Hvorfor kan man ikke selv bestemme over sitt eget liv?

[lupah]

Kan relatere til det du skriver om, Undrer. Har selv tenkt de samme tankene. Det som ble min "redning", for å si det slik, var å bli sammen med den beste jenta i verden! Jeg er så glad for å ha henne, og jeg føler at samme hva som skjer videre nå så kan det være det samme. For så lenge jeg har henne er alt bare helt topp! Mitt råd er; Fortsett med livet ditt, samme hvor kjedelig eller meningsløst det kan være til tider. Og en dag vil du møte en person som er helt spesiell for deg og virkelig gir mening til livet.

[Keylar]

Tror mange tenker mye over død og liv en eller annen gang i livet sitt, det betyr ikke dermed at du er "suicidial". Man er ofte interessert i det man ikke helt forstår.

[Gjest Gjest_125]

Jeg lever for følelser og stemninger. Jeg har generellt sett et temmelig standard liv: jeg er ingeniørstudent uten at det gir meg den helt store gleden, jeg har greit med penger, er forholdsvis fornøyd med meg selv og har både venner og familie som bryr seg om meg og hvordan jeg har det. Jeg har hatt en god oppvekst og jeg har aldri vært utsatt for noen form for alvorlige hendelser som har kunnet gi meg traumer hverken i oppveksten eller voksenlivet. Fremtidsutsiktene ser gode ut, og jeg kommer sansynligvis til å leve et A4 liv med en 8-4 jobb, stasjonsvogn og stereoanlegg. (Og kone, barn, hund, ...) Jeg har ikke et intimt forhold med noen og er ikke forelsket for øyeblikket. Hvorfor tar jeg ikke livet av meg?

 

Som jeg nevnte innledningsvis lever jeg for følelser og stemninger. Det at jeg evner å føle gir livet mitt mening. Som menneske har jeg kjent på en rekke følelser og sinsstemninger, og hvær og en av disse har gjort intrykk på meg som person i større eller mindre grad. Jeg er interessert i musikk fordi det er det mediumet som til nå har vist seg å være den mest effektive måten for meg å fremkalle ulike følelser og sinsstemninger på, men film og billedkunst er også sterke medier. Men det er ikke bare i disse formene jeg søker følelser, jeg er bevist på mitt eget følelsesliv og tar dette innover meg. Jeg har enda ikke opplevd en følelse som er så ubehagelig at jeg mister helt kontroll ikke klarer bearbeide den fullstendig, det til tross for at jeg som de fleste andre har opplevd min dose med emosjonellt ubehag og til dels smerte.

 

Av en grunn jeg ikke helt har klart å forstå meg på føler jeg en form for glede også når livet er tungt og jeg streber i motbakke. Jeg var et stykke nede for en tid tilbake hvor jeg plutselig tok meg selv i å være deprimert, og følelsen jeg fikk akurrat i det øyeblikket var en slags selvironi over erkjennelsen jeg nettop hadde gjort. I ett par sekunder gikk jeg å smilte mens vintermørket og styggeværet pisket meg mens jeg lå nede emosjonelt sett. I samme periode ble jeg også oppmerksom på et annet fenomen som jeg krediterer den samme vinterdepresjonen, jeg ble følelsesløs. I en to-ukers periode var det som om noen slo av bryteren som styrer følelsene mine. Jeg ble grå og evnet ikke å føle glede, latter, empati eller kjerlighet for noen eller noe. Selv ikke min nærmeste familie eller de mest dyptgående musikkværkene som alltid får satt følelsene i sving gjorde et markant intrykk på meg. Det var først etter de to ukene jeg for alvor innså at det er følelsene jeg lever for.

 

Jeg erkjenner at mennesker som er dypt nede kan se selvmord som en utvei og jeg har fullt og helt respekt for de som velger denne veien. Jeg tror allikevel at man kan komme seg opp og videre stort sett uansett hvilken tragedie man er rammet av; spørsmålet blir om gevinsten står i stil med eller er større en, innsatsen man må legge ned for å komme dit. Alle som ikke er i en uholdbar situasjon vil ønske å fortsette å leve, det er en grunleggende drivkraft i mennesket. Bør man ikke da hjelpe de som har havnet i en uholdbar situasjon opp og ut av denne, slik at de kan ta den endelige avgjørelsen med et perspektiv som ikke bare er sentrert rundt det vonde i livet? Hvis man har noen i livet som bryr seg om en har en også noen å gå til for å motta støtte. Har man ingen i livet sitt som bryr seg om en kan en jo stryke det aspektet som involverer egoisme da handlingen ikke vil resultere i ubehag for noen andre i tiden etterpå. Jeg merker at det er vanskelig å diskutere selvmord på bakgrunn av moral og balanse mellom skade og virkning fordi farene for generalisering og ytring omring et felt som jeg ikke har førstehåndserfaring om er overhengene, men nå har jeg allerede skrevet det så jeg lar det stå. Jeg har ihvertfall gitt et inblikk i hvem jeg er og hva jeg lever for, og jeg håper du som har lest dette kan føle en ekstra gang på noe som føles godt, uansett hvor stort eller lite det måtte være. Kjenn at det er der og vit at verden er full av ting som kan få deg til å føle deg vel.

[Gjest Guest_undrer_*]

Du innser det faktisk er noe bra med deg og din personlighet, det at du har den gode egenskapen det er å få mange og gode venner?

Er det ikke deilig å få den bekreftelsen av andre mennesker?

Ja det er kanksje det? Tror det faller litt naturlig for meg å knytte vennskap, men til gjengeld skal det mye til for at jeg stoler på personer fullt ut, og har erfart at man [k]aldri[/k] kan stole på noen 100% (skal skrive mer om dette senere i posten)

Jepp, du har rett, det er en flott følelse at andre setter pris på min tilværelse!

 

Enig nok en gang, jeg tror også så godt som de aller fleste mennekser her på jorden har en eller annen betydning i verden. Må si jeg er inspirert av Matrix der, ja! (without purpose, we would not exist)

 

Litt mer dyster, akkurat denne, gjenspeiler kanskje det du sier om de suicidale tankene dine? Uansett, klarer du og sette ord på akkurat hva som plager deg? Hva som får deg til å ønske deg bort?

Ja, det vil jeg definitivt påstå! Hva som plager meg er litt vanskelig å sette ord på, men selve følelse at det ikke har noe betydning om jeg er død eller ikke, tror jeg har en stor betydning. Hver dag jeg lever, er en dag nærmere døden! Hvorfor leve seg igjennom et liv som man ikke er fornøyd med, når man uansett skal dø alikevel? Har det virkelig noe å si om jeg dør som 20-åring, eller 80-åring? Verden går på skinner, selv uten meg

 

føler du at du er den som samler opp alle andres problemer, nettopp fordi du er en god lytter, og en god støttespiller, men ikke klarer helt å åpne deg selv for andre med dine problemer?

Jeg vil ikke si jeg samler opp andres problemer, men det er klart jeg tenker over andres problemer, er det ikke dette som gjør oss 'human'?

Skulle kanksje ønske flere var snillere, men sånn er det ikke. Kanksje jeg lever for mye opp til gjensidighetsprisnippet? (gjør mot andre som du vil de skal gjøre mot deg). Men på en annen side; Jeg syns det koster så lite å gjøre folk blide og glade, så hvorfor skal jeg ikke?

 

Åpner meg [k]sjelden[/k] for noen i det hele tatt, da jeg har vanskeligheter for å stole fullt ut på folk. Har litt noya for at noen skal fucke meg helt over, mulig det er en forsvarmekanisme for å ikke bli knust, men hva vet vel jeg?

Vel, jeg åpnet meg én gang (var 2 år siden om jeg ikke husker feil) for en bestekompis, som jeg også begynte å se mer og mer på som en ekte bror med tiden. Han var faktisk den ene jeg kunne snakke om alt om; følelser, skole, foreldre, selvmord. Alt. Vi snakket om selvmord og alt som hører med (metoder, og hvorfor jeg ikke hadde lyst til å leve mer). Lang historie kort -> Han snakket meg fra det, og jeg er her den dag i dag. Anyways, som jeg sa i stad må en aldri stole 100% på noen. Hele vennskapet vårt fucket seg totalt (dette er rett og slett for mye å fortelle, dessuten har det liten relevans for resten av storien også ), og i dag vi snakker ikke med hverandre lenger. Jeg hadde mistet den personen i livet mitt som har betydd aller mest for meg (til og med mer enn min kjæreste som jeg fikk på et senere tidspunkt), og når folk snakker om død i familien/nære venner, så er jeg helt sikker på at vi har delt noe av den samme smerten ;\

 

Men, jeg har da åpnet meg for dere, så jeg er tydeligvis ikke helt fremmed for tanken. Men det å snakke med noen jeg kjenner om selvmord er svært uaktuelt. Skulle ønske jeg ikke var så svak som jeg er når det kommer til dette med selvmord, men får det rett og slett ikke ut av hodet mitt. Det er noe jeg tenker på daglig.

Jeg gikk igjennom noen gamle dokumenter (har mailet litt frem og tilbake med SOS), og så det sto jeg har hatt selvmordstanker siden sånn rundt 8.-klasse. Denne følelsen er klart noe som kommer og går, men føler jeg alltid kommer tilbake til denne tilværelsen som jeg er i nå. Om dette er fordi jeg er svak, og ikke makter å få livet til å fungere når det går i motbakke vet jeg ikke, men sånn er det nå.

 

 

lupah: Det er mange som har hatt en redning som deg, og flott er det! Det er skikkelig positivt å høre om slike historier om to (turtel)duer som finner sammen =]

 

 

Guest_Gjest_125_*: Det du nevner med følelsesbryter'n som skrus av er virkelig helt forferdelig. Er som om man går i koma på skolen og hjemme.

spørsmålet blir om gevinsten står i stil med eller er større en, innsatsen man må legge ned for å komme dit. Alle som ikke er i en uholdbar situasjon vil ønske å fortsette å leve, det er en grunleggende drivkraft i mennesket. Bør man ikke da hjelpe de som har havnet i en uholdbar situasjon opp og ut av denne, slik at de kan ta den endelige avgjørelsen med et perspektiv som ikke bare er sentrert rundt det vonde i livet?

Skikkelig bra argument i første setning, det likte jeg godt! Det er sånn jeg føler det, hvilken gevinst har jeg for å overleve, hvor mye må jeg streve for at jeg virkelig skal bli lykkelig.

Jo, man burde nok kanskje hjelpe de som er mindre heldige enn seg selv, but then again, hva får jeg ut av dette? Vil dette få meg til å føle meg bedre? Neppe

Noen ganger må man være litt kjip og tenke på seg selv også, det mener nu eg

 

Det du nevner om støtte blant andre syns jeg du har delvis rett i. Av alle jeg kjenner, er det svært få/ingen jeg vil snakke om om akkurat dette, men det betyr ikke de ikke vil føle ubehag hvis jeg skulle tatt selvmord. Skjønner du litt hvor jeg vil?

[Gjest Gjest_77]

Hei.

Har lest en del på nettet, og ser at det er mange i samme situasjon.

Jeg har vært skikkelig langt nede, selv om jeg har venner, familie, unger, kone osv. Stress har for meg vært en utløsende faktor, selv om det nok ligger noe medfødt i psyken også. Jeg var overarbeidet, stressa, så ingen fremtid der jeg kunne slappe av, så ingen lyspunkter, selv om ungene jeg har er de beste i verden. Ordentlig flotte. Ekteskapet ble en rutine. Virker som om vi bare er sammen for ungenes skyld. Det er jo ikke tid til noe lenger. I tillegg møtte jeg ei på jobben. Flotteste dama i hele firmaet, og hun syntes det samme om meg.

Hun var samboer, og flytta for seg selv for 1-2 mnd siden. Hun vil naturligvis ikke involvere seg med en gift mann, så hun er ei redelig og ordentlig dame. Prater ikke noe særlig med henne lenger, dessverre.

 

Jeg er med andre ord i ei LEI knipe. Får ikke fred med meg selv. Kan ikke snakke med noen om det, fordi jeg da vil belaste de jeg er glad i på en forferdelig måte. Jeg kan ikke belaste dem slik.

Har funnet ut at den beste måten er å kjøre rett i fjellveggen på vei til/fra jobb. Da vil mine etterlatte tro det var en vanlig bilulykke, samtidig som det bare er et lite vrikk på rattet. Enkelt og greit. Mine tanker og følelser vil være forsvunnet som dugg for solen, det samme vil jeg være.

Hadde jeg tatt livet mitt på en annen måte ville alle sett hva som var skjedd, og de hadde alle måtte leve med "skammen", hvis man kan kalle det "skam". Det vil jeg ikke skal skje.

Det eneste som gjør at jeg fremdeles er her, er at det i bibelen står at man ikke skal ta liv. Gud har skapt alt liv, og ingen har rett til å ta liv hvis han ikke kan gi liv. Det handler om evigheten, og jeg vil for all del ikke havne i helvete hvis det er det som skjer hvis jeg dreper meg selv.

Jeg er kristen, og har i mine nedgangsperioder opplevd at gud har gitt tegn på at han følger med. Det er godt, men får meg også til å lure på en annen ting. Hvorfor kan ikke Gud bare hente meg opp til himmelen, og bli ferdig med det?

Jeg ber om det hver kveld, at han må hente meg, men det ser ikke ut til at Han synes det er like relevant som jeg gjør. Håper Han gir meg tegn på hva jeg skal gjøre.

 

Jeg holder det snart ikke ut lenger.

[lupah]

Du sier at du ikke kan snakke med noen om det, men spør du meg BØR du snakke med noen. Kan du ikke snakke med kona di? Eventuelt kan du snakke med en psykolog hvis du absolutt ikke vil si det til noen du kjenner. Uansett må du få det ut. Det nytter ikke å holde det inne.

[Ernie]

" Til info kan jeg godt liste opp noe info om meg:

Trener 3 ganger i uka, ser på meg selv som i bedre form enn mange andre

Spiser nogenlunde sunt

Sover nok, 7+ timer hver natt

Gjør det ok på skolen

Er på ingen måte et mobbeoffer

Har mange venner

Ser ok ut (pen i følge mange chicks)

Bra økonomi "

 

Husk at mange misunner deg, hvorfor er ikke du fornøyd? Prøv noe utradisjonelt, noe som ikke alle vennene "driver" med.

Hvem har sagt at materielle goder betyr lykke? Det som er listet opp der er etter min mening overhode ingen garanti for at man lever et godt liv. Et godt liv har f.eks ingenting med god økonomi å gjøre, med mindre du har umettelig glede av å lykkes økonomisk. Det livet leves bare når man dekker ens behov, og et av de behovene mener jeg er personlig er streben etter å lykkes og gleden i forhold til fremtidige planer og mål. Har du ikke det tror jeg det er et fett om du har god eller dårlig økonomi, har bil eller ei osv.

 

Men generelt sett, Ernie: Man trenger absolutt noe å se frem til for å leve, for hvorfor skulle vi ellers leve?

Nettopp, man må alltid ha noe å kunne strekke seg etter, ellers det blir for kjedelig. Grøsser bare av tanken på et liv hvor «alt» er oppnåelig og «alt» er gjort.

[Gjest Gjest]

Flere og flere blir deprimert, og jeg tror det er mer vanlig å bli det nå om dagene enn hva for noen ti-år siden.

 

Hm, noen som har innspill rundt dette?

[ultimatedeskjet]

" Gjør det ok på skolen

Er på ingen måte et mobbeoffer

Har mange venner "

 

Det er dette jeg misunner. Materielle goder som godt med penger, fine klær og ellers ting som kjøpes, driter jeg i.

[Frohman]

Helt grei tankegang. Men siden det sitter igjen folk med smerte, finner jeg det ikke okay.

 

Birger

Heller folk rundt meg med smerte, enn meg i smerte.

[Gjest Yoshi]

Et sted (Bali eller Indonesia, husker ikke helt) pleier man ikke å sørge over dødsfall, man bare smiler og spøker litt med det. På den måten hindrer man at de etterlate sørger seg syke og får nedsatt livskvalitet bare pga. et lite dødsfall. Høres ganske greit ut, egentlig.

 

"ye ye he killed himself but what u gonna do lol ^^"

[Gjest Guest_undrer_*]

Ernie:

Når jeg slang opp 'Bra økonomi' som et poeng, så var det ikke dermed sagt at at jeg mener det automatisk betyr at siden jeg har god økonomi, så bør jeg være lykkelig. Jeg har lenge visst at penger ikke gjør en glad, og heller ikke materielle goder, men det hjelper litt i hverdagen at man har råd til både det ene og det andre.

 

ultimatedeskjet:

Det er aldri for sent å bli mer sosial, forbedre karakterer eller lignende. Livet er hva man gjør det til ;\

 

Yoshi: Det visste jeg ikke faktisk :o

[Melisma]

Jeg synes selvmord er egoistisk på mange områder. Hva skjedde med det å kjempe? Vi har alle problemer, store og små, man må bare kjempe seg gjennom det. Er det som krever ekte styrke og mot, tar man selvmord så godtar man at man har tapt for problemene. Vil man være en vinner, så kjemper man til sola kommer fram igjen. Om det tar måneder eller år så kan det ikke annet enn å gå oppover.

 

Det er ikke rettferdig ovenfor deg selv, for familien og for fremtiden og hva du kan utrette. Foreldra som har investert så mye, moren din som bar deg i 9 mnd og passa på deg, og faren din som jobba ræva av seg for å få i deg mat, søsknene som var stolte og glade i deg og lagde søte barneminner. Barna man skal få osv.. er mange man tar en avgjørelse for hvordan resten av livet deres kommer til å være. Ja, faktisk, man skylder de andre å kjempe..

 

vi har vel alle flørtet med tanken om selvmord når vi ikke har hatt det bra, men man klarer seg gjennom ting.

Endret 10. februar 2008 av Melisma

[ThaDuckMan]

Enkelt svar på trådens spørsmål:

 

Fordi du har foreldre!