Honey Badger Skrevet 2. februar 2008 Rapporter Del Skrevet 2. februar 2008 Nei, nei og atter nei. Som psykologiforeleseren ved universitet i Bergen (Professor i generell psykologi) sa så skyldes ikke mobbing lav selvtillit. Snarere tvert imot, mobbing skyldes for høy selvtillit. Det er en vanlig misforståelse det der at mobbere har lav selvtillitt og dermed prøver å hevde seg ved å tråkke ned på andre. Det er den høye selvtilliten som gjør dem istand til å mobbe andre, enkelt og greit. Veldig godt poeng. 90% av alle mobberene jeg har vært i kontakt med, har hatt alt for høy selvtillit. De kan ofte si til offeret at offeret er mye dårligere enn dem, mindre verdt osv. Men det er også bevist at personer som blir mobbet ofte mobber selv. Da velger de gjerne et offer som er flere år yngre, siden det da bli "lettere". Jeg tenker at hvis man gjør det foran mye folk så vil kanskje offeret ikke stole helt på unnskyldningen, spesielt ikke hvis de andre rundt reagerer med å flire eller lignende. Offeret vil kanskje bare føle dette som ytterligere mobbing istedenfor. Jeg tror derfor en one-on-one unnskyldning ville være mer effektivt. Gjerne også hvis du har sluttet med mobbingen en stund i forveien vil dette styrke troverdigheten av unnskyldningen. Kjempegodt poeng. Lenke til kommentar
Gjest Cand.Psychol Skrevet 8. februar 2008 Rapporter Del Skrevet 8. februar 2008 Nei, nei og atter nei. Som psykologiforeleseren ved universitet i Bergen (Professor i generell psykologi) sa så skyldes ikke mobbing lav selvtillit. Snarere tvert imot, mobbing skyldes for høy selvtillit. Det er en vanlig misforståelse det der at mobbere har lav selvtillitt og dermed prøver å hevde seg ved å tråkke ned på andre. Det er den høye selvtilliten som gjør dem istand til å mobbe andre, enkelt og greit. Veldig godt poeng. 90% av alle mobberene jeg har vært i kontakt med, har hatt alt for høy selvtillit. De kan ofte si til offeret at offeret er mye dårligere enn dem, mindre verdt osv. Men det er også bevist at personer som blir mobbet ofte mobber selv. Da velger de gjerne et offer som er flere år yngre, siden det da bli "lettere". Tja, alle sannheter i psykologi er sannheter med modifikasjoner (man bruker feks. aldri ordet "bevist" - "påvist" er noe av det sterkeste noen tør å si)... Hvis psykologiprofessoren vi snakker om her er Dan Olweus, snakker han om to ulike grupper mobbere - de som mobbes av andre og de som ikke gjør det. De som både mobber og mobbes er i temmelig stort mindretall, særlig blant gutter. Og akkurat de HAR ofte lavere selvtillit. Dessuten er det fortsatt et åpent spørsmål om de andre mobberne mobber fordi de har bedre selvtillit og ser ned på andre, eller om de har bedre selvtillit fordi mobbing fungerer bra som et virkemiddel til å føle seg bedre. Lenke til kommentar
Gjest Guest_gjest_* Skrevet 8. februar 2008 Rapporter Del Skrevet 8. februar 2008 Bra du slutter med mobbingen, en som mobber veit sjelden hvor jævli det er for den som blir mobbet. På barneskolen i 6/7. klasse var jeg en mobber. Jeg hadde ikke lav selvtillit, snarere tvert imot. Jeg var ikke redd for å drite meg ut, og fikk aldri noe dritt slengt mot meg. På den tiden synes vi det var "morsomt" og drite ut og plage noen, spessielt de som oppførte seg litt rart og sånn. Husker vi til og med lagde sanger om de/denne personen som ble mobbet som vi dreiv å sang på, og det var ikke "snille" sanger. Til slutt sa jo den som ble mobbet ifra og jeg fikk skikkelig kjeft av foreldrene mine. Det ble slutt med den værste mobbingen, men fortsatt litt sånn små-erting. Husker feks at i heimkunnskapen når vi alle skulle lage pizza, så lot vi det være igjen bare en liten kjøttklump til han, og dette ble vi sent til rektor for, vi som var på gruppen hans. Dette var da i 6. klasse tror jeg og etter dette tok mobbingen nesten helt slutt, kanskje litt småerting av og til. Så i 7. klasse fikk vi en ny kar i klassen, etter en stund ble denne nye karen venn med bestevennen min. Jeg og bestevennen min var nesten sammen vær dag før dette, men ble mindre ettersom han var mye med den nye gutten også. Det som da skjedde var at det på en måte ble kamp mellom meg og den nye karen om å være venn med han som var min bestevenn, og selvfølgelig tok den nye karen i bruk ufine metoder. Det startet med at han begynte å baksnakke meg til han som var bestevennen min. Han nye karen var også sånn at han spanderte kino på bestevennen min osv hele tiden så derfor ville han sikkert være mer med han, mens jeg derimot var ikke alltid like snill mot vennene mine siden jeg hadde mange av dem, var poppulær og hadde for høy selvtillit. Etter en stund utviklet det seg, han ga meg kallenavn, prøvde og drite meg ut HELE TIDEN. Han prøvde også å få med flere på dette, men var han som sto for det meste av mobbingen, men etter hvert ble den gamle bestevennen min litt med også. Når jeg var aleine med den gamle bestevennen var han grei og sa han bare tuller med det osv, men ble helt forandret når vi var sammen med han nye gutten også. Etterhvert gjorde dem hærvær på huset mitt når jeg var på ferie, de dreit meg ut forran hele klassen osv, jeg hadde det ganske jævli. I slutten av 7. klasse bedret det seg, vi skulle skrive hvem vi ville være på ungdomskole med og naiv som jeg var trodde jeg at det hadde forandret seg. Alt var fint helt til vi kom i samme klasse på ungdomskolen. Det var mange nye elever og allerede første skoledag hadde de fortalt alle om hva kallenavnet mitt var osv. Kallenavnet mitt fikk jeg fordi jeg var så lav, selv om jeg ikke var så spessielt lav, jeg var faktisk like lav som han/de som mobbet meg Etterhvert ble det flere kallenavn, et par til i den nye klassen var med på mobbingen, var flere andre i klassen som tydeligvis ikke skjønte hvor mye det såret meg og derfor spøkte litt med det av og til. Slik fortsatte det da helt til 9.klasse når jeg sa ifra, gamle bestevennen min og han nye karen fikk da en skikkelig kjennepreken og foreldre og alt ble varslet og de ba om unnskyldning osv og det bedret seg med en gang. Frem til starten av 9. klasse hadde jeg ingen venner omtrent, men etter mobbingen var ennå ikke de sosiale antennene borte og jeg var fortsatt ikke psykisk ødelagt. Jeg fikk meg nye venner, men etter en stund begynte det litt mobbing fra de samme personene som før, det var en kommentar i ny og ne om utseende mitt osv. Dette fortsatte da helt til jeg gikk ut av 10. klasse. Jeg merker nå at selvtilliten min er ganske lav, jeg er venner med noen av de poppulære, men i klassen feks er jeg bare en random kar som ikke har noen spessiel kontakt med noen. Jeg prater med de som sitter rundt meg og sånn, men sjelden jeg starter en to-manns-samtale med noen i klassen, med unntak av 2-3 stykker. Jeg har også større vanskligheter med å komme i kontakt med nye folk, jeg har ikke så alt for mange venner, men har da alikevel endel(15stk ca som jeg er med sånn av og til). Jeg har pådratt meg "varige men" fra mobbingen, jeg er mye mer sårbar en før, jeg tåler ikke snakk om utseende mitt og jeg er langt ifra fornøyd med det. Jeg er nå en jomfru 17åring som ikke har hatt kjæreste siden barneskolen, jeg har hatt noe på gang med et par stykker men jeg har trukket meg ut, nå tenker jeg at jeg ikke har sjanse på noen. Jeg har det liksom helt greit, men er ikke så komfertabel med meg selv, og jeg tenker tilbake hvor mye bedre jeg hadde det før mobbingen. Da hadde jeg ingen problemer med å prate blandt mange ukjente folk, var ikke redd for oppmerksomhet og det å drite meg ut. Nå prøver jeg å holde meg mer usynelig og er beskjeden selv blandt venner... Kanskje ikke noen stor trøst, men han som mobbet meg tidligere er selv grisestygg og har for tiden ingen venner og like lav selvtillit som jeg hadde da jeg ble mobbet. Men det hjelper ikke da han har ødelagt livskvaliteteten min, og jeg er ennå ikke sikker på om jeg klarer å komme meg 100% over det å bygge opp igjen den selvtilliten jeg hadde. Han jeg mobbet på barneskolen begynte i en ny klasse på undomgskolen og jeg snakket ikke med han før på vidregående. Selvtilliten han er nå veldig bra, han har masse venner og damer, og han er ikke beskjeden eller noe sånn. Vi er nå venner ihvertfall. Hvis noen slenger dritt til han gir han faen, i motsetning til meg som tar det til meg... Jeg mobber ihvertfall ingen igjen, nå som jeg veit hvor jævli det er å bli mobbet.... Lenke til kommentar
Honey Badger Skrevet 9. februar 2008 Rapporter Del Skrevet 9. februar 2008 Du har fått erfare mange sider ved movving Jeg er sikker på at du kan bygge opp igjen den selvtilliten du hadde. Men på en annen måte. Nå lar du det ikke gå ut over andre på en negativ måte om du har veldig høy selvtillit. Hvis du er interessert, så har et noen øvelser man kan gjøre for bedre selvtillit. Send PM hvis du er interessert Lenke til kommentar
Gjest Guest_gjest_* Skrevet 9. februar 2008 Rapporter Del Skrevet 9. februar 2008 Ja, er intressert ja. Men det som er litt rart var at jeg var venner med mobberne hele tiden. Eller ikke venner kanskje, men var de jeg hang med på fritiden og spilte fotball med osv. Lenke til kommentar
iKent Skrevet 12. februar 2008 Rapporter Del Skrevet 12. februar 2008 lets play catch the grenade. u pass me, then i pass it to the fat dude. neida.. men det er bra at du sier det sånn:) de fleste mobbere som jeg vet om gjør det fordi de har en feil de er veldig klar over selv( nå sier ikke jeg at du har det) men det som jeg har oppfattet er at folk som mobber prøver å skule sine egene feil. noe å tygge på om du føler deg truffet:) lykke til. kent. Lenke til kommentar
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå