– Spill er Satans Sudoku

[Halvt horn ost skinka piffi varmt]

Noen har litt for mye fritid... Dette blir bare for dumt.

[Kuroneko]

Jeg leste akkurat artikkelen.

Må nok moderere meg litt jeg også. Jeg tolket spissformuleringene hennes som ironiseringer over hennes egen generasjons syn på "nye medier". Når hun kaller vennene sine som ikke har tv i stua for "flat earthers / amish" er det ganske åpenbart at hun legger seg på en humoristisk tone.

 

Slik jeg oppfatter artikkelen er hun alt annet enn hissig. Ettersom hun tidligere i artikkelen nevner wii har hun åpenbart fått med seg at gamecube ikke er siste generasjon (om enn muligens fortsatt populær blant barna til venninnene hennes). Hun hevder undersøkelsen sier britiske barn har 5t20m med "media usage", noe jeg ville oversatt med mediebruk, ikke "timer foran en multimediaboks".

 

Det virker som om gamer.no med vilje tolker artikkelen som rabiat angripende i forhold til dataspill. Jeg oppfattet den som skeptisk til overdrevent mediebruk hos barn, og lettere resignert i forhold til foreldres evne til å begrense bruken, og selvironisk i forhold til foreldres overdrevne redsel for medier de ikke selv setter pris på. Mao et langt, langt stykke unna Jack T.

 

Småsint edit:

Vi burde vel være vante til skeive fremstillinger av det meste i media, og jeg burde sikkert ha vært mer skeptisk til gamer.nos fremstilling av artikkelen, og uansett ikke svart før jeg hadde lest den. Jeg hadde dog forventet bedre av Gamer.no. Litt skuffa nå.

Endret 22. januar 2008 av Kuroneko

[baard-even]

– Mine barn leker ute. Jeg nekter å kjøpe bærbare konsoller, Xbox, GameCube og PS2 til dem.

 

Huff, huff, stakkars barn, ingen frihet...

Det gjør meg sint at det finnes barn der ute som aldri får lov til å se på en spillkonsoll engang. De Står sikkert utfor butikkvinduet og sikler etter PS3, 360 og Wii.

 

Det er forresten INGEN jeg kjenner(bortsett fra gamlingene da), som ikke har en eller annen spillkonsoll.

 

Jeg kunne ikke greid meg uten 360-en min ihvertfall.

[Rabbid]

Vi har ikke spillkonsoll hjemme, vi fungerer helt fint. Er enig i at man ikke bør kjøpe spillkonsoll til små barn, mener de får et sunnere forhold til spill om de begynner for seg selv senere.

 

Jeg har aldri hatt behov for spilling selv, men klarer å nyte dem.

Endret 22. januar 2008 av Rabbid

[mcgroven]

Jeg leste akkurat artikkelen.

Må nok moderere meg litt jeg også. Jeg tolket spissformuleringene hennes som ironiseringer over hennes egen generasjons syn på "nye medier". Når hun kaller vennene sine som ikke har tv i stua for "flat earthers / amish" er det ganske åpenbart at hun legger seg på en humoristisk tone.

 

Slik jeg oppfatter artikkelen er hun alt annet enn hissig. Ettersom hun tidligere i artikkelen nevner wii har hun åpenbart fått med seg at gamecube ikke er siste generasjon (om enn muligens fortsatt populær blant barna til venninnene hennes). Hun hevder undersøkelsen sier britiske barn har 5t20m med "media usage", noe jeg ville oversatt med mediebruk, ikke "timer foran en multimediaboks".

 

Det virker som om gamer.no med vilje tolker artikkelen som rabiat angripende i forhold til dataspill. Jeg oppfattet den som skeptisk til overdrevent mediebruk hos barn, og lettere resignert i forhold til foreldres evne til å begrense bruken, og selvironisk i forhold til foreldres overdrevne redsel for medier de ikke selv setter pris på. Mao et langt, langt stykke unna Jack T.

 

Småsint edit:

Vi burde vel være vante til skeive fremstillinger av det meste i media, og jeg burde sikkert ha vært mer skeptisk til gamer.nos fremstilling av artikkelen, og uansett ikke svart før jeg hadde lest den. Jeg hadde dog forventet bedre av Gamer.no. Litt skuffa nå.

Det ligger i nyhetsspaltens sjanger å spissformulere og bruke overdrevne humoristiske innslag. Likevel forandrer ikke det at saken konkluderer med at barn spiller for mye.

 

Så kan man selv tolke om dette er en riktig eller gal oppfatning.

Endret 22. januar 2008 av mcgroven

[Kuroneko]

Det ligger i nyhetsspaltens sjanger å spissformulere og bruke overdrevne humoristiske innslag. Likevel forandrer ikke det at saken konkluderer med at barn spiller for mye.

 

Så kan man selv tolke om dette er en riktig eller gal oppfatning.

 

Jeg har sikkert formulert meg litt klønete.

Poenget mitt var at om en leser gamer.nos referat av artikkelen sitter en igjen med et inntrykk av en skribent med Jack Thomsonsk virkelighetsoppfatning. Hun hater åpenbart dataspill, men synes andre medier er helt greit.

 

Uansett hvordan man tolker artikkelen hennes er det ikke å komme bort fra at hun er minst like skeptisk til andre medier. Hun trekker også fram positive sider med mediebruk, og jeg har problemer med å finne igjen noe av det påståtte sinnet hennes. Hun synes barn bruker for mye tid på medier. Det burde hun få lov til å skrive om uten å få sitatene sine trukket fullstendig ut av sammenheng og bli anklaget for å være en rabiat og kunnskapsløs dataspillhater.

[mcgroven]

Det er helt fair at du er uenig med vinklingen, men jeg synes ikke vi trekker saken ut av sin sammenheng. Det er ingen tvil , hos meg i hvert fall, at Turner peker på spill som "samfunnsfiende nummer én" i sin spalte.

[Mr. Bridger]

Dette syntes jeg var en lite god artikkel av Gamer. Dette minner om noe man kan finne på dagbladet.no, men oops det er jo akkurat det det er. http://www.dagbladet.no/kultur/2008/01/22/524599.html

 

Alle som skriver at hun dama er helt håpløs og at det er synd på ungene hennes burde lese artikkelen en gang til. For alle leste den før de postet ikke sant?

 

Det handler jo mye om foreldrenes evne til å takle at barna ønsker å bruke mest mulig tid med TV, spillkonsoller og PC. At hun ikke har hørt om den "nye" generasjonene med konsoller er jo ikke helt sant. Hun er oppdatert på manglen av Wii konsoller og at Super Mario er det hotteste spillet.

 

Jeg likte heller ikke følgene avsnitt noe særlig

 

"Because, unlike the TV-hating parents, I refuse to buy them portable gaming consoles, Xboxes, GameCubes, PS2s. These are Satan's Sudoku, crack cocaine of the brain. Even the crappiest cartoon or lamest soap teaches a child about character, plot, drama, humour, life. Playing videogames, children are mentally imprisoned, wired into their evil creators' brains. And they play them - beepety-beep - on journeys, over family meals, any minute in which they find themselves unamused."

 

Men jeg tror noe av det hun sikter til er hvordan foreldrene ikke helt klarer å forholde seg til dagens teknologi like godt som barna. Dette nevenes også tidligere i artikkelen:

 

"Technology boggles us with its unfathomable black magic: what if Microsoft used its power for evil and patented spyware that could suck our brains out through our noses? But our children with their instinctive understanding of new systems, stroll with happy confidence through the techno garden."

 

Så etter min mening er dette ment som en litt humorisktisk kommentar/harselas (kanskje det man på engelsk ville kalle rant) og ikke ulik det man kan finne i vanlige norsk aviser. Det Gamer gjør her ligner mer på å lage storm i et vannglass.

Endret 22. januar 2008 av Mr. Bridger

[Kuroneko]

Det er helt fair at du er uenig med vinklingen, men jeg synes ikke vi trekker saken ut av sin sammenheng. Det er ingen tvil , hos meg i hvert fall, at Turner peker på spill som "samfunnsfiende nummer én" i sin spalte.

 

I det minste er det altså ikke med vilje. Det er da enda noe.

[BlueEAGLE]

Det at barn og unge bruker for mye tid til å sitte stille foran en skjerm fremfor å utøve noen form for fysisk aktivitet er et begynnende problem.

 

Spørsmålet jeg vil stille er hva som er årsaken og hvem som kan løse problemet.

 

Det er helt klart et foreldreansvar å følge med på hva barna bruker tiden til. Ikke bare fordi det er vår plikt som foreldre å ta del i våre barns hverdag, men også fordi våre barn trenger veiledning og hjelp til å velge en sunn blanding av underholdning, mosjon og utdanning.

 

Ett av poengene Janice Turner trekker frem i artikkelen sin er at spill ikke lærer barna om roller. Mange av de som argumenterer mot dette poenget trekker frem Anarchy Online, World of Warcraft og andre MMORPGer. Ja, disse spillene dreier seg om å spille en rolle, men disse spillene er satt i en fantasiverden og rollene lar seg nødvendigvis ikke overføre til den virkelige verden. Men felles for de to er at barna lærer at man trenger mangfold for å ha suksess. Dette kan overføres til at tolleranse for ulikheter er en god ting. Men dette er ikke en konklusjon som barn trekker alene. Det er dette vi foreldre må hjelpe barna med.

 

Et annet poeng som blir trukket frem er at barna ikke er ute og leker. Fedme og mangel på fysisk fostring er definitivt et voksende problem. Mange sier fedme nærmest har blitt en epedemi. Jeg er av den generasjonen som husker et hus uten PC og spillkonsoller. Det som gjør spill mer vanedannende enn TV er at man kan selv velge underholdning og underholdningen varer helt til man går lei.

Da en familie kun hadde TV som skjermbasert underholdning så varte underholdningen kun en viss tid og denne tiden ble fastsatt uten at noen i familien kunne påvirke den. Da ble det til at vi barna så våre favorittprogrammer og når disse programmene var ferdig så måtte vi finne annen underholdning. Ja, det var noen som hadde fler favoritter enn andre og noen foreldre klagde også da at det var vanskelig å sette grenser.

Så ble videomaskinene vanlige i husholdningene og foreldrene fikk et større ansvar med å sette grenser. Men selv om man hadde større valgfrihet med hensyn til hvilken sjanger og når man ville la seg underholde så varte også filmer kun en gitt spilletid. Når de var ferdige så var de ferdige.

Nå som spillkonsollene og PCene er den største skjermbaserte underholdningen så har vi foreldre fått et større ansvar når det gjelder å sette grenser. For nå har vi spill som strekker seg til det uendelige men i tillegg til dette så er ikke handlingen fastsatt på forhånd og utfallet er ikke gitt. Derfor blir det enda mer viktig at man setter grenser for barna.

 

Når det gjelder å aktivisere barna fysisk så er det vanskelig å finne ting som er mer interessant enn favorittspillet. Her har Nintendo gjort noe godt med sin WII da denne aktiviserer barna i mye større grad enn andre underholdningsmaskiner. Men dette er ikke nok mosjon for barna. Det er heller ikke god nok koordinasjonstrening da bevegelsene fort blir ensformige og det er begrenset hvilke muskelgrupper som blir stimulert. Derfor så er det viktig at vi foreldre blir med barna våre ut og leker. Bare det å ta med barna en tur ut i naturen gir et utall alternativer når det gjelder aktivisering og læringsmuligheter. Men har et barn først blitt avhengig av et spill så er det kun tvang som nytter. Ja, det er vanskelig å tvinge sine egne barn til å gjøre noe mot sin vilje, men jeg har sett flere tilfeller hvor det har vært det eneste alternativet.

 

Til syvende og sist så er det ikke nødvendigvis underholdningsmaskiner som er den virkelige fienden men ensformig stimulans både mentalt og fysisk. Underholdningsmaskiner er gode til å underholde og de kan gi verdifull lærdom. Men denne underholdningen blir veldig fort ensformig og det er til syvende og sist foreldrene som må ta ansvar for at underholdning og stimulans ikke blir for ensformig og at barna lærer viktigheten av å bevege seg og gjøre forskjellig ting.

 

Takk for at du tok deg tid til å lese hele teksten og jeg setter pris på innspill.

[Rabbid]

+1

 

Bra innlegg!

[Bear^]

Det virkelige problemet er ikke spillkonsollen og spillene men foreldrene. Det er alt for ofte at foreldrene bruker spill som barnevakt fremfor å ta seg av sin egen unge. Det er så mye lettere å klistre ungen fremfor en TV med en spillkonsoll eller fremfor PCen når mamma/pappa har noe de burde gjøre.

 

Problemet er ikke spill eller barna, problemet er foreldrene som ikke setter restriksjoner og tar seg av ungene sine i en tilstrekelig grad. Jeg er så lei av at personer som Thompson og denne fruentimmeren hele tiden skal rette de moralske småpølsene sine mot spill og spillkonsoller når det åpenlyste svaret ligger så mitt på nesen deres at det grenser til idioti at de ikke oppdager det. De burde mye heller sette seg ned og kjempe mot foreldre som bruker spill som barnevakt fremfor å skylde på spillmediet i seg selv.

 

Når jeg var ung og barn var det mine foreldre som bestemte over meg. De sa hva jeg fikk lov til og ikke lov til. Hva er så vanskelig med å skjønne det? Det er foreldrene som har ansvaret for ungene sine og da må foreldrene sette ned foten og bestemme. Men de plasserer heller poden fremfor spillet for deretter å syte i etterkant hvor mye tid som ungene bruker fremfor konsollen. Løsningen, dra ut lednigene, sett ned foten og si nok er nok. Er barneoppdragelse i mange tilfeller fraværende i dag? Man blir ikke anmeldt for barnemishandling av å sette i til ungene sine.

 

Nei de får bare styre som de vil, jeg blir bare provosert og irritert over dette selv om det ikke har noe hensikt, det er bare irriterende. Spill kan i mange tilfeller hjelpe, som f.eks World of Warcraft. I en korrekt dose, med restriksjoner (bruk parentel controll på kontoen), kan WoW hjelpe mange til å skjønne engelsk bedre. Det er milevis med tekster å lese i spillet samt at den kan og bidra til å stimulere fantasien.

 

Nei enkelte foreldre burde sette seg ned og faktisk ta seg tid til å sette seg inn i barnets liv og dagens teknologi litt bedre. Der er en mulighet for å begrense spilltid på mange spill og enheter. Så om foreldrene hadde vært mer villig til å sette seg inn i ungenes verden og brukt de hjelpemidlene de har tilgjengelig i konsollene og i enkelte spill som WoW så hadde det ikke vært noe problem.

[Dvil]

Hun fikk da oppmeksomhet og kommer sikkert på tv,så da regner jeg med hun fikk det hun var ute etter.En form for fanatisme kan man vel også si(hvis noen tar henne seriøst).

[Nedward]

Det ligger i nyhetsspaltens sjanger å spissformulere og bruke overdrevne humoristiske innslag. Likevel forandrer ikke det at saken konkluderer med at barn spiller for mye.

 

Så kan man selv tolke om dette er en riktig eller gal oppfatning.

 

Hva mener da gamer.no/du om hva som er for mye spilling?.

 

Selv mener jeg at 5 timer og 20 minutter i døgnet kanskje er litt i overkant. Det blir ikke mye tid til fysisk aktivitet (bortsett fra Dance, Dance Revolution da )

 

Men en ting som ikke er tatt med her er jo om barn sitter alene på rommet i de 5,3 timene eller om de er sammen med andre barn. Det er jo kanskje like avgjørende på om det er "galt" eller "riktig" å la barn spille mye. Er man i samspill med andre utvikler man viktige sosiale egenskaper som man sansynligvis ikke kommer til å utvikle når man sitter alene.

[Pebble]

Vil faktisk si at under de 5.5 timene så går faktisk også aviser.. Siden det var medie bruk.. Det er ikke tvilsomt at for mye spill kan være skadelig, men i en riktig dose kan det være veldig mye bedre enn en dårlig Tv Norge serie.. Som virkelig er søppel...

 

Det finnes så mye annet som er værre enn spill, og så lenge foreldre ikke kjøper tv spill til barna sine, tror jeg man kommer godt på vei.. Jeg husker når jeg var 8-10 år og siklet etter en N64.. Det endte faktisk med at jeg sparte opp til det selv.. Aldri vært så stolt som da jeg la over 2000kr og fikk den i handa! Jeg var målbevist på at dette var noe jeg ville! Samtidig så hadde foreldrene mine snakket med meg på forhånd at dette var noe som fikk grenser.. Husker ikke hvor lenge om dagen, men tror det var 1time.. Noe som er veldig bra når det gjøres på den måten.. Angripe problemet før det blir noe problem..

 

Så, det jeg sier er vel at man skal gi barna sine valg til å gjøre hva de vil, men samtidig sette grenser for de.. Og selvfølgelig passe på med aldersgrenser osv.. GTA er ikke for småbarn f.eks..

[ttt]

Det virkelige problemet er ikke spillkonsollen og spillene men foreldrene. Det er alt for ofte at foreldrene bruker spill som barnevakt fremfor å ta seg av sin egen unge. Det er så mye lettere å klistre ungen fremfor en TV med en spillkonsoll eller fremfor PCen når mamma/pappa har noe de burde gjøre.

 

Problemet er ikke spill eller barna, problemet er foreldrene som ikke setter restriksjoner og tar seg av ungene sine i en tilstrekelig grad. Jeg er så lei av at personer som Thompson og denne fruentimmeren hele tiden skal rette de moralske småpølsene sine mot spill og spillkonsoller når det åpenlyste svaret ligger så mitt på nesen deres at det grenser til idioti at de ikke oppdager det. De burde mye heller sette seg ned og kjempe mot foreldre som bruker spill som barnevakt fremfor å skylde på spillmediet i seg selv.

(...)I found myself thinking: oh, why can't they just sit down nicely and watch TV for a bit?

 

I soon stamped on this heresy, of course, since children doing vaguely energetic, imaginative things must be celebrated, at whatever cost to the nerves.

 

These days the mother who parks her kids before the Dave channel in order to work is no better than the one who shoves chips through the school railings to her children or feeds the family dog two-quid unhappy chicken just to hack off Jamie Oliver.

 

Nei de får bare styre som de vil, jeg blir bare provosert og irritert over dette selv om det ikke har noe hensikt, det er bare irriterende. Spill kan i mange tilfeller hjelpe, som f.eks World of Warcraft. I en korrekt dose, med restriksjoner (bruk parentel controll på kontoen), kan WoW hjelpe mange til å skjønne engelsk bedre.

Men det er og viktig å hugse på at det og kan vere negative ting med å lære seg språk frå eit spel av denne typen. https://www.diskusjon.no/index.php?showtopic=888797

 

Nei enkelte foreldre burde sette seg ned og faktisk ta seg tid til å sette seg inn i barnets liv og dagens teknologi litt bedre. Der er en mulighet for å begrense spilltid på mange spill og enheter.

And their parents never seem to say, hey, this is the bit where you pick up a book. Or game over, kids: get an inner life.

[dapre]

Dama er en smule ekstrem, eller velger å sette ting på spissen for å provosere til debatt.

 

Går for det siste, og ser bort fra sammenlikningene med styggingen selv, og forholder meg til de mere normale argumentene.

 

Med det som grunnlag, er jeg prinsippielt enig med henne.

 

Har selv gamet i 10-15 år, og bør ha et godt utgangspunkt for å mene noe om saken.

 

Selv om jeg gleder meg over å spille, er jeg ikke så naiv at jeg ikke ser de negative sidene av samme aktivitet.

De er uten tvil betraktelig flere ulemper, en fordeler, ved å forbruke mye tid på dataspilling.

Og at barn generellt bruker for mye tid foran PC/TV, det er det vel heller ingen som tviler på ?

 

Det mest brukte argumentet er at "jeg ble bedre i engelsk ved å spille". Ok, spiller du pakkevis med Adventure games, så er det sikkert en positiv "bivirkning". Kan ikke se at Doom eller Crysis har den samme effekt.

Når det er sagt, kan man jo lure på hvor god effekt det ville vært å bruke samme tid på å lese engelske bøker eller se utekstede engelskspråklige filmer.

 

De siste årene har vi sett en økning av barn/ungdom som må behandles for spillavhengighet. Er dette bare begynnelsen ? Store mørketall ? Hvem vil egentlig innrømme at de bruker alt for mye tid på spilling, tid som kunne blitt brukt til mere fornuftige aktiviteter ?

 

De fleste (fornuftige) familier har innsett realitetene, og har innført tidsbegrenset bruk av PC-en og plassert den i felles oppholdsrom. La oss håpe at dette er en trend som sprer om seg.

[Xell]

De fleste (fornuftige) familier har innsett realitetene, og har innført tidsbegrenset bruk av PC-en og plassert den i felles oppholdsrom. La oss håpe at dette er en trend som sprer om seg.

 

Det å kun tidsbegrense er bare halvveien. Det er vel så viktig å begrense (eller variere) hva den brukes til i den perioden den brukes. Foreldre må sette seg inn i PCens muligheter og inspirere poden til å holde på med krative ting forran PCen i stede for bare ensformige spill.

 

Når det nevnes spillavhegighet så er det jo gjerne ett eller noen få bestemte typer spill en person har spilt døgnet rundt. Jeg har aldri hørt noen nevne "PC avhengighet" fordi noen har sittet mange timer forran PCen hver dag en hel uke og redigert filmsnutter eller komponert musikk (eller ptogrammert demoer for den sags skyld). Holder man på med kreative ting går man litt i metning med gjevne mellomrom og da må man ta pauser for å klare å komme videre.

[Xmotololo]

Alt skal måles og veies og alt skal ha en nytteverdi på alle slags tenkelige måter. Dette har blitt menneskehetens verktøy for å kunne si hva som er et godt liv eller et dårlig liv.

Om du løper på MacDonalds hver dag og kjøper en burgermeny med det meste av tilbehør eller om du spiser middagen som du høster fra drivhuset der du dyrker alle de vegetariske plantene/fruktene ja så skal dette også da veies og måles opp mot hverandre for å bergene hvor skadelig eller bra dette er.

 

Så hva er mest skadelig av å sitte å se på TV'n eller ta en joggetur? Hva er mest skadelig av å spille Crysis i 5 timer mot 1 time hver dag? Å finne ut dette er sikkert for noen en stor business i seg selv. Skulle ikke forundre meg om journalisten i The Times også får mange gladmeldinger fra bedrevitende som går sterkt inn for å forandre verden på sin måte og innføre totalforbud mot mange ting som da eksempel dataspill. Så fort noe er gøy så er det alltids noen som må sette fingeren på det og si "nei, dette er farlig det...". Å dæven! Og så skal den plutselig ha det til at dataspilling er ekstremt farlig...barnet ditt ender trolig opp som en gatepøbel eller ny variant av Rambo som joiner natostyrken og plaffer ned ene terroristen etter den andre fordi han spilte Call of Duty som ung...(ehm..)

 

Journalisten i The Times prøver sterkt å tydeliggjøre skadeligheten av mange ting i sin artikkel, og henviser da selvsagt til en studie (en av mange). Det finnes sikkert studier av så mangt som kan motbevise studien hun sikter til. Men det er jo typisk å dra fram en kilde og argumentere sterkt over og rundt denne (mest for å lage oppstyr i den grad at hun kan få en klapp på skulderen av arbeidskollegene i The Times). Journalister liker jo å lage litt oppstyr av og til. De lever av å skape overskrifter med sin signatur nederst i artikkelen. For min del håper jeg at hun får mange hatemeldinger fordi hun har skapt en sånn "stå-hei" og mer eller mindre et "opprørt hav" av oss som faktisk setter stor pris på dataspill og den type underholdning dette mediet kan gi oss. For min del så ser det mest ut til at hun lever i en tid som har passert oss for lenge siden. Med andre ord "ting var mye bedre før". Det at ikke hun klarer å holde orden på sine barns medievaner er jo egentlig hennes personlige sak. Men hun velger heller plan B og legger skylden på dataspill og alt det andre. M.a.o i steden for å legge skylden på seg selv så legger en den på andre... en klassiker!

 

Får inderlig håpe at det stormer rundt henne nå. "A bad day on the job...". Kanskje denne dagen vil forandre hennes liv for alltid. Kanskje hun får sparken og ender opp som spillanmelder for Gamer.no...

[Herindur]

Tja, spiller ofte med en av spillutviklerne til Overlord (artikkelbildet) i Avlis. De aller fleste karakterene hun har er en eller annen variant av Neutral/Chaotic Evil, og er svært velutviklede og "troverdige". Så at spillutviklere er ondskapens tjenere og produserer Satans verk, kan jeg godt gå med på

 

Men skal man snakke om det å være sosial, så er vel andre aktiviteter som film, jogging og diskusjoner over lunchbordet langt mindre sosialt enn f.eks større rollespil, da man i beste fall kun forholder seg til en svært liten gruppe med personer som har mye de samme behov og interesser som en selv. I en middels PW med et par tusen involverte må man hele tiden ta hensyn til andre, både i spillet og utenfor. Det bygges raskt opp et sosialt miljø bestående av personer hvis bakgrunn strekker seg fra arbeidere på McDonalds til professorer i biokjemi. Hvilket igjen medfører at spillverdenen, og ikke minst forumet knyttet til denne, bli en ganske stor ressurs for å snakke om/løse problemer, diskutere fag/politikk, m.m. Jeg regner med at min opplevelse fra RPG-miljøet også gjelder for mange andre multiplayerspill.

 

Mennesker møtes, interagerer, krangler og (i noen få tilfeller) gifter seg som følge av deres felles interesse: spillet. Dataspill er således ikke være den aller verste fritidsaktiviteten ungene (store og små) kan bedrive. At de sitter inne hele dagen er ikke så meget TV-ens/datamaskinens feil som det er foreldrenes manglende evne til å bry seg, vise engasjement, og rett og slett gidde å gjøre noe for at barnene skal få seg noen opplevelser utenfor hjemmet og det umiddelbare nærmiljøet.