Dystymi - Kronisk depresjon

[Gjest Guest_Anonym_*]

Jeg har funnet ut at jeg sannsynligvis lider av dystymi. Leste beskrivelsen på wikepedia og kjente meg VELDIG igjen... Skal til lege på mandag og se hun sier... tror jeg kunne ha trengt noe antidepressiva...

Er det noen andre her som har denne lidelsen?

[Niskivara]

Jeg har funnet ut at jeg sannsynligvis lider av dystymi. Leste beskrivelsen på wikepedia og kjente meg VELDIG igjen... Skal til lege på mandag og se hun sier... tror jeg kunne ha trengt noe antidepressiva...

Er det noen andre her som har denne lidelsen?

Jeg har fått diagnosen, og fått medisiner for det, men tror jeg er feildiagnosert. Har ikke merket noen vesentlig effekt av anti-depressiva i de periodene jeg har tatt det.

 

Jeg begynner å tro at jeg heller har noe jeg har benektet å ha i alle år, nemlig manisk-depresjon. Det ligger i famillien, er arvelig, og forklarer symptomene mine veldig godt.

 

Uansett har jeg merket at det som fungerer bedre for meg enn anti-depressiva, og som jeg har hørt anbefalt av utallige kilder, er trening og godt kosthold. Dette vil ikke ta vekk "sykdommen", enn hva den er, men vil hjelpe å kontrollere den og unngå de periodene som gjør en ubrukelig.

 

I det hele tatt så nekter jeg å se på det jeg "har" som en sykdom som må kureres, for i mine øyne er den virkelige sykdommen de som kan gå rundt og være "normal" i en verden så skitten og forjævlig som denne. Så for meg handler det utelukkende om å få kontroll over psyken min slik at den ikke setter meg ut av funskjon med jevne mellomrom.

 

Uansett.... lykke til, og husk på at dystemi ikke er den verste diagnosen man kan få, og de fleste psykiske sykdomsdiagnoser er ting som mange folk gjennom historien har greid å snu til å bli verdifulle krefter til å gjøre mye godt arbeid og leve gode liv, selv om de aldri helt fikk kontroll over hodet sitt. Kan anti-depressiva hjelpe deg over en kneik kan det være verdt å bruke, men det er egentlig ikke så forskjellig fra allslags illegal selvmedisinering, og det viktigste du kan gjøre er å alltid kjempe for å ta kontroll over livet ditt, med midler som god helse og å bygge opp selv-disiplin.

[Gjest Guest_Ink_*]

Redd for at jeg har det jeg og.

Trådstarter kan du linke meg til den wikipedia artikkelen om dystymi? Finner den ikke.

[Gjest Guest_Anonym_*]

Tror ikke det var norsk, så her er den engelske versjonen:

 

http://en.wikipedia.org/wiki/Dysthymia

[Niskivara]

Tror ikke det var norsk, så her er den engelske versjonen:

 

http://en.wikipedia.org/wiki/Dysthymia

Takk for linken. Den der bekrefter vel mer eller mindre at det ikke er Dystymi jeg har, selvom legen sa det. Mest sannsynlig er variant, sikkert en mild en, av manisk depresjon da. Vel, pytt, pytt...

[teflonpanne]

I det hele tatt så nekter jeg å se på det jeg "har" som en sykdom som må kureres, for i mine øyne er den virkelige sykdommen de som kan gå rundt og være "normal" i en verden så skitten og forjævlig som denne. Så for meg handler det utelukkende om å få kontroll over psyken min slik at den ikke setter meg ut av funskjon med jevne mellomrom.

+1

 

Uansett, antidepressiva er sære greier. For noen fungerer et merke veldig bra, mens et annet merke ikke gjør det. For andre fungerer det ikke i det hele tatt eller i verste fall gjør det mye verre. Selvmord og selvmordstanker kan øke betraktelig med antidepressiva, derfor er det veldig viktig å være forsiktig å snakke med legen ofte om det funker eller ikke. Det er veldig individuelt. Noen typer antidepressiva er også svært avhengighetsdannende og vanskelig å slutte med. Så vær forsiktig.

 

Ellers har jeg mer tro på det som allerede har blitt sagt om trening og riktig kosthold og at man burde unngå antidepressiva så lenge det er mulig. Man burde ideelt sett spise det vi spiste for 200 000 år siden, siden det er det kroppen og hjernen vår er designet for å spise. På den tida satt man heller ikke stille hele døgnet, men var ute å bevegde kroppen. I tillegg frigir hjernen endorfiner og andre "lykkemolekyler" når man trener pluss at man forhåpentligvis får bedre selvbilde av å være frisk og i god form. Så kan man jo også lure på hvordan folk taklet det før, da man ikke fikk skrevet ut antidepressiva for å ha dårlige dager en gang i blandt, som alle mennesker har. Det har vært en eksplosjon av nye sykdommer og sinnslidelser som har blitt diagnosert med antidepressiva som medisin. Bare se her, sykt.

 

Men som sagt, hvis det virkelig er ille kan det være verdt å prøve, det kan hende det funker, og da er det jo bra. Det er også gjort studier som viser at antidepressiva kombinert med psykolog er mye mer effektivt enn bare en av delene.

[Gjest Gjest]

Jeg har etter psykologens mening Dystymi av en eller annen høy grad... Jeg har vært "deppa", hatt nedsatt selvfølelse, sinnsstemning, selvdestruktiv, selvmedisinerende siden jeg var 14. Er 23 nå. Jeg kan ikke huske sist gang jeg var lykkeli og tilfreds... De eneste gangene jeg har vært noen lunde avslappet og roli inni meg selv var når jeg tok paralgin forte, sobril osb... Det hele startet som ett selvmordsforsøk, men endte i en oppdagelse som var positiv, en tilstand jeg klarte å bare vere meg og i livet.... Jeg har ingen anelse om hvordan, når og hvorfor det hele startet, eneste jeg vet er at jeg ikke var tilfreds med meg selv når jeg startet i 4klasse (11år)

 

Jeg startet å gå til psykolog for 1,5 år siden. Da etter stort press fra familie, og med en delvis trussel om tvangsinnleggelse fra min mors side... Jeg har alltid ment at psykologer er noe stort tull og bullshit... Beklager visst denne uttalelsen strider med andres oppfatning, men den ble sagt ut fra min egen erfaring, for de psykologene jeg har gått til har ikke motbevist min oppfatning av dem. De satte meg på en antideprisiva, ( Effexor 75mg ) som jeg skulle øke etterhvert. Jeg er nå oppe i det de sier max dose ( 350mg ) Jeg har ikke merket noen form for virkning eller bivirkning... Eller dvs kanskje EN bivirkning. Jeg gjespet endel i starten... Flere ganger har de tatt en "depresjonstest" der jeg skal gradgi en del spørsmål f.eks "hvor mange ganger de siste 2 - 5 dagene har du følt deg trist, nedfor, likgyldi, blablabla... så skal jeg skalere det fra 1 - 6... Jeg sjønner ikke helt hva de vil fram til med alle desse spørsmålene... De sier ingenting, de vil bare at jeg skal fortelle, noe jeg ikke har noe problem med. Visst man ser bort fra diagnoseringene som er innenfor deppresjon, hilke medisinering har vært mest suksessfull?? Noen som vet? Skal på en ny time på mandag, da skal jeg bestemme meg hva jeg vil, om jeg vil fortsette å prøve en kur eller om jeg bare skal gi faen...

[theoriginalAidskake]

Uansett, antidepressiva er sære greier. For noen fungerer et merke veldig bra, mens et annet merke ikke gjør det. For andre fungerer det ikke i det hele tatt eller i verste fall gjør det mye verre. Selvmord og selvmordstanker kan øke betraktelig med antidepressiva, derfor er det veldig viktig å være forsiktig å snakke med legen ofte om det funker eller ikke. Det er veldig individuelt. Noen typer antidepressiva er også svært avhengighetsdannende og vanskelig å slutte med. Så vær forsiktig.

Vel, ja. Det er veldig sant. Mennesker som virkelig sliter med depresjon, og som har prøvd lenge, burde uansett prøve det om. Jeg har kun hatt positive erfaringer med anti-depressiver, selv om jeg slet med en del bivirkninger. Uansett, det finnes mange forskjellige merker. Alle passer ikke alle, som du skriver.

[Paulex]

Hvem har vel ikke hatt de fleste av symptomene i Dysthymia?

Jeg har i alle fall samtlige av dem, men jeg tror ikke jeg har sykdommen fordet. Jeg fikk diagnostisert en lav-depresjon og en sterk angst. Trening og Kosthold hjelper på stort sett alt av disse greiene her, så jeg ville anbefale å starte med det i alle fall, har hjulpet meg. Mer energi, og deilig å koble hodet til andre ting iblandt.

[Gjest Guest_Gjest_*]

Hvem har vel ikke hatt de fleste av symptomene i Dysthymia?

Jeg har i alle fall samtlige av dem, men jeg tror ikke jeg har sykdommen fordet. Jeg fikk diagnostisert en lav-depresjon og en sterk angst. Trening og Kosthold hjelper på stort sett alt av disse greiene her, så jeg ville anbefale å starte med det i alle fall, har hjulpet meg. Mer energi, og deilig å koble hodet til andre ting iblandt.

 

 

Bra er det at du har funne det som hjelper deg... Klart, de fleste opplever en eller annen gang en form for dystymi... Hva de andre diagnosene heter er egentli for meg likgyldi. Det jeg finner frustrerende er hvorfor det har seg sann at noen mennesker ALDRI finner veien og meningen med livet... Ikke vet de hva de vil bli, hvilken utdanning de skal ta, hvilke forhold de skal sattse på osb. Men der igjen for de som sliter med selvmordstanker og forsøk så spiller desse tingene ikke noen rolle lenger... Å visse de har spillt noen rolle noen gang, så gjør de det ikke lenger. Alt som kommer fra denne verda er null verdt uansett....

 

For min egen del har jeg strevd en del med alle de tankene og valgene... Jeg har aldri visst noen ting om hva jeg vil eller ikke vil. ( har gitt opp de greiene der ), Å kalle slike ting en sykom er greit, så lenge det er noe man kan kurere. Små deppresjona, angst o.l blir man gjerne bedre av av trening og kosthold. Som regel er det selvfølelsen og trivselen som er ute av balanse... Men når den dagen/perioda (fra uker - mnd - år) kommer da du ikke har lyst til noe som helst, alt blir bare en eneste rutine. Du jager timene så kvelden kommer raskest muli, så du kan legge deg forså å jage neste dag. Eller du føler deg så likgyldi at ingenting spiller noen rolle, små barn som leker, leker sammen, tilsynelatende glade, uten bekymringa eller no som helst <-- de er for deg verdt mindre enn snørre i halsen. Å gå rundt å hate seg selv fordi man har slike haldninger, tanker og meninger, uten å vere i stand til å forandre på dei... Er det noen jeg er villi til å prøve er det medikament... Jeg vil før bli en junkey enn ha det slik jeg har hat det før i livet. Utenom dei åra jeg fann redninga i reseptmedikament, så vil jeg nesten si at jeg har følt meg som en junkey.

[Robocoop]

Å sitte på internett og diagnostisere seg selv har jeg liten tro på. Kan vel finne ut at man lider av alt, så det er helt håpløst.

[Paulex]

Å sitte på internett og diagnostisere seg selv har jeg liten tro på. Kan vel finne ut at man lider av alt, så det er helt håpløst.

 

Ingen som diagnostiserer seg selv her, man prøver bare å finne ut hva det eventuelt kan være. Alle oppsøker jo lege og får sin diagnose selvfølgelig.

Noen ganger er det deilig med en utblåsning, og hvorfor ikke gjøre den her?

[Gjest siv/anware]

Jeg har funnet ut at jeg sannsynligvis lider av dystymi. Leste beskrivelsen på wikepedia og kjente meg VELDIG igjen... Skal til lege på mandag og se hun sier... tror jeg kunne ha trengt noe antidepressiva...

Er det noen andre her som har denne lidelsen?

Jeg har fått diagnosen, og fått medisiner for det, men tror jeg er feildiagnosert. Har ikke merket noen vesentlig effekt av anti-depressiva i de periodene jeg har tatt det.

 

Jeg begynner å tro at jeg heller har noe jeg har benektet å ha i alle år, nemlig manisk-depresjon. Det ligger i famillien, er arvelig, og forklarer symptomene mine veldig godt.

 

Uansett har jeg merket at det som fungerer bedre for meg enn anti-depressiva, og som jeg har hørt anbefalt av utallige kilder, er trening og godt kosthold. Dette vil ikke ta vekk "sykdommen", enn hva den er, men vil hjelpe å kontrollere den og unngå de periodene som gjør en ubrukelig.

 

I det hele tatt så nekter jeg å se på det jeg "har" som en sykdom som må kureres, for i mine øyne er den virkelige sykdommen de som kan gå rundt og være "normal" i en verden så skitten og forjævlig som denne. Så for meg handler det utelukkende om å få kontroll over psyken min slik at den ikke setter meg ut av funskjon med jevne mellomrom.

 

Uansett.... lykke til, og husk på at dystemi ikke er den verste diagnosen man kan få, og de fleste psykiske sykdomsdiagnoser er ting som mange folk gjennom historien har greid å snu til å bli verdifulle krefter til å gjøre mye godt arbeid og leve gode liv, selv om de aldri helt fikk kontroll over hodet sitt. Kan anti-depressiva hjelpe deg over en kneik kan det være verdt å bruke, men det er egentlig ikke så forskjellig fra allslags illegal selvmedisinering, og det viktigste du kan gjøre er å alltid kjempe for å ta kontroll over livet ditt, med midler som god helse og å bygge opp selv-disiplin.

[Gjest Kom ikke på noen overskrift]

Jeg er 36. Har hatt mange jobber hvorav de få lengste engasjementene var 2 år på en plass.

Oftest ble jobbene kjedelige og uten mening og jeg tok fri under dekke av å være syk for å føle at jeg kunne holde ut. Noen av "sykdomsdagene" ble brukt til å gjøre ting som jeg følte bygget meg opp, men de fleste ble brukt til å bare sove og stenge alt ute.

 

Jobbet inntil 2007 før det stoppet. Jeg sluttet i jobben fordi jeg ikke holdt ut lenger. Som en bil som slipper opp for bensin. Det å gå ledig var en befrielse; jeg var våken til jeg ikke klarte mer, og sov så lenge jeg kunne.

Jeg tok et grep og gikk ned til Aetat. De satte meg på arbeidstrening, noe som var ok da jeg fikk snudd dagene på riktig kjøl. I Aetats opplegg var det også en kursperiode innbakt. På kurset skulle man lære seg å se seg selv som en verdifull person, se sine kvaliteter og lære å søke jobb. I kurset var det også individuelle samtaler med kurslederene. Etter samtalen fikk jeg beskjed om at psykiatrisk utredning kune være nyttig siden det virket som om jeg var likegyldig til det meste, hadde liten "go" og lite initiativ. Som sagt så gjort. Gikk på utredningen og fikk diagnosen dystymi etterpå.

Nå vet jeg enda mindre hva jeg skal gjøre enn før. Jeg har ikke energi til noe, psykisk sett. Vet jeg bør trene, få jobb o.l, men alt av yrker som jeg kan komme på føles fullstendig meningsløst ut. Det er ingenting jeg har lyst til å gjøre. En kamerat av meg som jobber prøver å motivere meg med materielle goder, men for min del er ikke det en motivator. Har jeg mange penger er det greit nok; det gir meg litt mindre problemer. Men har jeg ikke det er det også greit nok...man må bare spare litt. Skulle trent også, men det føles så ufattelig tungt. Vet jo at det er tungt på en god måte når man trener. Men det føles så meningsløst som alt annet. For tiden lever jeg i en boble; på dagene ser jeg film som jeg laster ned, og sover når jeg blir trøtt. Har til min overraskelse (riktignok over lang tid) fått til å søke på noen skoler til høsten, men vet ikke om jeg kommer til å klare meg igjennom.

 

Følelsen av at man er null verdt, at man ikke har oppnådd noe, tankene om verdenen rundt seg, tankene om at man skulle ha hatt jobb og eget hus men ikke har det, følelsen av at alle ser ned på deg, følelsen av å føle at man sitter ytterst på et hårstrå i en kaninpels og ser mørket utenfor og at man aldri får til å glemme det selv om man klatrer ned (heldig er de som aldri har vært utenfor kaninpelsen)

........

alt dette kverner rundt i hue hele tiden

 

Det er godt å feste og drikke i helgene, for da føler jeg at jeg får et slags friminutt, at jeg blir litt mer happy. Men jeg er jævlig påpasselig med at det blir kun i helgene, at det blir noe jeg kan glede meg til. Ellers vet jeg at det kan gå totalt utforbakke. Drikker egentlig ganske lite også; bare så mye at jeg føler humøret stiger, og da holder jeg det der. Føles bra ut.

Men det er ikke noen god plan. Alle drikker og fester, men det trenger ikke være det lureste for de som er deppa.

 

Nei, nå gidder jeg ikke mer. Sove nå...

[Gjest Slettet-1ZSK0pUMX2]

Lider nok av det jeg og ja. Føles ut som det varer for evig.

 

Hvor er flagget mitt, må heise det på full stang.

[Gjest Til Innlegg #14]

Innlegg #14

 

Jeg er ikke formelt diagnosert men

 

Situasjonen min er _akkurat_ som din, bare at jeg drikker meg vanligvis drita i helgene...

 

også trener jeg litt, det hjelper på selvfølelsen å ha litt fysikk men er ikke nok til å fjerne den ingrodde dystemien...

 

Jeg er ikke deppa, men alt er så grått , har ikke lyst til noe. Har på en måte gitt opp livet, det handler om å unngå rusproblemer nå, men føler ote det er et spørsmål om tid.

[Gjest Guest_anonym_*]

Jeg har fått diagnosen dystemi, den fikk jeg vell for2-3 år siden. Jeg går på anti depprisive, og har gjortv det i 5 år.

Har prøvd å slutte flere ganger, men ender med at jeg får en skikkelig smell i veggen og blir irritabel, deppa, er en vanskelig person å forholde seg og får ''fine'' turer i kjelleren. Har derfor alltid begynt på dem igjen.

Men vær kritisk til hvilke medisiner du begynner å ta, det setter sine spor.

Når jeg går på medisinene og ser hvordan det har vært når jeg ikke har tatt dem så tenker jeg ''det er ikke mennesklig å leve sånn, å konstant være kjelleren og føle seg isolert fra resten av omgivelsene''

[Gjest Julis]

Hei!

 

Jeg skriver en blogg der jeg prøver å dele min erfaring med syv år som depressiv. Jeg har vært innom mange forskjellige behandlingsmetoder og har gått på antidepressiv. Jeg ønsker å få flere lesere, fordi det er eneste måten jeg tror jeg kan klare å hjelpe andre.

Jeg er ung. Ikke mer enn 20 år. Men jeg har et sårt behov for å hjelpe de som sliter fordi jeg VET hvor hardt det er!! Og hvis jeg bare kan bidra til å hjelpe EN person, så er det nok..

 

Hvis noen har spørsmål ang det jeg skriver (ris&ros), så legg igjen kommentar til meg så svarer jeg med en gang

 

Stor klem til alle som har det vondt!

 

www.desmaagleder.blogspot.com

[Gjest Guest_Sol_*]

Jeg har fått dette også, tror jeg..... har vært deprimert fra september - noen dager var det vanskelig å tørre å gå ut og kaste søpla eller stå opp og brukke felles kjøkken i kollektivet......

det er klart ganske jævlig.

men jeg vil uuuuttt av det!!!

 

gud, så heldige er de som er religiøse!

whats the point av friheten om man ikke vet hvor man skal gå?

 

jeg skjønner at veien ut er bare å "ta på" smilen, bli kjent med folk som har det allright, melde på kurs, og trene og trene - hver dag. ikke møte dem som er deprimerte for ofte (halvparten av folk rundt er det for tiden)..

 

jeg jobber med det. det går opp og ned hele tiden.

 

p.s. kunne aldri forestille meg at her i norge er det så mange som har depresjon. dere har jo mamma, pappa og alt her. venner. det er så viktig å huske at man har noen. men jeg føler at grensene mellom mennesker er så store.

 

man vil dele kjærlighet, men det føles som en utfordring.

jobbe og jobbe med det

uff det klarer vi!

[Gjest Albert]

Jeg har også dystymi, mann 36 år nå, har hatt det hele livet tror jeg, begynte å bli deppa i 13 - 14 års alderen og er det fortsatt. Hatt lavt selvbilde og selvtillit hele mitt liv. Har alle disse tankene om lite verdt, at alle synes jeg er idiot. Janteloven er en fast "stemme" i hodet mitt som forteller meg; "hvem tror du at du er", "ikke tro du er noe" osv.

 

Har i tillegg en veldig livlig fantasi hvor alle folk jeg føler at jeg har såra, eller innbiller jeg har såra, dukker opp som stemmer i hodet og skjeller meg ut og forteller meg hvor lite verdt jeg er osv. Spesielt slitsomt når jeg skal sove, er som å sitte i en rettsal hvor alle folka sitter å anklager meg og slenger dritt. Og jeg ligger å mumler for meg selv, "Hold kjeft" og banner å sverter. Konstant dårlig samvittighet uten egentlig grunn.

 

Drikker ganske mye, drakk hver dag før, men drikker kun i helgene nå, men altfor mye, får veldig fylleangst, så alkohol er noe jeg skulle ha slutta med. Men det er min eneste redning føler jeg, vil ikke gå på medisiner, er veldig skeptisk til hva det gjør med hjernen/kroppen. Hadde kanskje hjulpet, men tør ikke ta sjansen.

Jeg trenger ikke flere problemer, i tillegg til de jeg har.

 

Prøver å trene 3 dager i uka, men orker som regel ikke alle dagene, og det hjelper der og da, men neste dag er det hælvette og storm i hjernen igjen. Tanker om døden og hvordan den hadde vært en befrielse, men har ikke konkrete planer om å gjennomføre dette. Har heller ikke samvittighet til dette.

Klarer ikke ha forhold med kvinner, har blitt dumpa så mange ganger og har bare lyst til å dø hver gang, og holder på å drikke meg ihjel. Har opplevd endel vanskelige ting og vanskelige forhold og fått mye posttraumatisk stress av dette.

Går fast til psykolog og det funker i en periode, men havner i kjellern støtt å stadig.

Hadde jobb, men klarer ikke jobbe mer, konsentrasjonsproblemer og stress ødelegger alt.

Føler ikke at jeg klarer å gjøre noe annet en å stå å sortere tomflasker, men slike jobber finnes jo ikke lenger.

 

Man sier at dystymi er en mild form for depresjon, men jeg synes ikke livet jeg lever er mye mildt. Alt er et ork, har ikke noe energi, det hender jeg fader ut når jeg er sammen med folk og bare sitter å dagdrømmer og blir helt borte, skulle tro jeg var dopa hele tida.

Hjernen er i dvale. Klarer bare å utføre primærbehovene, spise, sove, puste.

Det er ikke lett å se noe lys i tunellen.