Hvorfor orker man å leve?

[Gjest deppings]

Har sittet og lurt på en stund om man lever bare fordi andre vil bli lei seg hvis man velger å gjøre det slutt. Det er jo merkelig i tilfelle.

 

Jeg har ikke noen spesiell trang til å ta livet av meg for tiden - men jeg skulle ønske jeg kunne holde sengen resten av livet. Uten forstyrrelser, krav, kritikk og forventninger.

 

Vet ikke lenger om jeg egentlig tror på psykiateren som sier jeg er deprimert. Hva vet han om det basert på noen spørsmål om matlyst, interesser for andre personer, søvnvaner osv. Jeg vet ikke om jeg er deprimert. Jeg tror bare jeg er en dust. Jeg fikser ikke jobben min, jeg føler meg som en kjempedust i alle sosiale situasjoner, jeg har nesten ikke energi og overskudd til barna mine lenger heller. Jeg tør nesten ikke å si det men det er nesten så jeg gruer meg til de skal komme og gleder meg til de skal dra så jeg får ro igjen.

 

Jeg har rotet til til så jævlig. Og det er ingen som vet hvordan jeg Egentlig har det. Jeg er lei av å si at det ikke går så bra når noen spør. Og jeg merker at folk begynner å bli lei når jeg svarer det. Og det er ingen som vet at jeg egentlig er en dust.

 

Det går over, det er mye å glede seg til etc. Ja er det det? Jeg synes det blir mørkere og mørkere. Redd for hva som skal skje.

 

Altså: Hvorfor orker man egentlig å leve? Noen som har et godt svar?

[Ekko]

Det er ingen vits for meg å late som jeg skjønner hvordan du har det, for det gjør jeg ikke. Alle har gode og dårlige dager og selv om også jeg har hatt dager der sengen virker som det mest fristende alternativet, høres det ut som du har en slik dag som aldri tar slutt. Jeg tenker alltid slik at man er avhengig av kontraster for å leve. Man kan ikke gå rundt som en konstant lykkelig person hele livet. Men det er selvfølgelig ikke meningen at man skal gå rundt som en konstant trist/likegyldig person heller.

 

Det høres ut som at du har kommet deg ned i en konstant low du ikke kommer deg opp igjen av og da er jo spørsmålet ditt berettiget. Det er slik at du ikke finner glede i noen ting lengre rundt deg og tenker at det kunne vært det samme med alt?

 

Min tro er at uansett hvilken spiral man har kommet seg ned i så må det finnes en vei ut igjen om det så betyr å pakke sammen alt man eier, reise at helt annet sted og aldri se seg tilbake. Jeg er ikke religiøs på noe vis, men fra et stort synspunkt er man utrolig heldig som har fått utdelt et liv med de up&downs som følger med og man skylder seg selv å prøve absolutt alt før man leverer det tilbake.

Hva med å tvinge deg selv til å gjøre nye ting som ikke er helt likt deg. Alt fra trening, hobbyer, skifte jobb, gjøre frivilllig arbeid. Til å begynne med bare tvinge deg selv til å gjøre det, selv om du ikke har lyst bare for å se om det kan hjelpe. Alle forsøk er bedre enn alternativene. Bare prøve å gjøre/finne et eller annet som gir livet ditt mening.

 

 

Du sier du går til psykriater, og da er det vel egentlig tvilsomt at noen her kan komme med noe særlig bedre råd til deg enn sakkyndige kan. En ting du kan prøve er jo å skifte psykriater hvis du på noen måte føler dere har grodd fast i et spor.

 

Hvor lenge har dette vart?

Er det en spesiell hendelse som har utløst det eller har du bare gradvis blitt mer og mer oppgitt?

Du sier du er en dust. Igjen, er dette som delillos "tøff i pysjamas" eller har du virkelig gjort noe som gjør at alle burde synes du er en dust for?

 

Jeg vet spørsmålet ditt var enkelt og jeg har skrevet mye annet, men jeg uthevet svaret mitt lengre oppe.

[Gjest deppings]

Takk for at du svarer Ekko!

 

Nei - det er vel som delillos - men kun første vers.

 

Jeg har hatt det vanskelig i et ekteskap i alt for mange år - og har omsider klart å bryte ut. På en god dag kan jeg se at det er det (hun) som har ødelagt meg. Men plutselig er jeg ikke sikker på det heller. jeg klarer ikke å huske om jeg har følt lykke/glede over noe lenger.

 

Prøve alt ja. Det er et godt poeng. Men det er tveegget også. Egentlig skulle ikke dette være så vanskelig. Spise regelmessig, fysisk aktivitet, finne aktiviteter som jeg likte å gjøre før, være sammen med mennesker som vil meg vel og gir meg energi ... ... men så blir det bare enda en rekke ting jeg ikke klarer.