Domstolskontroll med grunnlovsendringer

[Pseudonymt]

Jeg sitter og skriver en fakultetsoppgave, hvor det ene spørsmålet lyder slik:

 

"I hvilken grad kan domstolene prøve om en grunnlovsendring er i samsvar med Grunnlovens krav?"

 

Dette gjelder domstolskontroll med grunnlovsendring, som skiller seg fra domstolskontroll med vanlig lovgivning. Jeg har skrevet generelt om at rettspraksis ikke gir noe svar, samt at Norge her skiller seg fra andre land hvor slik kontroll er mulig - med ulike utfall.

 

Som kjent er det Stortinget som avgjør om grunnlovens "ånd" og "prinsipper", jfr. Grl. § 112, er brutt eller ikke. Domstolene avgjør ikke dette. Dersom man tenker seg at domstolene faktisk kunne gjøre dette, kan det innebære at arbeidet bak en grunnlovsendring muligens blir dårligere - forhåndskontrollen. Dette er et hensyn som taler mot at slik domstolskontroll fra et uavhengig organ bør eksistere.

 

Er det noen som har flere argumenter for eller i mot domstolskontroll med grunnlovsendringer, og om det er noen land som har slik kontroll (hvor kontrollen også har tilsidesatt en grunnlovsendring)?

[studjur]

Av selve oppgaveteksten synes det mest nærliggende at du skal drøfte jussen under en de lege lata-synsvinkel. Og da er det vel alminnelig antatt at domstolenes konstitusjonelle prøvingsrett ikke går lenger enn til om de formelle lover er i samsvar med forfatningen. Dette begrunnes typisk i at om domstolene skulle kunne prøve en grunnlovsendring, vil dette være et dramatisk innhogg i demokratiet. Stortinget uttrykker jo (pompøst nok) folkets vilje.

 

Jørgen Aall er rimelig kategorisk om dette i "Rettsstat og menneskerettigheter" på side 77:

 

[N]år grunnlovsgiveren ikke kan opptre i strid med disse (altså Grunnlovens ånd og prinsipper), er det rimelig at heller ikke lovgiveren kan, og det siste (men ikke det første), kan altså prøves av domstolene.

 

Jeg kan ikke se at oppgaven legger opp til en de lege ferenda-vurdering, men det er kanskje fornuftig da besvarelsen ellers vil bli kort. Et argument mot domstolskontroll vil jo naturligvis være demokratiet (en sentral del av folkets vilje blir undergitt få dommeres vurdering).

 

Som et argument for domstolskontroll må være at domstolen (muligens) har i sin vold å sette til side en grunnlovsendring fordi den strider mot folkerettslige prinsipper, særlig de som er av jus cogens karekter. Det kan jo fungere som en sikkerhetsventil til beste for individet i situasjoner hvor radikale partier sitter med for mye makt i Stortinget. Se Rt. 1997-1821 (Kjuus/Hvit Valgallianse) på side 1836:

 

Jeg tilføyer også at de tiltak Hvit Valgallianse foreslår, i vesentlig grad strider mot grunnleggende rettsprinsipper og i tilfelle måtte settes til side av domstolene.

[frevild]

Dette er et interessant spørsmål, selv om det neppe er spesielt relevant i praksis.

 

Én sak er jo at lovene må være i samsvar med de skranker og begrensninger som måtte finnes i Grunnloven (og forfatningen for øvrig). Dette følger jo allerede av lex superior-prinsippet.

 

En ganske annen sak er om det finnes begrensninger på Stortingets rett til å endre Grunnloven.

 

Til dette er å nevne at Stt.s kompetanse til endre Grunnloven er nedfelt i nettopp denne loven selv. Denne kompetansen har ikke rettslig forankring i noen rettskilde høyere enn den grunnlovsbestemmelse som endres, og dermed står saken prinsipielt sett ganske annerledes enn hvor det er tale om alm. lovgivende virksomhet.

 

Likevel er det jo ikke noe som logisk sett er til hinder for at den grunnlovsgitte kompetansen til å endre forfatningen kan begrenses av forfatningen selv. Selv om det er på det rene at Stt. har kompetanse til å endre forfatningen, er det jo ikke dermed sagt at denne kompetansen skal være ubegrenset. Stt. henter denne kompetansen fra grl., og det er da nettopp grl. som må tolkes for å finne grensene for kompetansen.

 

Nå har jeg kanskje skrevet ganske mye om ganske lite.

 

Spørsmålet er iallfall hvor vid forfatningsendrende kompetanse som forfatningen gir Stt.

 

Her er § 112 den relevante bestemmelsen. Denne gir Stt. kompetanse, men ikke ubegrenset. Endringen må ikke anstøte lovens "Aand" og "Principer."

 

Hva som ligger i dette, er det vanskelig å si noe om på stående fot. Jeg kan ikke huske at Aall har skrevet stort om dette, annet enn at han implisitt legger til grunn at disse begrensningene har en realitet (ref: studjurs sitat), derimot husker jeg at Andenæs/Fliflet har behandlet tema; hva de skrev, husker jeg dog ikke. Var det ikke noe med at HR i riktig gamle dager ble spurt et par ganger om en grl.endring ville være i samsvar med § 112? Og at Stt. selv mente at bestemmelsen kun var "en from oppfordring" heller enn en rettslig skranke?

 

Et viktig poeng er imidlertid uansett at HR - som øverste instans i domstolshierarkiet - vil ha det avgjørende ord mht. hva slags begrensnigner som ligger i forfatningens ulike bestemmelser. HR er således kompetent til å 1) vurdere om det finnes reelle begrensninger i § 112, og 2) hva disse i så fall går ut på.

 

Til stud.jur.: Hvordan kan jus cogens anses som begrensning på adgangen til å endre den norske, internrettslige forfatning? Det var nytt for meg. Og hva gjelder Hvit Valgallianse-dommen, er vel tema heller om foreslåtte lovendringer ville være akseptable (?).

[Pseudonymt]

Takker for to gode og fyldige svar på noe av det jeg lurte på.

 

Smith nevner både India og Tyskland som eksempler på land som utøver domstolskontroll på grunnlovsendringer, men at rettspraksis ikke har eksempler der tilsidesettelse av en bestemmelse har blitt en realitet. Har dere (evt. noen andre her inne) eksempler på andre land med domstolskontroll av grunnlovsendringer, hvor det faktisk har ført til tilsidesettelse av en bestemmelse?