Håpløs foreldresituasjon, hva ville dere gjort?

[pwned]

Heihei =)

 

Jeg sliter litt med en situasjon her, som jeg skal prøve å forklare så godt som mulig (hvis det er noe som er uklart, er det bare å spørre).

 

Har alltid hatt ganske strenge foreldre. Fått lov til lite, som f.eks. være hjemme senest kl 11-12 på kvelden (jeg er 17 år), ikke fått gå i de klærne jeg vil, ha de vennene jeg vil, eller snakke som jeg vil. (ikke få et inntrykk av at jeg da ville skeia helt ut, er ganske normal i stil og sveis) Derfor har jeg ofte følt meg helt tragisk kontrollert av de, og ikke vært fri i det hele tatt. Det skal sies at jeg er en veldig sta person, med en trang til å stå på egne bein. For en stund tilbake hadde jeg fått nok og "stakk av". La igjen en lapp hvor jeg skrev at jeg hadde dratt til et sted hvor jeg følte meg mer velkommen. Har hatt kjæreste (også 17 år) i snart ett år nå, så foreldra hadde ingen problemer med å skjønne hvor jeg hadde dratt. Skrev også at jeg ikke ville de skulle komme etter, siden jeg skulle komme hjem dagen etter (ja, innrømmer i ettertid at dette var lite gjennomtenkt). Så det gikk som jeg visste det ville gå... Jeg hadde hele tida snakka mye med kjæresten om åssen det var mellom meg og mamma/pappa, og han var på min side. Han hadde også snakka med sine foreldre, for å få råd i noen situasjoner. Da mamma kom etter, og gikk rett inn (!) i huset til kjæresten, fulgte det en lang samtale mellom han og mamma, og han fortalte hu hva jeg hadde fortalt han. Greia er at mamma mener jeg har det kjempeflott og burde være kjempetakknemlig for at jeg bor her jeg bor og at vi har så mye penger (jeg betaler omtrent alt jeg gjør og bruker selv, så jeg har nå aldri mye penger). Hittil hadde jeg bare sitti i trappa og hørt på med vantro, mens hu legger ut om hvor fæl jeg tydeligvis er til å lyve. Etterpå fulgte en liten prat mellom meg og mamma med han i bakgrunnen hvor jeg gråtkvalt prøver å forsvare meg selv ved å si til hu at alt jeg har sagt til han har vært sant, og at hu umulig kunne vite hvordan jeg har det (siden vi veeeeldig sjelden/aldri snakker med hverandre sånn sett). Men hu står på sitt, og tar meg med hjem for en alvorsprat. 1-2 timer senere med rennende mascara (kun fra min side) har vi alle diskutert oss leie. Mamma og pappa mener fremdeles jeg kun har spredt løgner, og er bekymra over hva folk sier om dem. Jeg sitter dypere i det enn jeg noen gang har gjort, og er delvis fortvilt og delvis sur fordi de bare overser hva jeg sier og mener jeg lyver. De sier f.eks. at jeg ikke kan ha det så dårlig, siden dette er første gangen de hører om det. Selvfølgelig er det første gangen jeg sier noe (dette er fordi jeg ikke har tørt å si noe imot dem før, nettopp i frykt for å havne i en situasjon som denne). Mamma sa etter diskusjonen at jeg deretter skulle henvende meg til pappa om det var noe jeg lurte på etc. (fordi jeg hadde gjort meg tydelig klar på at jeg ikke likte hu noe særlig og måten hu var mot meg på, noe som er sant)

 

Det har nå gått flere mnd, og saken var noenlunde dysset ned inntil for et par dager siden da jeg skulle spørre om kjæresten kunne komme og overnatte her en natt hun skulle bort på noe greier. (han har ikke villet komme hit mens mamma har vært her, så siden kranglene har vi vært hos han når vi har vært med hverandre). Etter litt krangling (da mest kjefting fra hennes side, mens jeg har delvis hørt på, delvis boikotta i sinne) blir hu enig med seg selv i at inntil jeg sier unnskyld til hu og pappa for å spredd løgner, samt. forklarer kjæresten at alt jeg har sagt til han har vært løgn, kan jeg og han bare ha det så godt. Han får ikke lov å komme til meg før jeg gjør dette. Å krype og si unnskyld for noe jeg absolutt ikke har gjort, er ikke aktuelt.

 

Jeg ble, ærlig talt, veldig overrasket over at mamma og pappa tok det som de gjorde. De truet også med at hvis jeg stakk av en gang til, kom de til å sende politiet etter meg. Hvordan kan de forvente et forhold mellom meg og dem etter å ha avskrevet meg på den måten etter at jeg prøvde å snakke med dem? Det er ganske utålelig slik det er iblant. Har særiøst lurt på hvor jeg skulle gjøre av meg i iblant, og hadde jeg ikke hatt kjæresten, hadde jeg heller ikke sitti her i det hele tatt...

 

Det jeg lurer på er; hva ville dere ha gjort i en slik situasjon? trenger virkelig hjelp. Er fortsatt over 11 mnd til jeg blir 18 år.

 

Takker for svar, J17.

[Hotel Papa]

Uff... må være utrolig kjipt å ha det sånn..

 

Tror nok at hvis jeg hadde vært deg, så hadde jeg henvendt meg til helsesøster på skolen og spurt henne om råd, hun har tross alt litt erfaring.

Hvordan er foreldrene til kjærsten din da? Har du snakket med dem?

[BigJaffa]

Off tragisk. Helsesøster er sikkert det beste valget.

[pwned]

Vel, de har ikke sett mye til hverandre på en god stund. De har ikkeno stort imot han. De har på en måte unnskyldt det han sa til de den dagen, siden ordene opprinnelig kom fra meg, og han bare sa det jeg hadde sagt.

 

Nei takk til helsesøster, klarer ikke snakke muntlig til folk jeg ikke stoler på.

[Hotel Papa]

Vel, de har ikke sett mye til hverandre på en god stund. De har ikkeno stort imot han. De har på en måte unnskyldt det han sa til de den dagen, siden ordene opprinnelig kom fra meg, og han bare sa det jeg hadde sagt.

 

Nei takk til helsesøster, klarer ikke snakke muntlig til folk jeg ikke stoler på.

 

Helsesøter er nok den personen du kan stole mest på nå..

[BigJaffa]

Du kunne prøve barnevernet, men tviler på at det er så mykje dei kan gjere. Det virker som du blir straffa meir pysisk enn fysisk her... Og at det er ikkje så lenge til at du er 18.

[pwned]

Er ikke snakk om noe fysisk her nei. Er nok lite barneværnet kan gjøre, tror ikke det er alvorlig nok. Klar over hvor lenge et år er?

 

Når man ikke klarer å snakke med helsesøster? Når man rett og slett ikke klarer å forklare seg? tror ikke det er mye hu får gjort da, selv om det sikkert hadde vært det riktige å gå dit...

[BigJaffa]

Du kunne ha tatt det valget å gå på skule i ein annent fylke/komune... Men det er sikkert litt seint å gjere noko med nå. Men det er ikkje serleg mykje å gjere når du ikkje ønsker å snakke med nokon. Prøv å sei til dei at du ønsker meir frihet, noko som du sikkert har ropt til dei x antal ganger....

[pwned]

Hadde ikke fått lov til å gå på skole i et annet fylke... hva kunne helsesøster gjort, om jeg hadde forklart saken for henne?

[BigJaffa]

Hadde ikke fått lov til å gå på skole i et annet fylke... hva kunne helsesøster gjort, om jeg hadde forklart saken for henne?

Snakka med personer i systemet som kunne ha hjelp deg, kommet med råd om kva du kunne gjere.(tviler litt på dei råda til helsesøster). Men ho veit kven du skal snakke med eller kven som kan hjelpe deg. Det går ann å prøve.

[pwned]

Joda, men er redd for å få det samme styret med foreldra igjen. Om de finner ut at jeg f.eks. snakker med helsesøster eller personer lenger opp i systemet, blir de nok ikke veldig glade. Vil ha endring, men redd for veien dit.

[Hotel Papa]

Joda, men er redd for å få det samme styret med foreldra igjen. Om de finner ut at jeg f.eks. snakker med helsesøster eller personer lenger opp i systemet, blir de nok ikke veldig glade. Vil ha endring, men redd for veien dit.

 

Noen ganger må man ofre litt for å komme dit man vil.

De foreldrene dine høres, unnskyld meg, ganske syke ut

Hva er mulighetene for å snakke med foreldrene til kjærsten din, og spørre om du kan kræsje på sofaen for en stund?

[pwned]

Vel, problemet er (her også) at jeg ikke hadde fått lov. Får lov å overnatte der, men ikke mer enn en natt hittil.

Tror det bare vil gjøre saken verre å snakke med "folk høyere opp i systemet"... men nå har jeg hørt hva dere ville gjort, så takk for alle svar =) får se hva det blir til. god natt.

[MaSo]

Syk situasjon egentlig

 

Personlig tror jeg at jeg ville flyttet ut av huset, de kan ikke akkurat bryte seg inn i hybelen din, da kan du bare annmelde dem for innbrudd etc

[Sewero]

Jeg var i nesten samme situasjon for litt over ett år siden, kontaktet barnevernet og ordnet berdedskapshjem slik at jeg hadde et sted å bo mens situasjonen hjemme ble taklet av sak skyndige personer.

Tok ifra Januar ifjor til Mai før saken var håndtert ordentlig slik at jeg kunne komme på besøk hjem om innimellom.

Foreldrene mine forstod at det som hadde skjedd aldri skulle ha skjedd og her sitter jeg ett år senere, hjemme igjen og ikke noe problemer Så kontakt barnevernet du

[Kaffegriner]

gå til barneværnet

 

edit: redigerte hele innlegget..

Endret 9. januar 2008 av NewFoundGlory

[Bertelsen]

Oh lord, her er vi fjorten år skjønner jeg.

 

Hold kjeft da NewFoundGlory, man tuller ikke om sånt.

[Kaffegriner]

Oh lord, her er vi fjorten år skjønner jeg.

 

Hold kjeft da NewFoundGlory, man tuller ikke om sånt.

jeg spøkte ikke da.. men jeg ordla meg kanskje litt feil.

[Bertelsen]

Man sier ikke til folk at man skal skade seg fysisk eller at de skal true foreldrene med selvmord.

 

Da trenger personen litt mer hjelp enn rådgiving med foresatte.

[Kaffegriner]

Man sier ikke til folk at man skal skade seg fysisk eller at de skal true foreldrene med selvmord.

 

Da trenger personen litt mer hjelp enn rådgiving med foresatte.

For å vekke oppmerksomhet!

For ser jo ut som at ingen ting annet funker for denne jenta.. (innbilte jeg meg)

var teit sagt anyways.. men prøvde bare å hjelpe..

 

som sagt gå til barneværnet