Gå til innhold

Hva skjuler det seg bak din Ctrl+v?


Anbefalte innlegg

Videoannonse
Annonse

A man is driving down the road and breaks down near a

Buddhist monastery. He goes to the monastery, knocks on

the door, and says, "My car broke down. Do you think I

could stay the night?"

 

The monks graciously accept him, feed him dinner, even

fix his car. As the man tries to fall asleep, he hears a

strange sound. The next morning, he asks the monks what

the sound was, but they say, "We can't tell you. You're not

a monk."

 

The man is disappointed but thanks them anyway and goes

home.

 

Some years later, the same man breaks down in front of the

same monastery. The monks again accept him, feed him, even

fix his car. That night, he hears the same strange noise

that he had heard years earlier.

 

The next morning, he asks what it is, but the monks

reply, "We can't tell you. You're not a monk."

 

The man says, "All right, all right. I'm dying to know.

If the only way I can find out what that sound was is to

become a monk, how do I become a monk?"

 

The monks reply, "You must travel the earth and tell us

how many blades of grass there are and the exact number

of sand pebbles. When you find these numbers,

grasshopper, you will become a true monk."

 

The man sets about his task. Some forty-five years later,

he returns and knocks on the door of the monastery. He

says, "I have traveled the earth and have found what you

have asked for. There are 145,236,284,232 blades of grass

and 231,281,219,999,129,382 sand pebbles on the earth."

 

The monks reply, "Welcome. You are now a monk. We shall

now show you the way to the sound."

 

The monks lead the man to a wooden door, where the head

monk says, "The sound is right behind that door."

 

The man reaches for the knob, but the door is locked.

He says, "Master, give me the key."

 

The monks give him the key, and he opens the door. Behind

the wooden door is another door made of stone. The man

demands the key to the stone door. The monks give him the

key, and he opens it, only to find a door made of ruby.

He demands another key from the monks, who provide it.

Behind that door is another door, this one made of

sapphire. So it went until the man had gone through

doors of emerald, silver, topaz, amethyst, and

gold.

 

Finally, the monks say, "This is the last key to the last

door." The man is ready. He unlocks the jade door, turns

the knob, and behind that door he is amazed to find the

source of that strange sound.

 

But I can't tell you what it is, because you're not a

monk.

Lenke til kommentar

Ingvar Ambjørnsen

 

De første årene til en forfatter

Ingvar Ambjørnsen ble født i den lille byen Larvik 20. mai 1956. Hans far var postbud og moren hans var hjemmeværende. Han var ikke særlig skoleflink, skrev stiler hvor innholdet var bra, men fulle av feil. Ambjørnsen var glad i å lese bøker og er det enda. Han liker Hamsun veldig godt og han leser bøkene om og om igjen. Da han var 14 år bestemte han seg for at han skulle bli forfatter og 11 år senere ble han det. Han hadde en uhyre dårlig utdannelse og fullførte ikke en gang videregående skole. Ingvar forteller i et intervju at han ikke vil fortelle om personlige ting som familie og lignende.

En forfatters ungdom

Ingvar utviklet seg til ungdom og kom i mange miljøer hvor det var mye røyk, alkohol og narkotikaforbruk. Han hadde mange småjobber før han reiste hjemmefra som 18-åring og fikk jobb på Lier sykehus. Den jobben ble inspirasjonskilden til den første boka hans, ”23-salen”. Der skriver han om hvordan livet på en psykiatriavdeling på et sykehus er. Ingvar hadde egentlig tenkt å bare skrive en liten sak, kanskje bare et hefte, men han leverte allikevel det lille han hadde til forfatterlaget, som var et undergrunnsforlag som ble oppløst for lenge siden. Ambjørnsen ventet og fikk svar av en smilende forlagssjef. Ambjørnsen fikk klar beskjed om å gå rett hjem å skrive en bok. Han gjorde det og hadde endelig greid målet sitt: Å bli forfatter.

 

På flyttefot

Ambjørnsen har flyttet mye og i 1985, flyttet han til Hamburg i Tyskland hvor han fortsatt bor sammen med sin tyske kone Gabrielle Haefs. I følge ham selv er han nødt til det, for i lille Norge blir han overfalt av mennesker som ønsker å diskutere en av bøkene hans. I Hamburg lever han avslappet og får god tid til å skrive. Han mener selv at han har det veldig bra.

 

 

Gjennombruddet

I 1986 kom gjennombruddet som gjorde Ingvar Ambjørnsen til den store kjendisen han er. Cappelen holdt en konkurranse om romaner som var ganske omfattende og den vant Ambjørnsen med kjempesuksessen ”Hvite Niggere”. Etter denne suksessen kom det mye bra fra Ambjørnsen .

 

Voksenforfatteren

Ingvar skriver først og fremst for voksne og ungdom. Han henter inspirasjon fra forskjellige miljøer som han kjenner godt. Mange av bøkene handler om outsiderne i samfunnet det ikke blir så ofte skrevet om. Han skriver godt og gjennomtenkt og miljøene skildres nøyaktig og det gir et positivt inntrykk og viser veldig godt hvordan personene har det. Grunnen til at Ambjørnsen skrev serien om ”Pelle og Proffen” er ganske enkel: Han begynte å lese ”Hardyguttene”, men han synes at det var veldig dårlige bøker. Det var dårlig språk og dårlige skildringer og mysteriene var patetiske og lite troverdige. Derfor ville han gi ungdommene et bedre alternativ og skapte derfor ”Pelle og Proffen”. De aller fleste velger nok Ambjørnsens bøker fremfor ”Hardyguttene”.

 

Priser

Ambjørnsen har vunnet 12 priser. I 1995 vant han Brageprisen og han vant riksmålsprisen i 1999.

Hele Ambjørnsens liste over priser/belønninger er som følger:

1986 1.pris Cappelens romankonkurranse for ”Hvite niggere”

1987 Språklig samlings pris

1988 Cappelenprisen

Hamburg bys stipend

Lübeck bys stipend

“Døden på Oslo S” på Ibbys Honour List

1991 80-tallets beste barne- og ungdomsbok (Døden på Oslo S) utdelt av Bokhandlerforeningen

Ungdommens bokpris. Utdelt av Hå kommune på Barnas bokdag.

1995 Brageprisen (romanen ”Fugledansen”)

1996 Bokhandlerprisen (romanen ”Brødre i blodet”)

1999 Vestfold Litteraturpris (romanen ”Elsk meg i morgen”)

1999 Riksmålsprisen (romanen ”Elsk meg i morgen”)

 

Forfatterskapet

Ingvar Ambjørnsen har skrevet veldig mange bøker og den første boka, ”23-salen” handler om Ambjørnsens egen opplevelse på Lier psykiatriske sykehus. I boka møter vi Andreas Wiegert, en skoletrøtt 18-åring som Ambjørnsen selv. Han begynner å jobbe der. Andreas jobber hardt for å bli flink og han observerer hvor dårlige mange av pasientene blir behandlet. Ambjørnsens neste bok ”Sarons Ham” ble en av Ambjørnsens svakeste bøker. Den kom 1982 og på en rå og brutal måte beskriver den hvordan en outsider trekker med seg andre i galskap, stoff og narkotika. ”Den siste revejakta”, er en serie som består av spenningsromaner om rusmidler og spesielt om hasj. Den skildrer veldig godt psykiske problemer som hovedpersonen får på grunn av mange års forbruk av hasj og andre rusmidler og lang tids flukt fra politiet. Ambjørnsen smører på om hasj, heroinmisbruk og dårlige miljøer. Språket er meget tøft og banningen herjer. Boka er ganske så troverdig, og det viser at forfatteren vet mye om temaet og miljøet.

 

De neste bøkene Ambjørnsen lagde var to thrillere. ”Galgenfrist” og ”Stalins øyne”. Den sistenevnte er den beste av de to. I 1987 kom ”Heksenes kors” som er relativt kjent, men ikke blant Ambjørnsens beste. Aftenposten hadde som overskrift i sin anmeldelse ”Bok som forble en kladd”. Deretter ”Fortellingen er preget av å blitt til underveis” Det er slitsomt for leseren, som iblant blir mindre oppmerksom på selve historien og mer oppmerksom på hvordan forfatteren skal få sydd den sammen”.

 

I 1991 begynte en serie om personen Elling. Til sammen har det kommet fire bøker om Elling og de er blitt meget godt likt. Ellingbøkene skildrer en person som har vært totalt avhengig av moren, men hun er nå død. I disse bøkene Skildrer Ambjørnsen verden gjennom en person som er gal, men på ingen måte dum. Dette kan føre til mange morsomheter. Bøkene er kjent for å være Ambjørnsens morsomste. Språket i bøkene er enkelt og mildere enn hva vi er vant til ifra Ambjørnsen. Ellingbøkene er muligens Ingvars beste.

 

I 1987 kom første bok i ”Pelle og Proffen” serien. Det er en ungdomsserie på 10 bøker. Den begynte med ”Kjempene faller” og fortsetter med kjempesuksessen ”Døden på Oslo S” i 1988. Videre fortsetter det med ”Giftige Løgner”(1989), ”Sannhet til salgs”(1990), ”De blå ulvene”(1991), ”Flammer i snø”(1992), ”Etter orkanen”(1993), ”Hevneren fra himmelen”(1994), ”Storbyens stemme”(1994), og ”Mordet på Aker brygge”(1995). I alle bøkene møter vi Pelle og hans kamerat Proffen. Boka er skrevet i Jeg-form, hvor ”jeg” er Pelle. Sammen løser de all slags mysterier fra miljøforurensning til å fakke pyromaner. ”Døden på Oslo S” som er den beste av de ti bøkene om Pelle og Proffen er blitt filmatisert..

 

 

Et kort intervju

 

1: Hva fikk deg til å bli forfatter?

 

Det eneste jeg kan si om dette, er at jeg bestemte meg for å bli forfatter da jeg var fjorten. Det var en avgjørelse. Men før det hadde jeg lest veldig mye, helt siden første klasse på skolen. Så det var altså interessen for boken, leseopplevelsen, som kom først. Ellers var jeg veldig beskjeden og innadvendt, noe som sikkert gjorde det mer naturlig for meg å ytre meg skriftlig.

 

 

2: Hva er inspirasjon?/Hvor kommer ideene fra?

 

Jeg slår sammen disse to spørsmålene, siden de i grunnen er to sider av samme sak. Inspirasjon er vanskelig å definere. Vi bruker jo gjerne ordet når vi er veldig inne i det vi holder på med, for mitt vedkommende blir det når bildene (det jeg skal skildre) strømmer lett gjennom meg. Men det nytter ikke å sette seg ned og vente på at inspirasjonen skal komme. Å skrive en bok, handler om å gå på jobb hver dag. Noen dager kommer stoffet lett. Andre dager er det tungt og vanskelig. For meg er det sånn at jeg stort sett har en grov skisse i hodet når jeg begynner på en bok, men alle detaljer folder seg ut når jeg setter meg til skjermen. Da kan også hovedpersonen forvandle seg, bli en annen enn den jeg hadde tenkt meg i utgangspunktet. Hvor ideene kommer fra, er naturligvis det helt store mysteriet. Hvor kommer tanken fra?

 

Kanskje fortellingene alltid har vært i verden, og at forfatteren bare laster dem ned? Jeg synes det er godt at vi har spørsmål som vi garantert aldri får svar på!

 

3: Kan man lære å bli forfatter, eller må man ha talent?

 

Man må ha talent. Men et talent må også utvikles. Det finnes ulike skrivekurs rundt om i landet, men for de fleste er dette (å utvikle talentet) en ensom prosess. Fra jeg begynte å skrive, til den første boken min kom ut, gikk det ti år.

 

4: Hva fikk deg til å skrive bøkene om Pelle og Proffen?

 

Da jeg var gutt, var det en bokserie som var veldig populær, nemlig Hardyguttene. Da jeg leste enkelte av disse bøkene om igjen som voksen, ble jeg veldig skuffet. Jeg bestemte meg derfor for å forsøke å gjøre det bedre selv.

 

5: Hvor mye har du å si når bøkene dine blir til film?

 

Det er litt forskjellig. Men jeg har aldri mye med filmen å gjøre. Det fungerer sånn, at når rettighetene til boken er solgt, så ”eier” produsenten ideen. Sammen med en manusforfatter og en regissør kommer så produsenten frem til det filmatiske resultatet. Men heldigvis har alle filmene som er basert på mine bøker blitt laget av gode venner av meg, så det er klart vi snakker sammen. Jeg leser alltid gjennom manus.

 

6: Er du fornøyd med resultatene så langt?

 

I det store og det hele – ja. Filmene om Elling er en del for snille i forhold til bøkene.

 

7: Er det mye selvbiografisk materiale i ”Hvite niggere”?

 

Ja. Handlingen er stort sett basert på mennesker og situasjoner som jeg husker fra min egen ungdomstid, men den er absolutt en roman. Det vil i korthet si at jeg lyver der det passer meg. Rita og Charly er oppdiktede personer, og Erlings familie har ingen ting med min å gjøre.

 

8: Hvordan oppstod ideen til bøkene om Elling?

 

Jeg hadde ingen planer om å skrive en serie. Jeg ville skrive en bok om en mann som manipulerer omgivelsene sine. En som driver naboterror i en drabantby. Så sto plutselig Elling der isteden. Et glimrende eksempel på det jeg skrev ovenfor. En romanperson som blir helt annerledes enn jeg opprinnelig hadde tenkt. Hvorfor det ble flere bøker? Fordi jeg rett og slett ikke ble kvitt ham.

 

9: Hvor lang tid tar det å skrive en bok?

 

Det er selvsagt veldig forskjellig. Men vanligvis arbeider jeg ett til to år med en roman.

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...