Gå til innhold

Hva skjuler det seg bak din Ctrl+v?


Anbefalte innlegg

Videoannonse
Annonse

I musikkens verden i dag, tar vi turen til Bergen og Gisle Martens Meyer. Geniet bak blant annet Ugress og Nebular Spool. Jeg skrev så vidt om Ugress i starten av oktober 2012, men denne gangen tenkte jeg å dykke dypere ned og ta for meg studioalbumene hans.

Ugress startet i 2000, samme år kom EP-en «E-Pipe EP», og det første albumet, «Resound» kom i 2002. «Resound» er et av mine favorittalbum. Det inneholder så mange bra låter. Som for eksempel «Loungemeister», «Spider-Man Theme», «Atlantis Coastguard Corruption», «Decepticons», «Kaleido Scope», «Trigger 22», «Autumn Colours» … og jeg kan teknisk sett bare fortsette å nevne alle sporene på plata. Spesielt glad i «Trigger 22», som sampler filmen «Sweetwater» fra 1988. «E-Pipe», «Loungemeister» og «Spider-Man Theme» er gladlåter fulle av energi, og «Queen of Darkness», «Trigger 22» og «Atlantis Coastguard Corruption» er mystiske og litt mørke låter. De andre sporene, «Reason to Believe», «Decepticons», «Falling», «Autumn Colours» og «Kaleido Scope» er et sted midt i mellom, og det gjør dem ikke det minste dårligere.

I 2004 kom «Cinematronics» ut. Det hele starter dramatisk og herlig, litt trip-hop-aktig, bare med strykere, med «Il Pirata». Så følger «Manhattan Sapphire», og er nok en energisk gladlåt. Spor nummer tre, «Makina Fifth», er basert på chipmusikk, og musikkvideoen - som ble spilt på Svisj i tide og utide - er til å dø for, og omhandler en kjærlighetshistorie mellom to badegakker. Therese Vadem bruker sin fantastiske stemme og legger en fet vokal som passer utmerket til Gisles melodier. Nestemann (nestelåt?) ut, er «Cowboy Desperado». Like tung og herlig som «Il Pirata». Det føles tidvis som om jeg hører på sludge, bare melodisk sludge. Klager ikke.

«Nightingale» er nok en låt hvor Therese Vadem synger. Nesten like fin som «Makina Fifth». «And could you please read me a / bedtime story / the one about / the nightingale.» Teksten er fin, og sangen anbefales til alle som liker rolig, melodisk electronica. De neste sporene, «Bad Dreams Come True» - beskrevet av Gisle selv som «den minst tilgjengelige og mørkeste sangen på albumet», «Binary Code» - med den simple, repeterende teksten, «Binary Code, Binary Code, Zeroes and One», og «The Beauty Never Lasts» - også med vokal av Therese Vadem, er alle bra, men ikke like bra som de som blir beskrevet med mer tekst, sånn i mine ører i alle fall.

Spor nummer ni er «Monochromatic World», og sampler BBC Radios science fiction-program, «Journey into Space», og omhandler romfarere som har landet på en planet som er øde og monokromatisk. Nummer 10 er «Shadows and Doubts», Therese Vadem legger vokal, Czhewr Affen spiller bass, og teksten består av tulleord og har ingen mening (litt som Dios «Holy Diver»). «Battle 22» er spor nummer 11, og det er samplet fra filmen «The Omega Code». Det er også en av fire sanger med tallet «22» i navnet. Siste spor på «Cinematronics», er «Rainy Transylvanian Day». En sang som minner meg en del om «Atlantis Coastguard Corruption» fra «Resound». Bare med en transylvansk feel.

I 2008 kom «Unicorn». En plate bestående av fet electropop med punkdriv, herlige danselåter, dub og drømmemusikk. Både Heidi Marie Vestrheim og Christine Litle har lånt stemmene sine til forskjellige spor på plata, mens Jørn Rathe legger fete basslinjer. Plata starter med å gå fullt ut på «Redrum», hvor vi kan høre Christine Litle. Så følger «Lost in Time», som tråkker gassen i bånn, og Heidi Maries fantastiske vokal følger oss gjennom sangen. Spor nummer tre er «Evil Jeans», en låt som låner kraftig fra Michael Jacksons «Billie Jean». Vi kan kalle det en «ond» electrometal versjon. Jeg tror jeg liker den bedre enn den originale. Mer electro, fetere lyd, og Gisles egen vokal, bare scramblet så den er tilnærmet ugjenkjennelig.

Så følger den rolige «Fail to Grow» som spor nummer fire. Christine synger på denne også, og melodien er opprinnelig av den fantastiske Camille Saint-Saëns. Neste låt ut er «Kommisär Kontemporär». En herlig sang. Så kommer nok en punkaktig låt. «The Ultimate Fix», også med vokal av Christine. Refrenget med «I'm gonna startle everyone / with my high-heel kicks / to make your head spin fast / around the ultimate fix» kombinert med den drivende melodien, gjør dette til en svært fengende sang. Spor nummer syv, er litt mer klassisk Ugress igjen (tenk «Loungemeister»). På «Harakiri Martini» bruker Gisle en rød thingamagoop (en enkel, analog synthesizer utviklet av Dr. Bleep) for å lage fete lyder. Det fungerer. Dette er funky funk!

Spor nummer åtte, er «He is my Listener» og siste spor på dette albumet med vokal av fantastiske Heidi Marie. Til tider ganske inspirert av Mari Boine, den joikaktige vokalen på denne sangen er god som gull, og får meg til å lene meg tilbake i stolen og slappe av. Frem til spor nummer ni starter. «Zombie Eagles» lever opp til navnet sitt, og vi er tilbake på drivende, herlige låter igjen. Spor nummer ti er «Blue Magnetic Monkey» og siste spor på denne plata med vokal av Christine Litle. Elektropop med fengende tekst, vanskelig å komme utenom. Siste spor på plata, er «Regression 22». Den eneste sangen på albumet som varer i mer enn 5 minutter, og sang nummer tre med «22-temaet». Vi er tilbake på tungt, seigt og vakkert. Melankolsk og mystisk. Ordet som popper opp i hodet mitt er «dystopi», og jeg tror det stemmer ganske bra.

Det hittil siste studioalbumet til Ugress, kom i 2009. Det har jeg ikke hørt nok på til å oppgi en mening om enda, så det får komme senere. I stedet vil jeg nevne noen andre favoritter. Som «Einhorn 22», en sang man finner EP-en «Schizophonica» fra 2009, og EP-en «Luftslott» fra 2011. Og også den fantastiske «Robot Army»-singelen.

«Schizophonica» inneholder også fire andre fantastiske låter. Det hele starter med «VHS», som virkelig minner meg om 80-tallet og VHS generelt. Spor nummer to er «Music for a Recursive Function», og er en sang som minner en del om «Monochromatic World» fra «Cinematronics» og «Decepticons» fra «Resound». Så følger spor nummer tre, «Skagerrak», med vokal av Christine Litle. Denne artisten fra Grimstad er fantastisk god. Det er for øvrig sangen også. Dette er trip hop, rett og slett. Som å høre på Portishead igjen. «I feel the rain / wiping me out / I feel the rain / washing me away». Seigt, avslappende, kan bli euforisk av mindre. Så har vi den tidligere nevnte «Einhorn 22», i samme stil som de andre sangene med «22-tema», og ble utgitt samtidig som «Skagerrak», for å feire premieren av «Kometkameratene», et norsk barne-TV-program produsert av NRK, og med musikk av ingen ringere enn Gisle Martens Meyer. Siste spor på denne EP-en, er en vakre «Explorer’s Demise». Det føles som jeg spiller et indie-spill som «Braid» eller vandrer rundt i en småsær, fransk kultfilm. De kaller det vakker musikk, jeg sier meg enig. Slik som folk drodler på papir når de ikke har noe annet å ta seg til, føles det som om Gisle drodlet denne melodien på piano, og jeg er glad han gjorde det. Dette er rett og slett pent.

Den overnevnte EP-en «Luftslott» fra 2011, må også med. Om ikke annet, så for tittelsporet. Denne låten er - som det meste annet Gisle har syslet med - rett og slett, unnskyld uttrykket, porno. Det samme kan sies om de neste sporene, «Tortoise Locomotive», «The Doctor», spesielt «Undead Funeral March» som jeg har vanskeligheter med å beskrive, men jeg kan virkelig se for meg levende døde vandre rundt til denne, både til begravelse og til Benny Hill-lignende påfunn, «Hollow Wings», og siste spor på denne EP-en, «Remote Control Labyrinth» - nok en sang som minner om «Decepticons» og «Monochromatic World». Du hører at han har hatt det gøy når han har laget denne sangen. Du hører mange rare lyder i løpet av de 6 ¾ minuttene den varer.

For at dette ikke skal bli alt for langt (det er sannsynligvis langt over grensen allerede, men sånn går det når jeg først tar for meg Ugress), avslutter jeg med ghosttronica blandet med pop, «Ghost von Frost», som minner om «Remote Control Labyrinth, samt den fantastiske «Robot Army». På sistnevnte har nok en gang thingamagoopen blitt flittig brukt, og det er så herlig. Jeg vil ha min egen lille robot. Eller en hær av dem. Kan se for meg at det kan bli et interessant prosjekt med en slik, en theremin, en stylophone og en talk box. Ugress møter Peter Frampton møter magi.

Lenke til kommentar

For det første: Det skaper friksjon. Det lærte jeg neste dag da jeg skulle gå til skolen i stekende sol. Etter å ha gått i noen trapper på skolen begynte jeg å svette. Jeg tenkte at jeg skulle gå på do da jeg kjente noe ubehagelig. Svette! Det begynte å samle seg i sprekken min og en ubehagelig følelse når rumpeballene gled mot hverandre i hvert skritt jeg tok. Jeg rakk ikke å gå på do for jeg måtte rekke timen så jeg tenkte at det tørker sikkert!

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...