Sitter med gråten i halsen og...

[Gjest En helvetes tosk]

tenker på den bitre og jævlige framtiden til barna mine.

 

Har nettopp funnet ut at min kone har vært utro... eller noe i den dur. Vet ikke om det er sex innvolvert, men det driter jeg i. Problemet var at jeg fant det ut ... og det som verre er - hun vet ikke at jeg vet! Det hadde vært mye bedre å ikke vite... Sittet fastlåst i et dårlig forhold og ventet på den dagen hun tar initiativet til å bryte opp... da hadde jeg ikke hatt tid til å tenke. Tatt ting som de hadde kommet.

 

Men jeg vet...jeg tenker. Hjertet går i 200, svetten er kald i panna. Er helt uaktuellt å fortsette forholdet nå. Har tidligere oppdaget noen meldinger jeg ikke skulle se. Det var for et halvt år siden...tingene døde ut av seg selv. Jeg sa ingenting da... Det går ikke en gang til. Så jeg venter på rett tidspunkt. Samle sammen nok tanker så jeg vet jeg handler riktig.

 

Den andre har også kone... skulle sikkert tatt kontakt med henne...tror det får vente, jeg har nok med meg selv. Mekling, barnefordeling, økonomi, separasjon, skilsmisse... Tunge ord som ikke var så kjente før. Tenker på ordene hele tiden nå.

 

Hvis det er sant som det sies at skilsmissen er verst for barna, så sitter jeg bare med en forsmak på hva som kommer for dem. Og de vet ingenting... Lykkelige og uvitende. Men denne gangen kan jeg ikke holde kjeft. Må si noe. Må komme meg unna. Vet ikke om jeg klarer å beholde helsa i lengden. Men, jeg sitter forhåpentligvis med et godt kort... Jeg vet... men fy faan det er tungt å vite.

[Kaffegriner]

tenker på den bitre og jævlige framtiden til barna mine.

 

Har nettopp funnet ut at min kone har vært utro... eller noe i den dur. Vet ikke om det er sex innvolvert, men det driter jeg i. Problemet var at jeg fant det ut ... og det som verre er - hun vet ikke at jeg vet! Det hadde vært mye bedre å ikke vite... Sittet fastlåst i et dårlig forhold og ventet på den dagen hun tar initiativet til å bryte opp... da hadde jeg ikke hatt tid til å tenke. Tatt ting som de hadde kommet.

 

Men jeg vet...jeg tenker. Hjertet går i 200, svetten er kald i panna. Er helt uaktuellt å fortsette forholdet nå. Har tidligere oppdaget noen meldinger jeg ikke skulle se. Det var for et halvt år siden...tingene døde ut av seg selv. Jeg sa ingenting da... Det går ikke en gang til. Så jeg venter på rett tidspunkt. Samle sammen nok tanker så jeg vet jeg handler riktig.

 

Den andre har også kone... skulle sikkert tatt kontakt med henne...tror det får vente, jeg har nok med meg selv. Mekling, barnefordeling, økonomi, separasjon, skilsmisse... Tunge ord som ikke var så kjente før. Tenker på ordene hele tiden nå.

 

Hvis det er sant som det sies at skilsmissen er verst for barna, så sitter jeg bare med en forsmak på hva som kommer for dem. Og de vet ingenting... Lykkelige og uvitende. Men denne gangen kan jeg ikke holde kjeft. Må si noe. Må komme meg unna. Vet ikke om jeg klarer å beholde helsa i lengden. Men, jeg sitter forhåpentligvis med et godt kort... Jeg vet... men fy faan det er tungt å vite.

Hei!

 

Jeg er 16 år.

Foreldrene mine er skilt, men jeg har det ok.. har aldri hatt det jævlig eller noe. Ja, det var ganske bittert i starten, men jeg har blitt vant med det! og jeg har det helt supert. Barna dine kommer til å ha det bra, de har ingen jævlig eller bitter framtid i vente.

 

Edit* Føler med deg mann.. det må være helt en jævelig følelse...

Endret 14. januar 2008 av Alkaline Trio-Kid

[Dimitrij]

Du må vel bare konfrontere din kone om dette og høre hva hun har å si. Hvis dette ikke løser seg må du vel bare tenke på at det i lengden er bedre for deg, og dermed også dine barn å avslutte forholdet. Foreldrene mine ble skilt når jeg var 10 år, akkurat da syns jeg det var kjipt, men jeg vet nå at livene til mine foreldre og livet mitt er bedre enn det hadde vært hvis de fortsatt hadde vært gift.

[Cheshire Cat]

Vil også gi deg min støtte, er 18 år og foreldrene mine ble skilt når jeg var 11 grunnet utroskap og det som verre var.

 

Jeg har det helt fint, har en topp stefar og stemor, dog kontakten mellom min mor og far er en del bitter. I begynnelsen var det så klart ganske ille, ble ikke bedre av at min far flyttet ca. 100 mil unna, men nå har jeg det faktisk utrolig bra! Jeg elsker faren min, jeg elsker moren min, jeg vet de bare ikke passet i lag og at det de gjorde var for det beste.

 

Så, jeg tror det beste for barna dine tror jeg vil være en skilsmisse, myyye bedre enn et crappy forhold preget av sinne og svik. Dessuten må du tenke på deg selv, du kan ikke leve i en slik situasjon. Det kommer til å ta knekken på deg til slutt! Dessuten er jo nøkkelordet i de fleste forhold tillit, og når dette ikke er første gangen.. Man kan tilgi en gang, men det skal faen meg mye til for å tilgi enda en gang!

 

Valget er så klart ditt og jeg tror de fleste vil støtte deg uansett hvilket valg du tar - så lenge du mener det er det beste for deg og barna dine!

[theoriginalAidskake]

Det er bedre at man ikke er sammen dersom det er det som er det riktige å gjøre, enn å holde sammen "bare" pga barna.. Selvom det er vondt og alt sånn, så burde du konfrontere hun.

[Snirfle]

Hvorfor venter du med konfrontasjonen? Begynn med en gang, finn ut av økonomi, leilighet, etc. Om du forteller det til henne nå eller etter at du har ordnet en del praktisk er ikke så viktig. Det viktige er at du kommer deg ut. Det aller viktigste er at du prøver å holde et noenlunde ok forhold til kona slik at ungene slipper å traumatiseres i noen grad. Hvordan hun reagerer vet man jo ikke, så det er en viss fare uansett.

 

Når det gjelder kona til den andre, så råder jeg deg til å holde kjeft. Spesielt hvis du ønsker å samarbeide med din kone etter et evt brudd.

[EskilAJ]

Var selv et skillsmisse"barn" for et par år siden. Den store feilen som ble gjort da var at jeg fikk vite hvorfor med en gang, og da var det utroskap. Det gjorde forholdet mitt til mamma dårlig i en stund, så rådet vil være å prøve å ikke si noe om det til barna dine, jeg vet ikke hvor gamle de er, men ikke fortell dem detaljert hvorfor. Du og kona får bli enige om hva dere skal fortelle evnt.

 

Og til slutt, Fy faen jeg føler med deg. At det går an, to ting jeg ikke har respekt for her i verden. Utroskap, missbruk.

[enator]

det er bedre for barna og vokse opp med en sunn, frisk og psykisk fornøyd far og mor enn et samliv uten kjærlighet..

[Pernille85]

Kjære deg, jeg fikk vondt inne i meg av å lese dette.

Håper du får det bedre med tiden.

Du må nok konfrontere din kone med dette og få henne til å legge alle kortene på bordet.

uten å vite sannheten kommer du bare til å gruble deg ihjel....

Dine barn har det garantert med to lykkelige foreldre fra hverandre enn to ulykkelige foreldre sammen.

En god venninde av meg hadde ulykkelige foreldre og sleit veldig pga det, spesielt i tennårene, nå etter mange år med uro i huset har foreldrene bryti opp, hun er 24år nå og har det mye bedre med foreldre som er skildt og lykkelig.

Jeg er sikker på at du får et mye bedre liv når du kommer deg litt for deg selv, får startet et nytt liv, gitt dine barn din beste side og en dag, selvom det er vanskelig for deg å se det nå vil du finne en som gjør deg hel og som du kan ha et godt liv med.

mine tanker er med deg,

Klem

[Stinkey]

Jævla drittkjerring!! Hva faen er problemet dems når dem har skikkelige fedre som tenker først på barna?

 

Med det ut av systemet kan jeg bli litt mer alvorlig.

 

Vet ikke hvor gamle barna dine er, men jeg tror at jo eldre de er jo lettere blir det. Foreldra mine sa for første gang at de skulle gå fra hverandre for snart 4 år siden. Da var jeg passe i sjokk og overraska som faen. Men det skjedde ikke noe. Året etter sa de det igjen og jeg var mer vant med tanken så det var jo trist at det ikke funka selv om de prøvde. Året etter igjen så sa de det og prøvde seg over sommeren, men i høst så flytta de "endelig" fra hverandre.

 

Vil ikke si at det er det beste som har skjedd meg, men jeg ser på dem begge at de har det bedre nå. Og når de får blitt fullt etablert i leilighet og solgt huset så tenker jeg det blir bra her. Så skilsmisse er langt ifra verdens undergang. Det eneste som kan være litt ille er hvis det kommer helt ut av det blå. Hvis barna ikke har sett dere krangle eller noe så er det selvfølge at de kommer til å bli overraska. Men alt i alt kan det gå bra hvis de får den oppmerksomheten de trenger

 

Er det frekt å spørre om hvordan du fant ut om det?

[Kuldesjokk]

Er selv skilsmissebar, flere ganger også

 

Første gangen var jeg tre fire år og det gikk temmelig greit, Pappa flytta tre timer unna, jeg ble kjørt til og fra hver gang og synes det gikk greit. I seks årsalderen får både mamma og pappa seg ny kjæreste, begge veldig hyggelige og hele skilsmisse greiene var helt greit, tenkte ikke mye på det den gangen....

 

Etterhvert fikk de jo barn i alle retninger.

En søster hos mamma (her jeg bor)

Og to brødre hos Pappa etterhvert.

 

Men problemene kom den gangen Mamma skulle flytte fra for andre gang, var nå blitt tretten år og var glad i min stefar og generelt hele familien og alle stefamiliene.

 

En stund etter så flyttet vi til Bergen, fem timer fra der jeg bodde før og enda lenger vekk fra pappa, det er her problemene starter, du blir usikker på din mor, lurer på hvordan det blir med pappa nå og om du i det hele tatt orker tanken på enda en stefamilie og ikke minst, en ny stefar.

 

Har nå bodd her i halvannet år og det funker, krangler en del med min stefar og har faktisk fyki i hverandre som endte med en anmeldelse av han og at jeg nå lenger knapt snakker med han.

 

Men bor fortsatt hos min mor og det går fremover, men er tungt.

 

De helgene jeg er hos pappa storkoser jeg meg med han, min stemor, småbrødrene mine og min stefamilie der. De har holdt sammen siden jeg var 6 og har det bedre nå enn de noengang har hatt det (De har snakket med meg og vært ærlige om at de har hatt sine strider opp gjennom, men at de har løst de og nå er lykkelige).

 

Dette kan sikkert virke skremmende for deg som "snart" enslig far, så vil komme med et par ting jeg ville passet på.

 

1. Får du omsorgen, pass på at du er på godfot med moren deres og at du ikke nekter de for mye samvær med henne, da ender du opp som den store stygge ulven og alle skjønner at i en situasjon som det her blir det fort vanskelig.

 

2. Om mulig ikke flytt altfor langt fra hverandre.

 

3. Skal du begynne et nytt forhold, ta deg god tid og ikke stress barna inn i det.

[Touch of Red]

Hei

 

Når jeg var 6 år skilte mamma og pappa seg men jeg skjønte ingenting av det så jeg har klart meg helt fint i alle år

[Frohman]

*snip*

Du vet du selv kan velge hvor du vil bo, ikke sant? Om du har et så dårlig forhold med din mor, hvorfor ikke bytte på rollene? Garanterer at mor blir mye hyggeligere når du bare ser henne skjeldent.

[Kuldesjokk]

Vet jeg kan flytte, men når du har bytta vennegjeng, bosted og skole for halvannet år siden og akkurat har bytta skole (vg1 nå) og delvis vennegjeng nå igjen føler man ikke veldig for å gjøre dette igjen da man om to år må gjøre det igjen (ingeniør)...

 

Rommet mitt er en fin ting, kommer unna det meste der. Spiser med de og det er vel nesten alt... Helgene er de på hytta mens jeg er hjemme så går greit nok, blir han for jævlig vet jeg hvordan jeg kan ødelegge hele hans liv så funker det...

[Theia]

Mine foreldre skilte seg når jeg var 7 (hvis jeg husker rett). Ble da fortalt at de bare ikke passet sammen lengre. Tenkte ikke så mye over det, men husker at jeg følte at noe ikke stemte når jeg møtte den nye kjæresten hennes etter et par uker. Tok meg mange år med sniking før jeg skjønte at grunnen til at de hadde gått fra hverandre var at hun hadde vært utro, og pappa tilslutt tvang henne til å ta et valg. Hun valgte elskeren sin noe som merka pappa veldig i mange år etterpå.

 

Pappa ofret alt for broren min og meg. Han dro aldri ut på fest, han levde i sølibat fra skilsmissen til jeg flytta ut 19 år gammel, og ofte så følte jeg vel at han kun levde for å oppdra oss. Jeg er evig takknemlig for at han var en så god far til oss, men det var grusomt å flytte hjemmefra som yngstemann og føle at jeg dro fra han jeg også. Heldigvis har det gått veldig bra. Etter at jeg flyttet har han levd mye mer, drar ut på fest i bygda, drar på reiser, og har endelig begynt å leve litt Jeg skulle bare ønske han hadde begynt før, og at han hadde sluppet å ofre alt for oss.

 

Så husk på det i alt det kaoset som kommer, selv om du tar vare på barna dine, glem ikke å ta vare på deg selv. De fleste barn kommer gjennom skilsmisser uten store problemer hvis de virkelig føler seg ivaretatt og elsket og det tror jeg dine er.

 

Lykke til!

[x871kx6167ss7]

Hei!

 

Foreldrene mine ble skilt mens jeg gikk paa barneskolen, jeg er 18 aar naa. Etter det jeg vet saa skilte de seg fordi de ikke elsket hverandre mer, noe som hoeres fornuftig ut. Tror aldri det var noe alvorlig krangling, og de hjalp hverandre med aa flytte ut og alt saannt. Broren min og jeg bodde annenhver uke hos dem, og jeg foelte at det gikk bra, kanskje litt slitsomt i tider, men jeg liker begge foreldrene mine like mye, saa jeg ville vaere hos begge to like mye. Da passet ogsaa paa og ikke flytte langt unna, i begynnelsen bodde mamma kanskje 700 meter unna, naa er de naboer og det er sekunder fra den enen doeren til den andre.

 

Det at foreldrene er venner er noe som gjoer en skilmisse mye lettere for barnene tror jeg. Hadde det ikke vaert for at mine foreldre er gode venner tror jeg det hadde vaert mye vanskligere, de kommer i hverandres selskap. Tror ikke det er lett for et barn aa maatte ta "parti" med en av foreldrene sine (De snakker heller ikke "stygt" om hverandre til oss). Pappa har gift seg, og mamma har samboer. Begge er hyggelige og jeg ser paa de som naer familie, men jeg vil aldri se paa dem som "mamma2" og "pappa2"(Ser paa halvsoesterne mine som "hel"-soestre, da).

 

Selv synes jeg egentlig jeg ser mange fordeler ved 2x hjem. Man har alltid et annet sted aa gaa til, og med fire forsoergere med full inntekt er ikke aa forakte. Var sikkert bittert naar det skjedde, men naar jeg ser tilbake tror jeg at foreldrene mine gjorde de beste valgene for broren min og meg - og dem selv.

[Nautique]

Ikke la det bli offentlig at konen din har vært utro, er kjiipt at andre folk snakker om deg, særlig hvis barna får høre det på skolen. Hvis du skjønner hva jeg mener?

[Gjest Meg selv ^^"]

Separasjon er faktisk ganske vanlig. Selv er jeg 19 år gammel og har ikke opplevd det, men min far har vært utro mot min mor og er vel det til tider enda, men når han faktisk er hjemme er jeg fortsatt glad i han.

 

Jeg er kanskje ett spesiellt slag med tanke på min bror som har vært på tanken på å drepe både faren min og elskerinnen hans, men det er da jeg tenker: "Det er ikke mitt liv det er problemer i så hvorfor skal jeg blande meg?" Det er klart at hvis moren min gråter ved kjøkkenbordet etter en livlig samtale over telefonen pluss en dårlig episode av hotel cæsar så trøster jeg henne så godt jeg kan, men som sagt: Det er ikke mitt liv som er problematisk.

 

Prøv å få dine barn til å være glad i dere begge for selvom dere kanskje ikke er i ett forhold så er det nødvendig for barna deres at dere faktisk kan kommunisere med hverandre uten at det blir bråk.

 

Få skværet opp problemer og få signert papirene så skal du se at det ordner seg med barna dine.

 

Ønsker deg og barna dine all lykke i fremtiden.