Nå ender det i grøfta

[Gjest Guest_gjest_*]

Hei, i natt har jeg bestemt meg for at går i grøfta med meg. Jeg har så store problemer at det ikke kan rettes opp. Hele ungdomskolen ble jeg mobbed både med fysisk vold å dårlige kommentarer. Nå på vidergående er alt mye bedre, men jeg har hatt alltid store problemer med familien. Pga. mobbingen tar jeg ting veldig lett til meg. Derfor kommer jeg ofte i krangel med foreldrene.

 

I tillegg når jeg var liten har jeg opplevd å blitt fysisk slått av min far noe jeg husker fremdeles å det har hent bare i barndomen men opptil flere ganger. Nå innser han at det må være noe gale med meg å vil ta meg med til psykolog. Det er han det er noe gale med, jeg klare ikke å leve mer. Det forstår ikke situasjonen å jeg blir aldri meg selv igjen.

 

I tillegg har det tatt meg for endel pinlige ting å angriper situasjonen på feil måte.

Hele ungdomskolen har jeg også vært forelsket i en jente som endelig på vgs begynte å vise interesse tilbake igjen, men i og med at der er en annen jente i klassen å som vil ha meg nå. Snakker masse med meg, så har det klikka for hun andre. Så jeg er usikker der også.

 

Har for mange problemer, vil bare bort. Gjøre slutt på alt. Så jeg vil hurtigst mulig ta selvmord. Ingen kan jeg stole på føler jeg. Ikke foreldrene mine heler. Å hva en psykolog vil heler ikke hjelpe? I tilfelle skulle ikke foreldrene mine visst det. Han sier jeg burde gå å at han skal ta kontakt med dem. Jeg sier bare kjør på for jeg skal jo ta livet mitt uansett.

 

Så hva sier dere? Har dere noen forslag til metoder? Eller synspunkter? Noe jeg bør etterlate meg? Et brev feks?

 

Jeg vet om noen som har hoppet foran toge eller tent på seg selv med bensin. Men det høres litt vont ut.

 

Noen forslag? Det er jo ingen andre jeg kan nå kontakt med på dette tidspunktet.

[Gjest Trådstarter]

Vil bare legge til, at min far ikke forstår at han har brukt fysiske vold mot meg og at denne dårlige kommunikasjonen forekommer av denne grunn. Jeg har sakt til han at han har slått meg men han vil ikke innse det selv. Det er hans problem.

[tOmma-]

Først og fremst, selvmord løser ingenting. Ikke tenk den tanken engang.

 

Det du bør gjøre, er å ta deg en prat med en rådgiver, en psykolog eller noe i den duren. Gjerne en god kamerat som du vet du kan stole på. Det hjelper alltid å få snakket ut om ting - prøv å snakke med noen, og du vil garantert merke at du kommer til å føle deg litt lettere til sinns etterpå.

 

Og beklager for at jeg kan virke litt lite hjelpsom, men det er det eneste jeg kan komme på. Bare husk - selvmord løser ingenting.

[Nemistwh]

Hei.

 

Jeg forstår det ut fra det du leser er at du egentlig ikke vil ta selvmord. Du trenger hjelp, og oppmerksomhet. Livet ditt høres ikke helt bra ut, og du sliter med barndoms minner; men du sa også at livet ditt har tatt seg opp? Du nevner at du krangler mye med familien, og at dette er store deler av hvorfor du føler deg nede. Har du tenkt på å flytte hjemmefra? Livet er ikke så dårlig som du tror, jeg er helt sikker på at du selv kan klare å komme deg opp igjen. Du sier du ble mobbet på skolen? Hvorfor ble du mobbet på skolen? Du aner ikke hvor mange "tapere" jeg har sett som har blitt til de utrolig svære vinnerne med en gang de har kommet inn i et nytt miljø. Kom deg ut, gjør mye gøy, og muligens flytt hjemmefra hvis du har for store problemer med familien. Ta det opp med dem? Snakk med noen? Husk at selvmord ikke er en løsning på noenting. Du gjennomgår en tøff tid, men den tøffe tiden vil ikke alltid være her, du kommer deg gjennom det, men du må gjøre noe selv for å klare det.

[Gjest Trådstarter]

Mobbingen vet jeg egentligt ikke helt årsaken til. Det likte bare å plage meg.

Faren min kommer jeg aldri over. Jeg er uansett litt redd han uansett. Jeg snakker lite med dem å vill helst ikke ha noe kontakt med dem. Jeg er snart 17 og vil flytte ut så snart jeg er myndig. Men jeg har dessverre mange år igjen på skole med tanke på at jeg går allmen.

 

Visst jeg skulle fortsette å leve hadde det vært viktig for meg å flytte hjemme fra og bo sammen med noen som tok vare på meg å ikke ble så sure hele tiden. Det med fysisk vold ifra min far sitter i meg fremdeles å det skaper en redsel hele tiden. Jeg føler meg ikke trygg.

Å tror jeg ikke kommer til å føle det før jeg eventuelt kan få meg en ny familie som gir meg positiv oppmerksomhet, selv om det føler det er så gode ifra før av.

Faren min kommer aldri til å innse at han har skull i dette så alikevell.

[nettii]

gå på sosialen å forklar situasjonen din.

sei du ikkje kan leve meir heime, å dei er pliktige til å finne deg en plass å bu å penga til mat osv...

en anna ting er det at det er viktigt å ha folk i livet som er gla i deg å som du er glad i. menneske eller kjæledyr.

vis interresse vidare til hun jenta du har likt siden ungdomsskulen, å dropp hun andre/ikkje bry deg.

so kansje om ei stund blir dokke sambuara

 

lykke til

[Gjest Trådstarter]

Takk for tipse. Jeg tror det høres meget intresant ut. Men hvordan virker det?

Jeg vil gjerne gjøre dette med at foreldrene min vet minst mulig. Jeg vil helst ikke at foreldrene mine skal vite noe særlig om det nye siden jeg vil begynne på nytt. Jeg har kansje løyet å ikke vært så snill men det er pga. min dårlige familiesituasjon.

 

Kan noen forklare hvordan dette helhetlig fungerer? Å hvem jeg må kontakte?

[ellys]

ikke gi han forhåpninger om sosialen etc, om familie situasjonen ikke fungerer er ikke sosialen stedet, barnevernet er de som vil hjelpe deg(han skriver jo han er 16 år, ikke myndig mao). Da blir det institusjon til evaluering, så evnt hybel på barnevernets regning.

 

Men seriøst ta deg i nakkeskinnet, om faren din vil ta deg med til psykolog la han, du trenger det tydeligvis, husk selv om vi ikke alltid føler det sånn eller skjønner det så vil faktisk våre foreldre det beste for oss, og høres jo ut som han har skjønt at du sliter om han vil ta deg med til psykolog,

Endret 20. januar 2008 av ellys

[morningstar665]

Jeg kan legge til at det er tydeligvis ganske utbredt fenomen at mennesker rundt 13-17 års alderen har en tendens til å virke veldig deppa og tenker på selvmord. Det er sikkert hormonene. Vær tålmodig så vil du se at dette vil gi seg.

[13375k1133z]

Ikke tenk tanken på selvmord, tenk på den rundt deg som er glad i deg, hvor jævlig det vil bli for dem.

Kanskje du kan høre på faren din å ta deg en tur til psykologen ?

Eventuelt kan du anmelde din egen far for vold eller lignende.

[Rescue me]

Hvis familiesituasjonen er veldig dårlig kan du vurdere å flytte på hybel. Man skal kunne få penger av lånekassa av særskilte grunner, vet dog ikke om man kan få borteboerstipend etter at man allerede har startet på vgs.

Endret 20. januar 2008 av KnewtFan

[kanonkent]

#kommentar til sletta innlegg fjerna#

 

Til trådstarter :

 

Selvmord har også streifet mine tanker. Men det vil ikke hjelpe. Du vet ikke om livet ditt forbedrer seg. Kanskje om en 5-6 begynner ting å gå skikkelig bra for deg, det er det ingen som vet! Vil du heller ta livet av deg nå ? Ikke kast bort livet du har, det er bedre enn ingenting!!

 

Angående psykolog-greiene. Kanskje det ikke er så dumt ? Da får du snakka skikkelig ut. Kanskje han kan ta en prat med faren din når han får høre hva han har gjort mot deg!

 

Snakk med en god venn eller venninne. Det har hjulpet meg gjennom mye, det gjør det as we speak, for eg går gjennom noe skikkelig dritt akkurat nå. Og snakk me hu jenta du har likt så lenge, si at du virkelig liker henne og hør om det er noen mulighet for at hun vil gå på date med deg ?

 

Uansett, som tidligere sagt så vil ikke selvmord være løsningen. Det vil det aldri være. Ting ordner seg, før eller siden!

 

Stå på

Endret 21. januar 2008 av Jankee

[Jankee]

Ein del svært usømmelege innlegg har blitt fjerna. Slike kommentarer som kom der er utkastelsesgrunn, då det er alvorlege brudd på retningslinjene.

 

Til trådstarter:

Krisetelefonen til Kirkens SOS i Norge: 815 33 300 (Teksttelefonen for døve tlf. 55 32 56 97.)

 

Så har me litt meir generell hjelp http://www.med.uio.no/ipsy/ssff/krisehjelp/ung.html

Endret 21. januar 2008 av Jankee