Legningen min har ødelagt livet mitt

[Gjest homsegutt]

Hei. Jeg er homofil og har vært det hele livet. Bor på en særdeles homofob plass, så man kan jo si at ungdomsskolen var et rent helvete. Jeg kom aldri ut av skapet, men jeg hadde rykte på meg for å være skeiv, så folk flest trakk seg unna meg. Jeg ble faktisk mobbet for å være homofil før jeg fant ut at jeg var det. Det var derfor ekstra tungt å leve med det.. Jeg mener, du lever i flere år og benekter at du er homofil, og så kommer det en dag hvor du sitter der og er forelsket i bestekameraten din og det går opp et lys for deg at du slettes ikke liker jenter. Hva skal man gjøre da??

 

Jeg ble fryktelig deprimert. Jeg følte meg hatet, og det var jeg også. Jeg ble alltid veldig lei meg om jeg leste om homsehets og -forfølgelse, både i inn- og utland. Det har alltid gått inn på meg... Men jeg er bare en helt vanlig gutt! Det bare har seg sånn at jeg liker andre gutter, men det får jeg visst ikke lov til.

 

Jeg kom som sagt aldri ut av skapet, men i tiendeklasse var jo homofili og homosesksualitet et tema i de fleste fag. Og jeg hadde noen ekstremt homofobe (farlig homofobe) som bablet i vei om at homofile brenner nederst i helvete og at Norge er et drittland som lar homofile bli ministere og ha høye stillinger, homofile bør steines og slaktes og død en smertefull død, de har ødelagt samfunnet osv.. Mange teite argumenter jeg og jentene i klassen alltid kunne svare på, men likevel hørte vi det samme om og om igjen. Jeg kunne ikke unngå å la det gå inn på meg! Den verste gutten spurte meg omtrent daglig om ikke jeg var skeiv, for i så fall skulle han banke meg.. Jeg svarte aldri ja, men er fremdeles redd for han, og jeg hater han så intenst at jeg ikke hadde nølt et sekund med å slakte han og sende han rett til sitt eget placebohelvete om jeg hadde hadde hatt muligheten. Hadde ikke blunket eller hatt dårlig samvittighet.. Det er sånne som han som fortjener å dø, ikke sånne som meg!

 

Jeg var flink på skolen, gjorde leksene mine og engasjerte meg. Allikevel var jeg samtidig veldig deprimert og isolerte meg fullstendig fra nesten alt og alle, til og med hjemme. Var sjelden ute og fant på noe, jeg bare oppfyllte pliktene mine, som jeg burde. Men jeg hadde klassens beste karakterer helt siden vi fikk den aller første karakteren i åttendeklasse og til eksamen i tiende. På grunn av den dumme kulturen folk har med å vike fra de smarte og se ned på dem, så gjorde ikke dette det bedre. Men det ble jo heller ingen faresignaler ut av det. Derfor var det ingen som så at jeg hadde problemer.

 

Her skylder jeg fremdeles på at jeg er homofil.. Jeg blir hatet for det, pga. det så lekte jeg aldri med de andre guttene, for jeg hadde ikke en dritt til felles med dem. Ikke lekte jeg med jentene heller, for jeg turte aldri å si at vi faktisk hadde mye til felles.

 

For å klare å leve med problemene mine, måtte jeg få dem ut på et vis. Jeg begynte, IDIOTISK NOK, å skjære meg i armen. Så begynte jeg å skjære meg i låret og på brystet. Det var ikke dypt eller alvorlig. Jeg måtte bare blø litt og få noen små sår her og der for å få det inn i hodet mitt at jeg hadde problemer. På den måten klarte jeg å leve med det.

 

Så kom et nytt problem. Jeg hadde som sagt veldig få venner på skolen. Ingen av dem var egentlig vennene mine, bare folk jeg snakket med i friminuttet en sjelden gang og slikt.. (Ikke tro at jeg bare vanket for meg selv. Jeg hadde et par gode venner, men ikke i min egen klasse.. Fikk meg aldri til å bytte klasse heller, det ville bare ha skapt sosiale problemer). Men det var en ting ved meg som brøt isen og skapte konversasjon, og det var den lave vekten min. Jeg var nemlig veldig tynn.. Selv om jeg også fikk negative kommentarer rundt dette, fikk jeg også en del medlidenhet, siden jeg fort ble svimmel av løping grunnet jernmangel osv. Såh.. jeg uvtiklet angst for å legge på meg. Har ikke gått opp en eneste kilogram siden jeg sluttet på barneskolen. Jeg har derimot gått NED tre kilogram fordi jeg pga. depresjon ikke følte sult i lange perioder. Også har jeg blitt en del høyere. Så jeg har gått fra å ha en BMI på 17,5 til å ha en på 16. Jeg vet at BMI ikke er helt riktig, men det er jo en liten indikator...

 

etter hvert sluttet jeg jo å få kommentarer på det. Det dro ikke i gang flere samtaler. Men jeg mistet aldri lysten til å veie enda mindre og bli enda tynnere. Jeg har derfor inntil nylig hatt et semi-alvorlig spisevegringsproblem. Har nå skjønt at det er tullball, men jeg er ikke like flink til å spise hele tiden, mye pga. av at jeg ikke alltid føler sult..

 

Dumme legningen min. Jeg begynte jo selvfølgelig å surfe rundt etter bilder av andre gutter, og jeg ble veldig glad og følte meg vellykket hver gang jeg kom over et bilde av en gutt som var tykkere enn meg. Det skjedde veldig ofte. Men hver gang jeg så et bilde av en syltynn gutt, eller møtte en syltynn gutt irl, så ble jeg sjalu og lei meg. Jeg ville være kjempesexy, og jeg syntes tynne gutter var sexy. Jeg hadde et inntrykk av at jo tynere jeg var, dess mer ville andre gutter ha meg. Og ja, dette er et problem man bare hører om at jenter har, derfor kunne jeg jo ikke si det til noen!! Og det tok VELDIG lang tid før jeg skjønte at det jeg tenkte var helt på trynet. Dette bare pga. legningen min. Jeg veier altfor lite. Sykelig.

 

Det hadde gått en stund. Jeg tenkte ofte over livet mitt. Hva var jeg som jeg ikke ble hatet for? Folk hatet meg uansett hva jeg gjorde.. Om jeg var homofil, feminin, likestillingsbevisst, ateist, anorektisk, selvskader, kjempeflink på skolen, politisk engasjert.. jeg kunne ikke gjøre noe uten at noen hatet meg! Og derfor begynte jeg å hate meg selv også. Jeg hadde mange ganger planer om å rømme. Stikke av og bli borte slik at folk kunne bli lei seg og tenkte at det var trist de ikke så at jeg hadde problemer. Jeg har flere ganger hatt selvmordstanker og en gang på ferie, var jeg nær å ta alle paracetene mine på en gang for å dø. Senere fant jeg ut at jeg bare ville ha havnet på sykehus med ødelagt lever.. Menmen.

 

Hva har legningen min med dette å gjøre? Den var roten til alle problemene mine. Jeg hadde ikke hatt noen problemer om jeg hadde vært heterofil!!

 

Allikevel er den det beste som har hendt meg. Jeg er homofil av natur, det er bare sånn jeg er skapt. Nå som jeg har slått meg fullstendig til ro med å være homo, har jeg funnet en slags indre balanse. Jeg klarer å kontrollere meg selv, føle meg vel og være den jeg er født som.

 

Problemet er at homofili er sosialt akseptert i så liten grad at hver eneste (jeg garanterer dere) homofile tenåringsgutt har psykiske problemer på en eller annen måte! I stor eller liten grad. Å vokse opp i Norge i dag og finne ut av man er homofil er en grusom, traumatisk opplevelse! Jeg oppfordrer alle dere der ute til å gjøre noe med det! Vær åpen for å diskutere åpent om alle slags legninger hvor som helst! Heterofili, homofili, bifili, alt må være like greit, ethvert barn i verdens (nest) beste land å bo i, må da kunne føle seg som et menneske uansett legning? Ikke gjør det til noe tragisk å finne ut av at man er skeiv. Når man først skjønner det, forstår man at det har vært sånn hele livet.

 

Ikke oppdra barn til å like det motsatte kjønn, ikke lær dem hva som er rett eller galt. Man trenger ikke lære mer enn at det må en mann og en dame til for å lage barn. To menn eller to kvinner kan likevel leve et lykkelig liv sammen, og ha god sex.

 

Tenk på det! Jeg kan legge til at jeg er tvilling som har vokst opp under 100 % like omstendigheter som meg. Jeg er homofil, han er heterofil. SÅnn har det alltid vært og vil alltid være. Derfor er jeg 100 % overbevist om at legning bestemmes før man fødes og at miljø ikke har noenting å si! Ikke vær redd for at du vil endre noens legning, det vil ikke skje. Bare tenk over hvor innihelvete jævlig det er for noen å skjønne at man er en man er oppdratt til å hate og avsky.

 

Jeg ber alle sammen om å virkelig gripe fatt i dette! Jeg vet at det er mange skeive mennesker på forumet her! Flere av dem har vært gode støttespillere jeg har kunnet snakke med om legningen min, men de som har hjulpet meg aller mest med å få det bedre, er de heterofile støttespillerne mine. Helt vanlige, heterofile gutter som prater åpent med meg om legning og det å like gutter og det å like jenter. På grunn av disse menneskene føler jeg meg normal. Jeg slipper å alliere meg med andre skeive for å føle meg ok med den jeg er!

 

nå kan jeg ikke skrive mer, jeg må sove.

[Gjest homsegutt]

Trådstarter her.

 

Håper folk leser lenger enn emnetittelen. Ble feil å skrive at den ødela livet mitt. Den forårsaket mye lidelse, men det var pga. samfunnet, ikke legningen i seg selv..

[b-real]

Nå vet ikke jeg hvor gammel du er mann, men jeg antar at det er ungdomskolen du går på og...vel..folk er ikke "fornuftig" i den alderen og det å finne offre i den alderen er veldig lett dessverre.

 

Har du noen gang hatt noen planer om å komme ut av skapet? For...hvis du kanskje kommer ut så kan det hende at de mister en del av sitt grunnlag for å mobbe deg. Er kanskje ikke så enkelt å komme ut å offentliggjøre noe slikt, men du sier jo selv at du er homofil så kanskje det kan hjelpe deg litt på veien?

[Karlson]

I min mening er sånne homofober som du beskriver enten plaget av ekstremt lav selvtillit, eller delvis mentalt tilbaksestående. Håper du klarer å leve resten av livet ditt uten legningen din som en hindring. Selv klarer jeg ikke helt å forstå hva som er så ille.

[isaac elric]

den dagen mennesker kan elske hverandre som mennesker uavhengig av kjønn har vi kommet veldig langt. det er synd at slike tåpelige fordommer fremdeles eksisterer.

 

men det er annerledes enn det var for 50 år siden; vi har mindre fordommer til dette nå enn før, så det går framover, sakte men sikkert.

[Skalle]

Det er trist at det skal være sånn, og det var trist å lese historien din. Alle mennseker har behov forå føle seg elsket for den de er. En som er år eller et par år eldre enn meg var faktisk tvilling han også og har den historien som du forteller. Sikkert ikke helt likt, men det var ihvertfall veldig likt. Den plassen vi kommer i fra er også veldig homofob. Bygdesamfunn på sitt beste det. Så det gjorde meg vondt å skjønne at han kan ha hatt det så vondt som deg.

 

Fint å lese at du har det bra i dag og at du kan være fornøyd med den du er. Som IsaachElrik sier så går vel dette sakte men sikkert fremover og vi får håpe at en dag i nærmeste fremtid så vil disse fordommene være så godt som borte, selv om de mest sansynlig aldri vil bli det helt. Vi mennesker er fordømmende og det kommer vi nok alltid til å være på ett eller annet plan. Men vi får håpe det blir på andre ting i fremtiden da.

[Ernie]

Jeg føler jeg blir irritert når jeg hører slike historier som trådstarters. Man skulle tro at det er lov å være den man er, men neida, samfunnet skal være så forbanna tragisk at man fødes inn i roller. Menn skal være "ekte" menn og elske kvinner. Kvinner på sin side skal være noen passive personer og elske menn. Det er til og med noen forbanna "regler" for hvilke jobber hvert kjønn skal ha! Alle som avviker fra dette er noe jævla avskum og totalt uønsket. Menn skal ikke få lov til å være feminine og/eller like andre menn, og kvinner skal da heller aldri være maskuline og/eller like andre kvinner (med mindre det er porno da ). Nå skal det jo sies at mange gutter er forferdelig intolerante i tenårene. Personlig tror jeg det kommer av at de rett og slett er usikre på egen seksualitet og legning. Dessverre er det ikke alle som vokser fra det, for det er ikke alle som finner ut at de definitivt er heterofile. Heldigvis forbedrer jo samfunnet seg. I dag er det i det minste til en viss grad akseptabelt og levbart å være homofil eller skille seg ut på andre måter. I motsetning til før er det i dag mulig å være ærlig med omverdenen om egen legning. Verre var det før når du ble sett på som mentalt syk Dvs. mange valgte rett og slett å holde det hemmelig og leve et heterofilt liv hvor man giftet seg. Sånn sett er dagens situasjon så mye, mye bedre, men det er fortsatt ikke nok ... Det finnes fortsatt de som ikke klarer å innfinne seg med at andre ikke følger rollene, og det er vanvittig irriterende for de som rammes.

Endret 6. januar 2008 av Ernie