Gnostisisme - Opprinnelse og div.

[Missen]

Hei! Jeg har et prosjekt om gnostisisme. Jeg lurte i den forbindelse på om noen har informasjon

om dette? Har funnet en del, men sliter med gnostisismens opprinnelse. Hvis noen hadde hatt noe

kunnskap om dette hadde jeg blitt glad

 

På forhånd takk

[Sempercogitare]

Her burde det stå noe

litt mer spesifisert ditt ønske her

men har ikke satt meg noe inn i den religionen, så får håpe noen som har litt mer greie på dette enn meg svarer.

Endret 15. januar 2008 av Sempercogitare

[Petrvs Romanvs]

This might help..

 

The Internet Encyclopedia of Philosophy -> link.

Catholic Encyclopedia -> link.

Jewish Encyclopedia ->link.

Intro. Nag Hammadi -> link.

[Thea1]

Hei! Jeg har et prosjekt om gnostisisme. Jeg lurte i den forbindelse på om noen har informasjon

om dette? Har funnet en del, men sliter med gnostisismens opprinnelse. Hvis noen hadde hatt noe

kunnskap om dette hadde jeg blitt glad

 

På forhånd takk

 

«Den såkalte erkjennelse»

 

Kristendommen ble alt så tidlig som i det første århundre påvirket av falske religiøse læresetninger, og dette fikk Paulus til å gi Timoteus en advarsel om at han måtte vende seg bort fra «innvendingene fra den såkalte erkjennelse». (1. Timoteus 6: 20, 21) Det er mulig han her hentyder til en bevegelse som ble kalt gnostisismen, som ble godt kjent tidlig i det andre århundre, men som tydeligvis ble etablert i det første århundre, muligens av en Simon Magus. Enkelte hevder at dette er den Simon som omtales i Bibelen, i Apostlenes gjerninger 8: 9.

 

Gnostisismen har sitt navn fra det greske ordet gno?sis, som betyr «kunnskap». Gnostiske grupper hevdet at frelsen var avhengig av en spesiell mystisk kunnskap om dype ting som var ukjent for vanlige kristne. De mente at de hadde en slik kunnskap og derfor var skikket til å lære andre «den indre sannhet som er åpenbart av Jesus,» som The Encyclopedia of Religion sier.

 

De gnostiske ideer stammet fra mange hold. Fra Babylon hentet gnostikerne den skikk at de la skjulte betydninger i Bibelens tall, som da angivelig åpenbarte mystiske sannheter. Gnostikerne lærte også at mens ånden er god, er all materie ond i seg selv. «Dette er samme tankegang som alt fantes i den persiske dualisme og i Det fjerne østen i kinesernes ’yin’ og ’yang’,» sier den tyske forfatteren Karl Frick. Den «kristendom» som legges fram i de gnostiske skrifter, er avgjort basert på ikke-kristne kilder. Hvordan kunne den da være «den indre sannhet som er åpenbart av Jesus»?

 

Forskeren R. E. O. White kaller gnostisismen en kombinasjon av «filosofisk spekulasjon, overtro, halvmagiske riter og undertiden en fanatisk og direkte obskøn kultus». Andrew M. Greeley ved Arizona statsuniversitet sier: «Gnostikernes Jesus er av og til selvmotsigende, uforståelig og noen ganger ikke så rent lite nifs.»

 

Sannheten om Kristus forvrenges

 

Gnostikerne var ikke alene om å forvrenge sannheten om Kristus. Nestorios, som var patriark i Konstantinopel i begynnelsen av det femte århundre, lærte øyensynlig at Kristus var to personer i én, den menneskelige Jesus og den guddommelige Sønn av Gud. Da Maria fødte Jesus, fødte hun mennesket, men ikke den guddommelige Sønn. Det var et syn som ikke harmonerte med monofysittismen («én natur»), som gikk ut på at foreningen mellom Gud og Sønnen var udelelig, og at Jesus nok hadde to naturer, men at han i realiteten bare var én, hel Gud og samtidig helt ut menneske. Følgelig hadde Maria født Gud og ikke bare den menneskelige Jesus.

 

Begge disse teoriene hadde utviklet seg fra en strid som hadde oppstått i det foregående århundre. En aleksandrinsk prest, Areios, hevdet at Kristus er underordnet Faderen. Han nektet derfor å bruke uttrykket homoousios (av ett vesen) når han skulle beskrive Kristi forhold til Gud. Kirkemøtet i Nikaia forkastet hans syn i år 325 e.Kr. og erklærte at Jesus virkelig er «av samme vesen som Faderen». I år 451 e.Kr. erklærte kirkemøtet i Kalkhedon at Kristus er Gud i menneskeskikkelse. Det babylonsk-egyptisk-greske begrep om en treenig Gud hadde nå trengt vekk Kristi lære om at han og hans Far var atskilte individer, som ikke på noe vis var likestilt. — Markus 13: 32; Johannes 14: 28.

 

Tertullianus (cirka år 160—230 e.Kr.), som tilhørte den nordafrikanske kirke, hadde innført ordet «trinitas», som var kommet i bruk blant kristne en stund før Areios ble født. Tertullianus, som var den første teolog som skrev hovedsakelig på latin i stedet for på gresk, bidrog til å legge grunnvollen for den vestlige teologi. Det gjorde også «sankt» Augustinus, en annen nordafrikansk teolog, som levde omkring 200 år senere. «Augustinus er alminnelig anerkjent som den største tenker i den kristne oldtid,» sier The New Encyclopædia Britannica. Men de neste ordene i dette verket må være til bekymring for alle oppriktige katolikker og protestanter: «Det var i hans sinn Det nye testamentes religion i høyeste grad ble sammensmeltet med den platonske tradisjon innen den greske filosofi; og det var også gjennom ham at produktet av denne sammensmeltningen ble overført til middelalderens romersk-katolske kristendom og til renessansens protestantisme.»

 

Katolisismen i krise

 

Henimot slutten av det fjerde århundre fullførte keiser Theodosius det som Konstantin hadde påbegynt ved å gjøre katolisismen til en statsreligion. Kort tid deretter ble Romerriket delt, noe Konstantin hadde fryktet kunne skje. Roma ble i år 410 e.Kr. erobret av vestgoterne, et germansk folk som lenge hadde herjet i riket, og i år 476 e.Kr. ble den romerske keiser avsatt av den germanske generalen Odovaker, som utropte seg selv til konge. Dermed var det slutt på det vestromerske keiserrike.

 

Hvordan ville katolisismen greie seg under de nye forhold? Omkring år 500 e.Kr. hevdet den at om lag 22 prosent av verdens befolkning var medlemmer av den katolske kirke. Men av disse anslagsvis 43 millioner mennesker var de aller fleste blitt bedratt av religiøse ledere som hadde funnet det mer hensiktsmessig å utvanne sannheten enn å foredle seg selv. Lyset fra den sanne kristendoms evangelium var blitt blåst ut.

 

Eksempler på gnostiske oppfatninger

 

Markion (det andre århundre) skilte mellom en ufullkommen Gud, som var underordnet Jesus, og som ble åpenbart i «Det gamle testamente», og Jesu Far, den ukjente kjærlighetens Gud, som ble åpenbart i «Det nye testamente». Ideen om en «ukjent gud er et grunnleggende tema i gnostisismen,» sier The Encyclopedia of Religion. Det ble sagt at denne ukjente gud var «den høyeste Intelligens, som den menneskelige intelligens ikke kan trenge inn i». Skaperen av den materielle verden er på den annen side underordnet og ikke absolutt i intelligens og kalles demiurgen.

 

Montanus (det andre århundre) forkynte Kristi snarlige gjenkomst og opprettelsen av det nye Jerusalem i det som nå er Tyrkia. Han var mer opptatt av oppførsel enn av læresetninger og forsøkte øyensynlig å få gjenopprettet kristendommens opprinnelige verdier. Bevegelsen var imidlertid ytterliggående og ble til slutt offer for nettopp den løsaktighet som den fordømte.

 

Valentinus (det andre århundre) var en gresk dikter og den mest kjente av alle gnostikere. Han hevdet at Jesu eteriske legeme kom gjennom Maria, men at det likevel ikke ble født av henne. Det kom av at gnostikerne betraktet all materie som noe ondt. Jesus kunne derfor ikke ha hatt et materielt legeme, for da måtte også det ha vært ondt. Gnostikere som ble kalt doketistene, lærte at alt som hadde med Jesu menneskelighet å gjøre, var uvirkelig og rene illusjoner. Det omfattet også hans død og oppstandelse.

 

Manes (det tredje århundre) ble også kalt al-B?bil?yu, et arabisk uttrykk som betyr «babyloneren». Den betegnelsen ble brukt fordi han kalte seg «Guds budbærer til Babylon». Han forsøkte å få dannet en universell religion gjennom en sammensmeltning av elementer fra kristendommen, buddhismen og zarathustrismen.

[Petrvs Romanvs]

Den aller eldste litteraturen om Jesus er gått tapt. Det er først en gang mot midten av det andre århundre at bestemte tekster om Jesus ble kalt for evangelier. Man bør ikke ta for gitt at det bare er de kanoniske tekstene som har bevart stoff fra den aller eldste litteraturen om Jesus. Muligheten bør holdes åpen for at andre skrifter kan inneholde selvstendige overleveringer som går tilbake til dette tapte tekstmaterialet.

 

Gnostikerne ble jo stemplet som kjettere. Det er kanskje ikke så rart, tatt i betraktning den drastiske forestillingen om at verdens skaper - Demiurgen - er en mindreverdig skikkelse. Dette må ha vært sterk kost for de tidlige kristne?