organismer, ja, to individer som er identiske på alle tenkelige måter, eneste forskjellen er hvor atomene de er laget av stammer fra.

Alt annet er identisk på alle måter (som ladninger og relativ posisjon)

 

Hva vil da være forskjellen på en syntetisk organisme og en organisk organisme?

Hvorfor vil de fleste da sette mindre verdi hos en organisk organisme enn en syntetisk?

Det tror jeg kun har med relasjoner å gjøre, det at vi er oppvokst rundt andre mennesker, og da setter også høyere pris på dem.

 

En syntetisk organisme vil kanskje ha en annen oppfatning, avhengig av programmering og data som den behandler.

[miksn]

Personelig tror jeg at det aldri vil være galt å gjøre noe som helst med vitrtuelle vesen. Fordi for å simulere virkeligheten trenger man en ufattelig prosessorkraft, jeg tror det er umulig å skape nok prosessorkraft i et univers slik at det skal kunne simulere det samme universet. For det første har vi brownske bevegelser, kvantemekanikk etc. Det er så fantastisk komplisert at ingenting kan simulere det, ikke i fremtiden engang, mistenker jeg. Det blir en lignende problemstilling som om la oss si at man kunna ta et "foto" av et menneske, og så sette molekyler sammen på nøyaktig samme måte. Har du da et vesen med to bevisstheter, eller en bevissthet med to kropper? Spørsmål som dette er vanskelig å tenke seg, fordi de strider med konsepter vi har om virkeligheten. Og det ville kanskje kreve en uendelig mengde informasjon, eller energi for å kunne simulere, ta "foto" av, eller sette et menneske sammen molekylært 100% nøyaktig.

Endret 5. mars 2008 av miksn

[GeirGrusom]

Det er teoretisk sett mulig å skape en virtuell personlighet, uten å lage en molekylær kopi av et menneske (kanskje ikke med dagens prosessorer, og pluss på 1000-vis av timer med programmering og opplæring)

Men mennesker følger et beslutningsmønster, og man kan forutsi hva en person vil gjøre i en viss situasjon, valg er ikke tilfeldig.

Jeg tror ikke dette er mulig med dagens prosessorer, fordi i forhold til en hjerne, så er prosessorer altfor enkle.

Vi trenger nevron-nettverk som er ganske kompliserte, kanskje kvantedatamaskiner vil hjelpe, siden disse baserer seg på en viss grad av usikkerhet.

[aadnk]

Fordi for å simulere virkeligheten trenger man en ufattelig prosessorkraft, jeg tror det er umulig å skape nok prosessorkraft i et univers slik at det skal kunne simulere det samme universet. For det første har vi brownske bevegelser, kvantemekanikk etc. Det er så fantastisk komplisert at ingenting kan simulere det, ikke i fremtiden engang, mistenker jeg.

Jeg har ikke til hensikt å påstå at dette ville være et rimelig scenario i en fremtidig skapelse av kunstig/virtuell intelligens, tvert imot. Argumentet mitt er kun myntet på den antagelse at et dataprogram som simulerer menneskelig bevissthet på ingen måte er ekte og dermed en etterlikning, en ubevisst komputasjon. Dette argument beror kun på den teoretiske gjennomførbarheten av en slik simulering, dvs. hva en idealisert Turing-maskin - en "universell" datamaskin (den kan simulere alle andre datamaskiner) - med en uendelig papirstrimmel og ubegrenset tid kan uttrette. I den klassiske fysikken er det intet som tyder på at materiet ikke kan simuleres, og enskjønt kvantemekanikken har introdusert tilfeldigheter og besynderligheter i fleng, er ikke kvantedatamaskiner mer beregnelig "sterke" enn Turing-maskiner. Hittil har en kun funnet et par algoritmer som kan løse problemer raskere (se stor O-notasjon) enn Turing-maskiner (som oftest NP-harde), så som faktorisering og dekryptering. Dette er i alle tilfeller irrelevant for den teoretiske gjennomførbarheten - gitt tilstrekkelig tid, kan man løse de samme problemer med en Turing-maskin.

 

I et nøtteskall er argumentet at det ikke kan være umulig å skape ekte bevisshet når det lar seg gjøre å simulere materiet/universet det oppstår fra (i verste fall, altså - høyst sannsynligvis vil en finne mer effektive algoritmer).

 

Det blir en lignende problemstilling som om la oss si at man kunna ta et "foto" av et menneske, og så sette molekyler sammen på nøyaktig samme måte. Har du da et vesen med to bevisstheter, eller en bevissthet med to kropper?

Eller to vesner med hver sin identiske bevisshet. Her må en nok holde tunga rett i munnen når man definerer konseptene.

 

Og det ville kanskje kreve en uendelig mengde informasjon, eller energi for å kunne simulere, ta "foto" av, eller sette et menneske sammen molekylært 100% nøyaktig.

Den teoretisk minste fysiske lengdeenhet er en planckmeter, og konstituerer derfor en øvre grense for den nødvendige oppløsningen i et slikt tredimensjonalt fotografi. I praksis møter man imidlertid på et kvantefysisk hinder om dette skulle gjennomføres; Heisenbergs uskarphetsrelasjon sier blant annet at en ikke kan bestemme (skarpt) både posisjon og bevegelsesmengde til en partikkel i samme måling. Når en i tillegg vet at målingen i seg selv ha en uforutsigbar innflytelse på partikkelen, forvanskes en slik replikasjonsprosess betraktelig.

 

Men, alt dette har lite å si for den teoretiske gjennomførbarheten (man kan jo være heldig og reprodusere informasjonen i ett stykke), og, om det praktiske skulle være så relevant, kan man simpelthen kjøre igjennom livets utvikling til en viss kompleksitet (fra ursuppen til eukaryotiske celler) og sette inn et kunstig DNA i en eggcelle og sædcelle i den virtuelle virkelighet. Med en tilstrekkelig nøyaktig simulasjon vil man da altså kunne fostre opp et menneskelig liv innkapslet i en virtuell verden, og dermed skape virtuell bevisshet.

Endret 8. mars 2008 av aadnk

[aadnk]

Jeg kom over en nokså interessant artikkel på The Seed Magazine (via RichardDawkins.net) knyttet til hvorvidt en kan simulere hjernens virke. Et prosjekt - The Blue Brain - ledet av Henry Markram, en neuroforsker ved Ecole Polytechnique Fédérale de Lausanne (EPFL), ser ut til å ha gred å simulere en hjernedel bestående av 10.000 neuroner og 30 millioner synapser via en superdatamaskin. Holder Moores lov vann, kan vi nok forvente en simulasjon på størrelsesorden med menneskehjernen om ca. 35 år (gitt en dobling hver 18 måned):

In the basement of a university in Lausanne, Switzerland sit four black boxes, each about the size of a refrigerator, and filled with 2,000 IBM microchips stacked in repeating rows. Together they form the processing core of a machine that can handle 22.8 trillion operations per second. It contains no moving parts and is eerily silent. When the computer is turned on, the only thing you can hear is the continuous sigh of the massive air conditioner. This is Blue Brain.

 

The name of the supercomputer is literal: Each of its microchips has been programmed to act just like a real neuron in a real brain. The behavior of the computer replicates, with shocking precision, the cellular events unfolding inside a mind. "This is the first model of the brain that has been built from the bottom-up," says Henry Markram, a neuroscientist at Ecole Polytechnique Fédérale de Lausanne (EPFL) and the director of the Blue Brain project. "There are lots of models out there, but this is the only one that is totally biologically accurate. We began with the most basic facts about the brain and just worked from there."

 

Before the Blue Brain project launched, Markram had likened it to the Human Genome Project, a comparison that some found ridiculous and others dismissed as mere self-promotion. When he launched the project in the summer of 2005, as a joint venture with IBM, there was still no shortage of skepticism. Scientists criticized the project as an expensive pipedream, a blatant waste of money and talent. Neuroscience didn't need a supercomputer, they argued; it needed more molecular biologists. Terry Sejnowski, an eminent computational neuroscientist at the Salk Institute, declared that Blue Brain was "bound to fail," for the mind remained too mysterious to model. But Markram's attitude was very different. "I wanted to model the brain because we didn't understand it," he says. "The best way to figure out how something works is to try to build it from scratch."

 

The Blue Brain project is now at a crucial juncture. The first phase of the project—"the feasibility phase"—is coming to a close. The skeptics, for the most part, have been proven wrong. It took less than two years for the Blue Brain supercomputer to accurately simulate a neocortical column, which is a tiny slice of brain containing approximately 10,000 neurons, with about 30 million synaptic connections between them. "The column has been built and it runs," Markram says. "Now we just have to scale it up." Blue Brain scientists are confident that, at some point in the next few years, they will be able to start simulating an entire brain. "If we build this brain right, it will do everything," Markram says. I ask him if that includes selfconsciousness: Is it really possible to put a ghost into a machine? "When I say everything, I mean everything," he says, and a mischievous smile spreads across his face.

 

Henry Markram is tall and slim. He wears jeans and tailored shirts. He has an aquiline nose and a lustrous mop of dirty blond hair that he likes to run his hands through when contemplating a difficult problem. He has a talent for speaking in eloquent soundbites, so that the most grandiose conjectures ("In ten years, this computer will be talking to us.") are tossed off with a casual air. If it weren't for his bloodshot, blue eyes—"I don't sleep much," he admits—Markram could pass for a European playboy.

Endret 9. mars 2008 av aadnk

[aadnk]

Poenget er at det blir meningsløst å knytte et individs identitet direkte til hvilke atomer det er sammensatt av da dette er avhengig av tid.

Beklager det noe uortodokse sitatet, men jeg kom nettopp til å tenke på en måte jeg kunne illustrere dette i et diagram. For enkelthetens skyld bruker jeg endimensjonelle organismer slik at tidsdimensjonen kan være Y-aksen og atomenes posisjoner X-aksen. Dersom man graderer de ulike atomene etter farger (slik at man følger deres utvikling), ser man kontinuerlig at nye atomer kommer inn mens gamle atomer faller ut av organismen (våre kropper gjenbygges hvert 7. år).

 

Selve teleportasjonen finner sted der streken deles i to. For å formulere det litt poetisk - vi er mer som en bølge (i hoppetau, vann, ect.) i romtiden enn en entitet som oppstår, flyr og faller ut av eksistens:

Endret 9. mars 2008 av aadnk

[chubbycheese]

No skal ikke eg være arrogant, men ja eg syns tortur er riktig vis det er ENESTE utvei. Da snakker eg om kriser med en veldig smal tidsfrist. Da gjelder rett og slett ikke etikk.

Men utenom det er det helt feil....

[noob11]

noen mener målet helliger middlene, noen mener de ikke gjør det. Den eneste praktiske betydningen er hva de som har makt til å gjennomføre sine ideer mener.

 

Personlig setter jeg mitt liv høyere enn livet til noen som vil skade meg, så jeg kunne torturert for å unngå å selv dø. Jeg er mer skeptisk til at staten (som i seg selv ikke er et individ, og ikke vil slutte å eksistere selv om deler av den blir slått ut) torturerer folk.