Gråter og føler meg kvalm etter sex

[randi85]

Noen som har peil på hvorfor jeg gråter og føler meg kvalm etter sex. Jeg har verdens herligste kjæreste så det skulle ikke være en grunn for at jeg blir sånn

[P-in-P]

Første som slo meg er at du har blitt utsatt for noe tidligere i livet. Enten personlig eller at du har sett/hørt noe.

 

Kan det være at det er noe du fortrenger eller ikke helt tenker over med tanke på sex?

[Footy]

høres ut som skyldsfølelse av noe slag spør du meg

[randi85]

hmmm det er jeg ikke sikker på. eneste jeg har hørt er at faren min har forgrepet seg på meg når jeg var ca 3-5 år gammel. det kan være det som har blusset opp i meg. for jeg begynte med å føle meg kvalm og sånt for 3-4 år siden. Og jeg har hørt at det er da man begynner og føle barndommen sterkere og forstå ting

[P-in-P]

Ja, vil nok nestn tro at det er det som er problemet da.

 

Ville gått til en psykolog og fått snakket ut om forskjelligt. Samme hva en kan tro så hjelper det faktisk å prate ved noen, få ut tanker og følelser og kunne reflektere over de sammen med noen annen.

 

Føler med deg. Virkelig en lei situasjon som dessverre skjer alt for ofte i vår verden.

[randi85]

ja livet skal ikke være lett.

Men ganske plagsomt og ha det sånn. får aldri hatt sex lenger.

[M_i_M]

hmmm det er jeg ikke sikker på. eneste jeg har hørt er at faren min har forgrepet seg på meg når jeg var ca 3-5 år gammel. det kan være det som har blusset opp i meg. for jeg begynte med å føle meg kvalm og sånt for 3-4 år siden. Og jeg har hørt at det er da man begynner og føle barndommen sterkere og forstå ting

 

Det er veldig viktig at du får hjelp. Noen drasser på den bagasjen langt inn i voksenlivet, gjør mange dumme valg på grunn av det, og skjønner kanskje brått når de er halvveis i livet at noe som skjedde da de var barn eller ungdom har fortsatt å styre dem og herje med dem. Mye selvskading, rusproblemer, vektproblemer og sexproblemer inkludert å ikke klare å knytte seg til en partner eller å ha sex med veldig mange kan knyttes til slikt - selv om folk ikke alltid skjønner det selv.

 

Det behøver selvfølgelig ikke å bli sånn, men uansett er det at du gråter og føler deg kvalm etter sex, uten at du har en annen god forklaring, meget god nok grunn til å søke psykologhjelp i tillegg til det du forteller om faren din. Du skriver ikke hvor gammel du er, så derfor er det ikke så lett å foreslå hvem du skal kontakte, men har du en ålreit fastlege skal denne kunne hjelpe deg videre. Hvis du ikke vil gå inn på detaljer med legen kan du si at du får gråteanfall, er deprimert og redd uten at du forstår det, men at det skremmer deg, og at du vil ha henvisning til psykolog og hjelp med å finne en. Si absolutt 100% nei takk til pille-hjelp. Insister på psykologhenvisning.

 

Det er lange ventelister til psykolog med refusjonsordning så det er bare å stille seg i kø, men er du ung kan du kanskje få hjelp et annet sted.

 

Sjekk denne:

http://www.google.no/search?sourceid=navcl...jelp+til+ungdom

 

MiM

[Skagen]

Jeg leste noe lignende tidligere, tror det var på Dagbladet eller noe slikt. Dersom dette skulle skyldes noe underbevisst assosiasjon mellom sex og noe traumatisk du har opplevd tidligere, så må man lære seg å assosiere sex med noe godt igjen. Altså, at man må over en kneik hvor man lærer seg selv å assosiere sex med noe godt. Hvorvidt dette er noe å forsøke, eller om psykolog/profesjonell hjelp er veien å gå, vet jeg ikke. Men jeg tenkte det var en interessant tese som kan være verdt å nevne her.

[M_i_M]

Jeg leste noe lignende tidligere, tror det var på Dagbladet eller noe slikt. Dersom dette skulle skyldes noe underbevisst assosiasjon mellom sex og noe traumatisk du har opplevd tidligere, så må man lære seg å assosiere sex med noe godt igjen. Altså, at man må over en kneik hvor man lærer seg selv å assosiere sex med noe godt. Hvorvidt dette er noe å forsøke, eller om psykolog/profesjonell hjelp er veien å gå, vet jeg ikke. Men jeg tenkte det var en interessant tese som kan være verdt å nevne her.

 

Nåja. Det hjelper sikkert å gjøre nye, positive erfaringer - men ikke nok hvis traumet har ført til "splitting", som kort (og litt enkelt) sagt er en slags utskillelse av det vonde slik at det er som om det ikke angår resten av deg eller livet ditt. Det er som om det vonde kapsles inn. Det dumme er at det kan fortsette å påvirke deg, dine følelser, dine valg - selv om du ikke ser sammenhengen eller skjønner hva som skjer.

 

Eksempel: En dame oppsøker stadig nye sexpartnere. Hun føler spenning og kontroll i "sjekkefasen", men føler seg verdiløs og skitten etter sex. Like vel gjentar hun dette destruktive handlingsmønstret om igjen og om igjen. Hun skjønner ikke hvorfor, fordi årsaken er splittet ut, kapslet inn, slik at det virker som om det ikke angår hennes liv. På samme måte kan den destruktive sex'en oppleves som noe hun gjør separat fra det vanlige livet sitt.

 

MiM

[randi85]

for jeg føler at det er vanskelig og komme seg videre i livet. har opplevd mye vondt i barndommen min.

[M_i_M]

for jeg føler at det er vanskelig og komme seg videre i livet. har opplevd mye vondt i barndommen min.

 

Dette er grunn til å gå til psykolog. Det er sånt de driver med.

 

Mange tenker da at "det jeg har er da ikke sååå alvorlig", eller "jeg vet ikke hva jeg skal si", men det er ikke slik at man må være psykiatrisk syk for å ha stort utbytte av samtaleterapi og man kan si at grunnen til at du trenger det er nettopp at du ikke vet hva du skal si. Du har ikke funnet en ålreit måte du kan akseptere å forholde deg til problemet på - derfor vet du ikke hva du skal si. Det vil du få hjelp med.

 

MiM

[P-in-P]

Veldig bra sagt Man in Motion!

[randi85]

Da har jeg vært hos legen og bestilt time til Psykriatisk sykepleier for å komme meg i gruppe terapi.Gruer meg veldig men tror det skal gå bra

[M_i_M]

Da har jeg vært hos legen og bestilt time til Psykriatisk sykepleier for å komme meg i gruppe terapi.Gruer meg veldig men tror det skal gå bra

 

Gratulerer!

 

Det var veldig modent og modig gjort. Det er ikke lett å møte demonene, men jeg kan love deg at går du åpent og med innsatsvilje inn i dette så kommer du ut på den andre siden mer helstøpt, med bedre selvbilde og mindre behov for ytre bekreftelse og slikt. Selve veien kan være slitsom men også tilfredsstillende.

 

Håper det er et bra tilbud du kommer i. Hvis det er med folk som har liknende erfaringer som deg selv, så gir det ofte en støtte som er kjempebra. En opplevelse av å ikke være alene har i seg selv stor verdi, pluss at man kan dele og lære av hverandre. Du kan jo vurdere etter hvert om du også vil ha individuell terapi - det ene utelukker ikke det andre.

 

MiM

[General_Skurf]

man in motion jeg regner med hun er 22-23 år siden hun heter randi85,, bare slik du ser det :O

 

Føler med deg randi og lykke til videre

[M_i_M]

man in motion jeg regner med hun er 22-23 år siden hun heter randi85,, bare slik du ser det :O

 

Veldig bra, da, å gripe fatt i dette nå, heller enn å vente og håpe at det skal gå over av seg selv.

 

Det kan være bra å angripe (behandle) slikt fra mange hold, på mange måter, gjerne samtidig. Gruppeterapi og individualterapi er nevnt, der den ene gir samhold og opplevelse av å ikke være alene om opplevelsene, mens individualterapi gir større fokus på det som er spesielt for deg og er mer skjermet og privat.

 

Andre muligheter kan være å fokusere på kropp også, som f.eks. i psykodynamisk fysioterapi der du får utviklet dine evner til å fornemme hva som er bra (og ikke så bra) for deg, får jobbet med dine grenser og med å kjenne på din kjerne - få en god selvopptatthet der du tillater deg å føle, akseptere og se ting slik de er, ikke slik du skulle ønske de var.

 

Noen liker også å lese og lære mer på egenhånd, og det finnes sikkert bra litteratur som passer for deg, men jeg vil mene at det bør komme i tillegg til annen hjelp. Og så er det viktig at du finner andre aktiviteter og fristeder som ikke dreier seg om problemer, men der du kan puste ut og kjenne ro og frihet. Fysiske aktiviteter i frisk luft kan være kjempebra!

 

Tilslutt: Du får vurdere i hvilken grad du skal involvere kjæresten din. Jeg har opplevd å være kjæreste til en som slet med noe tilsvarende som deg, derfor følte jeg veldig for å svare deg på din henvendelse. For meg var det veldig frustrerende å ikke skjønne noe av hennes reaksjoner, av hva som foregikk, og det var en lettelse når hun til slutt valgte å dele. Det betyr selvfølgelig ikke at alt dere imellom nå må dreie seg om dette, men det kan være at det er verd det å tørre å involvere ham hvis han er "verdens herligste kjæreste" som du skriver.

 

Og så må dere kose dere, uavhengig av dette. Det kan ofte fungere slik at etter noen intense samtaler, så letter det litt og man får overskudd til litt tøys og moro. Man SKAL tillate seg å ha det fint og gøy, også i vanskelige perioder. Man kan bli litt streng mot seg selv og tenke at man devaluerer det vonde ved å ha det fint, men slik er det ikke: Det vonde er like viktig, om du også tillater deg å ha det fint og gøy eller ikke.

 

Ja - da her vel jeg skrevet nok og vel så det her

Håper noe av det kommer til nytte, og - igjen - lykke til!

 

MiM

Endret 21. januar 2008 av Man_in_Motion

[Prognatus]

Da har jeg vært hos legen og bestilt time til Psykriatisk sykepleier for å komme meg i gruppe terapi.Gruer meg veldig men tror det skal gå bra

Vi får håpe det, Randi. Men du må være forberedt på at gruppeterapi kanskje ikke er det riktige for deg og ditt problem. Antagelig er det bedre om du får en terapeut for deg selv, slik at du ikke behøver å legge ut for ikke-fagfolk om private seksuelle ting og overgrep. Slikt er ikke lett selv når man er alene med terapeuten. Men hvis du er over gjennomsnittet åpen kan det gå bra i gruppeterapi også.

 

Uansett, lykke til!

Endret 21. januar 2008 av Prognatus

[randi85]

Jeg har gått til psykolog i 2 år. Men når jeg begynte og prate om sexlivet mitt til henne så begynte hu og prate om helt noe annet. Men etter 2 år hos henne så fikk jeg beskjed om at jeg ikke kunne være der lenger.

Men så fant jeg ut at jeg kunne gå til legen som jeg har alltså gjort. Og jeg venter bare på å få time til behandling hos psykriatisk sykepleier. Jeg vet ikke helt om jeg er klar for gruppe terapi eller ikke. Og jeg har heller ikke lett for å åpne meg om ting jeg sliter med. Det er jo noen ting som er lettere en annet.

[M_i_M]

Jeg har gått til psykolog i 2 år. Men når jeg begynte og prate om sexlivet mitt til henne så begynte hu og prate om helt noe annet. Men etter 2 år hos henne så fikk jeg beskjed om at jeg ikke kunne være der lenger.

 

Finn deg en ny psykolog. Det er stor forskjell på folk, også psykologer. Det lyder som om hun du gikk til ikke var helt moden for oppgaven. Kanskje noe hun selv ikke var helt ferdig med? Kanskje du treffer den rette på andre eller tredje forsøket?

 

Det skal ikke være lett...

 

MiM

[randi85]

Nei det skal vist ikke det.