Dine tanker og meninger om utroskap.

[Heroes]

Jeg har en del venner som har opplevd dette eller gjort det. Synes det er helt sykt at noen enten kan gjøre det eller tilgi noen som har vært utro.

 

Jeg har hatt venner som har opplevd det at fyren var utro ho har tilgitt han. Men tingen er at du se at de aldri stoler på hverandre igjen...

 

Jeg forstår ikke hvordan folk kan leve i et forhold der kjæresten din har vært utro med deg.

Viss det har skjedd med deg fortell om det og si hvorfor og hvordan du gjorde det.

[MK2]

Hvis man har funnet en jente som man elsker over alt på jord, du syns hun er så fantastisk god på alle mulige måter, plutselig kliner med en kar på fest, for så å angre seg noe forjævelig etterpå (dvs. griner og hater seg selv) tilgir jeg henne..

 

Fordi jeg vil så utrolig ta vare på den jenta, og når jeg ser hun er så lei seg og deppa over det hele er det greit.

Selvfølgelig, dette må man jo se ann da. Skjer det gang på gang, er hu ingenting å samle på ^^

[Heroes]

men problemet viss du først sier det er greit en gang så blir det ofte en ting som gjentar seg.

jeg føler viss eksen min foreksempel hadde vært utro(bare klining) så hadde det vært så ille på grunn av det hadde brytt ned alt forholdet bygger på.

[Honey Badger]

Utroskap er stor misbruk av tillit, uansett. I enkelte tilfeller er det dårlig selvkontroll inne i bildet.

 

Vil tro at de fleste utroskapstilfeller skjer under påvirkning av alkohol, siden dømmekraften blir svekket. Men en er uansett ansvarlige for sine handlinger.

 

Som MK2 ville jeg nok sett situasjonen an, og under de rette omstendighetene kan jeg nok tilgi utroskap.

 

Selv kunne det aldri noensinne ha falt meg inn.

[Pasient]

Utroskap er som du sier misbruk av tillit. Det er også noe av det laveste en person i et forhold kan synke til. Det finnes ikke noe værre tillitsbrudd enn utroskap, og det er noe av det vanskeligste og i mange tilfeller umulig å kunne tilgi.

 

Folk som er utro viser en total mangel av respekt for sin partner og det forholdet de er i. Grunnene til utroskap kan være mange, men det finnes ikke en eneste en som er god nok til og unnskylde det.

 

Utroskap gjør meg enkelt og greit kvalm. Folkene som gjør noe sånt har også samme effekt på meg.

[Gjest Anonynemis]

Jeg har selv vært utro og jeg føler meg skikkelig, skikkelig liten.

 

Det hele skjedde på en fest, hvor jeg drakk mer enn jeg noen gang hadde gjort før, og det var tredje-gangen jeg drakk.

Det var ei jente som kastet seg over meg og dårlig selv-kontroll og dømmekraft gjorde at noe jævlig skjedde.

 

Jeg skulle virkelig ønske at det aldri hadde skjedd, og det resulterte jo selvfælgelig at det ble slutt mellom meg og kjæresten min som hadde vært sammen i litt over 11 måneder.

 

de siste 4 månedene nå har vært jævelige. Jeg savner henne kjempe, kjempe masse, me hun er og forblir dritsint på meg, og det med god grunn. Det som jeg synes er frustrerende er at ingen klarer å skjønne hvor lite kontroll jeg føler jeg hadde over det som skjedde, og hvor dårlig person jeg egentlig er. Jeg vet selv at noe sånn kommer jeg aldri aldri til å gjøre igjen. Jeg føler virkelig at jeg har mistet "den ene", og jeg kommer antagelivis til å torturere meg selv hele livet med spørsmål som "Hva hvis jeg ikke hadde drukket" "Hva hvis jeg aldri hadde dratt på den festen" "Hva hvis jeg hadde hatt en smule selvkontroll".

 

Jeg er et svin. Jeg er ekkel. Jeg har mistet alt jeg har av selvtillit. Jeg har fått straff som fortjent, og jeg kommer til å føle det hver eneste dag resten av livet mitt. Jeg tenker kjempemasse på eks-kjæresten min hele tiden, jeg klarer ikke å få henne ut av hodet, jeg er nesten sikker på at det jeg og hun hadde ville ha holdt livet ut. Hun er den siste personen jeg hadde lyst til å såre i verden, og jeg føler meg helt forjævelig.

 

Jeg har prøvd å overbevise henne om at jeg er villig til å gjøre alt for henne, at jeg elsker henne mer enn jeg noen gang kan elske noen andre, og forteller henne virkelig hva jeg synes om henne, for jeg er forferdelig lei meg for det som har skjedd, og jeg er faktisk inne på selvmordstanker. Jeg føler ikke at jeg er livet verdi, og hun gjør mest sannsynlig lurt i å ikke ta meg tilbake, for det kan være vanskelig å bygge opp tilliten igjen. Jeg gjør alt jeg kan for å vise henne hvor mye jeg angrer. Jeg er på gråten hver eneste dag.

 

Konklusjonen er at utroskap er noe drit. Det å faktisk ha gjort noe så dumt føler jeg nesten er verre enn hvis det var hun som hadde gjort det mot meg. Hun kommer mest sannsynlig til å finne noen andre å bli lykkelig med, mens jeg kommer hele tiden til å sitte med tanken "what if...".

[Heroes]

takk for at du deler din historie med oss... det gjør det enda lettere for oss og se sitvasjonen fra det perspektive også. Jeg forstår at du angrer og jeg forstår at du ikke ville gjøre det og at du var dritta full.

jeg lurer på hvor langt gikk du? hadde du sex med henne eller bare klinte du med henne.

og ikke tenk på selvmordstanker for sånne ting virker kanskje desperat nå men det vill bli bedre. du vill finne noen andre etter en stund og du vill nok aldri gjøre det igjen for virker som du har lært av feilen du har gjort!

men så har du de andre folkene som aldri lærer for de ikke får "straff" som du.. og gjør det om og om igjen.. og de er de virkelige svinnenen. Men du burde prøve og glemme henne, ja vet det omtrent umulig. Men du vill klare det.

 

men det også den tingen som jeg tenker på er det ikke ille og være personen som faktisk personen er utro med. som går med på det. du er med på og ødelegge noe for noen andre så dypt. eller er det greit?

Endret 2. januar 2008 av Heroes

[toth]

Om man kan tilgi eller ikke er nok veldig individuelt, og har nok endel med hvor mye av et følelsesmenneske man er, og hvor høyt man setter tillit i et forhold.

 

Jeg setter 110% tillit over alt annet i et forhold. Resultatet av dette er at

utroskap=på huet ut.

Jeg kunne nok klart å tilgi personen i hodet. Men uvissheten og risikoen vil sitte igjen uansett, og jeg vil dermed bli en sjalu/paranoid person, og det vil jeg ikke være.

Sjalusi er noe dritt i mine øyne, og jeg lar dama gå ut med hvem hun vil, prate med hvem hun vil, gjøre hva hun vil. Skal hun på fest med 30 single gutter er det helt greit for meg. Og jeg VET at hun kommer til å være 100% trofast hele kvelden.

Sånn har jeg det, og sånn må jeg ha det.

[EskilAJ]

Utroskap er nulltoleranse delt på 2.

 

Som sagt tidligere så kan et engangstilfelle bli tilgitt, dog etter laaaang tid. Kommer også an på grad av utroskap. Et kyss på en fest der hun angrer så sinnsykt i etterkant kan funke etter hvert, men tilliten hadde vært fraværende i lang tid. Sex er det på hue og rævva ut.

 

Når jeg tenker meg om så veit jeg ikke om jeg hadde klart å være i et forhold der dama hadde gjort noe sånn, ikke et kyss engang. Hadde tenkt på det 24/7. Et forhold er tillit. Hadde følt meg så nedverdiget at jeg ikke hadde klart å ha henne som kjæreste.

[Honey Badger]

Jeg har et litt annerledes spørsmål: Hva hadde du gjort hvis kjæresten din fortalte deg at h*n hadde vært utro før, og angrer, men aldri skal være det igjen? Og hva om h*n hadde vært det flere ganger?

[Frigata]

Utroskap = nulltoleranse. Den som er utro fortener ikkje å leve. Død over deg, tøs!

[Cheshire Cat]

Defineres kyss som utroskap, så var jeg utro en gang (og det er forsåvidt en gang for mye).

 

Jeg hadde møtt verdens nydeligste jente, ei så pen at hun egentlig kun eksisterer i drømmene - og jeg må innrømme at jeg fortsatt får en helt fantastisk følelse når jeg tenker på at hun var _min_. Vi tilbragte et par uker i lag, alt klaffet mellom oss, men vi hadde begge et par dårlige forhold bak oss.

 

Det hele gikk veldig fort (for oss begge vel og merke), så etter en tre uker så ble det plutselig veldig kaldt fra hennes front. (Jeg hadde bestemt meg etter forrige forhold at jeg ikke skulle forelske meg før jeg drar til england til høsten, derfor drev jeg og overbeviste meg selv om at jeg egentlig ikke var forelsket) Anyhoo, Hun svarte nesten aldri uansett kommunikasjonsmetode, og svarte hun var hun iskald (dere vet hva jeg mener, et helt annet språk, ordlegging etc). Jeg tolket det som at det var over. Hun var for pen for meg, det hadde gått for fort, men heeeeey - vi hadde noen fabelaktige uker i lag, hun er verdens peneste... dette må feires.

 

1l vodka gikk innabords den kvelden. En liter vodka. Smak på de ordene. En hel hællvettes liter med 40% gift fortynnet blodet mitt så godt det kunne. Jeg dro på byen, møtte en kamerat og så begynner alle detaljer å bli uklare. Ypper med same-gjengen som resulterte i at jeg ble slått ned, klemmer vilt fremmede folk, ligger på bakken i byen med min kamerat og røyker (jeg som ikke røyker engang) og til slutt... Jeg har ikke alle detaljene, men jeg innser at jeg egentlig gjør noe veldig kjent. Jeg kysser. Jeg åpnet øynene mine, og det var ikke jenta mi nei, det var ei jente som jeg fortsatt ikke husker hvordan ser ut.

 

Så gikk jeg bort, klinte med kameraten min, og ringte min mor slik at jeg hadde sjans til å ende opp i riktig seng.

 

De følgende to dagene er noe av det jævligste jeg har vært med på. Jeg satt i dusjen, følte meg skitten. Alt jeg trodde om meg selv, hvordan jeg er en slik en god en kar, en kjernekar - alt falt sammen. Alle som kjenner meg (og jeg inkludert) trodde at jeg var den siste som kom til å gjøre slikt. Spesielt jævlig var det når jenta mi tok kontakt et par dager senere.

 

Hun forklarte at hun hadde vært veldig usikker og redd. Hun har hatt noen veldig dårlige opplevelser med kjærleik og derfor fikk hun litt panikk. Men hun likte meg veldig godt, ville bruke mer tid på å bli kjent med meg.

 

Jeg anser meg selv som en mann, eventuellt pjokk, med ære. Hva gjør man da? Jeg kom fram til at eneste virkelige alternativet måtte være å fortelle henne det (kysset skjedde utfor det mest populære utestedet klokken 3 om natten... det måtte komme fram). Det kom jo antageligvis til å ødelegge alt... og det gjorde det. Det hele endte med at vi var "venner" et par uker, før hun bestemte seg for å begynne å hate meg, og gjorde alt hun kunne for å såre meg.

 

 

 

Anyhoo, konklusjon: utroskap er noe av det jævligste du kan gjøre mot din partner og ikke minst deg selv. Jeg angrer selvfølgelig på hva jeg gjorde, jeg har ikke i nærheten av det samme selvbildet. Jeg sviktet alt jeg egentlig stod for, men oppi alt det her klarer jeg faktisk å se noe positivt. Hele greia har lært meg mye om meg selv, hva jeg tåler, hvordan jeg oppfører meg. Det kunne godt ha blitt meg og henne i et annet liv, men i dette livet har hun lært meg så mye at jeg ikke klarer å se på den situasjonen som bare negativ.

Konklusjon i konklusjonen: utroskap er fortsatt fælt, og man burde faen meg finne seg andre metoder å lære seg mer om seg selv på.

 

Edit: Det jeg også ville fram til, var at nulltoleranse mot utroskap er en idiotisk ting å si. Det er vel mange som meg som var det man kan kalle uheldig. Jeg har herved vært i den situasjonen, og håper derfor at det gir meg, og muligens andre, større innsikt i slike saker.

Endret 3. januar 2008 av -Nikken

[[TA]Gunners]

Må slenge meg på som en av de som har vært utro, dessverre men sant. Min lille historie goes like this :

 

Bodde hos noen kompiser en helg, fredagen var det stor fest der mye alkohol gikk innabords. Jeg og damen hadde vært sammen i litt over 10 mnd og de siste 2 månedene hadde forholdet liksom dødd litt. Hun var der, og vi begynte å krangle om en eller annen filleting. Krangelen bare eskalerte og var fortsatt ikke om noe spessielt, men vi kranglet som fy. Så reiste hun hjem, vi hadde på forhånd avtalt at jeg skulle treffe henne i byn klokken 4 dagen etterpå.

 

Klokken 1200 ringer telefonen om at hun var på vei til byn og at måtte stå opp og treffe henne om 15 min. Jeg hadde århundrets hodepine og ble ganske irritert over at hun kunne komme 5 timer før, forvente at jeg skulle stille på 15 min og vise null forståelse for at jeg var dårlig. Men det var ikke noe alternativ å ikke dukke opp, så fyllasyk og jævlig tuslet jeg innover. Det var selvsagt ikke mye selskap i meg den dagen, og var nok i ganske dårlig humør. Det førte til at hun gikk en time etterpå. Jeg gikk i enda dårligere humør hjem igjen for å legge meg og sov til 2200. Da våknet jeg til musikk og skråling, gjett hva? En ny fest var på gang. Denne gang uten damen. Drakk og koste meg med venner, og hadde det kjempeartig helt til damen ringte å skjellte meg ut for at jeg drakk idag igjen! Hadde en ny artig krangel over telefon og bøttet innpå med drikke etterpå. Ut av det blå kommer en kvinnelig kollega av meg, vi satt og koste oss hele kvelden og var gode venner fra før av. Vi fant etterhvert ut at festen ikke så ut til å ende på mangfoldige timer og at jeg skulle bli med henne hjem og sove der istedenfor. Når vi kom hjem satt vi og smådrakk og snakket ett par timer til. til slutt fant vi ut at det var på tide å komme seg til køys, reiste oss fra sofaen og hun kysset meg. Der ifra og ut gikk det gale.

 

Jeg våknet dagen etterpå, og holdt rundt henne. Det tok meg ett par sekunder og forstå hva i helvette som hadde skjedd, men det var ikke så utrolig vankselig å tenke seg frem til heller. Jeg følte meg som en idiot, ikke bare en idiot, men den største idioten på to ben! Greit nok, jeg hadde drukket, og forholdet var i en utforbakke, men det var fortsatt jenten jeg hadde delt de siste 10 månedene med. Jenten som betydde mest for meg av alle, selv om de "rette" følelsene ikke var like tilstede lengre. Lå der en liten stund og fant ut at jeg måtte slå opp med henne og fortelle hva je ghadde gjort.

 

Det gjorde jeg, og det er det tøffeste jeg har gjort noengang.. Jeg har alltid hatet folk som er utro, utroskap i seg selv og har aldri forstått hvordan det er mulig. Jeg kunne ikke tenke meg å være i ett forhold med en som hadde vært utro uansett! Plutselig var en av de. Jeg var fullt klar over hvor mye det kom til å såre henne, men å faktisk se det. Det var jævlig. Er det en ting jeg angrer på, så er det den natten.

[Pasient]

Bra at dere forteller deres historie. Ser ut som alkohol er en gjengående faktor her. Alkohol er ikke en unnskyldning, men på en måte så forklarer det litt. Om dere skjønner.

 

Men hva med de som gjør dette i edru tilstand? Fult oppegående, flere ganger og aldri forteller partneren sin det? De som blir bustet av sms meldinger eller msn logger, hva med de?

 

Er utroskap noe av det værste man kan gjøre mot en person? Jeg velger og si ja. Jeg har opplevd det, og det er det jævligste jeg har opplevd i hele mitt syndige liv. Ingenting har såret meg så mye, ingenting har holdt meg våken i så mange netter og ingenting har fått meg til og føle meg så dum og mindreverdig før.

 

Jeg skjønner bare ikke hva som får folk til å gjøre noe sånt. Ihvertfall i edru tilstand. Jeg greier rett og slett ikke og forstå det. Herregud, om man ikke er klar for et forhold så sier man det, man fortsetter ikke ut i det "uendelige" og gjør hva faen man vil. Jeg hadde følt meg mye bedre om jeg hadde fått beskjeden "Dette funker ikke, jeg er ikke klar for et forhold, jeg vil ikke binde meg" enn når jeg fant ut hva som hadde egentlig skjedd.

 

Blah.

[toth]

Jeg har et litt annerledes spørsmål: Hva hadde du gjort hvis kjæresten din fortalte deg at h*n hadde vært utro før, og angrer, men aldri skal være det igjen? Og hva om h*n hadde vært det flere ganger?

Hva mener du med "før"? Tidligere i forholdet, eller i et tidligere forhold?

Uansett er mitt svar at det nok hadde blitt slutt. Jeg har alltid til nå forsikret meg før jeg blir forelska, at personen er til å stole på, og ikke har vært utro i tidligere forhold. Jeg er plent nødt til å kjenne ei jentes holdninger til utroskap før jeg etablerer et forhold med henne. Heldigvis har alle aktuelle til nå hatt samme holdning som meg, og jeg har kunnet slappe av og stole på henne 100%. Jeg har ikke brent meg foreløpig.

[g@bb@]

Kan slenge opp momn erfaring fra utroskap her. Blir sikkert en ganske lang lesning, men kudos til dem som leser alt og ser at utroskap ikke alltid trenger å bety sex.

 

Jeg og min daværende kjæreste var ute en kveld, vi hadde vært sammen i 1,5 år så vi stolte på hverandre. Vi koste oss og hygget oss i samvær med venner. Vi tøyset litt rundt og hadde det egentlig bare kjekt med alle. Så blir hun plutselig borte. Hun går ut av døren med telefonen i hånda. Jeg tenkte ikke noe over dette, ettersom jeg stolte på henne 100%, og hun stolte på meg. Vi kunne snakke om alt og ingenting. Tabu fantes ikke i vår odbok.

 

Neste dag sier hun til meg at det var en kamerat av x-en hennes som ringte. Jeg kunne vel ikke brydd meg mindre, men fint at hun sier ifra ihvertfall.

Det går noen uker hvor vi har det kjekt og snakker om litt av hvert og egentlig bare oppfører oss som et hvilket som helst kjærestepar. Så var det en helg, den før valentines day. Vi sitter hos meg, og hun sier at hun har hatt daglig kontakt med han som ringte den gangen vi var på fest. Jeg tenker ikke mer over det, jeg stoler jo på henne.

Så begynner til å skje litt. Hun begynner å gå ut av rommet når hun snakket med han. Noe jeg egentlig ikke reagerte så mye på, men syns det var litt rart.

Etter de hadde snakket sammen en ganske lang stund og hun kom inn igjen, spurte jeg henne hvorfor hun gikk ut av rommet når de snakket? Er det noe hemmelig spurte jeg mest på spøk. Nei, bare fordi... svarte hun. Merkelig syns jeg.

 

Han ringte igjen samme kveld og hun gikk ut av rommet. Jeg ble jo såklart litt nysgjerrig og beveget meg nermere døren. Jeg hørte hun begynte å snakke litt høyere og litt agrresivt. Så kom hun inn til meg igjen og begynte å skjelle meg ut og masse stress å skriking. Da hun endelig roet seg spurte jeg, hva skjedde? Hun svarte at han hun snakket med hadde vært litt småfrekk fordi han drakk når han snakket i telefonen. Hvorfor i h**vete skal det gå ut over meg?

 

Neste helg, altså Valentines day, hadde jeg rigget opp rommet mitt med røde stearing lys, jeg hadde skaffet jordbær og champagne, og hele pakka. Laget en skikkelig kveld for oss to. Hun kommer til meg og kvelden går så fint som den kunne.

Da vi lå i senga, etter diverse aktiviteter, ringte telefonen hennes. Hun nermest sprang over senga for å ta den. Jeg snudde meg vekk fra henne som et lite hint om at det var fint lite kjekt at hun tok den. Men hun bare snakka og snakka. Så hører jeg plutselig han si:

- Så, blir du med på den date'n vi planla neste helg?

Hva faen tenkte jeg! I alle dager! Hun er jo kjæresten min for pokker!

 

Da hun endelig la på, ser jeg på henne og spør: Hva faen?

Hun svarer at han ville ha henne med på date neste helg, men hun hadde takket nei fordi hun ikke kjente han godt nok.

Det var tydeligvis ikke bra nok å svare at hun hadde faen meg kjæreste!?!?

 

Vi begynte å krangle litt og hun sa at hun beklaget osv. Jeg viste jo at hun ikke hadde truffet han her fyren, ettersom vi hadde vært med hverandre ganske mye. Etter en time eller to, så får hun en melding fra han:

Ferdig i middags greiene med familien? Bli med på date nå?

 

Jeg kjente hjertet mitt sprakk inni meg. Jeg spurte henne om hun hadde sagt at hun hadde type, og blikket hennes sa meg at hun aldri hadde nevnt det en gang.

Jeg kledde bare på meg å gikk ut av rommet, såret, knekt, og følte meg totalt nytteløs. Min egen kjæreste hadde "glemt" å nevne meg?!

 

Hun sprang etter meg og svarte at eneste grunnen til at hun ikke hadde gjort det var fordi ingen gutter snakket med henne vis hun sa at hun hadde kjæreste. Da begynte jeg å tenke. Hvor mange gutter viste hun hadde kjæreste? Gadd hun å si hvem jeg er? Er jeg en kamerat? En venn? En som er med henne?

 

 

 

Vi kom egentlig over dette, nesten ihvertfall. Ting gikk litt bedre og vi kom oss videre. Så var vi på en ny fest. Jeg merket at hun begynte å flørte med de guttene som var der. Det var bare en haug med folk fra militær leiren i byen vår, pga perm. En venninde av oss kjente dem. Hun begynte å snakke med folk, noe jeg ikke reagerte noe særlig på. Så overhører jeg plutselig en samtale mellom henne og en av dem militær folka hun nettopp har truffet:

-nei,nei jeg er singel jeg, sier kjæresten min.

-det var jo bra, jeg vil nemlig ta deg med opp på rommet sier han.

 

Jeg driter en lang faen i dem akkurat der, bare fordi jeg ikke gidder å gjøre noe.

Så etter en stund begynner kjæresten min å diskutere høylytt med dem. Hun skriker at ingen gutter vil gi henne oppmerksomhet dersom hun sier hun har type. Så stopper alle opp og de spør: har DU type? Spør de henne.

Jeg svarer for henne: Ja, jeg er, men hun oppfører seg faen ikke som om hun skulle hatt.

Så går jeg ut av huset. Hun sier hun skal ta neste buss hjem.

Jaja, svarer jeg. Inni meg tenker jeg :sikkert det med en ironisk stemme i hode mitt.

 

Neste dag for jeg høre at etter jeg hadde gått, hadde festen fortsatt. Ingen hadde krangla, eller noe dramatisk hadde skjedd. Så forteller han ene kompisen min meg at kjæresten min hadde ligget på sofaen, mens han ene militær fyren hadde holdt rundt henne og de hadde kysset.

 

Kjæresten min sier dette til meg dagen etter han hadde sagt det. Jeg sa til henne at jeg snart ikke klarte mer. Dersom hun gjorde noe slik igjen, dersom hun hadde et problem med å være trofast, slo jeg opp.

Etter noen dager sier hun til meg at han her fyren skal komme til byen for å treffe henne. Og at han ikke hadde en plass å bo og derfor skulle han sove hos henne.

 

Jeg slo opp en uke senere...

 

Der har dere en annen type utroskap en akkurat sex. Det var aldri seksuell kontakt inne i bilde her, men utroskap på en annen måte. Men visst faen gjør det vondt og river enda som bare pokker. Selv om det er 3 år siden det skjedde, klarer jeg ikke å se på henne igjen.

[toth]

g@bb@, du har min hele og fulle sympati. Du var nok litt naiv med vilje, noe som er mye lettere å se i ettertid. Man vil veldig gjerne stole på kjæresten sin. Men hele greia, slik du har forklart det hvertfall, viser jo en total mangel på respekt fra hennes side!

Jeg bryr meg ikke om dama snakker med gutter, og om det ikke er av betydning og ikke kommer opp, gjør det ikke så mye om de vet at hun er opptatt. MEN! Om det kommer opp, eller de spør, og hun sier hun er singel, DA bryr jeg meg. Jeg gidder pokker ikke ha en kjæreste som er flau av meg, og sier hun er singel og med familien istedetfor med meg.

Da kan hun dra sin kos, og du er way better of. Hun var fullstendig respektløs mens du respekterte hennes privatliv fullt ut. Gjensidig respekt manglet, og det svir. Ingen skal hvertfall fortelle deg at du gjorde galt i å dumpe henne, eller at hun fortjente bedre.

 

edit: Og hun var definitivt utro. Utroskap er i prinsippet svik av tillit. Det er ikke utroskap om man har lov å ligge med andre, men det er utroskap når man kaller seg singel for å få oppmerksomhet, dersom dette ikke er avtalt. Forholdet deres var ikke hemmelig, og hun gjorde svikefulle ting bak din rygg. Det er jevngodt med utroskap i mine øyne.

Endret 3. januar 2008 av toth

[Gjest Slettet-U4NJ3Omm]

Ei "venninne av kjæresten min har en kjæreste som er utro hele tida, men hun ignorerer det helt. Hun vet det, og han gjør det foran henne men likevel lar hun han gjøre det, fordi hun er redd for at han skal dra fra henne. Han dumper henne hele tiden til fordel for andre, men så blir de sammen igjen når det ikke har funka for han.

 

Helt sykt synes jeg!

[Honey Badger]

Jeg har et litt annerledes spørsmål: Hva hadde du gjort hvis kjæresten din fortalte deg at h*n hadde vært utro før, og angrer, men aldri skal være det igjen? Og hva om h*n hadde vært det flere ganger?

Hva mener du med "før"? Tidligere i forholdet, eller i et tidligere forhold?

Uansett er mitt svar at det nok hadde blitt slutt. Jeg har alltid til nå forsikret meg før jeg blir forelska, at personen er til å stole på, og ikke har vært utro i tidligere forhold. Jeg er plent nødt til å kjenne ei jentes holdninger til utroskap før jeg etablerer et forhold med henne. Heldigvis har alle aktuelle til nå hatt samme holdning som meg, og jeg har kunnet slappe av og stole på henne 100%. Jeg har ikke brent meg foreløpig.

Det var utroskap i tidligere forhold jeg tenkte på, ja.

 

Jeg synes du er litt hard. Som mange sier her, så er utroskap ting de gjorde som de egentlig ikke ville, og som de angrer på.

 

Alle bør få en ny sjanse. Det var jo personen som fortalte at h*n hadde vært utro, og h*n kunne jo bare latt være.

 

Forsåvidt, i dine forhold kan det hende at du har hatt tidligere utro partnere, men at de ikke har turt å fortelle det til deg, fordi de vet at du ikke kunne stolt på dem om de gjorde det. Man vet aldri.

[toth]

Jeg synes du er litt hard. Som mange sier her, så er utroskap ting de gjorde som de egentlig ikke ville, og som de angrer på.

 

Alle bør få en ny sjanse.

Absolutt! Jeg sier ikke at jeg mener de skal være uten partner for resten av livet, overhodet ikke! Jeg sier bare at det blir sannsynligvis ikke jeg som gir dem sjansen. Det er heldigvis opp til meg.

Forsåvidt, i dine forhold kan det hende at du har hatt tidligere utro partnere, men at de ikke har turt å fortelle det til deg, fordi de vet at du ikke kunne stolt på dem om de gjorde det. Man vet aldri.

Riktig, man vet aldri. Men jeg har bare hatt skikkelige, langvarige forhold så langt, og jeg har ingen grunn til å tvile på det som har blitt sagt. Jeg sier jo ikke "om du har vært utro, kan du glemme meg". Jeg starter gjerne heller en samtale om utroskap, fisker etter holdninger, og på et passende tidspunkt spør "du har ikke vært utro du, da..?"

Jeg holder meg selv for å være ganske god menneskekjenner, og jeg har klart å holde sjalusi og utroskap borte fra mine forhold i 4-5 år, så foreløpig funker taktikken min bra.