Labrador Retriever: farge?

[.Lagrange.]

Ja, valget falt på denne rasen, men jeg er jaggu usikker på hva jeg skal gjøre. Problemet er at jeg ikke ønsker å reise langt for å få tak i en valp, men jeg har en spesiell farge jeg ønsker; nemlig en brun labrador. Nå har det seg slik at jeg kontaktet byens eneste oppdretter av labrador, og de skal ha valper til sommeren. Men kun sorte. Nå vet jeg ikke hva jeg helt skal gjøre, skal jeg gå for en svart valp? Det er mange positive sider ved å velge oppdretteren her i byen; jeg kan besøke valpene mens de er hos moren, følge dem og finne ut hvilken valp som passer akkurat meg... De er norske og jeg slipper import og søknader til mattilsynet. Eller, så velger jeg en av de 3 oppdretterne jeg har peilet meg ut i Sverige, og venter til de har fått valper, kjører 10-11 timer en vei for å besøke dem, og kommer hjem neste dag med akkurat den fargen jeg ønsket meg.

 

Jeg kan spare en valp - og meg selv - for en lang reise. Men samtidig har jeg alltid ment at man skal følge sine egne ønsker. Det er jo litt kjipt at man får det nest beste når man ENDELIG har bestemt seg for å få en hund? Jeg vet ikke, jeg synes de svarte "forsvinner" - man ser jo knapt øynene deres. Jeg har også hørt at den svarte fargen kan føre med seg mer aggressivitet, enn lysere hunder (ikke at dette gjør så mye, men det falt meg inn mens jeg satt og tenkte på det). Men igjen, det høres så utrolig greit ut å ha en oppdretter som er bare 20 minutters kjøretur unna herfra.

 

Jeg vet rett og slett ikke... Akk så vanskelig det skal være.

Endret 19. januar 2008 av whatsofokkingever

[Notatblokk]

Har aldri hørt om at fargen skal ha noe å si på gemyttet til labrador. Har sjelden hørt om aggressive labradorer, forresten.

Eneste rasen vet om hvor det er bevist at fargen har med gemyttet å gjøre er på Cocker Spaniel, der de har forsket på de forskjellige fargene og funnet ut hvilke som er "verst" (dette stammer da fra to flotte hannhunder som ble brukt for år tilbake, som hadde aggressjonsproblemer).

 

Du blir like glad i både svart og brun, det vet du også. Men samtidig har du jo en kjempefordel dersom du kan "bo" litt i valpekassa og bli kjent med valpene hos oppdretter. Samt at da er det lettere å holde kontakten med oppdrettere senere også, Sverige blir et stykke unna og en reiser ikke på impulstur dit.

Har full forståelse for hva du mener med at de svarte "forsvinner", spørsmålet blir jo da hva du velger å sette først. Lett tilgjengelig oppdretter, eller fargen.

[granny]

Hei. Kan jeg spørre hvor du bor siden det eneste andre alternativet du har er Sverige? Forøvrig har nok ikke farge noe å si når det gjelder gemytt på en labrador.

[KVTL]

Gemyttet på en labrador bestemmes nok ikke av fargen på hunden, men mer av arv og miljø. Så se ann tidligere kull og oppdretter også. Min erfaring er at du burde styre kalrt unna de oppdretterne som kun tenker penger.

 

På en annen side så er det også en missoppfatning at lynnet på labradoren er bare snill. Blir en labrador morsk eller finner på å forsvre eierene så kan de bli ganske sinna. Bare husk på dette, selv om de virker ganske kosete sånn ellers.

 

En annen ting du skal være ganske obs på at fargen på de svarte labradorene i dag blir fort grå, dette har noe med hvordan de har blitt avlet på.

[.Lagrange.]

Hei. Kan jeg spørre hvor du bor siden det eneste andre alternativet du har er Sverige? Forøvrig har nok ikke farge noe å si når det gjelder gemytt på en labrador.

 

Jeg flyr ikke, og jeg bor i Nord-Norge

 

Det stemmer kanskje at fargen hadde noe med cocker spaniel å gjøre. Jeg søkte litt på nett, og fant faktisk ut at gule labradorer kunne ha en tendens til å være mer "whiny" (jeg husker ikke det norske ordet, gneldrete kanskje?) enn de sorte.

 

Jeg har tenkt litt over det, og det er kanskje best å gå for den sorte i byen min. Da kan jeg følge valpene fra fødselen av, og finne en favoritt - som passer meg best. Samtidig som jeg også venner den til meg. Hvis jeg drar 11 timer til Sverige kan det hende jeg ender opp med en som ikke passet meg helt, og selv om den er brun så er det jo personligheten som betyr mest

[Notatblokk]

Høres ut som et klokt valg, ville nok gjort det samme selv. Selv om jeg allerede kjenner den sure smaken av å la den brune gå

I lengden er det nok smartest å putte følelsene bittelitt til side.

[granny]

Hei. Kan jeg spørre hvor du bor siden det eneste andre alternativet du har er Sverige? Forøvrig har nok ikke farge noe å si når det gjelder gemytt på en labrador.

 

Jeg flyr ikke, og jeg bor i Nord-Norge

 

Det stemmer kanskje at fargen hadde noe med cocker spaniel å gjøre. Jeg søkte litt på nett, og fant faktisk ut at gule labradorer kunne ha en tendens til å være mer "whiny" (jeg husker ikke det norske ordet, gneldrete kanskje?) enn de sorte.

 

Jeg har tenkt litt over det, og det er kanskje best å gå for den sorte i byen min. Da kan jeg følge valpene fra fødselen av, og finne en favoritt - som passer meg best. Samtidig som jeg også venner den til meg. Hvis jeg drar 11 timer til Sverige kan det hende jeg ender opp med en som ikke passet meg helt, og selv om den er brun så er det jo personligheten som betyr mest

Hadde nok selv gått for dette ja, så sant oppdretter er seriøs og du liker moren til valpene, og kombinasjonen er grei sunnhetsmessig. Det er jo også veldig positivt da - du har jo nå mulighet for å bli kjent med moren til valpene og se om du liker hennes måte å være på. Aberet med å ha kun ETT kull å "velge" fra - er jo selvfølgelig at du kan risikere at det IKKE blir noen valper - og dermed blir det ny ventetid på deg..Krysser fingrene for deg jeg.

[PeaJay]

Jeg har hatt 2 labrador retriever hannhunder, begge brune.

Den første overtok jeg fra min søster fordi hun hadde barn da hunden kom som etterhvert ble allergiske. Hunden var da 2 år gammel.

Det ble mye slit i 3 uker før vi fikk rangordning i flokken og noen få kommandoer på plass. Siden gikk det greit, og det ble en flott kamerat.

Hunden ble 12 år før han måtte avlives pga utslitte hofter og kunne ikke gå lenger.

Nå har jeg en svensk, fra Holmsund utenfor Umeå. Han er 10,5 år, halve hodet og labbene er hvit/grå.

Sliter med eksem på framlabbene og er til tider sårføtt.

Han er ganske stri, ville ikke underordne seg de andre i familien uten mye strev.

Jeg har hørt at brune er mer livlige enn svarte eller gule, men vet ikke. At hanner er "hardere" i hodet enn tisper, har ikke fått prøvd ut dette heller.

 

Det som jeg er ganske sikker på, er at de internt i kullet er kjappe til å utvikle rang, og den sterkeste blir den strieste. 8 uker er masse tid til å etablere dette.

Det som også er sikkert, er at jo mer man er sammen med hunden, går turer tre turer daglig, jo mer man snakker direkte til hunden, om alt mulig, om mat, om flink, om snill, kommandoer, jo bedre blir hunden. Snakk om hvor man skal, det man ser, hva man skal gjøre, hvor man skal gå, som om det var folk man snakket til. Når hunden blir gammel, skjønner han mer av det du sier, enn du skjønner hva han sier.

Om man hele tiden berører hunden bevisst eller ubevisst, klapper, stryker masserer, berører blir det en bra hund.

Mine hanner har vært til tider rampete lenge, opptil 5-6 år. Gnagd, stjålet og tøyset. Etterpå blir de voksne og milde og rolige som fløtekrem på tunga.

[Snylter]

Hva legger du i rang-begrepet ditt?

Jeg får inntrykk av at du mener rang mellom mennesker og hund..

Det er i dag velkjent at man ikke har noen felles rangstige mellom dyr og eier.

 

Hva gjelder labradorene er det vel mer linjer som avgjør egenskaper enn farge, linjer avlet for jakt er det gjerne en del mer liv i enn de store late sofadyrene som avles for utstilling.. (Det er rett og slett tragisk hvordan man avler en jakthundrase for utstilling)