Nervetattoo Skrevet 1. februar 2008 Rapporter Del Skrevet 1. februar 2008 Hardt, tett og voldsomt. Alle tre er i utgangspunktet positive adjektiv knyttet til tøff musikk, men The Mars Voltas siste plate blir litt for mye av det gode. Les mer Lenke til kommentar
semafor Skrevet 1. februar 2008 Rapporter Del Skrevet 1. februar 2008 Jeg brukte noen uker på å bli vant til Frances the Mute. Når jeg først ble vant, elsket jeg det inderlig. Jeg tror (og har allerede merket) at det samme gjelder the Bedlam in Goliath. Så lytt mye mer, anmelder, og si hva du synes da. Lenke til kommentar
Saiko Skrevet 1. februar 2008 Rapporter Del Skrevet 1. februar 2008 Nå har jeg hørt på albumet et par ganger, virker bedre enn det forrige (som jeg har hørt alt for lite på). Synes dette albumet er det som er likest "Deloused...", som er albumet jeg liker best. Gleder meg til å se dem igjen! Lenke til kommentar
Nervetattoo Skrevet 1. februar 2008 Forfatter Rapporter Del Skrevet 1. februar 2008 Som jeg allerede har nevnt, jeg trodde det ville vokse på meg, men så langt har det motsatte skjedd. Etter første lytting anet det meg at dette fort kunne lande på 7-8, men etterhvert kom det ned på 6 og på vei mot 5. Det betyr jo ikke at jeg til slutt vil endre mening, men nå har man ganske lite tid til å anmelde et album, og tross alt så har jeg ikke gitt en dårlig karakter men en helt ok. Så langt vil jeg foretrekke å sette på både Deloused, Frances og Amputechture før Bedlam. Lenke til kommentar
Herr Brun Skrevet 1. februar 2008 Rapporter Del Skrevet 1. februar 2008 Enig med den, Findus, men De-Loused og Frances er soleklare niere, og Amputechture en åtte. Jeg hadde gitt The Bedlam in Goliath en solid syver, jeg. Dog er jeg mer vant med stilen enn de fleste. Lenke til kommentar
Isbilen Skrevet 2. februar 2008 Rapporter Del Skrevet 2. februar 2008 For min del var De-Loused på sin tid det beste som hadde skjedd rocken siden tusenårsskiftet, men allerede på nesteplata ante jeg ugler i mosen; pretensjonene var i ferd med å løpe løpsk med bandet, og Amputecture var en slik navletittende utflytende suppe av ikke-låter at innkjøpsplanene ble skrinlagt. Bedlam har rytme og groove og endelig ordentlige, håndfaste og fengende låter igjen, men et par gjennomlyttinger får meg til å frykte at skiva kanskje er litt lite variert. Likevel Mars Voltas nest beste i min bok. Lenke til kommentar
Snooz Skrevet 22. august 2008 Rapporter Del Skrevet 22. august 2008 For min del var De-Loused på sin tid det beste som hadde skjedd rocken siden tusenårsskiftet, men allerede på nesteplata ante jeg ugler i mosen; pretensjonene var i ferd med å løpe løpsk med bandet, og Amputecture var en slik navletittende utflytende suppe av ikke-låter at innkjøpsplanene ble skrinlagt. Bedlam har rytme og groove og endelig ordentlige, håndfaste og fengende låter igjen, men et par gjennomlyttinger får meg til å frykte at skiva kanskje er litt lite variert. Likevel Mars Voltas nest beste i min bok. Litt seint å komme med noe svar nå, men uansett : (er ikke ment som svar bare til den jeg qouter) Som blodfan av TMV synes jeg likevel at de to siste amputecture og In bedlam... er uten noe helhet, men likevel driter jeg i det. Har ikke hørt så mye på de to siste albumene som de to første, men etter å ha plukket dem oppigjen synes jeg helt klart at Ampu.. tok seg vesentlig opp etter å ha lagt det bort en stund. Tekst kommer alltid etter melodi for min del, uten spennende musikk gidder jeg uansett ikke å sette meg inn i teksten etterpå. Hos TMV kan man glemme å bry seg så mye om teksten egentlig og de gjør jo som svært mange andre som f.eks Cocteau Twins gjør i en helt annen sjanger: Lager tekst uten ord eller særlig sammenheng. Til og med Sondre Lærche uttalte i et intervju på NRK at han ofte kunne tenke seg å synge tulleord som bare passet med rytmen og melodien bedre enn ord og en historie, men det krever modighet å leke "Harald Heide-Steen" i seriøs versjon. Uansett det digge med de to siste albummen er at det stadig dukker opp fantastiske riff, grooves og detaljer som skaper instant-lykkerus og frysninger. Dream Theater er ikke min stil, men de slekter på eldre som Yes (ja, faktisk), Mahavishnu Orchestra o.l 70-talls prog. Om ikke helheten er en historie med start, slutt o.l gir jeg beng i, bramusikk er det uansett hvor høye på pæra de har blitt. For noen blir dette bråk, for meg er dette konge. Tydeligvis vet jeg ikke når musikk går fra å være bra, ryddig og oversiktelig til å bli innadvent og navlebeskuende. Muligens er impro-jazz a la the weather report o.l rimelig i sistnevnte kategori ? Lenke til kommentar
Anbefalte innlegg