"Vi skal være sammen for alltid, ikke sant?"

[toth]

Kanskje litt naivt, men samtidig.. Man blir vel ikke sammen for at det skal bli slutt?

Det er egentlig mer enn godt nok svar til trådstarter, og det er egentlig svaret på alle lignende problemstillinger, kort og greit formulert.

[Snublefot]

Man blir jo aldri sammen med noen for at det skal bli slutt, men ikke alle mennesker klarer å legge vekk all form for logikk og fornuft selv om de blir forelsket. Når man er 15-18 så vet man innerst inne at sjansen er liten for at man vil leve sammen resten av livet. Man er forelsket og nyter det mens det varer, men det å gå rundt å være hundre prosent sikker på at dere vil leve sammen resten av livet er for meg naivt.

[turbo42]

...

Endret 17. januar 2008 av turbo42

[toth]

men det å gå rundt å være hundre prosent sikker på at dere vil leve sammen resten av livet er for meg naivt.

Men det bør/kan man egentlig drite fullstendig i, og bare være naiv, fordi

Man er forelsket og nyter det mens det varer,

Brudd kan man heller bekymre seg for når de eventuelt kommer, for man vet aldri om de gjør det. Det går an å være naiv, og likevel få rett. Heldigvis.

[Snublefot]

Jeg har vært sammen med typen min i over 2 år som er veldig lenge for folk på min alder. Selv om jeg elsker han og fint kan se for meg en framtid med han, så må jeg være litt ærlig med meg selv. Jeg går aldri rundt å tenker på at vi vil slå opp, og vi skal flytte sammen om et halvt år. Men jeg tror jeg alltid vil være typen person som har litt tvil, uansett hva det er. Ikke fordi jeg ikke elsker han. Men fordi jeg er så ung.

[toth]

Hvor ung da?

Jeg kjenner faktisk, uten å overdrive, minst 5 par, som var første forhold for jenta, og nå er gift. Disse startet typisk forholdet når jenta var 15-16, og gutten 17-19.

Det er da gått *regne* ca 5-7 år fra de ble sammen, og de er alle fortsatt lykkelig gift, flere med barn. Så det er kanskje derfor jeg har mer tro på det..?

[Vannfrisk]

Snublefot: Da er det fint at du ikke alltid kommer til å være en slik person, siden du ikke alltid er ung

 

Jeg er gjerne litt skeptisk dersom jeg hører om par i alderen 14-18 som har forlovet seg. Det er greit at man har trua på forholdet, men hva om det ikke går? Hvor seriøst vil en person som har brutt en rekke forlovelser kunne bli tatt senere?

Endret 14. januar 2008 av Vannfrisk

[Snublefot]

Jeg er 18 han er 20. At man beholder fornuften og tvilen litt har aldri skadet meg. Det er vel de få gangene jeg har faktisk gått inn med alt jeg hadde at jeg har blitt såret.

 

Dessuten sier jo statistikk at jo par som gifter seg i ung alder, og dermed møttes i ung alder skiller seg oftere enn andre grupper. Jeg har ikke noe ønske om å forandre meg på dette. At jeg tenker litt logisk tror jeg bare vil være en fordel i alle aldre. Jeg kan fint se en framtid sammen med en fyr, elske han, og likevel ikke miste all form for fornuft. To tanker i hodet samtidig vettu.

[toth]

Dessuten sier jo statistikk at jo par som gifter seg i ung alder, og dermed møttes i ung alder skiller seg oftere enn andre grupper. Jeg har ikke noe ønske om å forandre meg på dette. At jeg tenker litt logisk tror jeg bare vil være en fordel i alle aldre. Jeg kan fint se en framtid sammen med en fyr, elske han, og likevel ikke miste all form for fornuft. To tanker i hodet samtidig vettu.

Vel, jeg er en "logiker" selv, så blir egentlig feil å argumentere.. Innleggene mine er mest myntet på trådstarter, som nå allerede er i den naiv-lykkerus-modusen, og min hensikt var å si at det gjør h*n ingenting galt i, da det faktisk kan hende det holder.

Statistikken sier kanskje sjansene er noe små, men ikke lik null

 

Ikke dermed sagt at jeg klarer å tenke slik sjøl. dessverre, føler jeg av og til. Savner den utrolig herlige følelsen av total, ubetinget, naiv skylapp-forelskelse.

Endret 14. januar 2008 av toth

[Pernille85]

Jeg har vert sammen med min kjære i halvannen mnd.

Vi ble sammen den dagen vi sa vi elsket hverandre til hverandre.

Når dette er sakt har vi holdt på mye lenger enn vi har vert sammen, og vert venner enda lenger enn det.

Jeg er 22 og han 23, vi fyller et år eldre begge to strax...

dette har vi sakt og gjort mens vi har vert sammen.

 

- jeg elsker deg

- funnet ut navn på barn vi skal ha (jeg har en sønn på 4år fra tidligere samboerskap)

- dratt på romantisk hyttetur sammen-

- sovet sammen hver natt siden vi ble sammen

- planlagt bryllup, skrevet innkjøp, skrevet gjeste liste og hvor bryllups reisen skal gå (bora bora)

- sakt vi skal være tro mot hverandre og aldri gå fra hverandre.

 

Vi har begge hatt langvarig forhold tidligere, jeg et i over 4år å han et i over 2år.

Vi er sikker på at det er oss, hvis det ikke er det, kan vi ikke da i det minste få leve i trua?

[loathsome]

Jeg skjønner ærlig talt ikke hva som er problemet deres. Er det så jævla viktig å være sammen "for alltid"? Kan dere ikke bare ta ting som det kommer, og nyte den tiden der har sammen nå? Og dere som er i deres første forhold og "vet" så inderlig godt at dere kommer til å dø sammen; Face the fucking reality. Dere har hverken erfaring eller kunnskaper til å uttale dere i et så tidlig stadie. HELE LIVET er jævla langt. Så klart, det finnes unntak (1/10) og alle og enhver håper de er et av disse.

 

Ha det fint, nyt hverandre, tro gjerne dere alltid vil være sammen men INGEN "vet" noe som helst med mindre de er 60 år gamle og har vært gift i 30 år.

 

Jeg har forresten funnet "livspartneren" min to ganger, begge gangene har det skjært seg. Det siste forholdet varte 2 år, og "for alltid" ble dessverre brukt et par ganger for mye.

Endret 15. januar 2008 av loathsome

[theoriginalAidskake]

Helt, helt enig. Ikke tenk så fælt, bare nyt det som er bra.

[Billy Bob]

Jeg har vert sammen med min kjære i halvannen mnd.

 

- planlagt bryllup, skrevet innkjøp, skrevet gjeste liste og hvor bryllups reisen skal gå (bora bora)

 

Oi, her går det unna. Har selv vært sammen med kjæresten min i ca 4,5 år, men har ikke vært mer inne på den tanken enn å diskutere om vi skal gifte oss eller ei.

[prada8]

Loathsome: det er ikke et problem, det er en fantastisk følelse. jeg forstår at en som har mistet livspartneren to ganger er redd for å "gå inn med alt", som snublefot sier. men jeg kjenner meg selv. til tross for at dette er mitt første forhold, er det en grunn til at jeg valgte akkurat han. vennene mine sier at de har tro på at vårt forhold blir å vare evig, og jeg kan love dere at det ikke er bare for å bligjøre meg. jeg er en ansvarsfull person som aldri hadde latt kjæresten min bestemme hvordan videregående jeg skulle gå, uansett hvor forelsket jeg er. med andre ord kaster jeg ikke bort all "sunn fornuft" og logikk, jeg er simpelheten sikker på at dette er gutten som en dag skal bli mann til mine barn, HVIS JEG HAR NOE Å SI OM DET. for alt jeg vet kan han dø imorgen, jeg kan dø, han kan forlate meg, han kan være utro osv osv.. som du selv sier, livet er uendelig langt og mye kan skje. selv er jeg skeptisk til mange unge par som snakker om "for alltid", men jeg vil så inderlig tro at dette blir å vare.

[NgZ]

...men jeg kjenner meg selv. til tross for at dette er mitt første forhold

 

... for alt jeg vet kan han dø imorgen, jeg kan dø, han kan forlate meg, han kan være utro osv osv.. som du selv sier, livet er uendelig langt og mye kan skje. selv er jeg skeptisk til mange unge par som snakker om "for alltid", men jeg vil så inderlig tro at dette blir å vare.

Du kjenner kanskje deg selv, men fremtiden kjenner du ikke. Ting kan skje med både deg og kjæresten din, og det at det er ditt første forhold bidrar nok også til at du tror at det skal vare "evig" fordi du aldri har opplevd at du har hatt så sterke følelser for noen, men at det allikevel har tatt slutt. Så fort noen snakker om "for alltid", uten en del erfaring og kanskje et par lengre forhold bak seg, tenker jeg "naivt" med en gang. Selv er jeg godt fornøyd med å å ha verdens herligste kjæreste akkurat nå , og kose med med tanken på at vi kanskje flytter sammen til høsten.

 

Lenger enn det har jeg ikke tenkt, så selv om jeg ikke vil at det skal ta slutt noen gang, tenker jeg heller ikke på at det skal vare "for alltid". Men så er jo jeg kronisk dårlig på langtidsplanleggingplanlegging og da.

[prada8]

Ved å si at "jeg kjenner meg selv" så mener jeg at jeg lar ikke følelsene ta overhånd, jeg er ikke bare enda en fjortissjente håpløst forelska som blir forelska bare en gutt gir meg komplimenter. ja, jeg er 18 år og dette er mitt første forhold. men det er ikke fordi jeg ikke har hatt mulighet til å ha forhold tidligere. jeg kunne skaffet meg masse erfaring hvis jeg ville, men jeg er gammeldags så jeg ventet på "den rette". derfor tror jeg at vi har noe spesielt. gir det mening?

[Mirann]

Ved å si at "jeg kjenner meg selv" så mener jeg at jeg lar ikke følelsene ta overhånd, jeg er ikke bare enda en fjortissjente håpløst forelska som blir forelska bare en gutt gir meg komplimenter. ja, jeg er 18 år og dette er mitt første forhold. men det er ikke fordi jeg ikke har hatt mulighet til å ha forhold tidligere. jeg kunne skaffet meg masse erfaring hvis jeg ville, men jeg er gammeldags så jeg ventet på "den rette". derfor tror jeg at vi har noe spesielt. gir det mening?

Kjenner meg igjen i det du skriver. Jeg ventet enda lenger enn deg før jeg gikk inn i ett seriøst forhold. Jeg var vel 21 -22 år. Og vi var akkurat som dere! Skulle gifte oss, aldri følt det sånn for noen andre, alt var perfekt, planlagt det meste for framtida og var overbevist om at dette skulle vare livet ut.

 

Etter 3 år fant vi ut at dette ikke var det rette allikevel og gikk fra hverandre. Da hadde vi bodd sammen så og si fra dagen vi ble sammen. Man forandrer seg så utrolig mye fra man er 20 - 25 år og det er veldig lett å vokse fra hverandre.

 

De som sier at dere er naive etc. har nok bare mer livsefaring enn dere og har mest sannynlig opplevd noe lignende selv når de var på den alderen. De kjenner seg igjen i situasjonen deres, men vet også hvordan ting kan gå når man er såpass ung....

[prada8]

Du har helt rett. mye kan skje fra man er 18 og resten av livet. grunnen til at jeg startet tråden var for å finne ut om andre par snakket om fremtiden og, eller om de som gjør det faktisk er mer forelsket og mer seriøs og har mer mulighet til å lykkes ved å bevare forholdet. jeg fikk svaret mitt.

[SaintIda]

Jeg har vært sammen med min kjære i litt over et år nå, og tar det egentlig helt med ro. Går ikke rundt å tenker på at det en dag kanskje blir slutt, men jeg vet jo at det er en veldig liten sjanse siden vi er så unge. Det er jo mye man skal oppleve og mye å få med seg før man evt slår seg til ro med noen.

 

Men det som jeg har lagt merke til, er at veldig mange unge par som nettopp har blitt sammen kanskje ikke skiller helt mellom forelskelse og kjærlighet. Greit nok, man blir sikkert veldig glade i hverandre med en gang, men det er kanskje litt smådrøyt å si man elsker hverandre etter en uke eller to? Synes man burde samle følelsene sine litt og få de i ro før man sier noe så sterkt til en annen person.

 

Men jeg synes man bare burde ta det med ro, og se hva som skjer. Er man "ment" for hverandre, holder forholdet, og er man det ikke så er man det bare ikke. Vet jo at det er fullt mulig, vet om flere som er pensjonister i dag, og har vært sammen siden 16-årsalderen

[Cannabiskopen]

Hadde et sånn realistisk syn allerede før jeg ble sammen med min første kjæreste. Kanskje fordi jeg rett og slett hater trangsynte mennesker. Men jeg er mere sånn, alle muligheter er selvfølgelig oppe. Men når jeg får meg kjæreste, så er det ikke sånn at jeg tror jeg skal leve sammen med henne resten av livet.. Uansett hvor forelsket jeg er Rett og slett fordi sannsynligheten er vel heller liten hvis man tenker over kanskje hvor mange kjærester folk har i løpet av sitt liv. Har forsåvidt bare hatt to kjærester, er på min andre nå altså. Men tror ikke vi kommer til å dø sammen for å si det sånn. Men har det romantisk og hyggelig så lenge det varer hvertfall