Bulimi: Hva tenkte du første gang du kasta opp etter maten?

[Birthe]

Jeg tenkte "Har det virkelig gått så langt?"

 

Kastet ikke opp før et stykke ut i behandlingsperioden for anoreksi, der hvor vi var godt i gang med pratingen og skulle begynner med spisingen. Hadde vel egentlig ikke gått opp for meg at jeg hadde et problem før jeg kastet opp; trodde jeg hadde kontrollen og kunne "hoppe" tilbake til normalt når jeg var "tynn nok", men tynn nok blir man jo aldri, blir man? Alltid ett ekstra kilo her eller der.

 

Det å kaste opp ble egentlig en ganske fin greie for meg ettersom jeg selv forstod at jeg faktisk hadde et problem. Ble også litt skremmende, så jeg hoppet av behandlingen jeg hadde begynt på, men hadde jo likevel kommet et langt steg videre likevel.

 

Kommentar til tråden generelt, slik jeg oppfatter flere innlegg:

Bulimi, eller andre spiseforstyrrelser for den del, er ikke noe man påfører seg med vilje. Kort forklart så tror du at du er smart og har funnet den geniale måten å få en "perfekt" kropp på og oppdager for sent at du har mister kontroll over næringsinntaket ditt.

[Kristiiin]

1.67 m og 54 kg? Er jo ikke mye, det? Jeg er riktignok 1.76 m, og er 9 cm høyere enn deg, men veier rundt 62 kg, og jeg anser meg som tynn. Tror kanskje det er selvbildet det er noe galt med, ikke kroppen din.

 

Det nærmeste jeg har kommet bulimi er at jeg noen ganger har kommet inn på tanken å kaste opp etter jeg har spist en enorm big mac meny og er alt for mett. For da tenker jeg at jeg slipper å få det ekstra fettet på kroppen + at jeg er ubehagelig full i magen. Jeg bare nevnte det til broren min, og han sa noen ord som fikk meg til å innse at det overhodet(!!) ikke kan hjelpe, og jeg har aldri tenkt tanken siden. Det han sa (og som egentlig er innlysende) var at om jeg hadde kastet opp èn gang, hadde det i den store sammenheng ikke hjulpet meg et gram, med mindre jeg hadde fått det som en vane. Og da er man dømt til et liv som bulimiker.

[Gjest Guest_anna_*]

Jeg har hatt bulimi i over 8 år, nå er jeg i en god periode og kaster bare opp 1-2 gnager om dagen, men det har vært måneder jeg har kastet opp 8-12 ganger hver dag, og da overspist like mange ganger... Sykt, veldig sykt...

 

Det sies at bulimi er "flinke pikers sykdom"¨. For meg tror jeg det stemmer ganske bra, grunnen til at jeg kastet opp første var ikke fordi jeg ikke klarte å holde meg til det sunne kostholdet jeg ønsket ha, det var fordi bestevenninnen min ikke klarte å holde seg til sitt. Hun ble missunnelig på meg og ville at jeg skulle kose meg sammen med henne med godteri, boller, is og all mulig annen snacks som jeg egentlig ikke ville ha. I begynnelsen sa jeg nei, da ble hun sur og sa at jeg var en dårlig venninne. Jeg følte meg utrygg på ny skole og var redd for å miste henne, så jeg fant ut at jeg måtte visst bare være med henne å spise det hun ville jeg skulle så vi kunne være venner. Men jeg hadde det jo ikke så bra med det, jeg ønsket å være sunn og jeg ønsket å bli tynnere. En dag vi hadde kost oss med både det ene og det andre orket jeg ikke mer så jeg gikk på do og kastet opp, det jeg følte da var egentlig bare lettelse. Jeg hadde funnet en måte jeg kunne tilfredstille både venninnen min, uten å ødelegge min plan om å bli tynnere. Det var egentlig det eneste jeg tenkte da...

 

Problemet ble jo at jeg ble ganske fort mye tynnere, og det likte jo ikke venninnen min for hun ville være den tynneste. Da hun etter 3 måneder oppdaget at jeg kastet opp ble hun kjempe sint og sa hun skulle ringe mamma og fortelle henne det hvis jeg gjorde det igjen. Det endte med at jeg fortalte mamma alt sammen i stedet. Mamma og pappa hjalp meg mye, jeg har også gått i terapi, når jeg er hjemme hos dem eller i Norge i det hele tatt kaster jeg ikke opp så mye, jeg glemmer det liksom. Men jeg studerer i utlandet og jeg har ingen psykolog her, så da hender det at jeg kommer inn i noen perioder jeg kaster opp veldig veldig mye. Det var en stund jeg snakket en time på telefonen med psykolog i norge 2 ganger i uken, men det ble jo alt for dyrt.

 

For meg tror jeg økonomien har blitt det som har satt en stopper for bulimien, jeg har rett og slett ikke råd til å overspise 10 ganger om dagen med lånet jeg får fra Lånekassen. Etter 2 år i utlandet hadde jeg brukt opp alt jeg hadde på kapitalkontoen. Det var ille, for da hadde jeg ikke penger til å overspise, men jeg klarte heller ikke å beholde den maten jeg spiste... Så da ble jeg endelig tynnere og danselærere nikket fornøyd...

 

Jeg unner ingen dette helvete, jeg vet at stoppper meg sosialt, jeg kan ikke spise hvis jeg ikke vet at jeg har en mulighet til å kvitte meg med maten. Blir det på en eller annen måte forandring i planene slik at jeg ikke får kastet opp slik jeg planla blir jeg rastløs og irritabel. Ikke blir jeg tynn av å kaste opp lenger heller, det var bare de første månedene jeg ble det. Jeg legger ikke på meg så veldig mye hvis jeg slutter å kaste opp nå tror jeg, for jeg har lagt på meg nesten 15 kilo siden jeg var på mitt tynneste. Men jeg synes det er så ekkelt å være mett, orker ikke å kjenne at det er noe som fyller i magen.

[Catkin]

Herregud, for en dårlig venninne! Valgte hun deg som venn for å ha noen å føle seg bedre enn? Sånne mennesker er ikke verdt å spare på.

Endret 2. august 2010 av KittyCat

[SunnivaKL]

Jeg tenkte at jeg endelig klarte noe. Jeg var stolt

[Gjest minvenninnetrengerhjelp]

litt OT men,

 

Venninne, eller, kan vel heller siiat det er ei jeg holder på med har bulimi, og har hatt det i snart halvannet-år. Kjent henne i 8 mnd. og sa det til meg for 3-4 mnd. siden.

Vi snakker av og til om det og hun har noen perioder da alt rakner, gråter og gråter på fanget mitt og virkelig hater det. Har vært hos psykolog og ernæringsekspert, uten at hun føler at hun har blitt kvitt det.

 

Når det skal sies, så kaster hun ikke opp etter hvert måltid, kan til og med gå uker før hun gjør det. Og så kan det komme en periode igjen. Men når det har vart i halvannet år så tar det mye krefter og tanker.

 

JEG blir redd for hva som skal skje videre nå med henne, det må jo ta slutt!, og hun er redd selv. Foreldrene og fler av venninne hennes vet om det, og prøver å hjelpe til. Det går jo også utover skolen og karakterer også.

 

Hva kan vi/hun gjøre nå? Noen som har noen erfaringer/tips etc.?

[Gjest Guest_jente17_*]

Husker ikke hva jeg tenkte første gang.. Men nå dreier det seg om at jeg rett og slett ikke klarer tanken på mat i magen. Tanken på mat i det hele tatt gjør meg kvalm. Men det handler om så mye mer enn det har jeg funnet ut.

 

Jeg har det ganske i perioder, perioder der jeg ikke spiser, perioder der jeg spiser litt eller mye og kaster opp. Kan kaste opp 9 ganger i løpet av en dag; bare for så lite som et glass appelsinjuice. Det er slitsomt og langt fra gøy. Får ikke til å slutte, enda jeg har vært hos lege, helsesøster og psykolog. Jeg sier til meg selv at nå er det stopp men til ingen nytte. Jeg har ødelagt kjæreste og venneforhold og ting ser ikke ut til å annen vei enn nedover..

 

 

Malley: jeg tenker at det beste hadde vært innleggelse. Jeg vet jeg ikke har annen sjags til å bli kvitt det enn en evnt. innleggelse. Men så er det å få henne til å gå med på det også. Jeg har nektet flere ganger.. Spørs hvor villig hun er til å ta imot hjelp. Unasett, lykke til begge to. Håper virkelig hun kommer seg ut av det!

[Gjest Gjest]

Spiseforstyrrelse?

Har laktoseintolleranse, kaster opp hvis jeg får i meg det.

Tenker konstant på å se tynn ut, derfor har jeg nå begynt å spise masse melkeprodukter, hver gang jeg får spiseafall(noe jeg gjør flere ganger om dagen) For da spyr jeg det jo opp, og legger ikke på meg. Jogger også annenhver til hver dag. Er dette en spiseforstyrrelse? Føler meg alltid skyldig når jeg spiser, ønsker å gå ned minst 5 kg. er 1.67 cm og 54 kg

 

 

Hei ! du er PERFEKT !!Eg er 1,70 m og veger 74kg ! og fikk vite at det var helt normalt

[Gjest Guest_anonym_*]

Jeg har hatt problemer med bulimi i snart ett halvt år.

Før jeg ble syk tenkte jeg alltid at jeg ikke ville få en spiseforstyrrelse fordi jeg var fornøyd med kroppen min.

Jeg har lært at Bulimi ofte handler om å ville ha kontroll, og det er slik i mitt tilfelle. Jeg er det man kan kalle "flink pike". Kommer aldri for sent. Har alltid gjort alle leksene mine. Gjør alt som skal være gjort på jobben osv.

For ca ett år siden merket jeg at jeg ble mer og mer opptatt av mat. Før dette hadde jeg aldri hørt om kalorier, men nå ble jeg helt besatt over hvor mye jeg fikk i meg hver dag. Jeg trente og spiste mindre og sunnere. Dette klarte jeg fram til juletider. Da hadde jeg det veldig vanskelig. I jula er det mye familieselskaper, fet mat, kaker og godteri. Og det forventes at du skal spise. Jeg kompenserte med å trene mer og spise mindre til andre måltider.

 

Men på nyttårsaften mistet jeg kontrollen. Jeg og noen venner var samlet rundt middagsbordet hele kvelden. Vi spiste, drakk og pratet, og jeg tok meg i å spise mer selv om jeg egentlig var mett for lenge siden. Jeg klarte rett og slett ikke å stoppe og ble skremt over mangel på kontroll. Bare en bit til tenkte jeg hele tiden.

Denne kvelden hadde jeg på meg en ganske trang kjole og jeg kunne kjenne spilene fra det innlagte korsettet stikke inn i magen. Det gjorde ekstremt vondt så jeg gikk på badet for å løsne på kjolen. Når jeg så meg i speilet så det ut som jeg var gravid. Jeg følte meg helt jævlig og bedre ble det ikke av at jeg ikke fikk kjolen på meg igjen.

Som en enkel løsning tenkte jeg at; jeg prøver å kaste opp noe av det. Jeg stakk fingrene i halsen og husker at jeg tenkte "så lett det er". Jeg lovet meg selv å ikke gjøre det igjen. Men bare en uke seinere mistet jeg kontrollen igjen. Og når du allerede har gått over "grensen" du har satt for seg selv (om hvor mye du kan spise) så kan du jo like gjerne spise litt mer og kaste det opp...

På en god dag ser jeg jo galskapen i denne logikken. Det er livsfarlig. Men der og da. Når du har spist det du har i kjøleskapet og gått løs på halvfrossen kake fra fryseren (gidder ikke vente på at den skal bli tint) så har man ikke noe annet valg.

 

Jeg har også lært at det er forskjell på bulimikere. Noen overspiser for å kaste opp (de føler en lettelse/utløsning av innesperrede følelser etterpå), mens for andre er det maten som gir lettelsen. Noen ganger når jeg overspiser føles det som om det er en smak jeg ikke får tak i. Noe jeg bare MÅ ha (en slags craving) og jeg kan spise meg igjennom alt jeg har på "jakt" etter denne smaken(følelsen).

 

Dette er meg og jeg tror det er viktig for andre som ikke har kjenskap til bulimi eller andre spiseforstyrrelser å tenke at alle tilfeller er forskjellige. Det er ikke alltid det handler om ett uoppnåelig kroppsideal.

[Gjest Guest_Anonym_*]

Hei.

Etter å ha lest gjennom alle svarene sitter jeg igjen helt forvirret. Jeg begynte å kaste opp maten for rundt en måned siden. Kun en gang om dagen, etter den tunge middagen, og noen ganger hvis jeg får i meg junkfood. Men jeg har ikke gått ned ett gram, jeg står på stedet hvil i vekten min. Her får jeg inntrykk av at det er en måte å slanke seg på, men hvorfor fungerer det ikke i praksis? Er det meningen at man skal kaste opp etter hvert måltid? Jeg gjør dette nettopp fordi jeg ikke klarer å slanke meg på andre måter, jeg har prøvd hele livet. Men nå har jeg bare gitt opp. Det å kaste opp gir meg en god og tom følelse, noe jeg aldri har kjent før.

[Mr. Purple]

Hender jeg kaster opp når jeg deffer, ofte hvis jeg er ute og spiser med venner og det jeg spiser ikke går opp med dietten min, kaster jeg opp etterpå. Ser ikke at dette er noe stor sak egentlig.

 

Men for all del, jeg skal ikke bagatellisere bulimi, men jeg mener ikke at det trenger å bety at man har et problem om man kaster opp for å holde dietten.

[Sitronsaft]

Jeg har ikke spiseforstyrrelser, så kanskje dette blir litt OT, men jeg bare føler for å nevne det: Jeg trener, og prøver å ha et godt kosthold. Hver gang jeg unner meg en sjokolade eller noe annet godt (som egentlig er ganske usunt) får jeg dårlig samvittighet Og det er ikke noe gøy. Vil liksom ikke spy det opp igjen heller, føler det blir for rart.

 

Men det er vel derfor mange av dem som spyr opp igjen mat gjør det, pga de får dårlig samvittighet og slikt, eller bare er redd for å bli feite. Irriterer meg at alle sånne hollywood-show og slikt gjør spesielt jenter helt sykelig opptatt av utseende og at mange av dem (selv de som er veldig slanke) mener at de er tykke. Det er jo ikke noe galt i være litt tykk heller.

[Gjest flinkpike]

Jeg har hatt problemer med bulimi i snart ett halvt år.

Før jeg ble syk tenkte jeg alltid at jeg ikke ville få en spiseforstyrrelse fordi jeg var fornøyd med kroppen min.

Jeg har lært at Bulimi ofte handler om å ville ha kontroll, og det er slik i mitt tilfelle. Jeg er det man kan kalle "flink pike". Kommer aldri for sent. Har alltid gjort alle leksene mine. Gjør alt som skal være gjort på jobben osv.

For ca ett år siden merket jeg at jeg ble mer og mer opptatt av mat. Før dette hadde jeg aldri hørt om kalorier, men nå ble jeg helt besatt over hvor mye jeg fikk i meg hver dag. Jeg trente og spiste mindre og sunnere. Dette klarte jeg fram til juletider. Da hadde jeg det veldig vanskelig. I jula er det mye familieselskaper, fet mat, kaker og godteri. Og det forventes at du skal spise. Jeg kompenserte med å trene mer og spise mindre til andre måltider.

 

Men på nyttårsaften mistet jeg kontrollen. Jeg og noen venner var samlet rundt middagsbordet hele kvelden. Vi spiste, drakk og pratet, og jeg tok meg i å spise mer selv om jeg egentlig var mett for lenge siden. Jeg klarte rett og slett ikke å stoppe og ble skremt over mangel på kontroll. Bare en bit til tenkte jeg hele tiden.

Denne kvelden hadde jeg på meg en ganske trang kjole og jeg kunne kjenne spilene fra det innlagte korsettet stikke inn i magen. Det gjorde ekstremt vondt så jeg gikk på badet for å løsne på kjolen. Når jeg så meg i speilet så det ut som jeg var gravid. Jeg følte meg helt jævlig og bedre ble det ikke av at jeg ikke fikk kjolen på meg igjen.

Som en enkel løsning tenkte jeg at; jeg prøver å kaste opp noe av det. Jeg stakk fingrene i halsen og husker at jeg tenkte "så lett det er". Jeg lovet meg selv å ikke gjøre det igjen. Men bare en uke seinere mistet jeg kontrollen igjen. Og når du allerede har gått over "grensen" du har satt for seg selv (om hvor mye du kan spise) så kan du jo like gjerne spise litt mer og kaste det opp...

På en god dag ser jeg jo galskapen i denne logikken. Det er livsfarlig. Men der og da. Når du har spist det du har i kjøleskapet og gått løs på halvfrossen kake fra fryseren (gidder ikke vente på at den skal bli tint) så har man ikke noe annet valg.

 

Jeg har også lært at det er forskjell på bulimikere. Noen overspiser for å kaste opp (de føler en lettelse/utløsning av innesperrede følelser etterpå), mens for andre er det maten som gir lettelsen. Noen ganger når jeg overspiser føles det som om det er en smak jeg ikke får tak i. Noe jeg bare MÅ ha (en slags craving) og jeg kan spise meg igjennom alt jeg har på "jakt" etter denne smaken(følelsen).

 

Dette er meg og jeg tror det er viktig for andre som ikke har kjenskap til bulimi eller andre spiseforstyrrelser å tenke at alle tilfeller er forskjellige. Det er ikke alltid det handler om ett uoppnåelig kroppsideal.

[Gjest flinkpike]

jeg kjenner meg veldig igjen. Det er som en smak man ikke får tak i. Man lengter etter noe.Men finner man det man leter etter?-Nei egentlig ikke... Såå "glemmer " man det og gjør et nytt forsøk på å finne smaken igjen..

 

Jeg skulle ønske det var flere forum for folk med bulimi slik at man kunne backe hverandre opp, gi råd osv. Hva synes andre bulimikere om det??

Jeg føler meg SÅ skamfull og nede over å ha bulimi. Det er jo så sykt!Jeg aner virkelig ikke hvor mye penger og timer jeg har brukt på denne ødeleggende sykdommen, men det er vilt mye. Det rett og slett ødelegger livskvaliteten på alle måter. Og uansett om man har fammilie og venner som vet om det, eller en psykolog for den saks skyld, så er det jo ingen av disse som virkelig forstår hva man går igjennom. Helvete føles det ut som. etter 6 år har det virkelig tatt over livet mitt..

jeg sier til dere som i det hele tatt vurderer å kaste opp etter måltidene (som enda ikke har dette som tvangstanke): IKKE gjør det. Det er like ille som alkoholikere, eller dop misbrukere. -Og du kan ikke kontrollere at du ikke skal bli avhengig. Det kan du være etter første gangen...

[Catkin]

Det må ikke kun handle om skjønnhetsidealer, dere. Det kan være tusenvis av forskjellige grunner. Det varierer fra person til person. Sier ikke at det er slik for alle, men noen disponerende forhold kan være Genetikk, Personlighet (negativt selvbilde, perfeksjonisme), Familiære forhold, Traumer og fysiske/seksuelle overgrep.

 

Utløsende forhold kan være Tap og konflikter, Mobbing, spesielt bemerkninger om vekt og utseende i oppveksten, Overvektig som barn, Tidlig pubertet, Store prestasjonskrav, Endrede livsvilkår, for eksempel flytting, Slanking, Familiekonflikter som er utløst av spiseforstyrrelsen, Negative reaksjoner fra miljøet, Psykiske symptomer som følge av feilernæring og undervekt, At symptomer oppleves som nyttige, for eksempel følelsen av å ha mer kontroll, demping av indre uro og at en unngår negative følelser.

 

"Bulimi (bulimia nervosa) kjennetegnes av gjentatte episoder av overspisning. I løpet av kort tid spiser man mye mer mat enn hva andre ville spist i samme situasjon. Episoden etterfølges av handlinger for å kompensere for det store matinntaket og unngå vektøkning. Den mest vanlige atferden er å framkalle brekninger, men man kan også misbruke avføringstabletter, gjennomføre fasteperioder eller overdrive trening. Personer med bulimi er ofte normalvektige eller overvektige. For omgivelsene kan derfor bulimi være vanskeligere å oppdage enn anoreksi. Omlag 30 prosent av personer med bulimi har en forhistorie med anoreksi."

 

Litt mer fakta:

 

En kan holde stand hele dagen for så å bli overmannet av en voldsom spisetrang om kvelden. Dermed settes alt til side for å skaffe seg mat. Man kjøper store mengder, som oftest fet og søt mat (smør, sjokolade og lignende), som tas med hjem og spises i det skjulte. Personen er ikke i stand til å stanse underveis i måltidet, men fortsetter å stappe i seg. En blir fryktelig skamfull og føler seg elendig både psykisk og fysisk. Derfor må det fremkalles brekninger for å bli kvitt maten igjen. Etterpå oppnås en følelse av å være renset.

 

Farer

 

De hyppige oppkastene fører til at man mister livsviktige salter.

Det kan medføre forstyrrelser i hjerterytmen og i alvorlige tilfeller bevirke hjertestans.

Det kan også komme irritasjoner, blødninger og etsninger i slimhinnen, magen og spiserøret. Dette gir kraftige smerter.

Det kommer store avføringer på grunn av misbruk av avføringsmidler.

Der kan oppstå etsninger i tannemaljen med varig beskadigelse av tennene.

Spyttkjertlene forstørres.

Det kan oppstå sår på hendene i forbindelse med de fremkalte brekningene.

Hva kan man selv gjøre?

 

Fortell en god venn hvordan du egentlig har det.

Ikke skam deg over sykdommen din.

Prøv å spise regelmessige måltider fordelt over hele dagen.

Unngå faste.

Sørg for å drikke væske med kalium, for eksempel eplejuice, hvis du kaster opp.

Vei deg bare en gang i uken på en bestemt ukedag.

Før dagbok over spiseanfallene og når du kaster opp.

Kast all den slankemedisinen du har.

Oppsøk legen din og be om å bli henvist til en psykolog som kjenner til spiseforstyrrelser.

Oppsøk en interesseforening for mennesker med spiseforstyrrelser.

Hvordan stilles diagnosen?

 

Spiseanfall minst 2 ganger i uken i minst 3 måneder.

Spisetrang.

Oppkast, faste, bruk av avføringspiller, vanndrivende piller og lignende.

Forstyrret kroppsoppfattelse med frykt for fedme og vektangst.

Uregelmessig menstruasjon.

[Gjest beanfo lockouts]

Grunnen til man kaster opp kan være mange, men i de fleste tilfeller er det for å dempe en negativ følelse. Men kommer inn i en vond sirkel hvor mat og overspising blir en reaksjon på yter faktorer. Pleier å si at overspisingen er min form for å grine, og det å kaste opp igjen maten er min måte å prøve å få kontroll over situasjonen igjen på...

For min del har det ikke bare med vekt å gjøre. Har et negativt forhold til min kropp, men bulimien har likevel mest med min psykiske tilstand og ikke vekten å gjøre.....

G-I