Filosofiske tanker rundt det å reise

[Snusi]

Hei,

Skal reise til midt-østen en måned i sommer og i den forbindelse har jeg gjort med opp en del tanker, for ikke å si spørsmål, rundt det å reise.

 

Jeg kjenner på meg at denne teksten blir en lang tankerekke. Håper alle klarer å følge den. Hvis dere som leser dette er enig i alt jeg sier, er jeg meget skuffet.

 

Hva er det som får oss til å reise i utgangspunktet? Hva er det som får oss til å bruke forholdsvis mye tid, krefter og penger på å sette oss på et fly til Goa, London, Amsterdam eller Kairo som er mitt tilfelle? Hvilke drivkrefter er det i oss som gjør at vi i det hele tatt reiser? Hvorfor blir vi ikke hjemme i sofakroken og ser på TV?

 

Jeg har lyst til å se en del av verden som jeg bare kjenner gjennom media, samtidig som jeg vil komme meg bort fra Norge og rett og slett oppleve noe nytt. Hver gang jeg reiser (jeg har ikke reist særlig mye i mitt liv, men når jeg sier "reiser" innebefatter det også bussen til Nøtterøy fra Oslo) skjer det noe inne i meg. Siden kroppen min er i bevegelse er også noe inne i meg i bevegelse. Det skjer noe, i motsetning til det daglige livet. (Dette er en sannhet med moderasjoner siden mitt liv som student ikke er stille og rolig, men fylt av mye stimuli, da tenker jeg ikke på alkohol, men på følelsesmessig og intelektuell stimuli). Men for mange kan ferien til "syden" være et fint avbrekk fra den ellers "triste" hverdagen.

 

Det er helt klart ulike motiver for det å reise. Jeg kikket igjennom en del tråder på forumet og fant mye forskjellig. En guttegjeng skulle til Ayia Napa for drikke seg fulle, mens en annen skulle reise i et halvt år over hele verden. Hvilke motiver sistnevte hadde for turen vites ikke, men en viss nysgjerrighet på hva som finnes på andre siden av Svinesund er nok tilstede. Noen drar kanskje for "å finne seg selv", mens andre drar på familietur rett og slett får å slappe av.

 

Hvorfor og hvor man reiser, er et punkt jeg vil stille meg kritisk til. Ofte ser og hører jeg spørsmålet om "hva man skal få meg seg". Ta et eksempel: London ble anbefalt her på forumet som et must-see i England. Det er ikke jeg så sikker på. London er en svær by med mange mennesker og mye trafikk. Jeg har selv vært der og synes den var nydelig. Jeg fikk ikke vært på alle museene (også et tema som kunne trengt et spark) og fikk heller ikke sett hele byen. Hvorfor skal man på død og liv se London? Jeg merker at dette bunner ut i hvorfor man drar i utgangspunktet. Jeg skulle på en konsert der, så jeg var pent nødt til å være der, men jeg tror mange havner i denne turistfellen (som vi kan kalle det) og havner i London som resultat av konformitet i reiselivet. Med det mener jeg at London er hypet opp som attraksjon. Det er utrolig mange andre byer (og ikke minst steder) i England som man kan få minst like mye ut av som London. Dessuten er det dyrt der.

 

Jeg tror hvis folk er litt mer bevisste på hvorfor, altså motivene for ens reiser, så kan man havne på mange flotte steder som ligger utenfor den vanlige turistmaskinen. Reiser man bare for å reise, eller reiser man for noe spesifikt. Jeg synes nordmenn flest er svært så ensformige i hvor de reiser, så ifølge min teori resulterer det i nordmenn generellt er ensformige og konforme. Dette gjelder alle i befolkningen, ikke bare de som drar til Gran Canaria.

 

Håper dette stimulerer til debatt! Vær vennlig å svar seriøst, så blir det så mye greiere.

 

Jeg stilte mange spørsmål som jeg ikke fikk besvart, men de vil bli diskutert senere i tråden. Jeg gikk heller ikke dybden for å unngå at dette skulle bli en bok.

 

I tillegg til å kritisere det jeg sier, ser jeg gjerne at dere samtidig kommer med konstruktive mot-teorier osv.

 

.Snusi

Endret 4. februar 2008 av Snusi

[DrThomas]

Jeg er enig i mye av det du sier, og har tenkt på det selv. Det er veldig faste normer for hvor vi nordmenn "skal" reise. Jeg liker veldig godt å reise selv, og prøver å få reist og sett så mye jeg kan. I år har jeg bestilt tur med noen kamerater til Japan. Vi tar flyet bort til Tokyo, og bare tar alt på sparket derfra. Bare for å ha opplevd et land som Japan, som er så forskjellig fra vårt eget.

 

Når jeg forteller andre dette, blir jeg alltid først møtt med "Japan? Hvorfor gidder du reise helt til Japan?". Det er faktisk ikke en eneste person som har sagt "Oi, Japan må være et morsomt sted å besøke", eller noe i de baner. Sier jeg derimot at jeg skal på fyllatur til Spania, da får jeg et helt annet svar. Jeg personlig mener at enhver ny opplevelse beriker deg som person, enten det er positivt eller negativt. Det du gjør som er utenfor normen din, det er de tingene du husker best.

 

Tar du 10 turer til syden der du slapper av på stranden og drikker om kvelden hver dag, da gir det deg sannsynligvis ikke så mye nye opplevelser. Du opplever bare det samme igjen og igjen. Hvis du derimot bryter normen, og et av de årene tar turen til en fottur i Pyreneene, backpacking gjennom Europa, en tur til Kina, så vil du garantert få en opplevelse for livet.

[SirEmanon]

Dette var faktisk gode tanker omkring dette med å reise. Er stort sett på linje med det du skriver og har ingen store motforestillinger og kritikk til innlegget. Vil likevel komme med noen tanker og meninger.

 

Når det gjelder eksempelet London, så er jeg veldig enig i at det er mange andre byer som bør besøkes før denne byen. Men hvorfor besøker vi denne byen? Her er ikke noe entydig svar. Det kan være at vi vil få med oss en konsert, musikal eller besøke noe man alltid har drømt om. Etter mitt synspunkt er den største grunnen til at London blir et reisemål alle skal til, er at det er veldig lett og komme seg ditt og at det legges ut mange billige billetter. Det spiller også en rolle dette som jeg vil kalle ”motepreget” sted. Naboen har vært der, så hvorfor skal ikke jeg.

 

Billige billetter og nærhet til flyplass med direktefly er en av grunnene til at jeg har besøkt London utrolig mange ganger. Kan også underskrive at det finnes mange andre byer og steder som bør besøkes i England/Skottland/Wales. Har trålet rundt på ”øya” flere ganger med bil og det er mye å se.

 

Så til essensen i innlegget. Hvorfor og hvor reiser vi? Når det gjelder hvorfor vi reiser, så tror jeg det ligger i oss. Vi er jegere og vandrere fra naturen sin side. Muligens mange vil påstå at dette er ”svada”, men likevel kan vi ikke se vekk fra det. Vi er noen nysgjerrige dyr.

 

Hvor vi reiser er et ”stort kapittel” for seg selv. Hvis vi ser på reisestatistikker, så har jo dette med varme og sol mye å gjøre. Det er flest nordmenn som reiser til sydligere strøk og det har jeg full forståelse for i denne mørke regnfylle tiden. Og i tillegg ligger mye av landet under et skydekke hele sommeren.

 

Men vil jeg reise slikt. Nei! Helst ikke. Men det er på grunn av at folk kanaliseres via reiseselskaper at jeg får ha den fine og flotte plassen som ingen reiser til alene. Et annet motiv for reisen er også dette med å besøke plasser og steder ingen eller få i mitt ”nabolag” har vært. Derfor er jeg misunnelig på DrThomas som skal til Tokyo og jeg ville vært en som sa; "Oi, Japan må være et morsomt sted å besøke" (god tur forresten).

 

Avslutter med at det er en ting trådstarteren og jeg ikke er på linje. Han skriver at han ønsker å se verden som er kjent gjennom media. Prøv heller å reise til plasser som ikke er kjent gjennom media. Det er da du vil oppleve nye ting og muligens se verden på en annen måte.

[SirEmanon]

Har også et lite spørsmål til DrThomas.

 

Hvis du derimot bryter normen, og et av de årene tar turen til en fottur i Pyreneene, backpacking gjennom Europa, en tur til Kina, så vil du garantert få en opplevelse for livet.

 

Hvis en fottur i Pyreneene hadde vært normen. Hvis halvparten av befolkningen i Norge hadde reist hit.

Hadde da opplevelsen vært den samme?

[robertaas]

Jeg synes nordmenn flest er svært så ensformige i hvor de reiser, så ifølge min teori resulterer det i nordmenn generellt er ensformige og konforme. Dette gjelder alle i befolkningen, ikke bare de som drar til Gran Canaria.

Nå overdriver du. Du finner hele spekteret av personligheter og grunner til å reise i Norge. Mange velger likevel en enkel løsning når man reiser og det trenger vel ikke være noe negativt i seg selv. Husk at i mange land er det kun et fåtall som i det hele tatt reiser.

 

Selv synes jeg en reise er mislykket om jeg ikke opplever eller lærer noe som jeg ikke visste fra før, men så er jeg heller ikke fornøyd om jeg ikke kjøper noe jeg aldri før har kjøpt når jeg gjør innkjøp til helgen.

 

Selv har jeg lenge tenkt på å dra til Japan, men jeg vil først beherske et minimum av japansk først for å få mere ut av reisen.