Dagens filmer har ingen sjarm som de hadde før i tiden…

[AvidGamer]

Hvorfor klarer ikke dages filmer å fange samme sjarmen som filmene hadde da jeg var barn?

 

Da tenker jeg spesielt på filmer som: The Goonies, Back to The Future (1-3), Indiana Jones, E.T., Ghostbusters, Ferris Bueller's Day Off, The Breakfast Club, The Karate Kid, Gremlins…osv osv

 

Mangen av dagens filmer er jo bra, men de henger ikke igjen som disse filmene. Jeg kan se de om og om igjen og ha like stor glede nå som da. Mens dagens filmer blir nesten kjedelige å se om igjen.

 

Det er også noe spesielt å legge merke til når det gjelder selve filme teknikken. Alt skal riste og være tett inntil, sånn at bildet blir nesten uforståelig. Noe som skal skape en mer intens opplevelse for publikum. Og ja dette funker som det skal. De bruker masse ”close-ups”, Product placements, CGI og dundrende bass og musikk….filmene blir nesten en overdose av bilde og lyd.

 

Jeg lurer nesten på grunn av dette som gjør at jeg ikke direkte ”elsker” nyere filmer. Det var så mye mer ”ryddigere” før. Det var en hyggelig opplevelse å se film.

Du fikk med deg alt, og dette førte til at du måtte også bruke fantasien mer. Kan det være grunnen?

 

Alt for ofte ser jeg en film, og da jeg kommer ut av kinoen tenker jeg ”Oi oi, DET var gøy! Sikkelig bra film det der!”, så ser jeg den om igjen seinere; ”Nei, det var ikke så bra som jeg husker.”

Og det er sånn om og om igjen. Du må nesten se dagens filmer flere ganger for at hjernen skal kunne absorbere det som hender, SÅ kan du virkelig oppfatte om det var en bra film.

 

Mulig det har mye å si på alderen. Jeg er 32år, kanskje jeg er for voksen for å la fantasien og filmen dra meg ”inn” i filmen? Noe jeg egentlig ikke tror, siden jeg enda digger disse family/adventure filmene like mye som da jeg var barn. Det er nesten som om de lar meg oppleve barndommen igjen. Men likevel går jeg tilbake til 80tallets filmer.

 

Noe som er også verdt å merke er at film samlingen min består bare av disse filmene. Svært lite nyere filmer å finne…nesten bare klassikere og filmer fra barndommen.

 

Kanskje det ligger noe i utrykket ”Alt var mye enklere og bedre før i tiden”?

 

Jeg kunne skrevet mye mer, men skal begrense meg.

 

Noen andre som har denne følelsen?

[Bonna86]

Det er jeg faktisk helt enig med deg i. Men jeg er mer glad i filmer fra 30-, 40-, 50- og 60-tallet jeg da. Elsker film og ser mye film, også film laget i de senere åra, men de vil aldri få den samme sjarmen over seg som de gode gamle klassikerne. Har skrevet om det i bloggen min, da dette er faktisk noe som opptar meg.

Endret 20. januar 2008 av yvonne2

[DoktorBacon]

Hvorfor klarer ikke dages filmer å fange samme sjarmen som filmene hadde da jeg var barn?

 

Fordi det er lettere å bli sjarmert når man er en liten snørrunge.

 

Mangen av dagens filmer er jo bra, men de henger ikke igjen som disse filmene. Jeg kan se de om og om igjen og ha like stor glede nå som da. Mens dagens filmer blir nesten kjedelige å se om igjen.

 

Sitter ikke igjen med det samme inntrykket. Gode filmer kan jeg se om igjen, uansett når de ble lagd.

 

Det er også noe spesielt å legge merke til når det gjelder selve filme teknikken. Alt skal riste og være tett inntil, sånn at bildet blir nesten uforståelig. Noe som skal skape en mer intens opplevelse for publikum.

 

Tja, det gjelder vel for et fåtals actionfilmer? Bourne-trilogien bruker det feks. på en ypperlig måte.

 

Jeg lurer nesten på grunn av dette som gjør at jeg ikke direkte ”elsker” nyere filmer. Det var så mye mer ”ryddigere” før. Det var en hyggelig opplevelse å se film.

Du fikk med deg alt, og dette førte til at du måtte også bruke fantasien mer. Kan det være grunnen?

 

Som sagt så sitter jeg ikke med det samme inntrykket. Flesteparten av nyere filmer jeg ser er ryddige og effektfrie, med unntak av et par her og der. Noen klarer å implementere det på en bra måte, andre ikke.

 

Mulig det har mye å si på alderen. Jeg er 32år, kanskje jeg er for voksen for å la fantasien og filmen dra meg ”inn” i filmen?

 

Det har absolutt mye å si. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har et gjensyn med en film jeg digga som liten, men som har vist seg å være totalt crappy i ettertid. Barndommen er en merkelig tilstand skal jeg si deg.

 

Kanskje det ligger noe i utrykket ”Alt var mye enklere og bedre før i tiden”?

 

Mange sier ofte det ja. Jeg pleier å svare med at man husker de gode filmene, ikke de middelmådige og dårlige. Derfor sitter man med inntrykket av at ting var litt mer årnings før i tida, når det kanskje egentlig ikke var det.

[Ockham]

Finner meg veldig mye igjen i det du sier. For eksempel så jeg nylig både nyinnspillingen av Into the Blue og den første versjonen fra 70 tallet. Satt igjen med en helt annen følelse i magen etter å ha sett den andre!

 

Mine største problem med moderne film er CGI og produkt placement. Den siste Star Wars filmen for eksempel. Etter å ha sett den så føltes det ut som jeg hadde blitt voldtatt av en svær næger som het CGI. Produkt placement får filmen til å føles ut som en eneste lang reklamesnutt. Fysj!

[AvidGamer]

Fordi det er lettere å bli sjarmert når man er en liten snørrunge.

 

Det har absolutt mye å si. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har et gjensyn med en film jeg digga som liten, men som har vist seg å være totalt crappy i ettertid. Barndommen er en merkelig tilstand skal jeg si deg.

 

Kanskje det ligger noe i utrykket ”Alt var mye enklere og bedre før i tiden”?

 

Mange sier ofte det ja. Jeg pleier å svare med at man husker de gode filmene, ikke de middelmådige og dårlige. Derfor sitter man med inntrykket av at ting var litt mer årnings før i tida, når det kanskje egentlig ikke var det.

 

 

Nei egentlig ikke. Jeg ser nesten bare på klassikere og jeg blir "sjarmert" konstant av filmene. Selv "barnefilmer" fra den tid jeg ikke har sett før liker jeg.

Særlig mysterie filmer og eventyr er mye bedre fortalt en dagen.

 

Selvklart dukker det opp noen filmer idag som er bra (og det er masse dårlig fra tilbake i tiden) men disse har så stor mellomrom og skjeldne.

 

Men det som er spesielt er at når vi ser en slik bra film idag vinner den ufattelig med priser og folk går nesten gal etter filmen...og jeg tror det er nettopp fordi det er så få virkelig bra filmer vi opplever, og når vi ser en blir vi nesten skjokkert.

Endret 20. januar 2008 av AvidGamer

[DoktorBacon]

Men det som er spesielt er at når vi ser en slik bra film idag vinner den ufattelig med priser og folk går nesten gal etter filmen...og jeg tror det er nettopp fordi det er så få virkelig bra filmer vi opplever, og når vi ser en blir vi nesten skjokkert.

 

Kjenner meg som sagt ikke igjen i dette. Synes ikke folk går mer bananas når det kommer gode filmer nå enn før i tida. Bare i 2007 så jeg et titalls knallfilmer og jeg er sikker på at jeg kommer til å få mange gode filmopplevelser i dette året også. Og hvis jeg måtte velge et favoritt-tiår (som egentlig er umulig å avgjøre) så ville jeg valgt 90-tallet. Det er ikke så altfor lenge siden.

[Dotten]

Tror det har mye med nostalgi å gjøre og det faktum at det er menneskelig å ikke like endringer selv om vi streber etter det vi omtaler som "fremskritt".

 

Det var noe helt eget den filmopplevelsen man opplevde som ung, for det var en ny verden man utforsket. Premissene er anderledes når man blir gammel, men kan finne glede i filmer på andre måter.

[Wheeljack]

Kjenner meg igjen i det du sier. Det er alltid dem gamle klassikerene som blir dratt fram (les: 80/90-talls action). Tror vel det har en sammenheng med, som noen har nevnt før meg, at en blir lettere oppslukt når en er yngre. Selv om du blir eldre, sitter fortsatt inntrykkene igjen.

 

Kan nevne f.eks Steven Seagal sine verk fra Nico -> Exit Wounds (etter den slutta han å spille i filmer i min bok, uansett hva imdb måtte mene ). Nå er jeg såpass gammal at jeg klarer å se nevnte filmer med et litt mer objektivt øye og dem er jo på ingen måte bra, men alikevel er dette filmer jeg liker å se om igjen og om igjen da jeg fortsatt har den gode følelsen jeg hadde da jeg så dem som 14-15 åring; "dæven, dette er kult!"

[Green_Monster]

Kjenner meg igjen i alle de filmen... må si jeg elsket Goonies og sangen Cidy Lauper hadde der... Good Enugh

 

Jeg tror det hadde litt med den tiden filmene ble spilt inn også. 80 tallet var vel utrolig godt for amerikanerne, god økonomi, vekst og til og med en skuespilelr som president.. the good times. Steven Spilberg lagde utrolig fine filmatiserte eventyr som jeg husker jeg levde meg inn i når jeg så. Har nok litt med alderen å gjøre, men jeg ser alikevel filmene om igjen og får noe av den samme gode følelsen av dem så vel som Georg Lucas sine indiana jones filmer og ikke minst Starwars.

 

De 2 er vel en av de beste filmskaperne i min tid

[modin]

Føler at OP kanskje trekker fram sine egne barndoms eventyr som den rette og de gode filmene, kanskje noe som helst skyldes når han selv vokste opp. Selv om jeg er enig i trådstarter at ting var bedre før, men jeg ville nok trukket fram enda eldre perioder for å komme til de virkelig store filmene. Desuten blir det også laget mye god film i dag også, problemet er kanskje når det gjelder action og eventyr filmer hvor effektene har blitt så ekstreme at, mye nyere filmer (etter the Matrix) har blitt rein og skjær efekt runking, og filmskapere er blitt mindre opptatt av å bygge spenning handling og eventyr som disse filmene egentlig handler om. Men hvis vi tar en titt på andre genre hvor effekter ikke er aktuelle, ser vi jo helt klart eksempler på god moderne film.

 

Kanskje kommer vi snart til en ære hvor de beste action og eventyrfilmene blir laget andre steder enn USA, hvor fokuset på eventyret/action er større enn effektene. Et godt eksempel er jo den senere tids Meksikansk cinema, og amerikanske filmer sterkt inspirert av Mexico med filmskapere og skuespillere med latinsk bakgrunn.

[AvidGamer]

Joda, er enig at du må lenger tilbake i tid til de store filmene, men jeg nevnte fra barndommen fordi disse filmene ligger nærmest hjertet.

 

Som nevnt tidligere så tror jeg ikke det er fordi jeg har "blitt voksen". Jeg ser konstant på eldre filmer og finner jeg opplever samme sjarmen og gleden fra filmene. Men bare ikke fra nyere filmer...

 

(Jeg bør vel nevne det i orginal posten siden alle tar opp det med barndommen hele veien)

 

Særlig synes jeg dialogen var mye bedre før. Nå skal alt være så forbannada "ghetto og slang" og inneholde overdreven banning. Total full av klisje/vittige kommentarer.

 

Favorit ressisøren min er Alfred Hitchcock, og der ser du tydelig hvor mye mer fokusert dialogen er å nevne/snakke om ting som er relevant i handlingen. Noe som gir et bedre opplevelse i min meining.

Endret 21. januar 2008 av AvidGamer

[modin]

Nå tror jeg også at effektjaget i filmen vil synke med årene, etterhvert vil jo spill ha en overlegen opplevelse for dem som lever å ånder for effekter og virkelighetsflukt. Da vil nok film etterhvert bli redusert til et mer kunstnerisk medium, ikke da sagt at det bare vil bli laget kunstfilmer. Men at filmskapere vil være mennesker som ønsker å fortelle en historie, og ikke bare sette publikum i en tilstand av spenning og virkelighetsflukt.

[tOmma-]

Jeg er helt enig i det trådstarter skriver - men det lages da fortsatt filmer i dag som faktisk har et lite snev sjarm over seg?

 

For eksempel Ringenes Herre-trilogien. Jada, jeg vet - det er tre filmer som voldtar deg med 200 000++ CGI-soldater og alt, men stemningen i de filmene er så absolutt tilstede. Og jeg ble sjarmert fra første minutt

 

Likevel mener jeg at de aldri vil overgå bl.a. Gudfaren-filmene (I og II), som trollbandt meg. Jeg mener nå at mye av sjarmen i de eldre filmene skyldes skuespillerne, og de filmene stilte jo sterkt med Marlon Brando, Robert de Niro og Al Pacino, bare for å nevne noen.

 

Flere som er enige?

[madompa]

Det er også noe spesielt å legge merke til når det gjelder selve filme teknikken. Alt skal riste og være tett inntil, sånn at bildet blir nesten uforståelig. Noe som skal skape en mer intens opplevelse for publikum. Og ja dette funker som det skal. De bruker masse ”close-ups”, Product placements, CGI og dundrende bass og musikk….filmene blir nesten en overdose av bilde og lyd.

Det er nettopp det som er grunnen til at jeg liker nyere filmer enn gamle, det er veldig få gamle filmer jeg liker (når jeg snakker om gamle så snakker jeg ikke om E.T. etc, men enda eldre). Det å sitte å se på et total-bilde konstant blir rett og slett for kjedelig for meg, og jeg synes også skuespillet er kjedelig (snakker fortsatt om eldre filmer enn E.T.). Selvfølgelig finnes det bra eldre filmer også, men jeg ser mye heller en middelmådig ny film enn en middelmådig gammel film (og heller en bra ny film enn bra gammel film forsåvidt). Dere kan godt si at jeg ikke har peiling fordi jeg bare er 17 og at ungdommer ikke har peiling på film, men jeg vet ganske godt selv hva jeg liker og ikke liker. Og ingenting er jo så individuelt som smak.

[modin]

Jeg er helt enig i det trådstarter skriver - men det lages da fortsatt filmer i dag som faktisk har et lite snev sjarm over seg?

 

For eksempel Ringenes Herre-trilogien. Jada, jeg vet - det er tre filmer som voldtar deg med 200 000++ CGI-soldater og alt, men stemningen i de filmene er så absolutt tilstede. Og jeg ble sjarmert fra første minutt

 

Likevel mener jeg at de aldri vil overgå bl.a. Gudfaren-filmene (I og II), som trollbandt meg. Jeg mener nå at mye av sjarmen i de eldre filmene skyldes skuespillerne, og de filmene stilte jo sterkt med Marlon Brando, Robert de Niro og Al Pacino, bare for å nevne noen.

 

Flere som er enige?

 

Jeg tror egentlig det trådstarter sikter til er eventyrene, og da veldig typisk slik vi ser de på 80 tallet. Slik som neverending story, Indiana Jones etc. drømmen om eventyret, tror ikke det er den type sjarm vi finner i det høyst realistiske og til tider tunge familieposet Gudfaren, når det er sagt så er Gudfaren blant mine favoritter. Men både Gudfaren, og Ringenes Herre er jo mer episke filmer, som har sine brødre, i filmer som Ben Hur, Spartacus og Lawrence og Arabia. Eventyret og de artige historien fre 80-tallet, ser jeg absolutt ikke paraleller til i Gudfaren, synes du bommer totalt på målet, når du sammenligner filmen med de filmene trådstarter ramset opp bla. Ghoostbuster.

 

Mange her har en tendens til å trekke fram sine favoritter i en hver diskusjon, og det stemmer vel godt med din Corleone avatar. Savner eventyrene jeg også, men jeg tror også det har med alderen å gjøre. Det ble nemlig ikke det samme å se neverending story i dag som når den var ny.

[tOmma-]

Jo, du har nok rett der. Men jeg trekker ingen paralleller til Ghostbusters etc med Gudfaren - det jeg prøvde å få fram var at hver film/filmkategori har sin egen sjarm, om du skjønner.

[modin]

Jo, du har nok rett der. Men jeg trekker ingen paralleller til Ghostbusters etc med Gudfaren - det jeg prøvde å få fram var at hver film/filmkategori har sin egen sjarm, om du skjønner.

 

Alt har sin sjarm, stumfilm har også sin sjarm

 

Skal si at jeg faktisk bestillte Labryrinth og never ending story på play.com her om dagen, og det ble liksom ikke helt det samme som når jeg så dem som barn, selv de også da var en del år gamle bare så det er sagt. Dert var artig å se Jennifer Connelly som 14 åring i Labyrinth, hun ble senere som kjent skuespiller selv om det tok henne noen år. David Bowie gjør også en hærlig rolle som over the top rocker i stramme skinnbukser og en halv meter høyt hår.

 

Nå kan skal det nevnes at 80-tallet var en slags innfantilisering av Hollywood, og mange av de store filmene dette ti året, var jo tildels barnlige eventyr filmer. Star Wars, eventyr arkeologen Indiana Jones, Ghost Busters, Back to the future, diverse familiekomedier, med Murray og co. osv. Mye av dette var faktisk gode filmer, på tross av at de kanskje sees på som litt teite i ettertid. Temaene i dagens eventyrfilmer er ofte langt dystrere og tyngre, det er jo bare å se på fargebruk, Ringenes Herre og Harry Potter operere med farger som brunt og grått, og de finnes stor ondskap i verden og musikken er ikke akkurat upbeat 80-talls sanger. Mens filmer som Ghost buster, Labyrinth og neverending story, har kanskje mindre problemer grå omgivelser, og i noen av filmene er ikke engang ondskapen like altomfatende. I neverending story handler jo det farlige mer om mangelen på troen på eventyret, enn en slags ond satanparallell.

 

Vi har jo også en mye dystrere virkelighet enn deler av 80-tallet, da amerikanere flest forstod at kommunismen var i ferd med å falle sammen. Det var stor tro på at det nå ikke var noen ting som kunne stoppe USA, fra å øke sin makt og kontroll enda mer og spre sine verdier utover verden. I dag finnes det nye og kanskje langt mer uovervinnelige fiender enn soviet noen gang var, fiender som ikke er villig til å ofre alt. Kanskje man må gå så langt til også å ofre hele sin sivilisasjon og levestandard for å overvinne dem, noe vi kjenner igjen i mange nyere eventyrfilmer.

 

Økonomisk og kulturelt ser det heller ikke så lyst ut for USA, Asia er i ferd med å utvikle seg til det nye økonomiske sentrum i verden. Tidligere ble kanskje ting laget i Kina og Korea, men merkevarene var som regel amerikanske eller japanske. Mens i dag Koreanske og Kinesiske merkevarer i ferd med å vinne stadig mer av verdensmarkedet. Selv de ultra amerikanske konsernet 7-11 er for det meste eid av japanere. Den kulturellen influeringen av Europa er også svakere, med et Europa som ikke lenger har den samme angsten for kommunismen og samme behovet for støtten fra USA. Stadig flere storfilmer blir desuten laget i land som Mexico og Tyskland og ikke USA.

Endret 21. januar 2008 av modin

[DoktorBacon]

Hvis det er eventyr trådstarter hovedsaklig sikter til så skal jeg ikke diskutere. Det er en sjanger jeg virkelig ikke har peiling på!

[Green_Monster]

.............film (og heller en bra ny film enn bra gammel film forsåvidt). Dere kan godt si at jeg ikke har peiling fordi jeg bare er 17 og at ungdommer ikke har peiling på film, men jeg vet ganske godt selv hva jeg liker og ikke liker. Og ingenting er jo så individuelt som smak.

 

 

Hva med Aliens? (Ikke noe CGI eller andre data effekter. Modeller og masker hele veien så vidt jeg vet og meste parten ukjente skuespillere den gangen i alle fall.)

 

Det er en film jeg liker godt og gjerne ser mange ganger. Kult laget av James Cameron som senere også laget Abyss og Terminator(også er en bra filmer synes jeg). Ett eller annet med stemningen i de filmene jeg liker godt, men der historien senre(ikke abyss) har blitt dradd ut og ødelagt av CGI og superduper tempo med effekter osv. Noe som forsovidt har skjedd med Starwars også.. liker nå best de gamle.

Endret 21. januar 2008 av Cri

[AvidGamer]

Jeg tenker ikke spesifik på eventyr filmer (nevnte jo Ferris Bueller's Day Off, The Breakfast Club og The Karate Kid).

 

Vet egentlig ikke hvordan jeg skal forklare det, men mer følelsen av filmen. Stilen og fremgangen. Det er sant det dere nevner at CGI har tatt over, og det er for mye fokus på effekter nå enn selve fortellingen og character utviklingen.

 

"modin" har et veldig godt poeng ang det politiske og økonomiske at den tiden. Noe som reflekterer i alle årstider i film. Det er mulig her svaret ligger. Det hang ikke så mye problemer over folk. Det var nesten som et "perfekt" tid. Og det gjenspeilte på film produksjonen. Folk ville ha det morro. Mens nå er vi i mørkere tider... Noe også dialogen viser.