Hvorfor kan man ikke selv bestemme over sitt eget liv?

[Gjest Guest_Undrer_*]

Hvem lever man for?

 

I den siste tiden har jeg lest en del sånne "jeg er lei av livet"-tråder, hvor jeg stadig ser "selvmord er ikke en løsningen, prøv heller å gjør noe med livet ditt"

 

Mange mener at det å ta selvmord er sinnsykt egostisk, men hvorfor er det egentlig det? Jeg skjønner ikke poenget med å leve i denne verden, hvis man selv ikke vil det. Så hvorfor skal man ikke da få lov til å bestemme over sitt eget liv, ved evt da ta selvmord hvis det er dette man virkelig vil?

 

Dette kan selvsagt diskuteres, om det er det rette valget, da det uten tvil påvirker familie, venner, jobb og andre bekjente. Da jeg vurderte selvmord for noen år siden var det eneste som holdt meg tilbake var tanken på hvor forferdelig familie og venner kom til å ta tapet ved å miste en sønn/bror og kompis. Men hvorfor er det slik at hvis jeg hadde dødd i en ulykke hadde det vært litt mere "ok" at jeg forlot denne verden? Har det virkelig betydning om man tar selvmord eller dør i f.eks en trafikkulykke? Livet er borte, for alltid uansett.

 

Når jeg ser nyheter om personer som dør i ulykker tenker jeg stadig: "why not me?", hvorfor er det slik at jeg må fortsette å leve, når jeg egentlig ikke vil? Det hadde vært så deilig å slippe alt maset som foregår i hverdagen. Si at jeg var glad hver gang jeg står opp om morgenen, at jeg virkelig gledet meg til hva livet hadde å by på. Så har det fortsatt ingen betydning om jeg dør, da jeg kan hverken kan føle eller tenke, jeg er altså ikke-eskisterende!

 

Om jeg dør, så vil alt i hele verden gå videre, ja folk vil sørge og tenke på meg i ny og ne, men det har ingen reell "effekt" på alt annet her på jorda, eller hele universet for den saks skyld. Mitt liv er så eksremt lite signifikant for resten av planeten at det er skremmende hvis man tenker seg godt om. Døden er en syklus som ikke kan unngås - så at man ikke skal kunne velge selv når man vil dø, syns jeg er trist

 

 

Som dere har skjønt, så er jeg ganske suicidal. Hva gjør man for å bedre dette?

 

Til info kan jeg godt liste opp noe info om meg:

Trener 3 ganger i uka, ser på meg selv som i bedre form enn mange andre

Spiser nogenlunde sunt

Sover nok, 7+ timer hver natt

Gjør det ok på skolen

Er på ingen måte et mobbeoffer

Har mange venner

Ser ok ut (pen i følge mange chicks)

Bra økonomi

 

Som dere kanskje "ser" så har jeg ikke noe "sinnsyk" god grunn for å ta selvmord, men er bare det at jeg ofte tenker på det (hver dag)

 

Sorry hvis dere tar dette som en whine-post, men har erfart at tema som dette hjelper det å snakke om, selvom tankene stadig kommer tilbake ;\

[MindTooth]

Selvmord et egoistisk, så fremt to du er født av en elg i skogen og har null relasjon til den menneskelige verden. Utover det, mener jeg det er egoistisk. Har selv hatt de tankene veldig sterkt, men jeg har to nevøer som jeg ikke ville skulle miste sin onkel fordi jeg tenkte bare på meg selv.

 

Birger

[Hoel]

Hvorfor er det egoistisk?

 

Selvmord er vel noe av det mest uegoistiske som finnes og grunnen mIn til å si det er følgende :

Meneskeheten i dag har et gigantisk problem og det er ressursmangel på grunn av overbefolkning. Så jo flere som tar selvmord jo mer blir det igjen til alle andre. Greit nok at dine nærmeste synes det er kjipt i noen uker/måneder/år men de kommer over det og fortsetter med sine liv(Jeg har selv mistet faren min som jeg hadde et utrolig godt forhold til så jeg vet hvordan det er).

 

Men det er et stort problem med selvmord, du har ingen garantier for at det blir bedre en du har det nå siden du ikke vet hva som skjer når du dør.

Endret 27. januar 2008 av Hoel

[Cheshire Cat]

Tenk på de nærmeste. Ikke alt dette med at de kommer til å blir ufattelig såret (det er jo selvfølgelig en høy faktor, men legg det til side et lite øyeblikk).

 

Når en person tar selvmord blir det mange spørsmål rundt dette. Den generelle tankegangen (min og egentlig) er "alle vil leve om de ikke har det forferdelig."

 

Så når en av dine nærmeste plutselig tar selvmord, da begynner man å spørre seg selv om at h*n hadde det så forferdelig. Var ikke du en god nok mor/far/bror/søster/kjæreste/venn etc. Man begynner å klandre seg selv.

 

 

Så ikke nok med at du sårer dem ufattelig, men de kommer nok ikke til å innse at du enkelt ikke ville leve mer, og dermed klandre seg selv.

[MindTooth]

Så jo flere som tar selvmord jo mer blir det igjen til alle andre.

Helt grei tankegang. Men siden det sitter igjen folk med smerte, finner jeg det ikke okay.

 

Birger

[Hoel]

Vel, hvis du har en stor sosial sirkel og mye folk som bryr seg om deg så har du vel kanskje 100~ som blir satt ut av det og 6 000 000 000 som "tjener" på det? For min del så er det ikke så vanskelig, men logikk og følelser går som regel ikke så bra sammen. Og selvom jeg har funnet ut av dette så sitter jeg jo her fortsatt. :-)

[Warz]

Hvis du ikke liker livet ditt gjør forandringer. Prøv alt

[toth]

Vet du, med spørsmålet "Hvem lever vi for?" er du den første som har fått meg til å tenke at selvmord kan ses som noe annet enn egoistisk. Jeg har ikke dermed endret syn på saken, men takk skal du ha for å ha åpnet et nytt perspektiv så enkelt og effektivt!

[Gjest Guest_undrer_*]

Mindtooth: Det er akkurat det jeg mener: man lever for andre, ikke seg selv!

 

Hoel: Takk for at du har et såpass bredt syn på saken. Må man være realistiske Og jeg er faktisk helt enig når du sier man ikke vet hva som venter når man dør. For alt vi vet er dette livet vi lever nå et paradis, sammenlignet med det som skjer etter døden

 

Nikken: Et avskjedsbrev hvor det står: "dere kunne ikke gjøre noe, jeg hadde det godt" etc etc er 0 stress å fikse

 

Warz: Det er selvsagt en mulighet å prøve forskjellige ting, men jeg har følelsen at selvmordsfølelsen alltid kommer tilbake, uansett hva jeg gjør, hvor glad jeg er, om jeg har kjæreste, venner eller om jeg har en god familie som støtter meg i alt jeg gjør.

 

Toth: Null stress Det ligger faktisk en del bak det også syns jeg!

 

 

I'm off!

[Ernie]

Selvmord er etter min mening overhode ingen egoistisk greie. Jeg kan komme på mange tilfeller hvor jeg regelrett vil påstå det er hjerterått og svært egoistisk av pårørende å ikke skjønne at man vil være død. Et slikt eksempel er uhelbredelig kreft. I de verste tilfellene har de så mye smerte og lidelse at ingenting hjelper. Hadde det vært en hund hadde den vært avlivet på flekken, men straks det er et menneske skal man altså kjempe til siste stund For meg henger det ikke på greip.

 

Uannsett, selvmord er ikke egoistisk (i mine øyne vel og merke). Det er en handling du gjør når du ikke ser «lys i tunellen», og for de som virkelig ikke har tenkt tanken selv tror jeg ikke det er så enkelt å sette seg inn i. Når du ikke har «lys i tunellen», ikke har noe å glede deg til, ikke noe å se frem til, ikke noe håp om noe som helst, hvorfor skal man ikke da begå selvmord? Hvorfor skal det være egoistisk å begå selvmord når du ikke har noe å leve for? Hvorfor skal det være slik at hvis det var snakk om en hund uten fremtid så hadde den vært avlivet på flekken, mens straks det er et menneske så må man for all del kjempe til siste stund? Er det ikke «lys i tunellen», så er det ikke det. Hvorfor skal det være så vanskelig å akseptere det?

 

Trådstarter: Hvis du vil bli mindre «suicidal» så bør du finne noe å leve for (hvis du ikke allerede har det da). Sikt deg ut ting du gleder deg til å gjennomføre eller skal skje. F.eks dra på en sommerleir, noen du kommer til å møte en bestemt dag, skolefag neste semester/år osv. (jadda, har litt dårlig fantasi akkurat nå) Forsåvidt trenger det ikke å være noe konkret heller. Å se frem til samboer/kone og x antall barn er jo lov også ;-) Poenget er bare å finne noe å glede seg til og holde fast ved. Når du gjør det har du håp, og håp er vitalt, for ikke å si grunnleggende, for å leve. Iallfall leve som i noe som kan være i nærheten av noe godt liv mentalt.

 

 

«My five cents», og det er fult lov å være uenig bare så det er sagt

[MindTooth]

Mindtooth: Det er akkurat det jeg mener: man lever for andre, ikke seg selv!

Om folk vil det, så er det ingen som skal bestemme over det. Det stiller jeg meg bak, at jeg skjønner hvorfor ingen skal bli lagt inn på akuttavdeling når de prøver å ta livet sitt. Men at det kan såre andre, burde veie opp mot at man ikke gjør det.

 

Birger

[ultimatedeskjet]

" Til info kan jeg godt liste opp noe info om meg:

Trener 3 ganger i uka, ser på meg selv som i bedre form enn mange andre

Spiser nogenlunde sunt

Sover nok, 7+ timer hver natt

Gjør det ok på skolen

Er på ingen måte et mobbeoffer

Har mange venner

Ser ok ut (pen i følge mange chicks)

Bra økonomi "

 

Husk at mange misunner deg, hvorfor er ikke du fornøyd? Prøv noe utradisjonelt, noe som ikke alle vennene "driver" med.

[Astralnoise]

Så klart mange tenker på selvmord. Hva er det å leve for i disse dager? Religion levde folk for før, så levde de... rett og slett for å overleve, mens vi har alt vi vil, og trenger egentlig ikke arbeide for å få noe. Vi tar det for gitt at det er vann i springen og varme fra varmovnen også. At man kan ta taxi dit man vil, og at man ikke trenger å kjempe om maten. We got it all. Det tar egentlig motet fra en, når man tenker på hvor lite det egentlig er å leve for i et materialistisk samfunn. Hvis man f.eks. samler på sjeldne bøker er det jo verd å jobbe hardt på skolen for å få en godt betalt jobb, slik at man har råd til de relativt dyre bøkene.

 

Men for hvermannsen... eller skal vi si, ungdommen i dag, så er veldig mange usikre på hva de skal bli, hva de vil, og drikker seg heller full sammen med venner enn å f.eks. gjøre noe jeg vil kalle, konstruktivt. Utvikle seg selv.

[Dr. Jacoby]

Interessant tråd, skal følge med på denne.

 

Jeg deler mange av synspunktene til trådstarter rundt det her, men jeg har aldri tenkt på selvmord. Det er nok fordi jeg har satt meg endel mål som jeg skal oppfylle, og det kommer ikke til å skje på mange år.

[Gjest Guest_undrer_*]

Er enig i det mange av dere sier her. Spesielt deg Ernie.

Når man virkelig er dypt nede, og ikke ser noe lys i tunellen så er det eksremt vanskelig å leve. Man har bare lyst til å sove hele dagen, være minst mulig sosial og gjemme seg bort fra alle...

Det virker som om greia i dagens samfunn er å leve absolutt lengst mulig, koste hva det koste vil.

 

Ja, finne noe å leve for: Ting jeg virkelig liker er å lytte på musikk, se film, drikke Cola og henge med venner. Men jeg føler det ikke blir nok, det gir meg ikke det store kicket at jeg har lyst til å stå opp hver morgen, at jeg gleder meg til det nye vi skal lære i mattetimen eller de andre fagene jeg har (holder på med ingeniørstudie). Jeg føler hele tilværelsen, og selve liver er så eksremt "tedious"

 

Men generelt sett, Ernie: Man trenger absolutt noe å se frem til for å leve, for hvorfor skulle vi ellers leve?

 

ultimatedeskjet: Har tenkt litt på dette selv, og uten å briefe eller noe slikt, så tror jeg faktisk mange kan (sier ikke at de er det) være misunnelig på meg. Å svare på hvorfor jeg ikke er fornøyd vil jeg påstå er veldig vanskelig, da jeg ikke vet det helt sikkert selv.

Altså, jeg vet at jeg tilrekkes begge kjønn, men tanken på å f.eks gå ut som bifil/gay er totalt uaktuelt. Etter jeg har hatt "kosestund med meg selv" (haha, tenkte jeg skulle skrive det litt pent) og tenkt på masse grisier med samme kjønn, føler jeg meg rett og slett drit discusting, det hele er ekkelt og jeg kunne ønske jeg aldri ble tiltrukket av annet enn damer :| jeg hater det intenst!

Har du noen ideer for hvorfor jeg ikke liker meg selv? Andre må også selvsagt komme med innspill om de skulle ønske det!

 

Zaran: Liten tvil om det du sier, bortsett fra at jeg sjeldent drikker alkohol =]

 

Dr. Jacoby: Om du føler det er ok å nevne hvilke mål du vil oppleve før du dør, så fyr!

Jeg skjønner at folk har slike, jeg skal gå dit og dit, oppleve dette, få kone, barn, fet bil og alt det der. Dette er ting jeg mener man tenker tilbake på når man er eldre, og [k]ikke[/k] har mulighet for å gjøre når man er gammel.

Når man ligger på sykehussenger så er det sikkert mange som tenker, "åå, jeg kunne ønske jeg var modig nok til å surfe på hawaii, det hadde vært en livsopplevelse. nå er jeg altfor gammel, så den muligheten er long gone"

Men som jeg da har nevnt før, hvis man dør har man ikke disse tankene om at jeg kunne ønske ditten og datten, så hva er da poenget? Er det en regel som sier en må leve til en blir xx år gammel til man dør av naturlige årsaker/apparater ikke kan holde liv i deg lenger?

Da kan en like så godt si [k]det[/k] er egoistisk. At gamle støv som ikke vet forskjell på foran og bak, klarer ikke drite sjøl, klarer ikke snakke med noen. At DE lever og kanksje tar opp unødvendig plass på sykehus og lignende steder. Da de er nærmest døde fra før av.

 

Men huff og huff, aktiv dødshjelp er fyfy og snakke om (tenker nå generelt om verden)

 

Men mister Jacoby, flott at du syns det er en interesant tråd =D

[Islanbadsj]

Kan jo prøve ulike aktiviteter. Hvis de vanlige blir for kjedelige, kan du jo prøve ekstremsport, som BASE-hopping f.eks.

[heismann]

Sånn som jeg "tolker" deg ut fra hva jeg leser, (og du har jo sagt det selv også) så er du en svært begavet person. Du har veldig, veldig mange av de egenskapene mennesker flest skulle ønske de hadde.

 

..men for deg har kanskje disse egenskapene blitt en så stor realitet at du bare ser på dem som en selvfølge?

 

 

Og til slutt:

Hva liker du best å gjøre av alt her i verden..?

[Gjest Guest_undrer_*]

heismann: Jeg er ikke helt enig det du sier om at de egenskapene jeg har, tar jeg for gitt.

Økonomien jeg har, den jobber jeg for. At jeg spiser sunt og trener er noe jeg velger selv, samme med når jeg legger meg. Føler det ganske naturlig at en har venner.. Hmm, har aldri hatt problemer med å skaffe meg venner, så det tar jeg kanskje fom gitt? Men det at en skaffer seg venner, det reflekterer også noe om meg som person? Hvordan jeg oppfører meg mot andre.. bare sier noe her nå altså

 

Og til slutt:

Hva liker du best å gjøre av alt her i verden..?

 

Akkurat den der var litt tøff, men tenkte en del på det istad:

Det må være det å glede andre; se smilet dems og være glad for de vennene jeg har! Noen skal det ikke mye til for å glede, det kan være små ting som å spørre noen om de vil være med på kino, eller spørre om de vil spise noe mat i byen. Det kan også være "større" ting som å gi bort filmer, høyttalere, være behjelpelig med data (mange som spør meg om dataproblemer) ja, sånne ting

Jeg syns det gir meg en følelse at jeg kan påvirke andres hverdag, gjøre den til noe positivt, at jeg kanksje har en betydning i denne verden.

 

Annen bra feeling er det å "ta bussen til skolen". Det trenger ikke akkurat være det å ta bussen til selve skolen, men det er som regel da jeg tar buss, så det passa så bra og skrive det!

Sitte på bussen i mørket, slappe av og kun nyte musikken som spilles på MP3-spilleren. Når man tenker "Hva om denne bussen tar meg et helt annet sted, bort fra virkeligheten, bort til en annen realitet".

Så kjører bussen inn på skoleplassen, og man skjønner at livet er like kjipt som alltid, man skjønner at repeat-knappen i livet mitt har hengt seg opp :|

[heismann]

Hmm, har aldri hatt problemer med å skaffe meg venner, så det tar jeg kanskje fom gitt? Men det at en skaffer seg venner, det reflekterer også noe om meg som person? Hvordan jeg oppfører meg mot andre.. bare sier noe her nå altså

Den der likte jeg egentlig veldig godt! Du innser det faktisk er noe bra med deg og din personlighet, det at du har den gode egenskapen det er å få mange og gode venner?

Er det ikke deilig å få den bekreftelsen av andre mennesker? Og merker jo på deg at du er en menneskekjenner. Så du vet jo det at vi mennesker ikke alltid er så flinke som vi bør være til å gi positive tilbakemeldinger og bekreftelse til de menneskene vi setter pris på i verden. Men likevel så sier du jo her at menneskene rundt deg setter pris på deg? Det er jo en fantastisk følelse som varmer masse, er det ikke?

 

Og til slutt:

Hva liker du best å gjøre av alt her i verden..?

 

Akkurat den der var litt tøff, men tenkte en del på det istad:

Det må være det å glede andre; se smilet dems og være glad for de vennene jeg har! Noen skal det ikke mye til for å glede, det kan være små ting som å spørre noen om de vil være med på kino, eller spørre om de vil spise noe mat i byen. Det kan også være "større" ting som å gi bort filmer, høyttalere, være behjelpelig med data (mange som spør meg om dataproblemer) ja, sånne ting

Jeg syns det gir meg en følelse at jeg kan påvirke andres hverdag, gjøre den til noe positivt, at jeg kanksje har en betydning i denne verden.

Se, her bekrefter du jo de gode egenskapene dine nok en gang! Virker som om du er utrolig flink til å gi mye til menneskene rundt deg.

Og du føler at du kanskje har en betydning i denne verden? Ja, det tror jeg du har! Jeg tror gjerne alle mennesker er her av en grunn, og mulig din grunn er nettopp det at du er en god lytter, og gjør livet lettere for menneskene rundt deg?

 

Og jeg undrer igjen, er det sånn at du føler du gir masse til menneskene rundt deg, og ikke får noe igjen? At du alltid er der for menneskene rundt deg, og løsner opp i sinnene deres, mens tankene bare hoper seg opp i ditt eget?

 

 

Annen bra feeling er det å "ta bussen til skolen". Det trenger ikke akkurat være det å ta bussen til selve skolen, men det er som regel da jeg tar buss, så det passa så bra og skrive det!

Sitte på bussen i mørket, slappe av og kun nyte musikken som spilles på MP3-spilleren. Når man tenker "Hva om denne bussen tar meg et helt annet sted, bort fra virkeligheten, bort til en annen realitet".

Så kjører bussen inn på skoleplassen, og man skjønner at livet er like kjipt som alltid, man skjønner at repeat-knappen i livet mitt har hengt seg opp :|

 

Litt mer dyster, akkurat denne, gjenspeiler kanskje det du sier om de suicidale tankene dine? Uansett, klarer du og sette ord på akkurat hva som plager deg? Hva som får deg til å ønske deg bort?

 

Hvis du ikke helt klart og tydelig kan definere hva "problemet" er, og hva du eventuelt ønsker å forandre, blir kanskje det et problem i seg selv? Å innse realiteten, sitt utgangspunkt, og jobbe for å gjøre det beste ut av situasjonen som er, tror jeg er viktig. Det kan være veldig hardt, men da føler du ihvertfall at du jobber deg oppover, og ikke nedover..

 

Og litt hypotetisk fra min side. Som jeg nevnte tidligere i posten, føler du at du er den som samler opp alle andres problemer, nettopp fordi du er en god lytter, og en god støttespiller, men ikke klarer helt å åpne deg selv for andre med dine problemer?

Husk at noen av de som går oftest til psykolog for å lette på tankene sine er nettopp psykologer selv.....

 

 

 

EDIT: ryddet opp i posten, og skrev den om litt.

Endret 29. januar 2008 av heismann

[Dr. Jacoby]

-slettet-

Endret 10. februar 2008 av Dr. Jacoby