Hva gjør man med en far som har et alkoholproblem, men som nekter å ta i mot hjelp?

[Gjest AlkoholFar]

Faren min har vært glad i alkohol så lenge jeg kan huske. Det var ganske mye alkohol i oppveksten min, og til tider også vold. Aldri mot meg eller broren min, men mot min mor. Mamma og pappa bla skilt da jeg var 13år, og selv om vi ikke bor mer enn 5km unna pappa, har vi ikke hatt så veldig god kontakt. Han er ikke noe flink til å invitere oss ned, og jeg blir litt lei av å alltid må ta initiativ til besøk. Overnatting har nesten aldri skjedd, så det er dagsbesøk det har gått i. Vi har heller aldri hatt noen god far-sønn kontakt og han har aldri vært spesielt flink til å ta oss med på ting. Det er mamma som har gjort.

 

Han jobbet tidligere i en stor bedrift, men driver nå sin egen butikk. Han ble nettopp skilt for andre gang, også dette pga alkohol. I perioder kan butikken være stengt i en hel uke av gangen fordi han går på fylla, og da hans andre kone jobbet der, bemerket flere av kundene at det luktet alkohol av han. Han drikker ikke hver dag, og kan gå 3-4 uker uten å røre alkohol, men så kan han til gjengjeld drikke i èn uke i strekk.

 

Han gjør det bra i butikken, men jeg er jo redd for at han ikke klarer å holde denne i gang over tid. Til det er han altfor glad i flaska, og nå som ingen er der for å prøve å nekte han, er det enda enklere for han. Han sier selv at han ikke har noe problem med dette, og jeg har aldri hørt han nevne at han trenger hjelp heller. Da jeg var mindre og så spritflasken under bordet og ba han stoppe og drikke, sa han at det var bare cola så det gjorde ikke noe. Slik har det alltid vært. Han ljuger meg rett opp i ansiktet gang på gang, og neste gang vi snakker sammen etter en episode så er det akkurat som om ingenting har hendt.

 

Jeg er nå voksen med egne barn, og er veldig i tvil om hva jeg burde gjøre.

 

For første gang i mitt liv hørte jeg han sa at han ville ha hjelp. Dette var for noen uker siden. Endelig tenkte jeg, og hjalp da selvfølgelig til for å prøve å få han ut av dette. Vi dro til legen fordi han da gjerne ville inn på psyk. avdeling for å kunne kople ut litt. Ifølge denne legen måtte han da først på avrusning og så på psyk fordi de ikke tok imot folk med alkoholproblemer på psyk. Dette viste seg senere å være feil, men uansett:

 

Han fikk jo lettere panikk da han hørte dette, men vi fikk en avtale hos en psykriatisk sykepleier istedet og jeg var med første gangen for å prate med henne. Han sa ikke så veldig mye, men han sa da at han følte seg dårlig og lurte på om han kunne få noen tabletter mot dette. Han sliter også med angst pga sin egen oppvekst, og dette er vel den største faktoren til at han drikker. Han sa også i denne samtalen at han kun trengte å slappe av hjemme i noen dager, og så ville det bli bra igjen. Helst med noen tabeletter som roet han han ned. Jeg har prøvd å si til han flere ganger at han burde få litt hjelp med dette og for å kunne snakke ut med en psykolog f.eks ,men han er da bare totalt avvisende eller svarer ikke i det hele tatt.

 

Etter at vi hadde vært til samtale hos denne sykepleieren, så gikk det bra med han en liten stund. Han drakk ikke på en ukes tid etter å ha vært på fylla i nesten to uker, og jeg hadde en liten tro på at dette kanskje var begynnelsen på en ny tid. Han begynte å spise igjen og hadde godt humør. Jeg var også nede hos han og tok en alvorsprat, og fikk virkelig sagt hva jeg mener og sa klart i fra at jeg håpet han benyttet denne muligheten til å ta i mot den hjelpen han får og at han nå kanskje endelig kunne få gjort noe med dette.

 

Etter at han hadde fått litt mer overskudd og fått tatt igjen det som hadde hopet seg opp på jobb, så var det på`n igjen. Butikken var da stengt i en uke, mens han gikk på fylla igjen. Etter at han så elegant ga opp etter èn uke, så må jeg innrømme at jeg er mer oppgitt enn noen gang. Jeg har ikke tatt kontakt siden, og dette er vel nå 3-4uker siden. Har kun pratet med han èn gang etter dette.

 

En del av meg har lyst til å si til han at om han ikke skjerper seg nå, så kan han glemme å ha noe kontakt med både meg og sønnen min, men på en annen side så tror jeg at dette vil gjøre det enda verre for han. For innerst inne så vet jeg at han har veldig dårlig samvittighet for alt han har gjort, samtidig som han ikke klarer å snakke om slike ting.

 

Noen som har noen tips til hva jeg kan / burde gjøre?

 

Jeg gidder ikke å prøve å hjelpe han noe mer, da jeg så hvor lite han prøvde sist da alle rundt han trådde til for å gjøre det vi kunne for han, samtidig som jeg er utrolig skuffet over at han gang på gang fortsetter å skuffe meg ved bl.a å ljuge meg rett opp i ansiktet.

[MoonJazz]

SLETT

Endret 17. februar 2008 av MoonJazz!

[J@cob]

Hva faen var meningen med det inlegget Moon?

 

Trådstarter, du har nok en hard tid forran deg. Ingen i min familie er alkoholikere, men bestefaren til en god venn av meg er det. Han har prøvd flere ganger å få han til å stoppe, til ingen nytte. Han er også en typisk periodedranker lik din far.

 

Kansje du må prøve noe uventet? Spør om han blir med deg ned på butikken, byen eller ett annet sted (avhengi av hvor dere bor) så dropper du han av ved et AA lokale (AA = Anonyme alkoholikere.) Søker du litt på nettet finner du muligens et møte nær deg.

 

Eller du kan prøve å ta kontakt med psykisk og få han tvangsinnlagt pga. alkoholisme, men dette er kansje ikke så lett. Jeg er ikke helt sikker på hvor vrange disse byråkratene er, men det er verdt et forsøk!

 

Så har man jo klasikeren da.. tømme ut all spriten, men det er kansje mest en bjørnetjeneste.

 

Ikke gi opp, selv om det er lett å bli lei så trenger faren din den hjelpen han kan få. Du sier at han drikker pga. en traumatisk oppvekst, har du noen gang snakket med han om den? En skikkelig alvorsprat om barndommen hans over en kopp kaffe? Prøv, kansje du kan få han til å slutte med en dialog. Fortel hvor vanskelig det var for deg som barn, moren din, barna dine osv. Blus opp den dårlige samvitgheten hans for fult slik at han innser sine feil og angrer, det er ikke lett å hjelpe noen som ikke vil ha hjelp.

 

Lykke til.

[Never Can Tell]

Hvis jeg var deg ville jeg aller først kontakta noen som kan noe om alkoholavhengighet, f.eks RUStelefonen "RUStelefonen er en råd-, veiledning- og informasjons- tjeneste om rusmiddelproblematikk. Profesjonelle veiledere gir råd og kvalitetssikret informasjon om rusmidler, rusbruk og rett hjelpetiltak i din landsdel." eller et behandlingssted lokalt. En oversikt kan du finne her. Da kan du snakke med noen som vet mer om dette, og som kanskje kan hjelpe deg litt mer konkret hvis det er det du ønsker. Hvis du bor i eller i nærheten av oslo så kan kanskje veiledningssenteret være aktuelt? De har bl.a pårørendekurs, les hva som står om det, og hva det innebærer.

 

Hvis du leser litt på de sidene jeg har linka til så har du litt mer kunnskap hvis han kommer til deg og ber om hjelp i framtiden. Hvis han ikke ønsker noe hjelp nå, og nekter å forholde seg til at det er et problem så er det nok kanskje ikke så mye du kan få gjort akkurat nå?

 

Det legen sa ang avrusning var ikke helt feil. For å komme inn på noen behandlingsinstutisjoner kreves det avrusning først. Men det var kanskje mer et opphold på en psykiatrisk avdeling dere tenkte på der og da?

 

Ang. det J@cob her sier; tvangsinnleggelse, hvor da? Og hvorfor? Man kan ikke tvinge en alkoholiker til å bli rusfri ved å tvangsinnlegge han. :/

 

Tømme ut spriten - Kommer ingen vei med dette heller, annet enn å irritere, evt provosere. Måtte være i en rusfri periode da, selv om jeg egentlig ikke har noe tro på det heller. :/

 

Og å prøve å påføre noen dårlig samvittighet kan vel i beste fall bare føre til en ny runde med drikking. Som trådstarter sier:

For innerst inne så vet jeg at han har veldig dårlig samvittighet for alt han har gjort, samtidig som han ikke klarer å snakke om slike ting.

Måtte i såfall prøvd å snakke med han om de tingene når han er edru, uten å fylle på med mer dårlig samvittighet.

[clfever]

Vet ikke om dette er til hjelp, men en alvorsprat med ham ville kanskje hjulpet. Det er også viktig føye til under diskusjonen din oppvekst med mor, og eventuelt din fars oppvekst? Dette vil kanskje få ham til å stusse over hans egne feil, og vil muligens rette opp sine feil?

 

En ting er sikkert, er at du har stor forståelse for ham ettersom han har opplevd en traumatisk oppvekst. Du er sikkert oppgitt, men du gir aldri opp. Det er bare å stå på!

[Ernie]

For å ha tatt det først som sist: Jeg har ikke så skrekkelig mye peiling på det her utover egne erfaringer. Å ta kontakt med noen profesjonelle som 'Never Can Tell' sier, er nok ingen dum ide. De veit helt sikkert hvordan man bør gå frem.

 

Vel, vel, når det er sagt:

Med en stefar som iallfall tidligere har gått til og fra flaska må jeg si jeg har stor forståelig for hva trådstarter opplever. Alkoholisme er dessverre kronisk og det er svært typisk at det kommer og går. Jeg har ikke opplevd så veldig mye av det selv siden jeg ikke bor hjemme, men jeg har opplevd nok til å vite at «i morgen slutter jeg» er ren «bullshit» og betyr tvert i mot «i morgen fortsetter jeg å drikke». I tillegg har jeg rukket å si min ærlige mening om saken og ikke minst vil jeg aldri noen gang tro på «jeg er ferdig med å drikke» selv om han er aldri så edru. Det lyder rett og slett for godt til å være sant.

 

For mitt vedkommende ble det ganske «bråstopp» i drikkingen etter å ha uttrykt min mening om det. Han påstår han satte veldig pris på å «få litt kjeft» og se at jeg faktisk blir sint og sur av det hele, og han drakk vel kanskje to dager til før det ble «slutt». Nå sier jeg «slutt» fordi han har drukket etterpå også, men aldri noe i nærheten av det som har vært før. Det har gått fra daglig drikking i perioder til nå å være en halvliter eller to en helg nå og da (dvs. kanskje en 3-4 ganger siden september/oktober). Jeg kan ikke si jeg liker selv det, men det er nå iallfall mye bedre enn det har vært før.

 

Vel, nok om meg og mitt. For ditt vedkommende tror jeg det er veldig lovende at han sannsynligvis har dårlig samvittighet. Et viktig moment ved å bli varig edru er å innse at man har et problem, og at man har dårlig samvittighet for ting som har skjedd osv. pga. alkoholbruken mener jeg er positivt. Dårlig samvittighet bør kunne gjøres om til at man ser problemet i alkoholforbruket, og isåfall har man en god start. Videre mener jeg det er viktig å gripe tak i den bakenforliggende grunnen til at man startet eller rettere sagt startet å drikke så omfattende. Fra det jeg veit har man ingen fysisk avhengig etter så lang tid som flere uker, og da står man igjen med psykisk avhengighet. Sånn sett vil jeg tro han har godt av å snakke ut om tidligere problemer, men om du eller andre i nær omkrets er egnede personer er jeg ikke helt sikker på. Menn har en irriterende tendens til å helst være en høyborg uten noen form for problemer, hverken fysisk eller psykisk. Å snakke om tidligere problemer med andre, og da spesielt folk man kjenner, er derfor et stort nederlag, selv om det kan hjelpe enormt. Problemet blir definitivt ikke mindre desto eldre mannen er. Å snakke med andre i tilsvarende situasjon ((tidligere) alkoholikere), folk man enkelt og greit kan relatere seg til kan nok fort være det enkleste, selv om lege o.l. også er en mulighet i tillegg til at omgangskretsen såklart også er en mulighet.

 

En ting som nok er viktig å tenke på er at selv om man er mektig lei, sur og sint over situasjonen er det viktig å understreke at man kan legge ting bak seg og tilgi. Man får aldri gjort noe med det som har skjedd uannsett, og jeg tror det hjelper for vedkommende å vite at man ikke liker drikkingen, men samtidig kan legge ting bak seg hvis man slutter. Dette er vel noe du vil, men har du sagt det? Veit han at alt kan bli bra hvis han kutter ut?

 

En siste ting: Tvang fungerer overhode ikke. Det er nærmest en fantasi at man bare kan tømme ut spriten foran trynet på en alkoholiker og alle problemer forsvinner. Vedkommende skjønner helt sikkert at du ikke liker drikkingen, men det er nok aldri nok til at vedkommende stopper.