Deprimert og lei. Selvmordstanker/planer.

[Gjest gjest_4567]

Hei på du som måtte lese dette.

 

Jeg skriver vel mest dette for å få det ut uten at noen vet hvem jeg er(Takk for gjestefunksjonen :-) ).

 

Får vel begynne forfra så folk kan forstå litt hva som foregår.

Mistet faren min når jeg var yngre og det var ikke noen der til å passe på meg etter det, eller moren min var der men ikke for min del eller for meg. Så jeg vokste opp på egenhånd og med hjelp fra venner men jeg la til meg en uvane om å dytte alt negativt inn og ned og om jeg fikk noe positivt på meg så ristet jeg på hodet og tenkte at det ikke stemmer.

 

Det gikk noen år og jeg lærte meg å vise et ytre som var "perfekt", jeg hadde venner, festet, kjæreste etc. Skolen gikk greit nok, var ikke best eller værst. Kom meg gjenom 2 år på vgs og etter en stund som lærling sa det stopp. Jeg gikk en periode uten jobb men med kjæreste (hadde ikke energi til noe annet en min kjære egentlig ettersom forholdet var turbulent og krevende men jeg ville være i det uansett hva det kostet). På dette tidspunktet var det bare meg og min kjære, ingen venner e.l. Etter en periode fikk jeg meg jobb igjen men det gikk bare noen måneder før kjæresten fant ut at det var en smart ting å gjøre det slutt. Da falt jeg bare fra hverandre og endte opp uten jobb igjen.

 

Fant tilbake til noen venner og endte opp med å bruke all min tid på å spille spill online så jeg slapp å møte folk. Hadde en "snudd" døgnrytme så jeg kunne gå ut å handle etc når ingen andre var ute. Har alltid vært litt sjenert, men har nå endt opp med sosial angst. Det gikk vel 2 år med spilling og minimal sosial kontakt før jeg fikk et dytt ut døra for å skaffe penger siden vi holdt på å bli kastet ut.(Bor fortsatt hjemme :-\ )

Vel, etter litt om og men så funket det ikke ettersom jeg ikke hadde tjent nok penger tidligere til å få noe penger av de jeg hendvendte meg til(aetat og sosialkontoret). Var vel kanskje ikke sta nok men hadde ikke energi til å gjøre noe med at de sa nei.

 

Etter nok en liten stund kom jeg meg til legen min og ble henvist til en psykolog, gikk der en periode med mitt "perfekte" ytre og ble vel sendt videre til gruppebehandling (står fortsatt i kø). Har gått en periode nå til en annen person der som har med folk som skal inn i gruppebehandlingen og hun har klart å grave litt under skjoldet mitt og prøver å ta fatt i litt ting, men jeg føler ikke at det hjelper noe og at det ikke er verdt å åpne på "lokket" jeg har lagt over alt det negative jeg har dyttet ned de siste 10-15 årene. Er ikke helt sikker på hva som vil skje da...

 

Har også knasket cipralex i snart 1 år, først 10 mg, så 20 og nå 25 mg. Det hjelper kanskje noe, samt placebo effekt og følelsen jeg hadde av at nå skulle jeg få hjelp når jeg først ble sendt til psykolog. Nå derimot gir det meg ingenting og jeg har forstått det sånn at man blir "avhengig" av det og må slutte gradevis noe som er en helt annen beskjed en jeg fikk når jeg begynte på det. Så nå har jeg sluttet med de, så får man jo se hva som skjer.

 

Helt siden faren min døde har selvmord vært en tanke for meg, vi hadde et utrolig bra forhold og han var en fornuftig, snill og rettferdig mann/far. Det første jeg tenkte når jeg leste dødsattesten hans (var sånn jeg fant ut at han var død, ingen som sa det til meg. ) var på å gå ut på en vei og hoppe ut forann en bil. Etter det har planenen utviklet seg og jeg har hatt konkrete planer om å ta mitt eget liv ved flere av årsdatoene etter hans død og på bursdagene hans, men det har foreløpig skjært seg(Pun intended ).

 

Men ja, nå etter et år med "hjelp" og pilleknasking så er jeg lei av at det ikke blir noe bedre, jeg er lei av å føle meg som jeg gjør. Jeg vet at man kan få det bedre og ha et bedre liv en det jeg har nå, men jeg føler ikke at det er verdt det overhodet.

 

Hadde lagt planer når jeg var liten som alle andre om å gjøre et par 10 ting før jeg døde og jeg har gjort alle alt. Jeg ser ikke noe poeng i å prøve å gjøre det bedre for meg ettersom det kommer til å koste utrolig mye tid og krefter både for meg og de som prøver å hjelpe.

 

Takk hvis du leste alt :-)

 

PS : Skrev bare dette for å få det ut men setter pris på tilbakemeldinger og evt forslag til hvordan man kan ta sitt eget liv med minst mulig problemer for andre. Evt linker til sider hvor det står om dette. Er ikke så flink til å "google it" som det sies Fant bare masse tull om å unngå selvmord..

[Gjest meg igjen]

PS : Rett gjerne på skrivefeil. Jeg hater dem men er for lat til å lese igjenom selv :-)

[MayPai]

Det fins nok ingen måte du kan livet ditt på til det beste for andre. Huff jeg vet ikke hav du skal gjøre, men ikke at livet ditt! tenk om det er værre å være død en levende : P man vet aldri

[Lovise_84]

Det fins nok ingen måte du kan livet ditt på til det beste for andre. Huff jeg vet ikke hav du skal gjøre, men ikke at livet ditt! tenk om det er værre å være død en levende : P man vet aldri

 

Har selv slitt med depresjon og selvmordstanker. Riktignok var det kun tanker, ikke noe jeg kom til å gjøre. Men tenk deg om, vil du ende et liv som kanskje blir bedre etterhvert? I mitt tilfelle, ordna alt seg. Idag har jeg det supert, snart ferdig med utdanningen min osv. Selvtilliten har steget ti hakk, og jeg vet at jeg aldri kunne forlatt livet og latt de rundt meg sitte igjen. Når jeg var syk, tenkte jeg ofte når folk sa at selvmord er en egoistisk handling, at det er vel viktigere at jeg har det bra, enn at de rundt meg har det bra. Jeg valgte å leve livet, for det om det var forferdelig i perioder, men jeg visste at ting en eller annen dag kom til å endre seg. Gikk til psykolog i tre år, uten at det hjalp. Og det var egentlig etter at jeg sluttet, at ting ble bedre.

 

Uansett, ikke gi opp! Du har en erfaring som ikke alle har. Og jeg er i alle fall ti tusen ganger sterkere og klokere enn det jeg trodde jeg skulle bli

 

Lykke til!

[Gjest Guest_David_*]

Hei.

 

Jeg har tro på å fylle hjernen med masse positive ting. Høres litt latterlig ut, men det krever faktisk litt jobb til og begynne med.

Har du ingen bestevenner så er det smart å begynne der. Finn en venn(.no) eller 2 og dyrk dem. Selv om det er et tiltak til å begynne med så blir du snart "avhengig" av dine venner. Og det er mye bedre å kjede seg sammen med venner enn alene. Jeg tror man må tvinge seg selv i en periode (kansje et helt år) til å gjøre ting man i utgangspunktet ikke har så lyst til. Jeg må selv dras ut av huset for å gidde å besøke noen, men er alltid glad etterpå for at jeg gikk.

Gå på kino; veldig tiltak det også for meg, men det viser seg å bli ganske kjekt alikevel. Hjernen har plass til masse, og akkurat nå har du overload på negativitet oppi der. Les en bok på senga, ta en tur, spis god mat sammen med noen. Det er tiltak, det er tungt, men om 6 mnd kan du se tilbake og tenke "jøss så mye bedre det går nå." Og kanskje er ikke alt så tiltak lenger. Mor tok feil da hun sa til meg at venner og kjærester kommer av seg selv. Min erfaring er at det er noe en må bestemme seg for å få.

 

Vil ikke at du skal ta livet ditt...

 

 

 

Hei på du som måtte lese dette.

 

Jeg skriver vel mest dette for å få det ut uten at noen vet hvem jeg er(Takk for gjestefunksjonen :-) ).

 

Får vel begynne forfra så folk kan forstå litt hva som foregår.

Mistet faren min når jeg var yngre og det var ikke noen der til å passe på meg etter det, eller moren min var der men ikke for min del eller for meg. Så jeg vokste opp på egenhånd og med hjelp fra venner men jeg la til meg en uvane om å dytte alt negativt inn og ned og om jeg fikk noe positivt på meg så ristet jeg på hodet og tenkte at det ikke stemmer.

 

Det gikk noen år og jeg lærte meg å vise et ytre som var "perfekt", jeg hadde venner, festet, kjæreste etc. Skolen gikk greit nok, var ikke best eller værst. Kom meg gjenom 2 år på vgs og etter en stund som lærling sa det stopp. Jeg gikk en periode uten jobb men med kjæreste (hadde ikke energi til noe annet en min kjære egentlig ettersom forholdet var turbulent og krevende men jeg ville være i det uansett hva det kostet). På dette tidspunktet var det bare meg og min kjære, ingen venner e.l. Etter en periode fikk jeg meg jobb igjen men det gikk bare noen måneder før kjæresten fant ut at det var en smart ting å gjøre det slutt. Da falt jeg bare fra hverandre og endte opp uten jobb igjen.

 

Fant tilbake til noen venner og endte opp med å bruke all min tid på å spille spill online så jeg slapp å møte folk. Hadde en "snudd" døgnrytme så jeg kunne gå ut å handle etc når ingen andre var ute. Har alltid vært litt sjenert, men har nå endt opp med sosial angst. Det gikk vel 2 år med spilling og minimal sosial kontakt før jeg fikk et dytt ut døra for å skaffe penger siden vi holdt på å bli kastet ut.(Bor fortsatt hjemme :-\ )

Vel, etter litt om og men så funket det ikke ettersom jeg ikke hadde tjent nok penger tidligere til å få noe penger av de jeg hendvendte meg til(aetat og sosialkontoret). Var vel kanskje ikke sta nok men hadde ikke energi til å gjøre noe med at de sa nei.

 

Etter nok en liten stund kom jeg meg til legen min og ble henvist til en psykolog, gikk der en periode med mitt "perfekte" ytre og ble vel sendt videre til gruppebehandling (står fortsatt i kø). Har gått en periode nå til en annen person der som har med folk som skal inn i gruppebehandlingen og hun har klart å grave litt under skjoldet mitt og prøver å ta fatt i litt ting, men jeg føler ikke at det hjelper noe og at det ikke er verdt å åpne på "lokket" jeg har lagt over alt det negative jeg har dyttet ned de siste 10-15 årene. Er ikke helt sikker på hva som vil skje da...

 

Har også knasket cipralex i snart 1 år, først 10 mg, så 20 og nå 25 mg. Det hjelper kanskje noe, samt placebo effekt og følelsen jeg hadde av at nå skulle jeg få hjelp når jeg først ble sendt til psykolog. Nå derimot gir det meg ingenting og jeg har forstått det sånn at man blir "avhengig" av det og må slutte gradevis noe som er en helt annen beskjed en jeg fikk når jeg begynte på det. Så nå har jeg sluttet med de, så får man jo se hva som skjer.

 

Helt siden faren min døde har selvmord vært en tanke for meg, vi hadde et utrolig bra forhold og han var en fornuftig, snill og rettferdig mann/far. Det første jeg tenkte når jeg leste dødsattesten hans (var sånn jeg fant ut at han var død, ingen som sa det til meg. ) var på å gå ut på en vei og hoppe ut forann en bil. Etter det har planenen utviklet seg og jeg har hatt konkrete planer om å ta mitt eget liv ved flere av årsdatoene etter hans død og på bursdagene hans, men det har foreløpig skjært seg(Pun intended ).

 

Men ja, nå etter et år med "hjelp" og pilleknasking så er jeg lei av at det ikke blir noe bedre, jeg er lei av å føle meg som jeg gjør. Jeg vet at man kan få det bedre og ha et bedre liv en det jeg har nå, men jeg føler ikke at det er verdt det overhodet.

 

Hadde lagt planer når jeg var liten som alle andre om å gjøre et par 10 ting før jeg døde og jeg har gjort alle alt. Jeg ser ikke noe poeng i å prøve å gjøre det bedre for meg ettersom det kommer til å koste utrolig mye tid og krefter både for meg og de som prøver å hjelpe.

 

Takk hvis du leste alt :-)

 

PS : Skrev bare dette for å få det ut men setter pris på tilbakemeldinger og evt forslag til hvordan man kan ta sitt eget liv med minst mulig problemer for andre. Evt linker til sider hvor det står om dette. Er ikke så flink til å "google it" som det sies Fant bare masse tull om å unngå selvmord..

[4588pkdkrikue5c]

Jeg har også slitt en god del med slike depresjoner. På ungdomsskolen tenkte jeg slike tanker stadig vekk, og var igrunnen dritlei av å leve. Jeg kom over det tilslutt, men har enda en tendens til å lett bli fryktelig deppa for småting. Hadde jeg vært tilbake på den tiden det var på sitt verste ser jeg nå at jeg burde ha oppsøkt psykiater. Det er ingen skam, selv om du føler at du har gjort en forbrytelse når du besøker en.

På slutten av tiende klasse, og nå på videregående har jeg hatt noen timer med psykiater/lege angående forskjellige ting (konsentrasjonproblemer som det viste seg jeg ikke hadde blant annet), og der merket jeg at det var deilig å få snakke ut om alt som var jævlig og kjipt og noen bare hørte etter. Jeg sa at jeg slet med konsentrasjonen o.l, men vi konkluderte med at depresjonen ødela mye for meg, da jeg nå ligger meget høyt karaktermessig i forhold til ifjor. Men poenget mitt er somsagt at det er godt å snakke med noen. Fortelle alt uten at du trenger å være redd for at de sier det videre. Du ser dem kanskje aldri mer igjen. Prøv det. Det er ingen skam, i alle fall ikke så jævlig som du har har det.

 

Ikke ta livet av deg selv. Tenk på hvor fælt det var for deg å miste noen. Nå gjør du det samme mot andre, av egen vilje.

Edit:Leste ikke hele posten av en å annen grunn, og så derfor ikke at du allerede hadde oppsøkt psykiater.

Endret 6. februar 2008 av steffenz

[Wildthing]

Det virker som du søker en ganske så permanent løsning på et midlertidig problem her.

Jeg har gått den veien du beskriver.

Den evnen du har til å forestille deg all mulig jævelskap, kan også brukes til å løse mentale floker som depresjon negativ tankegang.

 

W

[Kazuo]

Beste er og være åpen mot din behandler.

 

Og gjerne prøve ut mer en kun cipralex,finnes mye der ute som kan hjelpe i en periode.

[Karlson]

Selvmord har aldri noen possitive konsekvenser. Prøv å hold tankene positive. Hvis du er lei deg kan du jo leie en komediefilm eller noget. Etter en stund vil nok noe bra skje i live ditt. Prøv å ta tiden til hjelp. Prøv å få snakket ordentlig med en psykolog. Bare IKKE ta live ditt!

[tradhtare]

Du sier at du er lei av at hjelpa du får ikke hjelper deg..

Men for at hjelpa skal fungere så må du tørre å la deg hjelpes.

For å få skikkelig hjelp så må du være ærlig med behandleren din.

Du må stole på at hun klarer å hjelpe deg.

Fortell ting som det er, fortell hva du føler, legg lokket til sides litt etter litt og fortell hva du har opplevd.

Ta det gradvis..

Det sier seg selv at du ikke føler det hjelper når du ikke gir henne det som plager deg, om du skjønner.

Det er som å gå til legen for pusteproblemer når du egentlig har et brukket bein. Han vil da ikke finne det brukne beinet og hjelpe deg med dette, da du bare sier at du har problemer med å puste.

Er du med meg på den tanken?

 

Til slutt vil jeg bare si at det ikke finnes noen måte å ta livet av seg på som er mindre vond for pårørende. De kommer til å ha det jævlig resten av livet.

 

Jeg synes ikke du skal velge å ta livet ditt. Du ser kanskje på det som en utvei, men jeg tror ikke det er det.

 

Prøv å vær ærlig med behnadleren din så skal du se det går bedre.

Det er tøft, tungt, vanskelig og vondt. Man åpner seg og gjør seg sårbar, jeg vet det. Men da gir du henne muligheten til å hjelpe deg. I begynnelsen kan det hende du føler deg dårligere fordi du åpner deg, men så skal det gå gradvis bedre.

 

Lykke til!

[Beli]

For det første er det viktig å fokusere på det positive, prøve å glemme det negative. Du kan få hjelp dersom du innser at du trenger det, og dersom du er villig til å forandre livet ditt.

Det er viktig å ikke sette seg ned å tenke over hvor trist livet har vært, men heller se hvor bra livet kan bli i fremtiden. Muligheter, ikke begrensninger.

Enig med de andre her, finn aktiviteter å holde på med, finn nye venner, vær kontaktsøkende og positiv. Ikke sitt alene og dyrk sorgen. Livet går videre.

Kjæresten din slo opp. Da er personen en dust som ikke ser dine kvaliteter godt nok. Ikke tenk at det er noe galt med deg, for det er det ikke! Hva skal du med en som ikke vil ha deg? Da fortjener du en som vil ha deg. Og den personen finner du til slutt.

 

Har selv opplevd mange vonde ting gjennom barndommen, men er noenlunde over det nå etter at jeg fikk bedre selvtillit og flere venner. Husk at jo eldre man blir, jo mindre følsom blir man. Prøv å være takknemlig for det du har. Tenk hvis du hadde hatt det enda verre?

 

Det er nok mange som tar selvmord spontant. Hvem vet hva som hadde hendt dersom de ikke gjorde det. Kanskje hadde det gått over. Det er derfor mange er usikre på aktiv dødshjelp, i og med at folk kan ombestemme seg.

Jeg er uenig i påstanden om at selvmord er en egoistisk handling. Det er ingen andre enn deg selv som skal bestemme over livet ditt, og du skal leve for deg selv, ikke for andre. Hvordan kan noen forvente av en person at han skal leve?

 

Men prøv i det minste å gjøre det bedre, ikke gi opp når du har muligheten. Hvis ingen andre støtter deg og backer deg opp, så får du bare gjøre det selv! Og det klarer du. Lykke til.

Endret 11. februar 2008 av Beli