Hvorfor jeg tror på en skaper

[Kakestykke]

Jeg vet at evolusjon ikke har noe å gjøre med starten på universet. Men det må ha vært en slags orden for at de første levende organismene på jorda skulle kunne eksistere. Hvorfor tro at det bare dukket opp tilfeldig og utviklet seg blindt. Også; hvorfor tro at de fint innstilte konstantene er tilfeldig? (ikke kom med at det finnes uendelig mange universer, det er bare en "religiøs" antagelse).

 

Jeg finner sammenheng i et teistisk verdensbilde.

 

Ikke bare moraler, jeg finner sannhet i NT, oppstandelsen til Jesus er sannsynligvis den hendelsen i "the ancient world" som er best dokumentert.

 

Gud gir mening til livet. Hvis vi bare skal dø ut og univserset til slutt opphøre å eksistere, ser jeg ingen grunn til å kalle denne kosmiske forstyrrelsen not spesielt. Det er virkelig ikke menneskelig lidelse hvis det ikke er noen forklaring på det. Hvorfor fortsette?

 

Jeg mener naturalisme blir mer og mer dogmatisk enn religion. Framtiden ser ikke lys ut, det er ingen objektive moralske sannheter, vi vil begynne å tenke kun på våre egne interesser. Det trenger ikke å skje med alle, men det vil skje med samfunnet.

 

Gud straffer oss ikke. Han lar oss ødelegge oss selv og stae som vi er fjerner vi oss mer og mer fra han. Det er opp til oss å gjøre valget å elske og akseptere Gud. Gud trenger ikke bevise seg selv for intellektuelle fordi han ga dem en hjerne å tenke med. Som en bekjent teolog ofte skriver til meg:

 

"he has let us see the condition of our hearts and lifes without him, and the meaninglessness we are forced to accept if he isn't real.some don't wanna believe because it now considered wishful thinking,I personally think our yearnings for more are apart of who we really are.how could it not be?"

 

Jeg håper dere kan gi meg noen gode svar. Jeg liker å få nye perspektiver.

[Aces]

Lest Sofies verden? Der tar de opp noe av dette. Sofie resonnerer seg frem til at til syvende og sist må noe ha blitt til av ingenting. Hvordan skjedde dette?

[-MK-]

Richard Dawkins' "A god delusion" ( Gud: en vrangforestilling ) gir også mange gode svar på slike spm du har.

Han tar opp alle aspekter rundt religion og argumenterer mot det....

[teflonpanne]

Jeg vet at evolusjon ikke har noe å gjøre med starten på universet. Men det må ha vært en slags orden for at de første levende organismene på jorda skulle kunne eksistere. Hvorfor tro at det bare dukket opp tilfeldig og utviklet seg blindt. Også; hvorfor tro at de fint innstilte konstantene er tilfeldig? (ikke kom med at det finnes uendelig mange universer, det er bare en "religiøs" antagelse).

Det er en religiøs antakelse å anta at konstantene er finstilt for oss av en gud. Hvorfor godtar du det, men du vil ikke høre om uendelige universer, som er basert på argumenter og kan forklare hvorfor kvanteverdenen oppfører seg så rart?

 

Jeg finner sammenheng i et teistisk verdensbilde.

Jeg finner masse motsetninger.

 

Ikke bare moraler, jeg finner sannhet i NT, oppstandelsen til Jesus er sannsynligvis den hendelsen i "the ancient world" som er best dokumentert.

Jeg finner masse usannheter i NT. Oppstandelsen er heller ikke godt dokumentert. De første skriftlige kildene er basert på muntlige historier mange tiår etter hendelsen. En fjær blir til ti høns osv. Det er heller ingen samtidige dokumenter fra romerrikket hvis jeg ikke tar feil, noe som jo er litt merkelig.

 

Gud gir mening til livet.

Kan quote Sam Harris:

"Jeg tror det fins en diamant på størrelsen med et kjøleskap i hagen min."

"Hvorfor det?"

"Det gir livet mitt mening å ha en kjempediamant i hagen min, og jeg ville ikke levd i en verden hvor det ikke fantes en diamant i hagen min."

Det kan godt hende det gir en mening til livet ditt, men det er isåfall selvbedrag.

 

Hvis vi bare skal dø ut og univserset til slutt opphøre å eksistere, ser jeg ingen grunn til å kalle denne kosmiske forstyrrelsen not spesielt. Det er virkelig ikke menneskelig lidelse hvis det ikke er noen forklaring på det. Hvorfor fortsette?

Evolusjonen har skapt en hjerne som bare har et mål, å fortsette. Hjernen vår kjører et overlevelsesprogram som vi kaller "egoet", eller "jeg'et". Omtrent som et dataprogram eller operativsystem. Det er masse biologiske triks, eller instinkter, som grådighet, egoisme, empati osv som vi har utviklet over millioner av år for å ha best mulig sjangs til å nettopp fortsette.

 

Jeg mener naturalisme blir mer og mer dogmatisk enn religion. Framtiden ser ikke lys ut, det er ingen objektive moralske sannheter, vi vil begynne å tenke kun på våre egne interesser. Det trenger ikke å skje med alle, men det vil skje med samfunnet.

Framtiden har aldri sett lys ut, folk har alltid kommet med dommedagsprofetier, men vi lever i et mer humant samfunn enn noen gang, og et mindre religiøst et også.

 

Gud straffer oss ikke. Han lar oss ødelegge oss selv og stae som vi er fjerner vi oss mer og mer fra han. Det er opp til oss å gjøre valget å elske og akseptere Gud. Gud trenger ikke bevise seg selv for intellektuelle fordi han ga dem en hjerne å tenke med. Som en bekjent teolog ofte skriver til meg:

 

"he has let us see the condition of our hearts and lifes without him, and the meaninglessness we are forced to accept if he isn't real.some don't wanna believe because it now considered wishful thinking,I personally think our yearnings for more are apart of who we really are.how could it not be?"

Jeg syns det ser ut som de samfunnene som er minst religiøse er de mest humane (les skandinavia). Se på midtøsten, hvor gud blir nevnt 3 ganger hver eneste setning, der viser han virkelig hvor god han er mot de som trykker han til brystet sitt. Og jo mer jeg tenker på gud, jo mer klart blir det at han ikke kan finnes.