Hva skjuler det seg bak din Ctrl+v?

[Skogslik]

Purity Through Fire

[Sennepo]

Длина болтов и гаек-10.5мм и 8 мм

[Datasmurf]

http://www.finn.no/finn/job/parttime/object?searchclickthrough=true&finnkode=54320637

[Captain Kuijt]

https://www.youtube.com/watch?v=AkX0Z-CRX-M

[Datasmurf]

Har sett "De urørlige" for første gang. Gjennomgående fin film.

[Skogslik]

Bölzer

[ærligøs]

Bisetninger er underordnet eller avhengige av en hovedsetning eller en annen

bisetning. Vanligvis regner man med tre typer bisetninger:

I. Substantiviske bisetninger har funksjon som et substantivledd (f. eks. som

subjekt eller objekt): Han sa at han ville gå; Han spurte om jeg var

hjemme; Jeg vet ikke hvem han er.

II. Adjektiviske bisetninger har funksjon som et adjektivisk ledd: Jeg traff en

mann som jeg kjenner godt; Han bor i den byen hvor jeg vokste opp.

III. Adverbiale bisetninger har funksjon som et adverbialt ledd. De deles

gjerne inn i syv betydningstyper:

l. Tidssetninger: Da han kom, gikk jeg; Han bruker briller når han leser.

2. Årsakssetninger: Hun måtte være hjemme fordi hun var syk.

3. Betingelsessetninger: Hvis du tenker deg om, skjønner du dette; Jeg

skulle ha hjulpet deg, hadde jeg bare hatt tid.

4. Hensiktssetninger: Han unte seg knapt maten for at sønnene skulle få

en god utdannelse.

5. Følgesetninger: De var så trette at de ikke orket å gå lenger.

6. Sammenligningssetninger: Du spiser som om du aldri hadde smakt mat

før.

7. Innrømmelsessetninger: De fyrte ikke i ovnen, selv om termometeret

viste under null; Enda han var helt utslitt, gav han seg ikke.

[Datasmurf]

konk: komme seg

[1BlueAnd1White]

Spotify

[ærligøs]

Jo Bech-Karlsen

Den farlige subjektiviteten

 

Jeg har lenge reagert på den feige dobbeltheten i de signaler universiteter og høyskoler sender ut til sine studenter. Ingen tror lenger på objektivitet i skrift, men lærerne forventer likevel at studenter skal skrive nøytralt og upersonlig. Angsten for subjektiviteten er påfallende i store deler av akademia.

Denne høsten stilles problemstillingen på sin spiss. Ved innføringen av "kvalitetsreformen", åpnes det for nye skriveformer for studenter som tar høyere utdanning. De kan blant annet skrive essay, og oppfordres til å uttrykke seg i andre sjangere enn den tradisjonelle avhandlingen og artikkelen. Jeg forutsetter at dette er alvorlig ment, og ikke bare handler om gammel vin på nye flasker. De nye sjangrene skaper hodebry for de vitenskapelig ansatte. Men i stedet for å utforske problemet – og ta utfordringen – velger mange en umulig mellomposisjon. De sier: Skriv gjerne essay, men vær nøytral. Men essayet er jo ikke nøytralt; det er per definisjon personlig og subjektivt. Derfor skaper slike doble signaler forvirring og frustrasjon blant oppegående studenter. Det er som å si: Dra på sykkeltur, men sett sykkelen igjen hjemme.

Ofte er dobbeltheten ikke uttalt, men like fullt tydelig for studentene. Kravet om nøytralitet ligger som en uuttalt forventning fra fagmiljøet. Men studentene møter det også som myndig imperativ i lærebøker, som i Tor Egil Førlands bok Drøft. Lærebok i oppgaveskriving fra 1996. Der skriver han at studentene ikke skal "gi til beste sitt personlige forhold til emnet". Han råder dem til å skrelle vekk alt som minner om moral eller menneskesyn, fordi det avslører en "manglende evne til å holde irrelevante ting borte fra oppgaven". I et intervju i Universitas 12. februar i år uttrykker førsteamanuensis i litteraturvitenskap, Kjersti Bale, noe av den samme angsten for det personlige: "Jeg har erfaring med at studenter som trekker inn personlige erfaringer i oppgavene ofte gjør det på en ureflektert måte. I stedet for å se noe fra ulike perspektiver blir de ensidig subjektive", sier hun. Legg merke til at subjektivitet nærmest blir framstilt som noe suspekt og i alle fall nedsettende. Hva er i så fall alternativet? Objektivitet?

Bale avviser studentenes erfaringer, men stoler blindt på sine egne. Kan det hende at også hun bruker sine erfaringer "på en ureflektert måte"? For hvilken verdi og gyldighet har noen slike studenterfaringer, når de ikke reflekteres inn i en sammenheng? Hva vet hun for eksempel om hvordan studentene ville håndtere sin subjektivitet dersom de fikk opplæring og trening i å bruke den i essayskriving? Jeg har selv veiledet tre årskull med hovedfagsstudenter i å bruke personlige erfaringer i akademisk essayskriving, og resultatet ble gjennomgående svært gode fagtekster.

Jeg tror det skyldtes at refleksjonen ble mer forpliktende og forløst når den ble forholdt til egne erfaringer. Studentene skjønte at utfordringen lå i å teoretisere selv, like mye som å vise til eksisterende teorier.

Intellektuell uredelighet
Samfunnsvitere og humanister har forlengst forlatt den gamle "korrespondanseteorien" for sannhet. Denne teorien forutsatte at det hersket samsvar mellom våre beskrivelser av virkeligheten og virkeligheten selv. Teorien er nå ansett som naiv og uholdbar både i filosofisk og vitenskapsteoretisk forstand. Samfunnsvitere foretrekker i dag å snakke om den samfunnsskapte konstruksjon av virkeligheten. Også humanister vet at tekster er konstruksjoner, og aldri kan være objektive avspeilinger av virkeligheten. Så hvorfor skal den uuttalte forventningen om objektivitet få ligge som en klam hånd over studentenes oppgaveskriving? Dobbeltheten virker både intellektuelt uredelig og unfair overfor studentene.

Hva er det egentlig engstelsen handler om? Etter møter med alt fra gammelpositivister til mer lunkne pragmatikere på universitetene, oppfatter jeg en slags Erasmus Montanus-logikk: Bruk av egne erfaringer fører til subjektivitet, og subjektivitet er upassende på universitetet – ergo er personlige erfaringer irrelevante. At man med et slikt resonnement utelukker et stort og viktig kunnskapsmateriale bekymrer visst ikke. På et møte med ansatte på Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo, fikk jeg en god illustrasjon fra en av de mer erfarne vitenskapelig ansatte. Hvis en student arbeider på si i et vaskebyrå vil jeg fraråde henne å bruke disse erfaringene når hun skriver oppgave, sa han. Hvorfor det? spurte jeg forbauset. Selv ville jeg sagt at hun hadde skaffet seg en førstehånds erfaring, som hun absolutt burde vurdere å bruke. Nei, sa professoren, hun ville mangle den nødvendige distanse, og dermed kunne teksten bli subjektiv.1 Så var vi der igjen: Erfaring fører til subjektivitet, og det vil vi ikke ha. Burde ikke heller professoren og hans skuggeredde kolleger stille seg det grunnleggende spørsmål – i den intellektuelle redelighetens navn: Er det mulig å skrive en fagtekst som er uten subjektivitet – på ett eller annet nivå, i en eller annen forstand? Ville det ikke være mer stimulerende å diskutere hva slags subjektivitet som kan tillates i et faglig essay, for eksempel, og hvor grensene går for bruk av personlige erfaringer?

Erfaringer er personlige
Ingen kan bruke sine erfaringer i en tekst på en objektiv måte. Erfaringer er personlige, og inneholder alltid et element av subjektivitet. Åpner vi for at studenter skal bruke sine erfaringer, må vi altså åpne for subjektivitet i tekstene. Alternativet til den tomme objektiviteten må være en åpen subjektivitet. Slik samfunnsforskere i dag må situere seg i tekstene sine, må også studenter lære seg situeringens kunst. Med situering menes at skriveren må klarlegge sin posisjon og sitt forhold til den kunnskapen som bygges opp i teksten. Slik blir subjektiviteten åpen og sårbar, ikke kamuflert og uangripelig. Men selvsagt er det først og fremst kunnskapen som skal situeres, ikke skriveren som subjekt. Det handler om den aldri hvilende utfordring som ligger i vendingen fra det personlige til det allmenne.

Kvalitetsreformen krever at vi lærere skal ta studentene mer på alvor. De skal få arbeide mer med prosesser, og kan velge alternative uttrykksformer. Det ligger betydelige frigjørende krefter i en slik omlegging. Hva hvis studentene vet mer enn lærerne? Bare tanken er så svimlende at den ryster akademia i sine grunnvoller. Ligger noe av forklaringen på vegringen mot det personlige her? Truer subjektiviteten det akademiske hegemoniet? Hvis studentene finner ut at keiserne er uten klær, hva da ...

Universitetet opprettholder noen stive akademiske strukturer og tradisjoner, der hierarkiet er det ordnende prinsipp. I dette hierarkiet står studentene fortsatt nederst på rangstigen, til tross for fagre politiske signaler om studentmedvirkning og innflytelse. Står man nederst på en rangstige, forventes det høyere opp på stigen at man innordner seg. Det kan bety å tilpasse seg de rådende konvensjoner, som kan være mer eller mindre uttalt, men like fullt er sterke som signaler i systemet. Er man usikker – og det blir man når vage signaler får styrke – vil man etterape den akademiske stil som synes tryggest og mest utbredt. Slik bidrar studentene til å vedlikeholde og forsterke et akademisk system de fleste av dem er grunnleggende kritiske til. De har egentlig ikke noe valg.

Jeg møtte nylig en student som var i ferd med å hoppe av fra studiene på Blindern. Grunnen var enkel: Han følte at studiene ikke hang sammen med livet han levde. Han syntes i stadig mindre grad at det han lærte angikk og kommenterte det han var opptatt av. Masseuniversitetet kommer ikke studenter som ham i møte. Studenten er bare et nummer i rekken, og han skal også uttrykke seg som et nummer i rekken. En slik forventning om anonymitet og stemmeløshet er dypest sett undertrykkende.

Studenten jeg møtte er ikke alene, og fenomenet gjør seg gjeldende betydelig tidligere i livet. Det er ikke uten grunn at stadig flere ungdommer velger bort allmennfaglig retning på videregående skole og søker seg til de yrkesfaglige retninger i stedet.

Jeg har selv opplevd studenter som overrasket med sine detaljerte kunnskaper og innsikter på områder jeg ikke kunne noe om. Det skyldtes selvsagt at de tok sine erfaringer i bruk – og på alvor. Og det skyldtes at vi som var deres lærere oppmuntret dem til det. De skrev seg fram til spennende sammenhenger mellom det de hadde erfart og det de lærte. Ofte har vi som har arbeidet slik opplevd at hovedfagsstudenten var professoren overlegen.

Jeg har ingen konklusjon, men en appell til de vitenskapelig ansatte på universiteter og høyskoler: Ta erfaringen og subjektiviteten på alvor. Benytt den anledningen kvalitetsreformen gir til å eksperimentere med nye metoder og former. Sett i gang skrivekurs og seminarer. Arbeid vitenskapsteoretisk med sannhetsbegrepet. Det kan ligge store muligheter for forandring og kvalitetsforbedring i en slik prosess – om dere våger å åpne for den.

Jeg avslutter med et sitat til ettertanke. Dag Østerberg sier:

Anonymitet gir trygghet, man stikker seg ikke ut. Samfunnsvitenskapelig litteratur preges av en fagsjargong som ikke bare virker kjedelig på utenforstående, men er kjedelig også for den som skriver.2

 

 

 

Noter:
1. Når dette instituttet nevnes spesielt, vil jeg legge til at professor Karin Widerberg lenge har åpnet for friere oppgaveskriving blant studenter, bl.a. gjennom boken Oppgaveskriving. Veien til lystbetont skriving og gode rutiner, Tano, 1994. Også professor Willy Pedersen oppfordrer studentene til å skrive sine erfaringer på en friere måte, blant annet gjennom kortere, avsluttede skriveøvelser knyttet til avgrensede feltarbeid.
2. "Essayet innen samfunnsvitenskapene", i Et nytt forsøk, seminarrapport fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, Oslo 1997.

[Datasmurf]

Drite på meg elns

[ærligøs]

"Da Lise oppdaget at katten var syk dro hun straks til dyrlege."?

[*F*]

https://www.facebook.com/video.php?v=1214481011932420&set=vb.199098633470668&type=2&theater

[Datasmurf]

http://imgur.com/1LrxARx

[mkberg]

Torfinn Borkhus

 

Hva?? Hvem i huleste er dette? Ante ikke jeg hadde denne dataen hos min ctrl+v.

[-ɐMoԀ-]

287

[Chocolate-Monster]

Ikke ta sand. Blir for tung og hard om du ikke har boksa mye før eller har skikkelige hansker ville jeg brukt tøy (i en lærsekk selvfølgelig) Læret gjør det hardt nok og tøyet demåpemr slaget litt. Om du vill få den mere stødig ta sand i bunnen så dingler den ikke så mye

Snakker om boksesekk som er nja 120cm lange som anbefales sånn c: Men går greit med mindre å tror jeg c:
Beste er vel uansett burke 1k på å kjøpe.

[ærligøs]

Disse menneskene mangler ikke viljestyrke. De har bare hatt så mye å bruke den opp på.

[Datasmurf]

Highpass

[Skogslik]

LIARVÅGVEGEN