Når barn blir for bortskjemte

[Lil-H]

MrVilla: Vil bare si du virker som en riktig klok og vis mann! Man må klare å sette grenser, og det er tydeligvis noe samboer til trådstarter ikke makter.

[M-Andersen]

Problemet hos oss er at hun er så bortskjemt og får alltid medhold.Og jeg vil ikke virke prippen ovenfor typen min,men det ha jo vært dumt av meg å holde agressjonen min inni meg over at hun kan gjøre hva hun vil med meg,og får medhold hver gang også.Jeg begynner å bli desperat av at hun skal holde på slik hver natt.En natt vekket hun meg med at hun drev og presset ansiktet sitt mot magen min,det endte med at fikk prompet.Og etter det skal hun få meg til å prompe hele tiden.Jeg har på meg nylonstrømpebukse om natta for jeg synes det er ekkelt slik hun herjer med meg.Hun kan plutselig våkne på natta og kysse meg på magen,presse ansiktet og hodet sitt mot magen min for å få meg til å PROMPE fordi hun synes det var så gøy!Kommer hun til å vokse fra det etterhvert?

[Turtlis]

Promping er jo alltid gøy når man er liten

Men dette høres ut som en bortskjemt dritunge som ikke har grenser!

Vær konsekvent og be henne slutte med dette tullet. Vær ei stemor og sett grenser hvis mannfolket ikke gjør det..

[ⅵdar]

Hun forlangte å ligge i midten og hun var rasende og kalte oss for litt av hvert.Da hun la seg i sengen,så la hun seg på tvers i midten,med hodet sitt oppå underlivet mitt.Jeg sa at hun ikke fikk lov å ligge sånn og at hun måtte legge seg ordentlig. Men da ble hun sint og stanget meg i magen.la henne ligge sånn sier faren hennes,det gjør vel ikke noe,da er hun ihvertfall stille.jeg sa at det kilte og at det var ubehagelig å ha hodet hennes der!Det endte med at hun lå sånn hele natten.

Om man lar barna bruke sutring og grining som et våpen så har man det gående. Den eneste måten å få de til å slutte med dette er å vise dem at det ikke fungerer å grine for å få viljen sin.

Om de ikke får viljen sin ved å skrike vil de slutte med det.

Jeg hadde ikke ha funnet meg i å bli kontrollert slik av en femåring.

[M-Andersen]

Ja hun er forferdelig bortskjemt,og det virker som om hun skal vise at hun skal være sjefen.Hun skal alltid holde på sånn med meg og det er slitsomt.Hun presser hodet sitt mot magen min og gir seg ikke før jeg har prompa,fordi jeg klarer ikke å holde igjen!Mannen min mener at det er uskyldig lek,men jeg synes det er flaut og blir irritert over det. og det at hun kysser og smatter på magen min på natta er også utrolig ekkelt,men hun gjør alltid som hun vil og lager et forferdelig bråk om hun ikke får det som hun vil.Hva er den beste medisinen mot slike bortskjemt unger?

[Gjest Slettet-U4NJ3Omm]

Som så mange andre har sagt, så må du bare snakke med typen din. Sorry at jeg sier det, men han virker jo som en drittsekk!

 

Nå har ikke jeg så god peiling, men jeg tror jeg bare ville vist henne hvem som var sjefen.

 

Putt henne til sengs, og vær hard. Om jeg hadde hatt det sånn, tror jeg rett og slett jeg bare ville slutta hele forholdet, så hadde faren fått sett hvor ille det var..

[Beinet1]

unger blir ikke bortskjemte, de er født bortskjemte.....

[M_i_M]

Ja hun er forferdelig bortskjemt,og det virker som om hun skal vise at hun skal være sjefen.Hun skal alltid holde på sånn med meg og det er slitsomt.Hun presser hodet sitt mot magen min og gir seg ikke før jeg har prompa,fordi jeg klarer ikke å holde igjen!Mannen min mener at det er uskyldig lek,men jeg synes det er flaut og blir irritert over det. og det at hun kysser og smatter på magen min på natta er også utrolig ekkelt,men hun gjør alltid som hun vil og lager et forferdelig bråk om hun ikke får det som hun vil.Hva er den beste medisinen mot slike bortskjemt unger?

 

#1: Du må sette grenser for deg selv.

Hvis du synes at noe er ekkelt, så er det slik det er for deg. Punktum. Det er lurt å ta utgangspunkt i deg selv og kun deg selv: Si at (a) når sånn og sånn skjer (KORT situasjonsbeskrivelse), så føler jeg SLIK (si det som det er, men husk: snakk BARE om deg selv, ikke direkte eller indirekte om barnet), FORDI (noe DU trenger, ikke noe om barnet).

 

Altså: Kort om hva dere snakker om (ikke alt, bare nok til at hun skjønner hva det dreier seg om, kortest mulig), konsekvensen for deg, din egen reaksjon, fordi (ett eller annet behov du ikke får dekket).

 

F.eks. Mitt barn (5 år) forlot middagen titt og ofte, og det ble mye bråk rundt det. Det ble mye snakk om HENNE (du må slik og sånn, du må ikke forstyrre, bla bla), og ingen ting hjalp. En gang prøvde jeg istedenfor å bare snakke om meg selv: "Når du går til og fra bordet under middagen, så kjenner jeg at jeg blir kjempeirritert og føler meg sur og sinna, fordi jeg har lyst til å spise min middag i fred og ro, og kose meg med maten." Til slutt spurte jeg om hun kunne hjelpe meg med det, ved å sette seg og bli sittende, og til min forbløffelse fungerte det - OG DET HAR FORTSATT SLIK. Hun aksepterte deg jeg sa, fordi jeg ikke sa noe om henne, bare om meg selv.

 

Merk at jeg ikke la fingrene imellom når jeg beskrev meg selv, men jeg sa absolutt ingen ting om henne og hennes intensjon, vilje, oppdragelse, whatever. Det er lett å begynne å snakke om barnet, f.eks. "fordi jeg trenger at du ikke forstyrrer meg", eller "jeg trenger at du skal være grei jente", men det er altså viktig å unngå slikt.

 

BTW: Dette er også en fin måte å snakke med voksne om vanskelige ting. Hold deg på din egen banehalvdel. Ikke snakk om hva den andre bør forstå, mene, hans intensjon, osv. Snakk om deg selv. Ta ansvar for dine egne følelser. Forklar hvordan det er for deg selv, og sett dine egne grenser. Prøv det med din samboer, vedrørende at du får forstyrret ditt behov for nærhet til ham og søvn av barn i senga. (Når hun er i sengen, så blir jeg fortvilet/irritert/oppgitt/sint/lei meg/whatever, fordi jeg trenger OG HER MÅ DU FYLLE INN. Kjære samboer, kan du hjelpe meg med dette? (Merk at du spør, og ikke krever.)

 

#2: "Beste medisin mot bortskjemte unger".

Jeg tror mye klenging som du har beskrevet kan avhjelpes med å få ungene til å føle seg trygge og elsket, og deretter at man setter tydelige grenser for dem. Større barn kan også lage mye kvalm for å sjekke at de like vel blir elsket og tatt imot. Man behøver ikke å like alt barna gjør, men det må adskilles fra det behovet de har for å bli sett, akseptert, elsket, osv.

 

Det lyder som om du er nokså lei av denne ungen. Det tror jeg barnet oppfatter helt uten problemer. Hvis du genuint er lei av henne og f.eks. ikke liker å være sammen med henne så mye, så synes jeg for det første at du skal skille mellom (a) det ansvar du som voksen har når du bor sammen med et barn, for å behandle barnet anstendig og bidra til at barnet får dekket sine behov, og (b) dine egne følelser og hensynet til dem. For det andre er det kanskje like greit at du ikke tar så mye av det praktiske ansvar for henne, men at faren først og fremst tar ansvaret, hvis det er mulig.

 

Med andre ord: Dere må behandle hverandre ålreit, men dere må ikke elske hverandre. Det siste kommer kanskje etter hvert, spesielt hvis det ikke pådyttes? Å behandle henne ålreit tror jeg også er lettere hvis du ikke samtidig krever av deg selv hva du "må" føle ("jeg burde elske henne"). Det er som en jobb. Ta ansvar, selv for det du ikke liker så godt.

 

Ikke kommuniser tvetydig, mot det du føler. Ikke si at "jeg er så glad i deg" hvis du ikke føler det. Sånt oppfattes lett av barn. Kommuniser positivt om de konkrete tingene barnet gjør som er skritt i retning av det du liker og ønsker. Skryt av det som er bra. "Så fint at du satte støvlene på plass. Det gjorde meg glad!"

 

Jeg tror den ungen definitivt må ut av senga, og det må du og samboer enes om, hvis ikke oppfatter barnet uenigheten og blir fanget mellom dere. Det er fryktelig vondt for et barn å føle seg ansvarlig eller ha makt over voksnes krangling og ubehagelige situasjoner. Far bærer barnet tilbake til sengen, og blir der hvis nødvendig til barnet sover. Han kan sette seg ved døren etter hvert. En periode satt jeg utenfor døren til jenta vår, så hun ikke skulle sprette ut hele tiden. "Jeg setter meg utenfor, jeg, til du sover." Ta med avisen eller en bok.

 

Jeg tror også at den ungen trenger enormt mye, masse, masse, kos og positive tilbakemeldinger som forsikrer barnet om at det er trygt og elsket, mye mer av dette enn man kan ane. Det er ikke gitt at det er du som skal gjøre dette, først og fremst må hun være helt trygg på pappaen. Det er rett og slett han som er viktigst for henne. Du skal komme i annen rekke, og eventuelt som en fin bonus. Du kan godt si klart ifra at du vet at pappaen er veldig, veldig viktig for henne, og at du synes det er fint og at du ikke skal ta bort pappaen fra henne.

 

EDIT: En annen måte å gjøre det på er å snakke i tredjeperson: "Jeg vet om en annen jente, som bodde med pappaen sin, og så flyttet en annen dame inn til dem, og da ble den jenta kjemperedd for at pappa ikke lenger var så glad i henne. Og derfor begynte hun å gjøre mye som var litt tullete, fordi hun ville at pappaen skulle være mest glad i henne, men egentlig var hun bare lei seg." Og så kan du spørre henne om hun også har hørt om noen som har det slik? Og hva du bør gjøre for at jenta ikke skal være redd?

 

Altså:

(1) Du må ta ansvar for dine egne følelser og sette dine grenser. Du skal ikke akseptere noe som ikke er ålreit for deg.

(2) Barnet må ikke gis makt til å så splid mellom deg og din samboer, og å være "ansvarlig" for ubehaglige situasjoner. Du og din samboer må avklare dere imellom.

(3) Pappaen må ta hovedansvaret for oppdragelsen av ungen, og å sørge for at hun er trygg på at forholdet til ham ikke er truet av deg. Hun trenger å vite at hun er elsket og trygg, igjen og igjen, i overdose, lenge.

(4) Du behøver ikke å elske barnet, men det er din jobb (som du påtok deg da du flyttet inn m samboer) å behandle ungen ålreit. Du når lenger med å skryte av det du synes er fint - fortell gjerne om hvordan det er fint for deg (hvis det er det). Men sett de grenser som er nødvendige.

 

Så - kort sagt - er jeg vel enig med dem som sier at dette først og fremst er en sak mellom deg og din samboer, og ikke mellom deg og en fem år gammel jente.

 

MiM

Endret 2. april 2008 av Man_in_Motion

[panzerwolf]

Wow, mye gode tips her! Greit å ha med seg videre

 

Jeg synes også du burde ta en alvorsprat med typen din. Enten så forstår han ikke situasjonen eller så skjemmer han rett og slett bort jentungen med viten og vel. Er det sistnevnte, har han en del holdninger som jeg tror vil slå tilbake på både deg og datteren seinere. Du vil aldri bli ordentlig respektert og datteren lærer å oppføre seg egoistisk men en nedlatende holdning til andre. Jeg tror ikke jeg ville ha vært sammen med noen som hadde slike holdninger. Selv om det ikke er så farlig nå, vil det nok bare bli verre med tiden.

 

Selvsagt er det ikke lett for jenta nå du kommer inn og tar oppmerksomhet fra faren, men samtidig virker det som om hun har blitt litt glad i deg da ettersom hun leker med deg. Men finn ut av om dette er noe faren ikke skjønner eller om det er grunnleggende holdninger han har. Er det sistnevnte og han ikke skjønner at det er galt, ville jeg faktisk ha vurdert hele forholdet.

[Yurhoo]

Snakk med mannen din om dette mens dattera di ikke er til stede og få han til å forstå at du har det ubehagelig på denne måten.

 

Hvis dattera di kommer inn til deg på natta å gjør det samme igjen, få beina i bakken å smell til med en skikkelig nå er det nok!

 

Med sånne unger som det så må du bare få dem til å forstå nå er det nok!

 

Det er nesten så du må gi henne huden full..

[Melisma]

jeg hadde bedt jenta om å legge seg ordentlig eller så må hun gå inn på rommet sitt igjen. Om hun hadde nekta så hadde jeg tatt tak i henne uten å si noe, løftet henne inn på sitt eget soverom, samme hvor mye hun hadde skreket slått og sparket.

 

Jeg hadde lukket døra bak oss og så hadde jeg sagt "NÅ skal du gå opp i senga di og sove der. Jeg skal gå inn på mitt eget soverom og sove der" Løper hun for å prøve å gå ut av rommet, så står jeg foran døra (i samme rom som henne) slik at hun ikke kommer ut. Legger hun seg ikke så hadde jeg fortsatt sånn til hun hadde sovnet... Eller så hadde jeg begynt å ta fra henne leker, goder etc.. til hun hadde skjønt at denne type oppførsel ikke godtas av deg.

 

Om du ikke får snakket fornuft i faren slik at dere kan få til et godt samarbeid om hvordan å takle slike situasjoner, ja så hadde jeg bare kjørt mitt eget løp.

 

Sånt noe går bare ikke an å akseptere! Lar man slik oppførsel passere hele tiden, så gjør man bare alle en stor bjørnetjeneste. Vær konsekvent!

 

Edit: Det er ikke hun som skal bestemme når hun vil sove hos dere, hun er da ikke sjefen i det huset!? Dere må få ha et privatliv dere også..

Endret 8. juli 2008 av Melisma

[Dimitrij]

unger blir ikke bortskjemte, de er født bortskjemte.....

 

Kan du utdype dette litt mer?

[M-Andersen]

Ja privatlivet er kjempeviktig for forholdet vårt,og hun respekterer ikke det i det hele tatt!Jeg har jo måttet ha på meg nylonstrømpebukse om natta fordi at hun ligger med hodet sitt på underlivet og magen minnår hun sover,det er jeg nå så lei av.Da jeg og mannen min hadde vært sammen med et annet vennepar ute på byen en kveld og kom hjem sent på natta,så var det moren til svigermora mi som passet henne hjemme hos oss.Da vi kom hjem så lå hun og sov i sin egen seng.Jeg og mannen min var småkåte og hadde lyst på hverandre.Men det gikk dårlig fordi hun våknet og kom sutrende ut av rommet sitt,svigermoren min sa til henne at hun måtte gå å legge seg.Men da ble hun sint og stanget hodet sitt oppunder skjørtet mitt og stanget meg mot underlivet mitt,jeg ble rasende,men klarte å holde det inni meg pga at svigermora mi var der.Svigermora mi sa at:Ja jeg tror nesten hun får ligge mellom dere inatt,hun er sikkert bare trøtt og sliten,det går vel greit?sa hun.På natta kom mannen min borti foten min og merket at jeg fortsatt hadde på meg silkestrømpebuksa og lurte på hvorfor.Jeg sa at det er fordi hun legger seg med hodet sitt på underlivet mitt og driver å kysser og smatter meg på magen og lager prompelyder med munnen sin.Og det er forferdelig ekkelt,derfor vil jeg ikke ligge i bare trusa.Men nå får det være nok,jeg er lei av at magen min blir brukt som slikkepinne av dattera di.Jeg sa at jeg ligger hele natta og blir kysset og smattet på magen og det er EKKELT og det kiler!Mannen min skjønte dette og det gjorde dattera hans også,så det har blitt litt bedring nå.Så jeg håper dette holder seg,for jeg kan ikke ha det sånn.Det var vel ikke for ille å si det sånn?

[Blåbær]

Morsomt at du lar deg kue både av mannen og datteren hans, hele tråden her er full av kjempegode råd og du klager over at hun er bortskjemt osv. Men hva med å gjøre noe med det. Lag grenser med engang ellers blir det vanskelig å omvende dem.

 

Bare si at slikt er ikke tillatt og bare dytt henne unna og si at nå er gammel nok for å sove alene. Og slike prompelyder lager ikke skikkelige jenter. Husk at du nå deler omsorgen for ungen selv om det ikke din unge. Derfor kan du også bestemme visse ting og tang for henne å, slikt er ikke bare opptil mannen din å bestemme.

[Miss_Pepsi]

Hvis ikke samboeren kan støtte deg og dere ikke kan samarbeide med oppdragelsen, ser jeg ikke at det er mulig for deg å bo sammen med han mer. Dere må alltid støtte hverandre ovenfor jenta, ellers mister hun helt respekten for dere begge.

[Notatblokk]

Ett innlegg som ikke innfrir kravene for gjesteposting er slettet. Husk at for å gjesteposte må innholdet i innlegget være av sensitiv eller alvorlig art for den som poster.

 

Innlegget skal ikke kommenteres, reaksjoner tas på PM.